Adventskalender, del 7

 

7

Olivia reiste seg og strakte ut hånden. «Nei, jeg skal ikke erte deg. Æresord! Dette blir mellom oss. Jeg ante ikke hva du har vært igjennom. Hvordan klarer du det? Hva om jeg hadde mistet mine? Tenk at jeg har klaget på lillesøsteren min hver dag i det siste. Jeg er jo helt rar! Jeg burde jo takke Gud for at jeg har mine rundt meg. Vær trygg Even. Vi er venner nå. Men da kan du vel heller banke på døra hos oss, i stedet for på vinduene?»

Han lyste opp, og de lo godmodig til hverandre. Så fortsatte de med ludoen.

Ada så fra Olivia til Even.

«Du kan få være broren min da, for jeg har ingen bror jeg.»

Olivia lo.

«Du kan godt være broren hennes, men jeg vil ikke være søsteren din Even! Venner kan vi være, alle sammen, eller?»

«Takk det vil jeg gjerne, være venn mener jeg. Så rart jeg begynte å gråte? Jeg tror ikke jeg har grått på flere år jeg. I hvert fall føles det sånn. Jeg har liksom bare ryddet vekk tanken på foreldrene mine og ikke villet snakke om dem. Det er jo ikke lurt. Jeg har jo mange fine minner av dem. Stakkars bestefar. Han må jo ha trodd at jeg ikke sørget over dem i det hele tatt?»

Inga kremtet litt før hun svarte og tørket øynene hun også.

«Ja, det livet og vi mennesker er ikke alltid greit å forstå. Noen ganger må vi bare legge vekk alt vondt, for å kunne gå videre. Men jeg tror at når er tiden moden for å snakke, så må vi det. Ikke sant Even? Da kom liksom alle følelsene dine fossende fram. Vi kan snakke om det når du vil, for jeg er veldig interessert i å vite hvem foreldrene dine var. Du flyttet jo hit etter det som skjedde. Jeg kjenner jo bare deg, og bestefaren din da selvfølgelig. Han har jo bodd her lenger enn deg.»

Han nikket glad til svar.

Det var helt mørkt da de tre sa morna og skulle gå hjem. Ada oppdaget det først. «Det snør!» Hun jublet og danset rundt av glede. Så bråstoppet hun.

«Se der! Der er han igjen. Han rir fort! Jeg har snakket med han. Det må være nissen. Hva skal han nå tro?»

Fortsetter  HER….