Adventskalender, del 3

 

3

De kledde på seg og Inga viste henne vedskjulet. Fra gulv til tak var det tørr, fin ved.

«Du skjønner at jeg har en veldig snill venn som hjelper meg med å hugge. I høst fikk vi det inn her, så jeg kan hente litt og litt om gangen.»

Ada tok et vedtre under hver arm og strevde seg opp mot huset. Inga hadde mange med seg. Etterpå gikk Ada flere turer alene og hun var stolt over at hun klarte det. Plutselig sto det en mann foran henne. Han hadde en lang, rød nisselue på hodet, men han lignet mest en av nissene på julekortene hun hadde. Var han en fjøsnisse? Han bukket til henne.

«Hei du vesla! Ikke vær redd, for jeg skal snart gå igjen. Men ikke si til Inga at det er jeg som har hugd opptenningsved for henne.  Det er hemmelig! Ha det bra. Vi ses nok snart igjen. Vær flink jente du, så vil du få arbeide som er morsomt her på gården. Det vet jeg.»

Han bukket fint igjen og gikk av sted mot skogen. Ada klarte ikke å tenke klart. Var det nissen? Han hadde ikke røde klær, men det lange skjegget hans? Var det ekte?

Hun tok med to vedkubber og gikk inn.

Inga vasket opp, og sa Ada kunne tørke for henne.

«Men du, hva skulle du kjøpe for de pengene?»

«Mamma ønsker seg en ny kakeboks og pappa ville ha en spekefjel. Det sto det på ønskelisten som søsteren min har på rommet sitt. Jeg kan lese skjønner du. Det sto mye annet der også, men det kjøper Olivia, for hun tjener penger selv, i en butikk. Hun setter på sånne røde prislapper og rydder der på lørdagene. Det er tante Nina som eier den butikken, men hun sier jeg er for liten til å jobbe med sånt. Hun tror jeg vil knuse alt, og jeg som ikke har knust en eneste kopp hjemme i oppvasken. Det har Olivia gjort! To ganger!»

Inga lo mot henne og ryddet vekk kopper og tallerkener som var tørre.

«Du er da så flink at jeg tror du skal få hjelpe meg med mye her. Ved har vi nok for i dag, så nå tørker i støv og rydder. Jeg tror du vil like det. Vi tar et hus hver, så blir det fort ferdig.»

«Et helt hus hver? Jeg vet du har mange hus på gården din, men så flink er jeg nok ikke tror jeg?»

Men hun ble tatt i hånden og leid inn i rommet på innsiden av stuen. Alt hun hadde skimtet gjennom vinduet tidligere var enda finere der inne. Det var hylle på hylle med bittesmå hus.

Fortsetter.....