Adventskalender, del 18

 

18

Da Jon ropte på dem, summet de seg litt. Even dyttet høy inn i den lille åpningen bak i løa, så kattene ikke kunne rømme igjen. Han måtte hente katteburet sitt, og få de med hjem.

De fikk det travelt med å finne trærne. De hadde fått masse snø og rim på seg, så sløyfene var nesten borte. Even fikk lov å hogge ned deres tre og han var så stolt. Snart var alt hugd og de var klare til hjemreise.  Det var da de så revene. To stykker svinset rundt og snuste. Det var så flott å se dem, men Ada ble så redd for kattene.

Det endte med at de gikk inn til løa igjen. Jon la kattungene tett sammen i sekken med høy. Kattemora hoppet raskt etter, og så fikk de kjøre hest og slede de også.

Hele veien sang Ada. «Jeg ønsker meg en katt, jeg ønsker meg en katt!» Til slutt måtte Olivia be henne tie stille. «Vi har hørt det nå, men det er ikke våre katter. Jeg ønsker meg en hest, men det får ikke jeg. Man kan ikke få alt man ønsker seg, nemlig.»

Pappa Jens hørte jentene snakke og ropte til dem.

«Ønske og ønske, men dere kan aldri gjette hva julegaven er i år. Det vet nemlig bare jeg…….»

Så lo han noe voldsomt og blunket til Jon.

«Nei, de gjetter det aldri. Nå er vi enige Jens, så da håper jeg du og kona er det også?»

Fortsetter….