12
«Astrid? Du heter Astrid, gjør du ikke?»
Hun forsøkte å være snill i stemmen, for hun så at
jenta var redd. Så trist! Hva i alle dager hadde hun gjort med de ungene til
Oda? Hun hadde jo oppført seg som tante Olga! Forskrekket grøsset hun ved
tanken. Det var lenge siden hun hadde tenkt på den strenge damen, men nå hadde
hun blitt sånn selv?»
Astrid sto fortsatt midt på gulvet og så ned. Hun
visste ikke hva hun burde gjøre.
«Du lille, flinke pike. Kan du hente en av mennene på
gården tror du? Du har vært så snill, men du er ikke sterk nok til å hjelpe meg
med det jeg trenger. Gå forsiktig, så du ikke faller også. Hils til moren din,
og si at hun har en fin unge.»
Astrid skyndte seg av sted. Hun var lykkelig for å
være ute igjen, men samtidig forundret over at Hedvik virkelig kunne være
hyggelig?
Fort grep hun sparken og kom seg opp bakken igjen.
Inger og Ole bygde snømann foran vinduet i kjøkkenet. Astrid
ropte så hun ble nesten hes. De hørte ikke hva hun sa, før hun var oppe hos
dem. Ole sto med hendene i siden, og lurte på om det var noe galt med henne?
«Hedvik! Hedvik har slått seg. Du må hjelpe henne, for
jeg er for liten.»
Ole gikk fort inn med Inger, og sa han skulle kjøre en
tur med Astrid på sparken. Ingen reagerte på det. Han vågde ikke si noe om
Hedvik. Det fikk faren hans ordne opp i. Han måtte første se med egne øyne, om
dette var sant!
Det gikk i full fart nedover igjen, med Astrid på setet. Hun måtte le, og tårene trillet i vinden. Nå var hun trygg, med Ole som styrte sparken.
Ikke lenge etter var de inne hos Hedvik. Hun forklarte
hva som hadde skjedd. Ole gikk i vedskjulet og hugde ved. Astrid satte seg
forsiktig på en stol i kjøkkenet, som hun fikk beskjed om. Hun følte seg ikke
trygg inne i det huset, selv om Hedvik forsøkte å smile.
Da Ole kom inn, tente han lyset i rommet. Så satte han
over kaffen, som om han var godt kjent der.
«Du vakre Hedvik. Hva vil du nå? Jeg så du pakket
sammen og gikk fra det hele? Hva skjedde? Når skal du og bestemor bli venner?»
Han satte seg på huk foran henne og øynene hennes sto
fulle av tårer. «Du vet hvordan jeg er. Jeg er så sjalu at det lyser. Faren din
blunket til Oda, og da kom redselen i meg igjen. Jeg er så redd for å miste han,
enda jeg vet at han er min.»
Ole strøk henne over kinnet og smilte.
«Vi må nok jobbe mer med det humøret ditt. Hva er det
som trigger sinnet ditt? Kan du ikke fortelle meg det? Vi har det jo så fint
når vi er sammen. Bestemor klarer ikke å bli kjent med deg, når du hele tiden
avviser henne.»
Hedvik rødmet og hulket ned i hendene sine. Så ble hun
plutselig oppmerksom på Astrid.
«Lille venn. Du forstår ikke savnet mitt du. Jeg
skulle ønske jeg fikk tilbake moren og faren min, for det var det eneste trygge
jeg hadde. Men de er døde. Døde begge to!»
Da begynte Astrid å gråte.
«Forstår, sier du? Jeg savner faren min jeg også, for
han er også død. Helt død!!!!»
Hedvik snappet etter pusten og så forskrekket på
ungen.
Ole reiste seg, og så fra den ene til den andre.
«Du gode min, for noen jenter. Jeg tror dere får
snakke sammen jeg, for her har dere felles skjebne. Nå fikk jeg tårer i øynene.
Jeg går ut og hugger en mengde med ved, og så får dere bli venner imens!»
Fortsetter HER.....
2 kommentarer:
Så fin fortelling du skriver! Liker du å brodere. I dag inviteres du til å brodere til en utstilling! Se bloggen min! :)
Koselig du leser med, og takk for tanken om brodering. Jeg ser innom deg straks. Ha en finfin dag!
Legg inn en kommentar