Adventsfortelling, del 10

 

10

Han smilte da han så huset. Det var for han som et barndommens eventyr. Her bodde det sikkert noen trivelige mennesker nå. Han så det bevege seg innenfor vinduet. Skulle han våge? Det hadde vært artig å se huset inni igjen.

Undis skvatt til, da det banket på. Hun åpnet døra på gløtt. Der sto det en blid mann med en øks i hånda? Han virket ikke skremmende, selv om han bar på det skarpe redskapet.

«Hei du. Unnskyld. Skremte jeg deg? Jeg skal av sted for å hugge et juletre i skogen, her oppe. Dette huset er så koselig at jeg bare måtte spørre om å få se det innvendig. En gang bodde bestefaren min her skjønner du. Jeg drømmer om å få meg noe lignende en gang. Onkelen min eier det nå, og det er alt for dyrt å kjøpe ut for meg. Skal du kjøpe det kanskje?»

Ordene bare trillet ut av han. Han ble helt satt ut av den vakre jenta.

«Jeg heter Julle. Egentlig Julian da, men det er det ingen som kaller meg lenger. Julle, for jul og glede!»

Han bukket dypt og la fra seg øksa på trappa.

Undis rygget litt tilbake. «Kastet du snøball på ruten min?» Han ristet på hodet og så forundret på henne. «Nei, slett ikke. Sånt gjør man vel ikke som voksen?»

Hun slapp han inn, for han virket både oppriktig og ærlig. Han snuste liksom inn luften og smilte.

«Her lukter det et hjem kjenner jeg. Ferskt brød? Akkurat som da besteforeldrene mine bodde her. Så fint!»

Undis unnskyldte seg og skyndet seg ut i kjøkkenet. Brødene hadde hun helt glemt. Men de så fine ut da hun forsiktig løftet de ut av ovnen og over på rista på benken. Julle sto i døra og tenkte. For ei dame. Men hun hadde vel både mann og barn, så vakker og driftig som hun var. Han lot henne gjøre seg klar, samtidig som han sto stille og så omkring i kjøkkenet. Hva drev hun med? Nettbutikk kanskje? Bordet sto fullt av de flotteste ting, tett i tett. På gulver sto det esker med silkepapir og bobleplast. Hun begynte å le da han spurte.

«Nettbutikk? Ja, det var vel det jeg burde åpne nå. For salg. Jeg har kjøpt så mye saker og ting at jeg nesten drukner i det. Hva jeg tenkte vet jeg ikke, men dette må jeg forsøke å levere tilbake. Her går det ikke med alt dette nymoderne greiene. Huset har liksom sjel, og sier at det vil ha det som før.

Jeg har brukt så mye penger på møbler, pynt og stas. Nå før advent har jeg kjøpt alt for mye dilldall. Hva skal jeg med det? Disse tingene eier liksom meg. Ikke et minne har de sakene med seg. De bare er der, i passende form og farger, som jeg har sett andre ha. Men det er ikke meg, eller ungen min? Jeg må innrømme for seg selv at det ikke er til glede.» Hun bøyde hodet ned i hendene og stønnet over seg selv. Hva hadde hun gjort?

Da kom June inn av døra.

«Hei mamma. Nå kommer jeg.»

Hun bråstoppet da hun så Julle. Hva gjorde han hos dem?

Fortsetter HER.....

Adventsfortelling, del 9

 

9

Undis trodde at hun kom til å være lykkelig i månedsvis etter å ha vunnet flere millioner på Lotto. Men nå hadde det gått nesten et år og hun var tom inni seg. Klart det var enklere å betale regninger og handle inn mat, men det ga visst ikke så mye lykke å ta vekk alt gammelt.

Hun bakte ut brøddeigen, tok seg en kopp kaffe og satte seg oppgitt ned ved kjøkkenbordet mens hun ventet på at brødene skulle ese. Det hadde begynt å snø der ute, men utsikten var som før. Hun hadde forelsket seg i dette huset og hadde fått leie det for en stund. Hun hadde kjøpt leilighet nede i bygda, men den var ikke klar før ut på nyåret en gang. Nå var ventetiden snart over. Men hun trivdes så godt i dette huset! Det var gammelt, med verdighet og stil. Hun hadde begynt å fantasere om hvordan hun kunne pusset det opp og fått det fint, om hun hadde eid det. Men alt kostet. Det var ikke penger til både leilighet og dette huset. Pengene hun hadde igjen, ville ikke rekke til å fikse taket her en gang. For det taket var lekk. Oppe på loftet hadde hun satt ut baljer og bøtter, for og i hvert fall vise at hun brydde seg. Eieren skulle komme innom en av dagene, og hun grudde seg. Når måtte hun ut? Huset skulle selges snart, hadde han sagt på telefonen. Hadde hun bare hatt nok penger igjen, men det hadde hun altså ikke. Kunne hun selge den leiligheten sin, før den var klar tro? Hun grublet over det, dag og natt.

Nissen tenkte. Hva om han hjalp henne litt? Hun kunne trenge en oppmuntring snart. Noe som ville gi henne litt humor og glede. Skulle han gjøre seg synlig for henne? Var det ok tro? Da ville hun bli overrasket da. Hva om han kastet snøball på ruten hennes, så hun så ut først? Det hadde vært festlig vel. Han kunne ikke komme på noe annet. Snøballen dundret i ruten hennes, og så løp han. Han var synlig, og han lo så veldig at han nesten spratt bortover i snøen.

Undis fòr opp og åpnet vinduet for å se hvem det var. Mot skogen løp det en liten tass. Typisk. Unger. Men var det unger?  Det kom en kar gående opp mot huset. Var det han som hadde kastet snøball? Hun hørte han plystre muntert. 

Fortsetter  HER.....

 

Adventsfortelling, del 8

 

8

I gangen hos Magda sto det en fin gammel krakk med en krukke med furubar. Der hang det små røde kuler og det var festet en lyslenke på kvistene. Kulene var utblåste røde egg, og stjernen i toppen fortalte Magda at hun hadde laget da hun var liten. "Jeg liker å ta vare på ting skjønner du, og det glasset der, det hadde vi hermetiske plommer i hver høst. Nå er det bare til pynt.

I den lille stua lyste det fint fra juletreet. Magda forklarte at det ikke skulle pyntes før lille julaften.

«Jeg er av den gamle sorten jeg vet du. Men jeg tenkte det var fint med litt ekstra lys i vintermørket. Et sånt kunstig tre drysser jo ikke, som et ekte tre vil, etter noen uker inne i varmen. Men jeg vet ikke jeg? Hva synes du?»

Litt senere satt June fint på skinnfellen ved peiser og holdt rundt et vakkert julekrus med kakao. Ordene bare rant ut av henne om mamma og pynten hjemme, om flyttingen, om det å være liten og redd og savne det som var.

«Du er bare sju år og så savner du det som var? Ja, jeg også savner det. Det er jo så stille om dagen. Jeg skal snart flytte ned i byen, bare den leiligheten min blir klar. Jeg tror deres leilighet ligger rett ovenfor min. Det skal bli koselig å se dere der, og andre mennesker.

Så fint du ville bli med inn. Vi har nok mye å prate om. Men du får nok komme igjen en annen dag. Jeg får snart besøk, og jeg vet at din mamma venter på deg nå. Du bør nok si ifra når du går hit en annen dag. Hjertelig velkommen tilbake. Jeg gleder meg allerede. Da kan vi steke vafler og snakke om gamle dager.»

De vinket til hverandre, og så gikk June hjemover i snøen.

Imens hadde nissen tittet forsiktig inn av vinduet i Junes hjem. Der så han Undis holde på.

Hun flyttet på en stol, prøvde gardiner, rettet på en duk, dyttet til en pute og sånn holdt hun på. På benken sto det en stor brøddeig til esing under et rødrutete håndkle. Jenta var da flink også. Innimellom tørket hun øynene mens hun ryddet. Merkelig, tenkte nissen. Det var ikke bare June som var lei seg om dagen?

Fortsetter  HER....

Adventsfortelling, del 7

7

Anskar tenkte seg om og tok turen innom vedskjulet hos Magda først. Han måtte hugge litt ved henne. Nå som Sjur hadde vondt i benet, kom vel neppe han denne kvelden? Han jobbet seg fort gjennom en haug med kubber. Plutselig hørte han et vilt skrik.

Magda hadde bestemt seg for å hente inn litt ved selv. Hun gikk ut i gangen, tok på jakka og tredde bena ned i støvlene. Så hylskrek hun i det hun åpnet døra. Fort fikk hun bena ut av støvlene og sto der i snøen i bare sokkene.

June hørte skriket, tittet forskrekket fram og stirret på damen. Ei mus danset og pilte mellom bena på henne, før den forsvant i snøen.

De sto der og så på hverandre med åpen munn. Så begynte Magda å le. June lo usikkert hun også.

Nissen lo så han sto krokete av latter. Dette var da det morsomste han hadde sett på lenge. De to klarte seg visst selv nå, og han kunne gå og hviske noen kloke ord i ørene til rampegutter, og til moren til June.

Magda vinket June til seg og smilte.

«Hvem er du lille venn? Skremte jeg deg? Jeg hadde en mus i støvelen og gjett om vi skremte hverandre. Ja, musa og meg. Jeg håper ikke jeg skremte deg?»

June smilte forsiktig og neide.

«Jeg er June og jeg bor der borte!» Hun pekte hjemover og neide igjen.

«For en høflig pike da. Du er datteren til Undis du da. Jeg kjente bestemoren din. Vi var venner da vi var små. Jeg hadde tenkt meg bort til dere en dag. Dere flyttet jo inn her for en stund siden, og har vel kommet i orden nå? Blir du med og henter litt ved? Du kan vel hjelpe meg du?»

Snart hadde de begge favnen full av tørr ved fra skjulet, og June takket glad ja til å bli med inn.

Fortsetter  HER....

Adventsfortelling, del 6

 

6

June sukket og tørket øynene enda en gang. Visst hadde de juletre hjemme allerede. Dette var første året mamma hadde pyntet til første desember. Treet, var kjempehøyt, kunstig, hvitt og pyntet allerede med den dyreste pynten mor kunne finne. Nåde om hun rørte ved noe av det. Huset var dekorert som i en eksklusiv katalog. Ingen dorullnisser, minner fra gamledager eller fra hennes oppvekst. Sånne hverdagslige ting passet ikke inn hos dem. Under treet lå gavene pakket inn med de vakreste merkelapper, papir og bånd. Hun hadde ønsket seg nytt vintertøy, og det fikk hun sikkert. Men kunne hun bruke det til å gå i skogen med? Det var nok beregnet til å trippe rundt med på et eller annet høyfjellshotell i nyttårshelga. Hun ville heller gå på ski i marka med Sjur. Han var så snill, mye snillere enn Gunnar som bodde nede i bakke. Sjur og hun kunne snike seg inn på rådyrene og kanskje få se en hare hoppe i nysnøen.

Så rar mamma hadde blitt? Hun var ikke sånn i fjor. Da hadde de tatt fram det de hadde, samlet det på bordet og bestemt hvor alt skulle få stå i julen. Nå var det bare nye ting overalt. June savnet det vesle, gamle lille huset, selv om det var fint der de bodde nå også. I det lille huset hadde det vært lavt under taket, og de hadde hatt det så lunt og koselig. Men så flyttet de hit da, i høst, mens de ventet på en leilighet som skulle bli klar neste år. Leilighet? Hun ville ikke flytte dit. Da var det bedre å bo der de nå var.

Mamma som alltid hadde sagt at de skulle holde på tradisjonene. Tradisjoner. Et rart ord, men det betydde visst at de skulle pynte juletreet på lille julaften, eller noe sånt? Hun savnet den gamle pynten, de slitte figurene og julekrybben etter oldemor. Heldigvis hadde ikke mamma kastet noe av det. Da June hadde protestert, hadde hun pakket alt ned i flere, store esker på loftet og skrevet navnet hennes på dem. Det føltes trygt at det lå der og ventet på at hun skulle bli voksen en gang. Men det var lenge til det…..

Nissen Anskar sukket der han sto som usynlig nede ved den grå låven. Jenta hadde det ikke så bra, enda hun hadde alt! Merkelig at ikke moren hennes så det? Ungen var usikker og lei seg. Han rettet seg opp og gikk med bestemte skritt til Junes hus.

Fortsetter HER....

Adventsfortelling, del 5

 

5

For å se bedre hadde Magda snart nesetippen klistret til ruta. Men hun så ikke noe bedre, eller hørte noe mer for det. Leende satte hun seg tilbake. For ei nysgjerrig dame hun hadde blitt. Men det skjedde så lite omkring henne, at hun klarte ikke la være å følge med på naboene. Sjur kom ofte innom henne, så hun ble bekymret også. Hvem skulle hjelpe henne nå? Men så ble hun alvorlig. Tenk å være så egoistisk som henne. Hun uroet seg for hvem som skulle komme og bære ved hver ettermiddag, og ikke på at gutten sikkert hadde slått seg. Han var jo snart åtte år, og han jamret seg aldri. Noe måtte ha skjedd? Gikk ikke han ut på ski sammen med de andre guttene tidligere? Merkelig. Hadde de blitt uvenner kanskje? Nå fikk hun ikke vite noe, men det var vel ikke verre enn at hun fikk ta en tur over til dem senere.

June snufset litt der hun sto og tørket øynene med votten. Gråte burde hun vel ikke gjøre som en liten unge, men tårene de bare trillet av seg selv.

Denne damen hadde det fint allerede tidlig i adventstiden. I vinduene hadde hun tent stearinlys, og hun så det brant i peisen. Foran peisen lå det en skinnfell på gulvet. Drømmende sukket hun henført. Det var så koselig der.

Nissen hadde kommet tilbake og fulgte med. Han hadde fått flere jobber å utføre i denne adventstiden, men var ikke riktig sikker på om dette han nå sto og så på, var det rette? Han burde se å få opp noen fuglenek og feie vekk litt nysnø, fore hesten nede på gården og så var det alle de kattungene da. De var som ville! Men her, måtte også noe gjøres. Til jul skal man da ikke gråte og se på hva andre driver med. Hun burde jo ha det koselig, den lille frøkna.

June tenke at hun kunne banke på hos denne damen og spørre om veien til Sjur i klassen. Hun visste hvor han bodde, men en liten hvit løgn var kanskje lov, eller? Men hun måtte først svelge den leie klumpen i magen…..

Fortsetter  HER.....

Adventsfortelling, del 4

 

4

Sjur dro av seg lua og klødde seg i håret. «Nei, de er visst ikke mine venner. Men de veddet om at jeg ikke vågde noe som helst. Da sa de at om jeg kjørte ned den hoppbakken og hoppet skikkelig til, så skulle de ikke plage meg mer. Jeg er ny på denne skolen skjønner du og har ingen riktige venner enda! Det er bare en jente jeg kjenner, men det kan jeg ikke si til guttene. Hun treffer jeg bare her hjemme. Jentelus, vet du.»

«Det er det verste jeg har hørt. Det er da ingen hoppbakke! Det er bare en diger stein nederst som ser ut som en hoppkant! Om ikke jeg hadde kommet, hadde du kanskje frosset i hjel der i steinrøysa. Det er jo vinter og kaldt vet jeg! Hmmm, her må jeg tenke. Unger er ikke bestandig så kloke. De skjønner visst ikke at det de finner på kan være farlig.  Unger, unger….. En jobb for en nisse. Nissejobb!»

Magda skuttet seg da hun kom inn igjen. Hun ble kald av bare den lille turen ut på trappa. Hun la i litt mer i vedovnene og satte seg ned igjen. Hva skjedde over hos naboen da? Hun stirret overrasket ut av vinduet. Der haltet Sjur omkring. Var det han som hadde ropt? Men hvem var den merkelige mannen? Han hadde hun da sett før, da hun var liten? Det hadde hun nesten glemt! Hun hadde gått på isen ute lov, og den var ikke trygg. Da hadde den mannen kommet, dratt henne inn på land og stengt veien, så hun ikke vågde seg ut på isen på lenge etterpå. Han hadde vært så sint! Hun husket hvordan han hadde hoppet og nesten frest til henne som en sint katt! Hun hadde trodd det var nissen. En skikkelig hissig fjøsnisse. Alle hadde ledd av henne den gangen og hun hadde ikke nevnt det siden. Det var han som sto der med Sjur nå…….

Fortsetter HER.....

Adventsfortelling, del 3

3

Det var ingen annen råd enn å ta gutten på ryggen og bære han hjem. Tung var han ikke, så det gikk fint. Han spurte hvor gammel han var og Sjur svarte som sant var at han ville bli åtte på julaften.

Nissen hjalp gutten ned på trappa foran huset der han bodde og tørket svetten av pannen. Det var ikke bra å være så nærme hus og mennesker, uten at han var usynlig. Han så seg usikkert omkring.

«Jeg må gjøre meg usynlig igjen. Ingen skal jo se meg annet enn på julaften. Du kommer til å se meg likevel da, fordi vi er venner.»

«Du er nissen? Er det mulig å være så heldig som meg? Tenk hva de andre i klassen kommer til å si når de får vite at jeg ble reddet av selve nissen!»

«Du må ikke si det var nissen. Ingen skal jo vite at jeg er her.»

«Men jeg kan da ikke lyve heller?»

«Nei, det skal du jo ikke. Å lyve er ikke pent. Jeg kan være synlig for deg, og du kan si det var nissen som hjalp deg. Ingen vil tro det likevel. De vil bare tenke at du slo hodet ditt i fallet, så du ikke husker rett.

Men jeg er hemmelig. Nå vet du at jeg er her. Når vi ses, kan vi hilse på hverandre. For jeg kan godt gjøre meg synlig for din skyld. Barn kan oppleve så mye mer enn hva de voksne kan, for de voksne har liksom mistet fantasien sin de. Dumt, men de har det i hodet sitt de også, om de bare leter!»

Gutten bøyde hodet og sukket tungt.

«Det hadde vært så fint å si at jeg har vært sammen med deg. Kanskje jeg da fikk gå i fred? Men de dytter meg vel bare utfor et annet sted snart tenker jeg. For denne utfordringen klarte jeg ikke. Jeg hoppet ikke en meter en gang, men falt lenge får hoppkanten.»

«Hva sa du? Ble du dyttet? Det er jo farlig det. Hvor er de ungene nå da? Var det ingen som stoppet for å se hvordan det gikk med deg? Det der er vel ikke dine venner?»

Fortsetter  HER....

Adventsfortelling, del 2

2

I steinrøysa, nederst i bakkefallet, lå en liten gutt. Skiene var brukket og det så ut som om det var andre ting som var brukket også. Gutten skrek, jamret og hylte. Han holdt hånden på kneet og jamret seg igjen. Hva i alle dager gjorde han der nede? Dette var da ingen god skibakke? Nissen hadde ikke annet valg enn å hjelpe til. Magda hadde gått inn igjen, og den vesle jenta June var vekk. Her var det ingen andre som kunne bidra. Han gjorde seg synlig, for han ville ikke skremme vettet av guttunge.

Nissen Anskar hadde fått et helt annet oppdrag av Kong Vinter for desember, som krevde sitt. Men nå hadde han ikke noe valg. Barnet måtte hjelpes, og det fort. Han dro med seg kjelen et stykke, før han satt den fra seg og vrengte den røde lua så den ble grå. Så gikk han med bestemte skritt mot gutten. Nå var han synlig.

«Hei du småen. Hva har skjedd? Er du like hel? Det var da litt av et svalestup du må ha gjort. Den bakken er jo så bratt. Rett under snøen er det mengder av steiner. Jeg tror du har hatt englevakt jeg gutt! Hva heter du da?»

Han jamret seg litt til og stirret forundret på mannen. Skjegget hans var langt og nesten hvitt. Klærne han hadde på seg, var ikke sånne som de voksne han kjente gikk med? Men øynene så snille ut. Ikke hadde han noe valg heller, enn å ta imot hjelp. Nå var skiene brukket, og hvordan skulle han komme seg hjem gjennom snøkavet?

«Jeg er Sjur og du må jo være nissen? Det kan være det samme hvem du er, for jeg trenger hjelp. Se på de skiene da. Ikke det at de var så fine fra før heller, men de fungerte da, før jeg kjørte ned her. Jeg ønsker meg nye ski til jul, for disse var altfor korte. Det var kanskje derfor det gikk galt?»

Anskar undersøkte kneet hans og fant ut at benet ikke var brukket. Han løsnet bindingene på skiene og løftet gutten forsiktig opp.

«Klarer du å stå på benet ditt da?»

Men det gikk ikke. Han skrek til, og sank sammen.

Fortsetter HER

Adventsfortelling, Nissejobb, del 1

Her begynner årets adventseventyr:

NISSEJOBB

1

Det var så kjedelig å sitte sånn å vente. Magda kjente at hun hadde så liten tålmodighet. Kunne han ikke snart komme da? Hvor mange uker skulle det ta? Hun sukket igjen, og strikket litt til. Utenfor falt snøen så fint. De hvite snøflakene danset i den lette vinden. Vinter og snø, første desember og snart jul. Hun strikket en runde til på sokken og rynket pannen. Pensjonist var hun nå, skikkelig pensjonist. Men det var ikke så gøy som hun hadde trodd. Dagene var lange og hun savnet jobben på postkontoret. Det ville vel bli bedre etter hvert.

Utenfor Magdas hus, med nesa tett inntil kanten av vinduet, stirret en liten pike inn. Hun hadde oppdaget juletreet og blitt nysgjerrig. June var bare sju år, men visste allerede at det var sånn hun ville ha det ved juletid. Juletreet der inne lyste vakkert, selv om det enda bare var lys på det. Damen satt så fredelig og strikket. Hun kunne høre musikk. Julemusikk….

Magda rettet seg opp og lyttet. Hva var det for en lyd? Hun så opp. sukket oppgitt så på det kunstige juletreet. Visst var det pent der det sto. Hun hadde satt det fram for å prøve å få litt forventning i advent som da hun var liten. Men, hjalp det? Nei, slett ikke. Strikkingen falt ned i fanget, og hun så trist ut av vinduet. Men hva var det? Hvem var det, som ropte bak huset?

Hun hadde akkurat sett en gjeng med barn på ski. Hadde en av dem slått seg tro? Hun slengte sjalet over skuldene og tok på seg støvlettene og gikk ut på trappa. Hun lyttet, men det var helt stille nå. Plutselig kom noen leende unger framover i skiløypa de hadde laget tidligere. De vinket og smilte til henne og hun vinket tilbake. Nå var de tre? Gunnar var med, men hvor var Sjur? Var de ikke fire da de gikk innover? Merkelig?

June hadde huket seg ned inntil noen busker i hagen. For ikke nok med at damen kom ut, men de villeste guttene i andre klasse på skolen kom i full fart på ski. Hun var redd noen skulle oppdaget henne, så hun holdt pusten av spenning.

Nissen var også der, men han hadde gjemt seg inntil veggen i vedskjulet. Ikke det at noen så han heller, for han var usynlig når det trengtes. Han hadde også hørt det rope. Hva var det? Gaupe, rev, rådyr, eller var det et sånt lite menneskebarn som de han så gikk fort av sted, vekk fra lyden? Han snek seg rundt hushjørnet og løp mot der lyden hadde kommet fra. Nisser har veldig god hørsel, så han kunne oppfatte det miste klynk om noen var i fare. Der, skrek det til igjen. Noe galt måtte det være?

Fortsetter her

Musehuset

"Når nettene blir lange....."

Det heter så i julevisen, og her har jeg nynnet på den sangen om dagen. Musegutten ble strikket klar til å møte sine til jul. Kofferten laget jeg av en fyrstikkeske.

Han hadde pakket kofferten med godsaker og gaver. Ikke minst måtte han pynte seg. Skredderen fikk litt av en jobb å gjør folk av han, etter at han hadde levd ute i skogen i hele den varme tiden av året. Nå vil han inn.

Ham møtte flere av sine slektninger på reisen, for det var mange som ville hjem til jul. Alle danset og var så glade over at de hadde overlevd sommeren.

Nå håper han bare på at kjæresten åpner for han når han banker på døra hjemme hos henne. Han er  spent, og litt redd. Reisen har vært lang og han er sliten. Hun var ikke hjemme da han kom. Han hadde ikke sagt hvilken dag eller uke han skulle komme, så det var ikke så rart.

Han hadde satt i gang med det samme. Spikret vegger, fått satt inn et vindu, slept på plass møblene han hadde laget, og pyntet med både krystall og kvister.

Hun stoppet i døra av forundring. “Er du hjemme? Endelig. Så koselig!” Hun kvitret av fryd og så bare han, og ikke alt det andre.

Hun ble helt stum av beundring og overraskelse. Han fikk en god klem og hun satt i gang med gardiner, bilde på veggen og en krans i vinduet. Hun var så lykkelig. Han sa de skulle få seg et juletre også. I år ville det bli jul for de to, virkelig jul!

Kvelden ville bli perfekt tenkte de begge. Han hadde kokt gløgg til og med, og snart skulle de ut og lete etter et tre!

Advensstake

Denne uken har jeg testet litt til advent. Var dette bra? Jeg måtte tenke meg om litt. De papirtrærne er bare kremmerhus av noen rester av kopipapir jeg hadde med tekst på. Nå ble de surret sammen med papirteip og malt litt med hvitt her og er. 

Etterpå har jeg strøket på lim og drysset på sukker og glitter. Litt vinterlig kan det jo bli.

Men jeg ombestemte meg underveis. Det ble ikke en liten landsby, men en julekrybbe foran lysene i stedet.

Lysene er mørke grønne, for jeg har ikke kjøpt adventslys enda. Men dette passer fint i grønn/hvit november. En uke til advent, og jeg gleder meg.

Fortsatt julehefter igjen med hyggelige ting for advent og jul. Si ifra på messenger så sender jeg.

Du finner mer informasjon om heftet HER.

Forberedelser

Ukene farer av sted, og vi er allerede langt inn i november. Nå har jeg ryddet vekk alt det oransje fra september og oktober. Her er det hvitt og grønt nå, selv om en liten strikkemus med rød kjole tittet fram.

Bretteteknikken er ikke så vanskelig til rosene. Jeg brukte mellomleggspapir som er 12, 5 x 8. 5 cm. Tre ark bretter som på bildet og legges i hverandre, tre ganger. Da har du ni ark.

Legg de tre delene med tre ark i hver over hverandre, og fest det med en sånn til plastposer eller knytt med en hyssing. Brett ut som en stjerne og "vreng" ett og ett kronblad ut.

Da får du en ball av roseblader som du må dandere litt.

Snurr alle bladene i tuppen på en strikkepinne så de får litt form. Dra så bladene litt fra hverandre. Nå har du en rose.

 

Hos meg er det altså novemberkos med hvitt og grønt.  Farmors hjemsydde laken er kappe i mitt kjøkkenvindu. Det er så koselig å se hennes hekling og broderi hver dag. 

Men plutselig titter det fram noe rødt også, men det er fordi jeg lager litt nytt til jul. Her er min strikkmus på plass. Det er jo kort tid til advent og det er mye jeg vil ha på plass innen det. Nei da, det røde er ikke framme enda, for det får vente til desember. Men bilder måtte jeg jo ta.

Fortsatt mange julehefter igjen. Du kan se litt om det HER. Send meg en melding på Messenger så får du informasjon fra meg.

Advents/julehefte fra meg.

JULESTEMNING 

heter mitt advents/julehefte i år. Det var ubeskrivelig gøy å få heftet i hendene. Trykken gikk så fort denne gangen at jeg ble helt overrasket. Tidlig? Ja, det er vel kanskje det, men skal det fram til deg til advent, så er det ikke mer enn tiden av veien. Posten er ganske så treg, nå som det sendes ut bare annenhver dag.

Her legger jeg ved innholdsfortegnelsen til venstre, så kan du se litt hva det er.

Det er 60 sider med litt av hvert, i A4 størrelse. Dikt, fortellinger, små tekster, oppskrifter og kreative ideer. Heftet kan leses i adventstiden, men det er også et julehefte. Dette passer til de som leser blogg, tenåringer og eldre. Mange vet jeg leser for sine på sykehjemmet blant annet. Koselig å gi bort i gave til både friske og syke.

Alt er altså laget av meg da, foto, tegninger og tekster. 

Prisen er Kr 200 pr. hefte, og det er med porto. Ønsker du deg et hefte eller flere, så kontakt meg på Messenger.