Adventshistorie 2025, del 21

 

21

I musehuset ryddet de det de kunne. Hagbart var oppgitt over alt rotet. Ingen vil vel ha det sånn til jul. Etter som timene gikk, fikk de ting på plass igjen. Ikke alt ble satt der det hadde vært, men det ble da fint likevel. Så var det juletreet som skulle inn. Han kledde på seg. Så dro han av sted på hogst. Elvira krøp ned i badekaret og forsøkte å finne litt ro inni seg. Det var mye som skulle på plass innen julekvelden. Men nå var i hvert fall klementinskallstjernene klare. Klærne var ryddet og julestrømpene på plass!

Men Hermann stakkars, han var satt helt ute av spill etter møtet med katten. Han lå igjen nede mellom sko og sokker, og klarte ikke å reise seg.

Elvira bakte videre, for julekaker måtte de da ha. Mye av det hun hadde laget var ødelagt, men hun blandet det med smør og lagde kakebunner av det. Sammen med melis og sjokolade, ble det fint dekorerte kakefirkanter på fatet.

Hagbart hadde revet veggen mellom rommene deres, så det hadde blitt stort, lyst og fint. På julekvelden skulle de dekke langbord og spise sammen, alle i huset. Men hvor skulle de få et langbord fra? Hermann hadde lovet å ordne det, men enda hadde hun ikke sett noe til det? Hvor var egentlig Hermann?

Fortsetter.....

Adventshistorie 2025, del 20

20

Da Sofie kom ut i kjøkkenet den morgenen begynte hun å gråte.

«Katten mamma, katten! Den har ødelagt alt. Mammmaaaaaa!!!!”

Hun hylte, men ingen mamma kom.  I stedet kom pappa? Hun så undrene på han. Hadde han flyttet tilbake?»

Hun kastet seg i armene hans og lo.

«Å pappa. Det var det eneste jeg ønsket meg til jul. Du er her!»

Han visste ikke helt hva han skulle si og kremtet litt før han svarte.

«For en stund er jeg her nå. Mamma har vondt i ryggen og klarer ikke med alt til jul vet du. Men om jeg skal bo her etterpå? Det får vi se på!»

Sofie bøyde hodet og tenkte.

«Da håper jeg mamma blir dårlig, lenge!»

Så gikk hun inn på rommet sitt og lukket døra hardt etter seg.

Hans sukket og begynte å rydde i musehuset. Han forsto at ungen var frustrert, men det var jammen han også. Hvordan skulle de løse dette. Alt var jo opp til Edith.

Fortsetter  HER.....

Adventshistorie 2025, del 19

19

Musene strevde med sitt. Gulv skulle vaskes, kaker skulle bakes, dyner og tepper luftes, alle skulle bade og de måtte rydde i klesskap og skuffer. Det nærmet seg jul. Hermann hadde satt opp et moderne ståltrådtre, men det var ikke godtatt av Josefine. Hun skulle ha ekte vare i stua.

Elvira bakte så melet danset om henne. Det var ikke bare barna som forsynte seg ulovlig i kakeboksene hennes. Hagbart og Hermann var som små unger selv. De smilte fra øre til øre. Kake etter kake gikk ned inne på spiskammeret. Men da Elvira ropte om hjelp, hørte de det heldigvis. Katten var der igjen. Med poten feide han kaker og benker, oppvask og kjeler ut over gulvet under dem. Elvira sto stiv inne i et hjørne og skrek av redsel. Hva skulle de gjøre? Redningen ble kakene. De kastet kaker i øynene på katten så den måtte gi seg. Ergerlig feide den vekk kakesmulene og gikk.

Det ble en veldig jobb å få alt på plass. Men med lange tau klarte de å hale opp møblene igjen. Hermann reparerte det som hadde gått i stykker. Han var på vei ned for å hente det siste, da katten kom igjen. Han dinglet i et tau og kunne ikke beskytte seg. Tennene boret seg inn i benet hans, og så besvimte han…….

Fortsetter.....

Advenstshistorie 2025, del 18

18

Hans tok hånden hennes over bordet og så lenge på henne.

«Klarer du dette da? Nå vet vi hva det er, men ryggen din vil du nok slite med en stund framover. Jeg må på jobben, men jeg kommer igjen i kveld. Skal jeg finne fram noe til deg av drikke og mat? Trenger du noe i butikken, eller? Jeg kan lage middag etter at jeg har hentet Sofie.»

Hun nikket og tårene trillet.

«Takk, jeg klarer meg fint nå. Det er bare å hvile i godstolen med strikketøy og god musikk. Det får vel bli en strikkemus til da!» Hun sukket oppgitt, men smilte. Ikke lenge etter var hun fullt opptatt med klær og diverse til nye mus!

Dagen gikk fort. Det gikk bedre enn tenkt. Kanskje ville hun klare seg alene likevel? Men ville hun det? Hun kunne da ikke spille syk heller, bare for å beholde Hans der i kvelden. Det var bare å innrømme det. Hun ville ha han hjem igjen, med en gang. Men ville han?

Fortsetter.....

Adventshistorie 2025, del 17

17

Han smilte vennlig.

«Uansett, så skal du til legen i morgen. Jeg sover på sofaen i stua her i natt. Du skal ikke være alene nå vet du. Er det det jeg tenker, så går det nok ikke over på en stund. Og det humøret ditt??? Unnskyld, men det har vi to vært med på før. Hormonene danser visst……»

Edith rødmet og kjente at tankene liksom stoppet opp i hodet. Før? Typisk. Ryggverk hadde hun hatt før ja. Hvorfor hadde hun ikke forstått det? Hun sukket og dro dyna over hodet. Da hørte ingen at hun gråt. Hun var ikke lei seg, bare så oppgitt over seg selv……

Neste morgen var hun ikke verre. Hans kom med kaffe til henne. Så kjørte han Sofie i barnehagen. Ikke lenge etter sto han der igjen.

«Jeg har snakket med legen din, og du har time ganske snart. Selv om du føler deg bedre, så tror jeg det er lurt å sjekke litt av hvert her! Ja, du vet hva jeg tenker?»

Hun klarte å komme seg opp selv og etter en dusj med varmt vann, følte hun seg ganske fin. Men det nyttet ikke å droppe legetimen. Hans var bestemt der!

Da de kjørte hjem etterpå, sa ingen av de noe. Stillheten var ikke ubehagelig eller trykkende, men den var visst nødvendig. Vel hjemme, satte Hans på litt tevann og dekket bordet til lunsj. Alt var jo der som før han flyttet ut, så det var helt naturlig. Edith tente adventsstaken og så inn i flammene. Det var snart jul og hun hadde bare et eneste ønske i år. Ville han forstå det tro?

Fortsetter......

Adventshistorie 2025, del 16

16

Hagbart strevde seg opp til øverste etasje og hilste på Hermann.

«Du er jo god med de musefellene vet jeg. Det er jo jakttid nå. Tror du jeg kan hjelpe deg? Om Elvira skal lage mat til oss alle, så trenger vi ost, leverpostei, peanøttsmør og rosiner ikke sant! De bruker mye godt i de fellene!»

Edith skrev og fantaserte og Sofie lekte eventyret i musehuset. Hans kom med innspill og sammen lagde de både det ene og det andre av ting de fant. Det ble en peis av ispinner, en klokke av en stor fyrstikkeske, lampe av et deksel til en sprayboks og bilder på veggene. Smilet kom fram hos Edith mer og mer og hun kjente seg i bedre form også.

Da Hans kom innom den kvelden, skulle hun bare strekke seg for å ta ned en fin liten eske hun ville vise han. Den kunne vel bli til et klesskap, eller noe? Da plutselig følte hun at ryggen låste seg. Hun nesten falt ned i armene hans og tårene trillet.

Hans holdt varlig om henne og fikk hjulpet henne inn i sengen. Hun klarte ikke å rette seg opp og tusen tanker for gjennom hodet hennes. Det måtte da gå over fort?

Hun ble liggende i sengen hele kvelden og Hans ordnet opp med Sofie, middag og oppvask. Hun hørte de to le og hygge seg ute i kjøkkenet. De spilte visst Ludo og etterpå utforsket de mer i musehuset. Hvordan skulle hun få skrevet mer nå? Nei, hun fikk la være å bekymre seg. Den ryggen ville sikkert bli bedre.

Stadig var Sofie inne hos henne for å se at alt gikk bra. Hans sto i døra og så på dem.

Fortsetter   HER.....

 

Adventshistorie 2025, del 15

15

Katten til Sofie vred på seg og mjauet.

«Er du her igjen. Kastet ikke jeg deg ut? Skjønner du ikke at jeg vil ha betalt da mann? Poten hans kom farlig nær Hagbart, men han veltet bordet sitt og følte seg litt tryggere. Brått ble katten løftet vekk, for Edith hadde oppdaget den.

«Du din lille rampekatt! Her har du ikke noe å gjøre. Ned på gulvet med deg!» Så lukket hun dørene!

Elvira hadde fått inn både benker og skap. Nå sto det flere kakedeiger klare og ventet. Hun slo de små hendene sammen da hun så Hagbart i luken.

«Hallo! Der er du? Så koselig. Jeg liker meg allerede. Det ble jobb på meg med det samme. Hermann med familie, i øverste etasje, ville ha en hushjelp skjønner du. Jeg skal lage maten deres, og da kan jeg lage til deg også kanskje? Vil du det?»

Hagbart kjente at han rødmet. Han smilte og takket ja. Mat trengte han jo hele tiden. Om hun kunne fikse det, var det jo så mye enklere å leve. Han ville få bedre tid til å lese også. Men så kom han til å tenke på at Elvira måtte ut å skaffe det som skulle til for et måltid. Sånn kunne det ikke være.

Fortsetter  HER....

 

Adventshistorie 2025, del 14

14

Der sto Elvira med skoene på. Kåpen var fortsatt godt kneppet igjen.

«Hei», sa hun! «Bor du her? Jeg hørte det var et ledig rom og vil gjerne flytte inn med det samme. Hjemme er det så fullt med alle søsknene mine. Går det bra? Du skjønner jeg prøvde å bo i et gammelt musehull, men nå som snøen kom, ble det iskaldt. Det var ikke noen mulighet til hverken peis eller ovn. Da jeg spurte om å få mure opp en pipe, ble jeg kastet ut. De andre i felleskapet kalte meg en pyse. Men jeg har ikke pels som de andre musene. Jeg er jo laget av papp og papir!»

Han skakket på hodet og kunne ikke annet enn smile. De var av samme slekt de to.

«Det går sikkert fint, men jeg er ikke den som eier dette huset. Jeg tror du bare kan vente til husverten kommer. Jeg flyttet inn her for en stund siden, og ingen har kastet meg ut enda. Det er jul snart, og alle skal vel ha tak over hodet i kalde tider. Velkommen er du! Jeg skal åpne en luke i veggen, så vi lettere kan holde kontakten og passe på hverandre. Men du, hvor har du de skoene fra?»

Hun tittet på han.

«Liker du de skoene. De er så søte. Jeg kjøpte de på auksjon etter lærer Musse! Han gikk med i forrige musefelletid. Han var litt vel ivrig etter rosiner  og ost den mannen.»

Hagbart smilte. Det var sånn det var. Skoene var jo perfekte til henne.

Neste dag saget han opp et hull i veggen mot Elvira og skrudde opp en luke. Så kunne de åpne den om det var noe de ville hverandre. Da trengte de ikke gå ut døra på baksiden og kanskje møte katten!

Men Hagbart hadde ikke tenkt på at Sofie kunne glemme å lukke de store dørene i skapet. Plutselig stirret katten han rett i øynene….

Fortsetter HER.....

Adventshistorie 2025, del 13

13

Edith limte og fikset til musehuset. Av knapper, korker og ståltråd ble det både krukker og kjeler. Fyrstikkeskene ble tømt for tennstikker, og det ble benker og skuffer i det lille kjøkkenet.

Ut i desember flyttet Hermann og Josefine med familie inn. Edith fortalte at de hadde sett Sofies skilt! Der de bodde før var det så dårlig plass. De var fra en strikkemusfamilie, og det ble liv og røre i den øverste delen av huset. Sofie flyttet ting rundt og skravlet. Hermann var møbelsnekker fortalte hun, og dermed ble det flere møbler enn det nesten var plass til.

Hagbart bodde nederst og hadde det stille og rolig. Han hadde fått det så koselig, Det beste han visste var å lese bøker, men han fikset også opp i rommet. Han malte gulvet i ruter, limte sammen et bord og tok fram alle sakene fra sekken sin. Han var glad han var trygg for både katter og rever. Det var nok best å holde seg inne. Selv om han likte å reise! Men nå reiste han i bøkenes verden. Hver dag var som et nytt eventyr. Han hadde det stille, trivelig og fint, helt til en dag han våknet av at det plutselig romsterte i naborommet. Forskrekket spratt han opp og tittet inn for å be de som var der holde fred. Men han ble helt stum, da han så hvem det var…..

Fortsetter HER....

Adventshistorie 2025, del 12

12

Edith takket vennlig for snømåkingen. Hans så ned.

«Jeg må jo hjelpe deg, selv om jeg ikke bor her lenger. Men du? Det finnes en knapp litt nede på den snøfreseren. Hare, eller skilpadde? Ja, du finner ut av det, så snøen kan kastes lenger…..» Så lo han godt, snudde seg og gikk til bilen.

Hun kjente en skjelving i hele kroppen. Den latteren savnet hun. Tenk om de kunne få det som før? Hun sukket tungt og gikk inn etter Sofie. Hun hadde lagt bag og klær rett på gulvet. Dørene i skapet sto på vid gap og hun var fullt opptatt der. Edith hadde laget en seng denne gangen, og snart sov den lille musa godt under dyna.

Da Hans ringte Sofie senere på kvelden, fortalte han at han gledet seg til mer av eventyret i musehuset. Hun fortalte at hun hadde tegnet og skrevet et skilt.

«Jeg kan ikke så mange bokstaver, men jeg skrev navnet sitt og tegnet flere hus rundt. Jeg er sikker på at alle mus ville forstå det!»

Edith fortsatte å sende han tekster hver kveld. Det ble etter hvert en koselig kommunikasjon mellom foreldrene. Det ble mer enn eventyret de skrev om……

Fortsetter  HER.....

 

Adventshistorie 2025, del 11

11

Hagbart strevde seg av sted. Han fulgte en sti mot et hus, og tenkte at han fikk banke på der å spørre om husvære. At han fortsatt var ved huset han hadde kommet fra, forsto han ikke. Alt var ukjent i all snøen. De små bena hans strevde seg fram og svetten silte. Han ble så sliten at han følte at han ville besvime. Da kjente han at noen grep om han. Han hadde ikke krefter til å protestere, så han sank sammen i fortvilelse.

Sofie studerte den lille musa og klemte den inn til kinnet. S i snøen! Mamma!»

Edith åpnet døra og lurte på hva det var. Hun holdt klokelig munn da hun så musa. Der var den. Men uten lue! Den hadde nok elgen fortsatt! Det måtte være katten som hadde tatt musa med seg. Den elsket jo å leke med sine tøymus. Så bra den ikke var ødelagt.

«Se der Sofie. Nå kom den musa jeg snakket om, som skal bo i musehuset vårt. Det er plass til flere her i skapet vårt. Skal vi lage et skilt på utsiden etterpå?»

Hans smilte forsiktig til dem.

«Ha en fin uke da Sofie, ja du også Edith. Men kan du ikke sende fortsettelsen av det eventyret til meg hver kveld? Jeg synes det var artig å følge med! Da vet jeg hva Sofie snakker om til neste uke. Hun er veldig opptatt av alt dette ser du!»

Så trakk han lua ned over ørene og skulle til å gå. Han ble stoppet av at Edith tok han i ermet!

Fortsetter  HER....

Adventshistorie 2025, del 10

10

Natten hadde vært rolig. Hun hadde en skrivebok på nattbordet. Det hadde hun lært av bestemor.

 «Legg en bok på nattbordet sammen med en blyant. Har du for mye å tenke på, så er det ikke lett å sove. Skriv ned det du er bekymret for og bestem deg for at det skal du lese og tenke på i morgen! I morgen og ikke nå, som det er natt.»

Så smart det var. Nå var boka fylt med den ene tingen etter den andre. I går kveld skrev hun litt.

«Husk å spørre Hans om julen. Kan vi feire den sammen, for Sofies skyld?»

Hun kom seg opp og dro til side gardinene. Selv om det var mørkt enda, var det lett å se at det var som et eventyr der ute. Så lyst det ble! Tenk om Hans hadde vært der nå? Da ville gårdsplassen vært måkt allerede. Men hun klarte vel dette selv? Hun kledde på seg og gikk ut. Snøen var dyp, og hun ble fort våt inn til føttene. Det var bare å få på seg et par skikkelige lange støvletter. Hun kom seg inn i boden og fikk fram den lille snøfreseren. Startet gjorde den, og hun smilte stolt av seg selv. Men så sakte den gikk? Hva i alle dager skulle hun gjøre for å få den til å kaste snøen lenger vekk? Det ante hun ikke, men hun fikk da vekk nok snø så hun kom ut med bilen. Resten fikk hun ta i ettermiddag.

Dagen gikk fort og hun gledet seg til å komme hjem igjen og fortsette med alt i dukkehuset. Hun hadde fått fart på seg nå, og hadde handlet litt mer lim og små ting før hun dro hjem. Det snødde enda, og hun grudde seg til å forsøke å kjøre inn bilen.

Men hun ble overrasket. Hjemme var hele veien ryddet for snø og alt var feid og fint foran døra også. Hans? Det måtte være han. Hun kjente tårene renne nedover kinnene av takknemlighet. Han tenkte på henne. Det føltes så godt.

Fortsetter  HER.....

Adventshistorie 2025, del 9

 9

Det var en diger elg. Sto den ikke der og spiste på kornneket hun hadde bundet fast i epletreet. Den var fin da. Men hva var det i toppen av det ene hornet? Der vippet luen hun hadde laget til musen sin. Hvordan i alle dager hadde den kommet dit? Var det trolldom. Hun hadde jo akkurat skrevet at musa reiste videre i hornet til en diger elg?

Hun satte seg ned og så hvordan det elgen spiste og spiste. Den var nok sulten stakkars. Hun kunne da bare kjøpe seg et nytt kornnek en annen dag.

Dagene gikk fort, og det nærmet seg helg igjen. I morgen skulle Sofie komme hjem for en ny uke. Edith hadde handlet inn matvarer og vasket huset. Hun hadde også fått på plass mye i skaphyllene til eventyret. I morgen kunne de kanskje bake litt sammen og på lørdag ble det vel en tur ut i snøen. Hun gledet seg, selv om hun følte seg sliten bare ved tanken. Sove, det var det hun trengte. Sove, i timevis. Men det gikk ikke? Hun hadde da en jobb å passe også. Det var bare å smøre matpakken og sette vekkeklokka på ringing igjen. I morgen ventet enda en lang dag i interiørbutikken. Varemengden økte for hver dag, og det var mye å få på plass. Hun sukket igjen, pusset tennene og forsøkte å smile til sitt eget speilbilde. Så blek hun var? Høstslapp var hun, om det var noe som het det? Hun sukket og så ut i snøværet. Ville hun klare å måke seg fram i morgen? Kom det store mengder, ble det vel bare å gå på ski! Hun måtte le ved tanken, og krøp under dyna i senga si. Det var godt å hvile.

Ute snødde fortsatt og snart var alt dekket der ute av mengder av det hvite…..

Fortsetter HER...

Adventshistorie 2025, del 8

8

Det var en vakker musefrøken med rød kjole og fine sko som kom inn av døra. Jakken hadde hun hengt av seg i gangen. Hagbart elsket sko og denne musa hadde de søteste han hadde sett på lenge. De minnet han om noe han selv hadde laget en gang? Han fikk stotret fram navnet sitt, da hun hilste. Hun het Elvira! De ble enige om at de kunne reparere klærne sammen. Hagbart tredde i nåler og sydde de rette sømmene og Elvira broderte de fineste mønster, der det var hull. Snart var nissens klær gode som nye. Som lønn fikk de mer mat, og hver sin lille sekk med korn og nøtter.

Hagbart var urolig for det gikk mot kveld. Hvor skulle han sove? Han spurte forsiktig om han kunne sove i låven før han reiste videre. Det fikk han lov til. Elvira bodde ikke langt derifra sa hun, så hun ble fulgt hjem av den hvite katten. Hun forklarte at han ikke trengte å være redd for katter. De kunne være litt ekle og voldsomme, men de spiste aldri mus som var av tøy eller papir.

Hagbart bredte halm og høy over seg, og angret på at han ikke hadde fått adressen hennes. Men om faren hennes var hans gamle lærer Musse, så var han nok ikke velkommen der. Læreren hadde vært sint fordi Hagbart sydde bedre klær og sko enn han. Han sukket og sovnet likevel fort. Selv i søvnen så han de søte føttene til Elvira. Da hun hadde stått på kne og lagt opp buksene til nissen hadde han sett det han hadde tenkt. Under den ene skoen hennes, sto det HH! Hans merke. Herr Hagbart sto det for. De skoene var hans eksamensoppgave. Han hadde laget de, men læreren hans hadde tatt de med seg. Han mente de burde være på skolen og vises fram til nye elvene. Men han hadde altså gitt de bort som gave da, eller? Uten å spørre Hagbart? Der var de, på hennes små føtter. De passet perfekt…..

Edith la fra seg pennen og smilte. Det var koselig å skrive sånt. Da forsvant de dumme tankene og hun glemte bort alle bedrøveligheter. 

Ute snødde det noe veldig nå. Hun ble redd da hun så noen bevege seg foran vinduet ute i kjøkkenet. Hun listet seg nærmere og tittet forsiktig fram bak gardina. Forskrekkelsen var stor da hun skjønte hvem det var…..

Fortsetter HER.....

Adventshistorie 2025, del 7

7

Edith strevde videre med møbler og bittesmå ting i hyllene. Hver kveld skrev hun ned hva musen opplevde, sendte det til Hans og ba han lese det for Sofie som et adventseventyr. Hun håpet av ungen synes det var gøy?

Men jo mer hun skrev, jo flere ting måtte hun lage i stand. Hva hadde hun tatt på seg? Det var da så veldig mange dager i advent. Ville hun klare å lage en morsom historie av dette? Men hvor i alle dager var den musen? Hun fikk skrive litt mer først……

«God dag du,» sa katten.» Hvor kommer denne fine herren fra da? Jeg er vakt for fjøsnissen forstår du, og alle besøk må godkjennes av meg.

Kjenner du herr Anskar?»

I det samme åpnet katteluken seg, og en mann med rød lue nikket vennlig til Hagbart.

«Morn du. Har jeg fått fint besøk. Jeg har bestilt skredder, for buksa mi har revnet. Jeg trodde det var en dame som kom, men så var det deg?»

Hagbart måtte fortelle at han var skredder, men at han slett ikke var budsendt til nissen. Han stotret fram at han var på julereise og lette etter et hjem. Da ble han bedt inn på varmt drikke og kaker. Han bukket dypt og fulgte med inn gjennom luka.

De svingte til høyre og fortsatte innover en gang dekket av halm. Det duftet godt og det var mykt å gå på. Nissen åpnet en liten dør, og så var de inne i et koselig rom med lys og varme. De røde julebuksene til nissen lå over en stol og Hagbart så at den var revnet både her og der. Han tilbød seg å sette i gang med det samme.

Da banket det på døra. Nissen åpnet. Hagbart rødmet så det virkelig syntes……

Fortsetter HER.....

Adventshistorie 2025, del 6

6

Plutselig spratt låsen opp. Ut stormet de alle, uten å takke en gang. De var vel så redde for at reven skulle komme tilbake, før de var trygge. Hagbart ryddet oppgitt sammen sakene sine, og forlot fangerommet han også. Hva nå? Hvor skulle han gå? Det var jo ikke trygt et sted på denne reisen.

Men sola skinte og han vandret på. En ravn lot han få sitte på et stykke og en trost skaffet han noen brødsmuler og viste han hvor det var vann å drikke. Han hjalp en kjøttmeis som hadde fått en torn i munnviken av nebbet, plastret foten til en rotte og snakket litt med en elg. Den var stor og skremmende, men den forsiktet han om at hos han var han trygg. Snart satt han i elgens digre horn og følte det som om han seilte på havet. Det vugget godt der oppe når vinden tok tak. Lua forsvant og han måtte holde på alt han eide! Elgen satte han av like ved en liten gård og ba han gå til låven.

«Disse menneskene er snille og hjelper både dyr og mennesker. Jeg tror jammen de tar vare på fjøsnissen sin også. Du minner litt om han. Du ser ut som en mus, men mus er du da ikke i kroppen. Mus har pels og lukter helt annerledes. Du dufter som en ekte nisse du. Bank på katteluka i fjøset, så kommer du deg inn før natten. Det er iskaldt ute nå, og kaldere skal det bli. Sann mine ord. Lykke til!!

Hagbart gjorde som elgen sa, men var redd han igjen var lurt. En hvit katt lekte med en stripet katt ute på tunet. Hvordan skulle han komme seg forbi dem.

Han listet seg under et stabbur og studerte dyrene. De var så opptatt av hverandre at han fortsatte til katteluken som han så nede ved fjøset. Han hadde akkurat kommet fram og var klar til å banke på, da den hvite katten sto foran han i tussmørket…..

Fortsetter  HER.....

Adventshistorie 2025, del 5

5

Reven vred på seg og forsøkte å se vennlig ut.

«Herr Mus. Du kan bli med meg hjem, og se om du kan innrede nabohulen hos meg. Der har det bodd en grevling, men han har flyttet ut. Jeg er sikker på at vi kan få et riktig godt naboskap der. Skikkelig velsmakende! Vellykket, mener jeg!»

Hagbart satte seg opp på ryggen til reven, selv om både haren og ekornet advarte han. Han følte seg som en konge der oppe på den varme pelsryggen og vinket til de andre.

Han ble tatt med langt inn i skogen. Trærne ruvet tunge over dem. Det var bare å holde seg fast i pelsen, for det gikk fort. Det var morsomt for han hoppet opp og ned.

Ikke lenge etter var han sluppet inn i grevlinghiet.  Men så skjedde det! Smijernsdøra dundret igjen etter han. Reven låste, og gikk.

Der satt han innestengt i et mørkt, fuktig hull. Etter hvert som han vendte seg til mørket så han flere levende mus og harer……

De andre dyrene så forskrekket på han. De visste alle hvilken skjebne de gikk til. Hver kveld hentet reven en av dem, og de kom aldri mer tilbake…..

Heldigvis hadde Hagbart kofferten sin. Han var sint og sulten. Den reven hadde møtt sin overmann av en mus. Det var han sikker på. Han var da full av kreativitet, og utdannet til både skredder og skomaker! Fort, fikk han fram sysakene sine. Han hadde med seg både sakser og nåler. Han lirket og lirket med en av de store nålene i låsen på døra. Alle fulgte med for de var redd for at reven skulle komme tilbake…..

Fortsetter  HER.....

Adventshistorie 2025, del 4

 4

Herr Hagbart Mus, frøs så han ristet. Katten hadde båret han langt ut i skogen, filleristet han og slengt han av sted. Heldigvis var han like hel. Men kroppen verket, og han var redd og kald. Han hadde funnet seg et hull under et grantre og krøpet inn der, men varmt var det ikke. Han tittet ut. Snødekket lå hvitt som et vakkert, mykt teppe. Sola kom heldigvis fram og den lille snøen forsvant fort. Han satte seg i mosen og tenkte. Hva nå?

Flere dyr kom nærmere. De lurte på hvem musen var. Ingen hadde sett en av hans slag før. Ingen mus i skogen hadde klær på seg, eller gikk med sko. Han forsøkte så godt han kunne å forklare at han var en leke som ble levende når han var alene og vekk fra menneskene.

«Inne i huset jeg var, er det bare så kjedelig. Jeg vil ut i verden og oppleve noe. Da katten tok meg i nakken og bar meg ut, trodde jeg at denne julereisen var over, før den hadde startet.

I går hørte jeg på den bildeboksen deres i huset, at de snakket om ferie og reiser. Juleferie og julereiser. De skulle reise hjem til jul! Jeg har ikke noe hjem, så det er det reisen min skal fikse. Jeg må finne et hjem, og en frue. Da kan vi få oss en familie og feire jul sammen. Tror jeg da? Katten bare lo av mine ideer, men jeg skal da vise den. Bare ikke det er flere sånne katter her ute? Jeg vil ikke bli bitt i nakken igjen.»

Reven nikket og tenkte sitt. En musestek hadde ikke vært dumt.

 Fortsetter HER....

Adventshistorie 2025, del 3

3

Edith rettet seg opp og forsøkte å være rolig.

«Her skal det bli et kalendereventyr. Det blir artig, ikke sant? Vi kaller det «Jul på hyllene». Dette skapet skal vi fylle opp med møbler og ting, og en fin mus kommer til oss innen jul, det er jeg sikker på. Ikke en sånn levende mus, men en hjemmelaget mus av papir, garn og tekstiler. Han, ja det er en han og han heter Hagbart! Han har lagt ut på en reise nå i advent. Jeg skal fortelle deg om det etter hvert, så du får vite hva som skjer!»

Edith kjente på seg, at nå måtte hun gjøre mer enn bare å stå der. Hun hadde ikke tenkt å vise så mye enda, for det var jo musen som skulle ha startet eventyret. Raskt gikk hun inn i boden og hentet fram noe av det hun hadde laget tidligere på høsten. Sofie smilte da det kom på plass en bokreol, en stol, noen bittesmå bøker og litt annet. Det var så smått, og Sofie smilte fra øre til øre.

«Å mamma. Dette blir så morsomt. Tenk å ha en egen dukkestue. Jeg gleder meg til den musen kommer. Er den her når jeg kommer tilbake neste gang?»

Edith fant ikke noe svar. Hvor i alle dager var den musen?

Fortsetter HER.....

Adventshistorie 2025, del 2

 

2

Da Edith sto opp neste dag, gledet hun seg til å vise Sofia den fine musa hun hadde laget. Hun ble helt forskrekket da den ikke var å finne noe sted? Hadde ungen allerede funnet den? Nei, hun sov da enda?

Hun lette høyt og lavt, åpnet dører og tittet overalt. Ingen mus? Hva var det for noe tull? Alt gikk visst feil for tiden. Hvordan skulle hun egentlig klare seg fremover? Det var så mye hun aldri hadde tenkt at hun måtte gjøre selv …..

Hun var alene med Sofie nå. Ungen hadde blitt 5 år og var full av sprell. Det var ikke måte på hvor aktiv hun kunne være etter barnehagens lek. Neste uke var det Hans som skulle ha henne. De delte omsorgen og det gikk greit det også. Likevel var hun sliten av alt? Merkelig. Hun savnet Hans noe veldig, og lurte på om det hadde vært lurt å be han flytte ut? Hva hadde gått av henne den dagen i slutten av september? Hun hadde eksplodert over at han ikke hadde laget den maten hun hadde bestemt og ikke hengt opp klesvasken riktig! På toppen av det hadde Sofie forskjellige sokker på føttene og genseren vrang. Hun hadde aldri trodd at han skulle flytte ut etter utbruddet hennes. Men det var kanskje ikke så rart? Det var ikke første gangen hun hadde kjeftet på han i det siste og bedt han skjerpe seg. Denne gangen hadde hun skreket at hun like godt kunne klare seg alene, for han var ikke til noe hjelp. Men det var jo ikke sant! Etterpå, hadde hun blitt helt forskrekket over seg selv. Hun var da slett ikke hyggelig. Det var ikke rart at han ikke orket mer? Han flyttet rett inn til en kamerat som hadde et ekstra rom, og der hadde han vært siden…..

Da Sofie kom ned trappa litt senere, holdt Edith nesten pusten. Men så kom hun til å tenke på at det bare var å finne på noe. Hun åpnet dørene til skapet over benken og smilte.

Det var vasket og fint der etter at hun hadde ryddet vekk kopper og kar. Men hyllene var ganske tomme. Litt kvister og småting, men eller ikke noe!  Sofie ble så skuffet. Ikke en gang en sjokoladekalender hadde mamma kjøpt. Det hadde pappa, det visste hun!

Fortsetter  HER.....

Adventshistorie 2025, del 1

 

JUL PÅ HYLLENE
1

Edith satt der i kvelden og sukket for seg selv. Denne høsten hadde vært så slitsom, med mye strev på jobben og utfordringer i hjemmet.

Utenfor hadde det begynt å mørkne, og det blåste ganske kraftig. Hun kunne skimte snøfnugg i lufta. Vinteren var på gang.

Så satte hun fra seg den lille musa hun hadde laget klær til, slukket lyset i kjøkkenet, reiste seg og gikk for å pusse tennene.

Den lille musa rettet seg opp og var stolt over de nye klærne. Han hadde aldri følt seg så fin før! Kofferten var pakket, og en julereise ventet han hadde fruen sagt. Fru Edith! Det var steder han skulle besøke i huset skjønte han. Han var ikke så lysten på det, for de hadde skaffet seg katt! Noe så skummelt. Han likte ikke den dumme katten. Passet han seg ikke, så ville han vel bli spist med klær og det hele, før jula ble ringt inn. Han ville finne seg et nytt hjem. Et musehull med egen familie. Han ville vel aldri finne det inne i dette huset. Han løftet kofferten, trakk lua ned over ørene og åpnet katteluka i døra. Katten stanset han med et kraftig fres. Han ble truet inn i et hjørne. Der trodde han at hans siste time hadde kommet.

Katten kom nærmere! Han tok et godt tak i nakken på musa og bar han med seg ut gjennom den åpne kattedøra. Det kom så uventet at Hagbart Mus fikk ikke sagt et pip, før de var langt ute i skogen. Der var det allerede hvitt av snø. Sporene etter dem forsvant fort i uværet …..  

Fortsetter  HER....