Snart er det nytt år

 

Jeg synes året har gått fort. Mye har skjedd som vanlig. Det har vært "fjell" å bestige, "veier" å finne, utfordringer og tanker. Sånn er det vel for de fleste. Det blir spennende å se hva 2025 vil bringe oss? 

Jeg har mine mål som jeg jobber mot. Det gjelder å ikke "se skogen for bare trær", eller se negativt på utfordringene. Vi kommer oss videre, over bekker og myrområder, gjenneom tåke og vind, ut i regn og snø, om vi bestemmer oss. Godt å ha noe å tenke på når januar begynner. Forsett har jeg ikke, for de blir gjerne av kort karakter. Det er bedre å sette seg mål midt i sommeren, og gjennomføre. 

Solen har gått opp og ned gjennom året og gitt oss mange fine morgener og kvelder.

Kulda har tittet så vidt innom, og gitt oss noen blå dager. Nå venter et nytt år og det er spådd snø på nyttårsaften. Det kan jo bli spennende om det skjer. Nye dager kommer, og jeg skal møte dem med nysgjerrighet og glede. Håper det blir sånn for deg også.

God jul til dere!

Så er det julekveld og freden senker seg over oss alle. Ikke alle ganger er høytiden like spesiell, men sånn er livet. Sorg og glede går hånd i hånd og vemodet følger med det. I år tror jeg at jeg får en vakker jul og det håper jeg du får også. Ønsker deg og dine en velsignet høytid og et godt nytt år. 

Vil du lese hele juleeventyret mitt for i år sammenhengende, så kan du starte HER!

Adventskalender, del 24, slutten

 

24

Det tok tid innen de fikk oppklart alt. Pappa hadde blitt helt rød i ansiktet først. Han måtte si unnskyld for at han ikke hadde sagt det som det var.

«Inga eier dette huset vi bor i, det hører til gården hennes. Men hun vil selge. Selge alt! Jeg ville så gjerne ha en gård, men mamma var ikke sikker. Men nå som vi har vært her en stund, er vi to enige. Vi vil bo på gård. Men vil dere det? Jeg har bare tenkt på meg selv jeg. Unnskyld.»

Olivia satte opp stolen sin igjen.

«Det hadde vært bedre om dere hadde sagt det, men jeg er med! Hva med deg Ada?»

Ada nikke og nikket.

«Kan jeg få katt, så er jeg med! Å, det lille huset mitt hos Inga da!!! Det trenger ikke å flytte. Så fint. Vi skal bo i julegata vi.»

De fire tok hverandres hender rundt bordet og lovet at heretter, skulle de ikke ha sånne store hemmeligheter for hverandre.

Det hadde kommet mye nysnø natt til julaften, og det var som et eventyr der ute. Jon selte på hesten på formiddagen og ba ungene med på en sledetur. De ble pakket ned i sleden med skinnfeller og tepper, før de for av sted nedover veien. Ada mistet nesten lua i farten, og tårene trillet i vinden.

«Jeg gråter ikke, jeg gråter ikke!» sa hun og lo.

«Olivia? Blir rever kjærester som oss mennesker? Gifter de seg? Skal du gifte deg snart? Med Even?»

Men i dag var Olivia i godt humør. Hun bare lo av alle spørsmålene og ga Ada en klem.

«Du spør, og du spør du. Jeg kan ikke svare på noe av det der. Men revekjærester hørtes koselig ut da.»

Jon slapp jentene av hjemme hos dem etterpå, og så vinket de til Even og Jon som raskt dro ned med hesten mot gården igjen.

«Det er julaften!» Ada raste inn i stua og klappet i hendene av glede. Juletreet i år var så stort at stjerna streifet taket. Mamma hadde tent mengder av stearinlys og det duftet jul.

Dagen ble likevel lang for Ada. Enda de spiste nissegrøt til lunsj og gikk ut med grøt til nissen i det det mørknet. Hun snek litt på gavene som sto i gangen. Alt var klart til julekvelden hos Inga.  

Klokka fem ringte klokkene i kirken inn til høytid. De satt tett i tett i kirkebenken og sang julens sanger sammen. 

Kirken lå bare noe hundre meter fra gårdene, så de gikk i samlet tropp hjem igjen. Det hadde blitt mørkt, og det var stjerneklart og kaldt. Husene deres lå der tett i tett og det lyste så fint fra vinduer og utebelysning. Jon stoppet dem og ba alle være stille litt.

«Lytt etter tidligere liv, og drøm om hva som skal komme. Jeg kjenner det helt inn i hjertet. Inga flytter til oss snart, og da blir alt som det skal tenker jeg.»

Han klemte Inga og Even inntil seg. En god stund sto de sånn og liksom lyttet i vinterkulda. Så fortsatte vandringen mot julekveld, mat, gaver og hygge med de andre.

Stjernene lyste over dem og nok en gang så de revene danse på jordet ved skogkanten. Ada strakk hendene over hodet og jublet.

«Dette er den beste julen jeg har hatt, enda det ikke har vært hele julekvelden enda. Det er jul i alle hus, og vi er sammen. Kan vi ikke synge «Lang, lang rekke»!

De tok hverandre i hendene og sang av full hals, mens en og en gikk inn og ut av rekka på den snødekte veien. Revene forsvant av lydene, og Ada var sikker på at hun så nissen fare over himmelen. At det var et stjerneskudd, sa ingen av de andre. Men Even og Olivia tittet på hverandre og smilte. De visste at ved et stjerneskudd kunne de ønske seg noe. Hva de ønsket seg, kan du sikkert tenke deg……

SLUTT

God jul til alle som har lest og kommentert! Tusen takk.

  

 

Adventskalender, del 23

23

Inga smilte til dem.

«Nå ser dere rare ut jenter, men dette går bra! Jeg skal flytte til våren. Det er helt sant det.

Nye eventyr venter. Nå tar vi denne jula først. Hoppla, dette skulle jeg kanskje ikke avslørt, for det er jo en overraskelse? Men nå er det sagt. Det er ikke lett å holde på alle hemmeligheter, når hemmelighetene er så koselige. Even har visst det en stund. Han sier det er greit, og da må det da være det for dere også jenter? Men nå er det kveld snart, og slutt for i dag her hos meg. Kos dere videre i alle hus. Vel hjem.»

Hun nesten skysset de ut og lukket døra. Ingen så tårene til Inga etterpå. Det ville bli rart å flytte fra barndomshjemmet, men hun gledet seg også.

Jentene sa ikke stort på den korte veien hjem. Begge var litt lei seg når de tenkte på at Inga skulle flytte. Hun som var så snill.

Lille julaften opprant med sol over snøen. Alle tretingene hadde tørket, og de satte i gang i snekkerverkstedet. De pakket gaver til alle. Enda ble det noen fugler og hjerter igjen, som de selv skulle få etter jul. Jon mente det kunne være godt å ha noe å gjøre sammen til neste år også.

Olivia klarte ikke la være, så hun spurte om Jon visste at Inga skulle flytte. Han lo godmodig.

«Ja, hun skal det, til våren. Hun har jo ingen barn som kan overta gården sin. Det blir for mye for henne. Men jul i alle hus, skal det bli, i år! Hun flytter ikke så langt vet du. Jeg er sikker på at vi skal kose oss da også. Men i år skal huset hennes skinne, en siste gang. Så får vi se hva annet som skjer til neste år.»

Den kvelden samlet den lille familien seg rundt kjøkkenbordet. Mamma, pappa, Ada og Olivia tente lys og drakk kakao med krem. Pappa kremtet litt.

«Nå jenter, har dere det bra her? Vi har jo ikke bodd her så lenge, men vi må vel si at det har gått fint?»

Alle nikket, og han fortsatte.

«Jeg har fått et spørsmål. Kunne dere tenke dere å feire jul nede hos Inga i år? Hun vil så gjerne ha huset fullt en siste gang, som hun sier. Hun skal flytte skjønner dere.»

Da lo Ada.

«Det var hemmelig det. Men vi vet det, vi vet det! Klart vi kan være hos henne på julaften. Kommer Jon og Even også?»

Pappa ble litt rar i ansiktet.

«Vet dere dette? Hvorfor har dere ikke sagt noe da? Jeg tenkte det skulle bli årets julegave jeg, men nå kan vi jo snakke om det sammen. Så rart at dere vet, og ikke har sagt noe? Merkelige unger.

Inga flytter jo ned til Jon og Even. Vi skal flytte inn i Ingas hus og overta den lille gården. Da blir vi småbønder og dere kan få kaniner, hund, katter, høner og hest om dere vil.»

«Hva?» ropte Olivia. Stolen veltet bak henne.

«Hva sa du nå? Dette har vi da slett ikke hørt noe om?»

Avsluttes HER......

Adventskalender, del 22

 

22

Neste dag var det inn til Inga og hjelpe henne med å pynte pepperkakene de hadde bakt sammen noen dager før. Hun skulle ha de på juletreet sammen med røde sløyfer, gammel pynt og halmstjerner. Juletreet hennes hadde kommer på fot inne i finstua, men hun ville ikke pynte det før lille julaften.  Døra dit inn var lukket, og ikke et lys var tent der inne, enda…..

Etterpå gikk de inn til alle de små husene og så. Snøen Ada og Inga hadde lagt over takene lyste så fint. Musene hadde fått bittesmå juletrær i rommene sine, og Ada var fra seg av begeistring.

«Du har gjort det så fint du Inga. Jeg ønsker meg et sånt hus jeg med bittesmå møbler og mus.»

Inga smilte og klemte henne.

«Men jeg har jo sagt at huset ditt er ditt, og Olivia og Even har valgt sine. Det får bli julegaven fra meg i år tenkte jeg. Det skal bli jul i alle hus, både de for mennesker og disse bittesmå. Nå slukker vi taklampen og tenner julelysene Even.» 

Han skrudde av, så det ble nesten mørkt i rommet. Så satte han i en kontakt. Plutselig lyste det i alle hyllene fra mengder av lyslenker. Det skinte og glitret overalt, og Ada måpte av undring.

«Men jeg kan ikke ta ut huset mitt! Da blir det jo ikke riktig. Kan det få bo her hos deg, tror du. Så kan jeg komme hit å se til det?»

Inga nikket sakte.

«Ja, for en stund går det, men det blir nok forandringer, når jula er over. Men se så fint det lyser. Nå gleder jeg meg til jul. Jeg vil ha det som jeg alltid har hatt det. Lille julaften, da skal julefreden senke seg hos meg. Sånn hadde vi det i min barndom.

Så nysgjerrig jeg var på å få se juletreet. Jeg tittet i nøkkelhullet mer enn en gang, men det var ingenting å se. På julaften åpnet mamma dørene til stua, og da var hele stua pyntet til jul, bordet var dekket til middagen og juletreet sto der så staselig og skinte.

Nå har jeg jo glassdører inn til stua, så dere ser treet. Men jeg vil ikke ta på lyset der inne, før jeg skal pynte juletreet på lille julaften. Som jeg gleder meg.

Det blir siste gang i den stuen det! Rart…..»

Fortsetter HER….

Adventskalender, del 21

 21

Inga kom seg ut i en fart. Fra låven kom Jon. Han ropte og skrek av forskrekkelse.

«Hva skjedde, hva skjedde? Plutselig hoppet den traktoren til og levde sitt eget liv. Jeg skulle bare vise Jens hvordan han skulle gire og gasse. Gutten har jo aldri kjørt traktor før. Hvordan gikk dette?»

Men heldigvis hoppet Jens ut, like hel.

«For en fart og for et eventyr! Aldri hadde jeg vel trodd at Gråtasstraktoren skulle ta meg med på tur uten å spørre først. Men jeg klarte å tråkke ned bremsen. Unnskyld, at jeg krasjet. Men dette blir jo mitt problem å rette opp. Jammen godt jeg er mekaniker.»

De to mennene gikk rundt traktoren og sukket, oppgitt over at den ene lykta var knekt av og forhjulet var punktert. Ada hadde også kommet ut.

«Men pappa, nå er Gråtass blind og halt. Du har ødelagt han du.»

Hun gråt og klappet den lille traktoren. Inga trøstet og sa at den snart ville være god igjen.

«Sånne gamle traktorer klarer seg alltid Ada. Bare vent. Pappa fikser den. Snart er det du som får være med å kjøre tur tenker jeg. Nå kommer Olivia og Even. Dere skal være med i snekkerbua til Jon. Jeg får ikke lov! Hemmeligheter, sa Jon…..»

Pappa hentet verktøykassen sin og begynte å skru. De andre gikk av sted til snekkebua. Der hadde Jon gjort klart til juleverksted. Han hadde skåret ut fugler og hjerter av furuplanker. Snart satt de side om side og først pusset alt jevnt, før de malte fine farger på trestykkene. Det ble både dompaper og kjøttmeis av fuglene, og hjertene fikk fine mønster med dremmelen og sandpapir.  Olivia smilte og pusset igjen på sitt.

«Vi er vel verdens heldigste. Aldri har jeg laget noe så fint. Tenk å fikse julegavene selv da, det trodde jeg ikke jeg kunne. Det å flytte til huset vårt her, er det beste som har hendt.

Even tittet opp, og det glapp ut av han.

«Men dere blir vel ikke der så lenge?»

Jon kremtet og hyttet mildt med neven.

«Nå er det nok Even. Vi tar en dag av gangen. Det har vi snakket om, ikke sant?»

Fortsetter HER…..

Adventskalender, del 20

 

20

Ada løp rundt som en propell etter skolen. Hun hadde nesten ikke tid til å spise, for nå ville hun av sted. Gummihanskene hadde hun stukket under genseren og Olivia hadde lurt på hva hun drev med. «Hemmeligheter!» hadde hun svart fort og heldigvis spurte hun ikke mer.

Turen over til Ingas gård gikk raskt, og snart sto de i vaskerommet i kjelleren. Inga hadde store hauger med farget, myk ull på benken.

«Nå skal vi jobbe Ada. Ullen river vi i biter og legger det opp her over den plasten. Så plasker vi på med varmt grønnsåpevann før vi filter, som det heter. Vi ruller, knar og trykker. Sånn. Skjønner du nå at det var lurt med gummihansker, selv om disse er store? Ellers hadde vi vel ikke hatt skinn på fingrene til jul. Vi må jo jobbe lenge med dette våte greiene.»

De la ull, knadde og vendte, rullet og trykte, dusjet på mer vann og knadde igjen. Ada hadde aldri sett noe så rart. Biten ble plutselig mindre og mindre, og så tykk og fast! Hun fikk lage to øyne og et smil av sort ull. Inga viste henne hvordan hun skulle få det til.

Innen kvelden hadde de tovet sammen flere sitteunderlag og grytekluter i fine farger. Ada var så stolt, at hun hadde lyst til å skrike. Aldri hadde hun tenkt at hun kunne lage så fine ting. Inga var enda flinkere, for hun lagde tøfler til Jon og pappa.

«Om noen år fikser du dette også vet du, men du får lære en ting av gangen. Nå skal det tørke, så vi kan pakke det inne på lille julaften. Du var da veldig flink. Nå skulle de andre ha sett deg.»

Etterpå gikk de inn til de små husene og med hvit ull pyntet de som om det hadde kommet snø på hustakene.

Musen Herman var kommet til rette. Han sto og liksom pyntet juletre med frua. Lille Ella hadde tatt med nissegutten hjem, så nå var de en liten familie igjen.

«Jeg skulle ønske de var levende jeg!» sukket Ada.

«Tenk så morsomt vi kunne hatt det da. Men uff, jeg ønsket meg en katt? Det tenkte jeg ikke på. Den spiser jo mus også av og til! Da er det kanskje godt at disse musene er av garn, kanskje?»

Plutselig buldret det til utenfor huset. Inga spratt opp og tittet ut. «Traktoren min! Hva i alle dager, er det noen som har stjålet den? Nå står den da krasjet rett inn i den gamle bjørka? Bare ikke noen mennesker er skadet!»

Fortsetter HER….

Adventskalender, del 19

 

19

Ada tittet spørrende på Even.

«Hva er det de har for hemmeligheter tror du? Jeg gleder meg til jul jeg. Gjør du?» Han tenkte seg om før han svarte.

«Ja da, jeg gjør det, men det er så mye som er rart i denne tiden at jeg er litt trist også. Men når dere er her sammen med meg, så er alt bedre liksom!»

Olivia la armen rundt de begge og så sang de julekveldsvisa sammen høyt og skrålende.

Juletrærne ble lempet av ved hvert hus, og Jon tente bålpanne mellom de to gårdene. Inga serverte varm saft og rundstykker. Pølser ble grillet og enda flere sanger ble sunget. I måneskinnet så de revene hoppe og sprette på jordet mot skogen.

Jens og Jon gikk av sted for seg selv for en stund. Olivia og Even tok skiene fatt under stjernehimmelen. Mamma June og Inga hvisket seg imellom. Ada ble fryktelig nysgjerrig på hva de snakket om, og snek seg innpå dem. Hun hørte de pratet om senger og kommoder, spisestue og stoler. Det var ikke noe spennende, så hun gjespet høyt.

«Kan det ikke snart bli jul da! Må vi vente så lenge? Dette er så kjedelig.»

De andre lo til henne og sa at nå var det visst slutt for i dag. Inga klemte henne godt og hvisket at i morgen kunne hun komme og lage julegaver etter skolen.

«Husk å lure med deg gummihanskene til mamma. De henger ved kjøkkenvasken vet du. Vi skal ikke ødelegge dem, så du kan fint henge de tilbake etter på uten at mamma merker det!»

Da var snart smilet til Ada på plass igjen, og hun nesten danset hjemover til kveldstell og senga si.

Fortsetter HER….

Adventskalender, del 18

 

18

Da Jon ropte på dem, summet de seg litt. Even dyttet høy inn i den lille åpningen bak i løa, så kattene ikke kunne rømme igjen. Han måtte hente katteburet sitt, og få de med hjem.

De fikk det travelt med å finne trærne. De hadde fått masse snø og rim på seg, så sløyfene var nesten borte. Even fikk lov å hogge ned deres tre og han var så stolt. Snart var alt hugd og de var klare til hjemreise.  Det var da de så revene. To stykker svinset rundt og snuste. Det var så flott å se dem, men Ada ble så redd for kattene.

Det endte med at de gikk inn til løa igjen. Jon la kattungene tett sammen i sekken med høy. Kattemora hoppet raskt etter, og så fikk de kjøre hest og slede de også.

Hele veien sang Ada. «Jeg ønsker meg en katt, jeg ønsker meg en katt!» Til slutt måtte Olivia be henne tie stille. «Vi har hørt det nå, men det er ikke våre katter. Jeg ønsker meg en hest, men det får ikke jeg. Man kan ikke få alt man ønsker seg, nemlig.»

Pappa Jens hørte jentene snakke og ropte til dem.

«Ønske og ønske, men dere kan aldri gjette hva julegaven er i år. Det vet nemlig bare jeg…….»

Så lo han noe voldsomt og blunket til Jon.

«Nei, de gjetter det aldri. Nå er vi enige Jens, så da håper jeg du og kona er det også?»

Fortsetter HER….

Adventskalender, del 17

17

Inga hvisket til Ada at de bare kunne utsette julegavejobben til dagen etter.

«Vi klarer det helt sikkert, for jeg vil også være med å hente juletre.»

Neste ettermiddag var de alle samlet hos Jon og Even. Ungene skulle få sitte i sleden med Jon og Inga, og de andre gikk på ski etter. Det hadde frosset på igjen. Vinterlandskapet var rimfrossent og vakkert i ettermiddagslyset. Dombjellene klang for hesten ville nesten ikke stå stille. Men alle kom på plass. Jon roet hesten ned og tok tak i grima. Så leide han den ut av porten og hoppet på. I vill fart gikk det bortover den islagte veien. Ada kjente at vinden fikk tårene til å trille.

«Jeg er ikke redd og jeg gråter ikke altså. Jeg gråter ikke!» Men litt redd var hun likevel.

Turen var kort, og de svingte inn i skogen der trærne sto på rad og rekke. Hesten var roligere nå og tråkket seg fram i snøen før den stanset helt. Jon bandt den til et stort tre, og ga den en sekk med friskt høy. Så gikk de på leting etter trær med sløyfer på. De skravlet og lo, lette og lette. Jon fant det første.

«Men vet dere hva? Her inne bor det ikke bare rever. Gjett hva jeg så på viltkameraet da? Jeg tror dere aldri gjetter det. Det er ikke bare mus som er redd for livet sitt. Følg den stien der inn til den gamle høyløa så får dere se. Godt ikke reven kommer inn der.»

De tre ungene gikk innover og fant fort den lille grå høyløa. Even åpnet døra forsiktig, og der inne lå det en katt med to store kattunger.

«Åååå, det er katten min! Jeg som trodde den var spist av reven. Nå ble jeg glad nå. Alt dør ikke! Hei pusen, du må da bli med hjem, for der er det mye varmere enn her.»

Han krøp inn i det gamle høyet. Katten malte når han strøk den over pelsen. Ada og Olivia kom seg inn også. Kattungene freste litt, men etter hvert roet de seg fint. Alle hadde helt glemt juletrehentingen.

Fortsetter  HER….

 

Adventskalender, del 16

 

16

Olivia trakk Ada inntil seg. Det går bra vet du, det er jo bare strikkemus dette her. Sammen kan vi lage en finfin jul i alle hus, både her inne og i hjemmene våre. Ikke sant?»

De så på hverandre. Even hadde blitt alvorlig igjen.

«Jeg skal ha folk som bor i huset mitt her, som er glad i hverandre. Jeg har aldri snakket med noen om hvordan jeg hadde det da mor og far levde. Det er rart å plutselig begynne å tenke på dem igjen. Jeg har bare forsøkt å fortrenge minnene mine. Kanskje de liksom kan bo i huset mitt, og jeg kan leke at alt er som før der? Jeg vet at det ikke går, men jeg tror det blir godt å tenke på alt. Jeg husker da ganske mange glade dager fra barndommen. Nå hørte jeg veldig gammel ut, men jeg føler meg ikke som barn lenger heller. Jeg er visst sånn midt imellom.»

Ada kom bort til han.

«Du er broren min nå, så da må jeg bo der også. Olivia klarer seg selv hun, for hun er så veldig stor!»

Olivia stoppet opp med sitt.

«Unnskyld Ada. Even og jeg er like gamle vi, eller unge! Jeg vil også være i det huset med dere! Ikke som søsken, men som gode venner som går på besøk til hverandre.»

Inga kom inn igjen, og sa at nå var det slutt for i dag.

«Det er middag hos alle nå vet jeg. Du skal spise her i dag Even. Jon kommer også. Tenk ut hva mer som kan skje i husene da, for det er vi som bestemmer i dette eventyret.»

Utenfor sto snømennene like fine, og fra skogen hørte de revene bjeffe. Moren til jentene kom dem i møte, og de sa pent adjø til Inga. Jon viste dem viltkameraet som han hadde hentet.

«I morgen skal dere få se om vi har fanget noe på bilder. Men først skal vi noe annet. Nå er det ikke mange dagene til jul, så det blir hest og slede i morgen. Juletrærne skal hentes.»

Ada holdt på å plumpe ut med at de skulle lage julegaver, men holdt seg for munnen.

«Inga, hva gjør vi nå? Jeg vil jo hente juletre også.»

Fortsetter HER….

 

Adventskalender, del 15

 

15

Ada måpte av forundring. «Å hjelp, finnes det noen som fanger alle mus liksom. Kunne vi ikke la de bo her i husene da? Tenk levende mus da. De er jo så søte!»

Jon kom inn bak Inga.

«Ja, søte er de, helt til de spiser opp maten din, sokkene dine eller bamsene for den del. Felledyr må til, om vi vil eller ikke. Bare de musene kunne holde seg ute! Men strikkemusene dine er greie da Inga. De gjør nok ikke ugagn.»

Så gikk de voksne ut igjen i stua til de andre. Olivia løftet opp musegutten og smilte.

«Han kan få bo i mitt hus. Så søt som han er. »

Men alle ville ha musegutten hos seg, så det var ikke lett å bli enige. Til slutt fant de ut at det var like godt at han fikk ha venner i alle hus, akkurat som Even. De plasserte han i et hus som sto tomt, og bestemte seg for at det huset skulle de fylle opp med alle som ville være med. Huset ble brått fylt opp av bittesmå dukker og små musunger, strikkedyr og kaniner. Skikkelig livlig ble det!

Foreldrene og Jon gikk hjem etter kaffen og Inga kom inn igjen til ungene.

«Husker du eventyret fra i fjor da Even? Vi hadde mye moro her da.»

Han nikket blidt.

«Jeg synes det var mest spennende med felledyret da også. Musefeller altså! Du fortalte så levende om musemor som svertet tak og vegger. Om Herman som så over fangsten sin, etter de siste dagenes jakt. Han hadde klart å få tak på en ostebit og to mandler. Så måtte han virkelig være smart, om han skulle fikse nye søtsaker. Rosiner var tilgjengelige og mer ost, brødbiter og noen ganger leverpostei. Han gjorde alltid klar fangstredskapen til kvelden, og både gledet og gruet seg. Ville han klare å overliste det felledyret? Passet han seg ikke, så var det smekk og farvel før jul. som du sa. Han snek seg ut med en lang stang med en løkke på, og så fisket at ut maten i musefellene i det de klappet sammen.

Han bor i det huset der, den gode Hermann, med sin Josefine og datteren Ella.»

Han åpnet døra og der inne sto Josefine helt alene. Ada ville høre mer og løftet musen ut.

«Så fin hun er! Har du sydd dette til henne Inga? Men hvor er Ella og Herman nå? Har felledyret eller katten tatt dem også?»

Ada så fra den ene til den andre med skrekk i blikket.

Fortsetter HER….

Adventskalender, del 14

 

14

Ada våknet tidlig neste morgen. Hun hadde vinduet rett ved senga si så hun åpnet gardina og tittet ut. Alt var snødekt der ute og det begynte å lysne. I dag var det fri fra skolen, så hun gledet seg. I går ettermiddag hadde de tatt fram skiene alle sammen. Noen skier var slitte, og andre nesten for små. Det samme gjaldt skisko og staver. Men de byttet med hverandre og fikk det til. Evens gamle skisko og staver passet Ada, og han fikk låne et par som pappa hadde liggende. Pappa hadde ment at det var best å utnytte det fine føret, for værmeldinga sa at det ikke ville vare! Det så allerede mildt ut?

De hadde gått innover skogen før det mørknet, og det var spor etter rever overalt. Men de så ingen. I dag skulle de legge ut litt kylling og skinke der det var mest spor. Bestefar Jon hadde lovet å hjelpe dem med et gammelt viltkamera han hadde. Kanskje kunne de få bilder av revene før jul?

På formiddagen gikk de til skogen og fikk mat og kamera på plass.

Etterpå rullet de snøballer og lagde snømenn foran alle husene, for nå var snøen skikkelig kram. Gamle luer, votter og skjerf ble funnet fram som pynt. Snølykter ble det også mange av, og alle håpet at mildværet ville gi seg fort. De ville jo ha skiføre.

Alle var bedt på kaffe hos Inga på ettermiddagen. Ada gikk ut i kjøkkenet til Inga og hvisket forsiktig til henne.

«Har jeg tjent noen penger tror du? Jeg har jo vasket og ryddet der inne!»

Hun pekte inn i rommet med alle de små husene. Inga tok av seg brillene og så på Ada.

«Hva tror du du har fortjent da? Ikke vet jeg. Men kanskje vi kan lage noen julegaver sammen i morgen. Da kan du komme alene. Jeg sier det til de andre etterpå, så vi ikke blir forstyrret. Noen penger blir det nok også, som du kan kjøpe noe for, om du trenger det.»

Olivia og Even hadde gått inn i julegata, som Ada hadde begynt å kalle det. Nå fortalte de historier til hverandre om de som de ville skulle bo i husene. De skrattet høyt.

«Vi sitter her og leker med hus, dukker og mus vi, og så er vi liksom store!»

Inga tittet inn og lurte på hva de lo av. Da hun fikk forklaringen var det hun som lo.

«Hva med meg da? Kan ikke store mennesker være litt barnslige også? Jeg sier alltid at man er ikke voksen før man kan være barnslig uten å være flau over det!

Men har dere sett musegutten der borte? Han er helt alene i verden. Jeg fortalte Ada om Ella som mistet søsteren sin til en katt som var sulten. Musegutten har mistet alle sine til felledyret!!! Dere vet hva det er vel? Et skrekkelig ekkelt dyr som tar for seg når det er museår, som i år.»

Fortsetter HER....

 

Adventskalender, del 13

13

Luciamorgenen opprant med snø over det hele, og liv i huset hos Ada og Olivia. De hadde bestemt seg for å gå Lucia før skolen, så de hadde stått opp grytidlig. Mamma hadde hjulpet dem med å smøre på julekake med smør og brun ost og hun hadde funnet fram en boks meg pepperkaker, noen kjeks og litt sjokolade også. Alt ble lagt i en kurv med røde sløyfebånd på hanken. I de to termosene var det kakao og kaffe.

Ada hadde fått på hvit kjole etter Olivia. Den var så stor at hun hadde fått tykke gensere og stillongs under. Olivia hadde en av fars hvite skjorter med en glitterremse rundt magen. Mamma og pappa hadde kledd seg ut som nisser.

Så gikk de syngene over til Inga først, og så skulle de vekke Even og Jon.

«Santaaaaaaaaa luciiiiiaaaa!»sang de mens de gikk.

De bråstoppet utenfor døra hos Inga, for der kom hun ut i Luciakrone også. De hadde visst tenkt det samme denne mørke morgenen.

De sang sammen først hos henne, og så marsjerte de ned til Jon og Even. De hadde stått opp begge to, men så ganske så trøtte og overrasket ut begge to.

«I alle dager,» utbrøt Jon. «Hva er dette for et følge. Ikke er dere julebukker og ikke er dere engler heller vel? Så fine da, med lys og det hele. Har dere svenske tradijsoner dere da Ada og Olivia? For vi har vel aldri feiret Lucia så mye her i grenda? Inga? Er du med også? Men det da vakkert. Kom inn, kom inn.»

Det lille huset til Jon ble fylt av Luciasang denne morgenen, og så smakte de på alt det gode i kurvene. De måtte brått avslutte kosen, for det var tid for skole og jobb. De nesten løp hjem alle sammen, og ikke lenge etter var de klare for en ny dag i desember.

Snøen lå hvit. Mot skogen gikk det to spor etter rever. To tette spor og merker etter halene deres, var som fine tegninger i nysnøen. Ada ville løpe for å se om hun kunne finne dem, men Olivia var streng og sa at først var det skole. Så tok hun seg sammen og husket at Ada ikke likte den sinte stemmen hennes.

«Det går bra Ada. I ettermiddag går vi to på revejakt sammen. Jeg tror jammen vi må finne fram skiene våre!»

Fortsetter  HER....

Adventskalender, del 12

 

12

Så lo Inga.

«Men hva gjør det? Alt trenger da ikke være perfekt. De er jo så gode til krem og syltetøy i jula likevel.

Tomkasser ja. De er helt tomme inni, derfor ble det kaldt det. Men de heter eggeplommekaker også. Mine velter alltid, og da kaller jeg de stjernene for stjerneskudd. Det fungerer alltid på toppen av en sjokoladekake som pynt, eller til is. Nå visper jeg litt krem og så blir det sukkersøte tomkasser til kaffen og rød saft. Oppvasken tar jeg senere, for det har jeg god tid til etterpå.»

De benket seg rundt bordet i stua og studerte kakene de hadde bakt. Noen var fine og runde og andre var det ikke. Men ungene ville huske detter for resten av livet mente de.

«Om ting ikke blir som tenkt, gjør noe annet,» sa Inga.  Hun smattet på sin tomkasse og mintes barndommen.

«De mamma lagde var digre, og vi ungene elsket det. Jeg får øve på, så kanskje jeg klarer det en gang senere i livet. Gjør jeg ikke det, så spiser jeg med glede stjerneskudd jeg.»

Hun hadde hvitt på nesen etter kakene, og Jon synes aldri hun hadde vært søtere…..

Utenfor mørknet det og med all nysnøen var det som et eventyr under stjernehimmelen. En rev tasset over jordet mot skogen etter å ha forsynt seg av kattematen som Even hadde lagt ut. Nå var reven mett og fornøyd. Han krøllet seg sammen under et hvitrimet grantre og sukket. Det var så ensomt, så ensomt, men det var vel ikke noe å gjøre med i  natt. Men han hadde kjent eim av en annen rev for noen dager siden? Bare det ble morgen, skulle han ut på jakt etter spor…..

Fortsetter HER….

Adventskalender, del 11

 

11

Inga lo og sa de fikk snart lære hva tomkasser var.

Inne i kjøkkenet var det flere boller med deiger. Guttene kjevlet ut og lagde pepperkaker, og jentene gikk i gang med kokosmakronene.

Utenfor snødde det noe veldig, og julestemningen krøp inn i hver krok i huset.

Fra radioen tonte det kjente sanger, og det duftet etter hvert deilig av bakst.

Even og Olivia trillet peppernøtter etterpå. Jon lurte på om det var lov å smake på deigen?

«Vi fikk ikke lov til det da vi var barn, men jeg husker at pappaen min lett kunne snike seg til litt. Han delte med oss ungene.»

Raskt var han borte på de nystekte kakene, og delte ut litt til hver. Inga bare smilte, for hos henne var det lov.

«Så var det tomkassene!» sa Inga. «Min mamma var suveren på det, men hos meg blir det som regel bare tull. Eggeplommene jeg har igjen etter kokosmakronene knar jeg med melis og litt hornsalt, til det ble en deig. Så kjevlet jeg det ut og stikker ut runde kaker med et syltynt krystallglass. Kakene skal bli tomme inni, derfor sier jeg tomkasser! Om vi ikke er nøye, vil kakene hvelve når de stekes og det blir jo slett ikke pent, mente min mor. Vi prøver!»

Hun kjevlet ut deigen og stakk ut fem kaker, en til hver. De ble ganske store. Ada fikk stikke ut resten til små stjerner. 

Etterpå satt hun foran ovnsdøra og så hvordan kakene este og este…...

«Å nei, de hvelver, de hvelver!» skrek Ada!

Inga holdt seg for øyene og jamret seg oppgitt.

«Jeg klarer det aldri jeg. For et trist syn! ……»

Fortsetter  HER….

Adventskalender, del 10

 

10

Bestefar Jon kjente det var godt å prate litt om sorgen sin.

«Jeg var lenge bitter for tapet av sønnen min, og kona hans. Det minnet meg om da jeg mistet Ester, kona mi. Det er mange år siden nå, men det rippet opp i så mye igjen. Jeg husket hvor trist jeg var da, og hvor vanskelig jeg synes det var å ta vare på Per, sønnen vår. Enda han var voksen, med sine 22 år. Jeg ble plutselig sur selv, for å måtte ta meg av en unge som ikke sa et eneste ord i førsten. Sur for å måtte oppleve det igjen. Sur var jeg vel egentlig ikke, det blir feil ord. Jeg er ikke så god til å snakke om følelser. Fryktelig oppgitt og fortvilet var jeg. Sur, er jo noe annet.

Det er det verste, hvor stille jeg har vært. Hver gang jeg kjente det ble for mye, red jeg ut på hesteryggen i vill fart. Det var som om jeg feide av meg sorgens tanker da. Even kunne da ikke noe for det som skjedde. Han er jo verdens snilleste gutt. Men han var bare 12 år, og et barn……

Han måtte flytte hit til meg. Her er det jo ikke som i byen. Han nektet å begynne på fotball eller spilling igjen. Enda så god han var med ball og på fiolinen sin allerede. Gutten sa ikke stort og krevde ingenting, men det var jo sorgen som gjorde han sånn, stakkars. Vi har vist vært litt ute av oss selv begge to i disse tre årene. Men nå skal vi få tankene fram i lyset, og glede oss over minnene, tror jeg.»

Nå var det Inga ba alle med inn.

«Jeg har satt kakedeiger og dere kan hjelpe meg vel? Det blir nok smaksprøver også. Hva med tomkasser?»

Ada tittet opp på Inga.

«Hva er det? Jeg har hørt om luftsuppe og venteboller, og det er jo ingenting. Men Tomkasser? Er det noe av det samme?»

Fortsetter HER…..

Adventskalender, del 9

9

Det var slett ikke en elg heller. Det var Inga som hadde tatt på seg regntøy og hette. Hun vinket og lo over deres overraskede ansikter. «Hva gjør dere her? Jeg trodde dere var nede på gården jeg. Det er jo snart mørkt. Ikke tenkte jeg på at jeg skulle møte noen. Jeg ble nesten skremt.»

Ada lyste opp. «Ble du redd, som er voksen? Jeg trodde du var en bjørn jeg!»

Inga forklarte at hun var i skogen for å plukke inn litt kongler og mose til pynt. Hun ble med dem og lette etter juletrær.

De fant fort tre fine trær, og knyttet på en sløyfe på hver. Så gikk de hjem til Even, alle sammen.

Bestefar hadde tent opp i peisen, kokt kakao og tatt fram pepperkaker. Det gamle tømmerhuset som de bodde i, var lunt og koselig i desemberlyset. I vinduet sto det noen furukvister, og det var tente stearinlys overalt.

«Så fint dere har det!» sa Ada. Dere mangler bare juletre, så er det jul.  Bestefar smilte og dumpet ned i gyngestolen ved peisen.

«I år blir det visst juletre, men hva i all verden skal vi å pynte det med? Jeg har bare klyper til talglys jeg, eller dere sier vel stearinlys. Kan vi lage julepynt sammen tro? Inga kan det meste, så da får vi hjelpe hverandre.»

Jeg skal finne fram de klypene, så får vi se om vi kan bruke dem.

Men da det banket på vinduet i kjøkkenet litt senere, ble alle stille. Even spratt opp.

«Denne gangen er det ikke meg, for jeg er da her inne! Ada, jeg tror det er fjøsnissen jeg. Se der da, det går noen over tunet!»

Men det var bare bestefar. Han hadde oppdaget et par store elger nede på jorde, da han hentet den lille esken med julepynt på bua. Han ville de skulle komme ut og se.

De store dyrene gikk rolig mot skogen med lange steg. Lyset fra månen gjorde det rent trolsk der ute.

Så kom det skyer og skygget for månen. Snøen dalte plutselig ned over dem.

Barna danset rundt i det hvite, og Inga krøp inn i armkroken til bestefar. Han klemte henne inntil seg og lo.

«For en lykke å se Even glad igjen. De jentene har løst opp noe i han. Det er så godt å se han smile med hele seg. Jeg kjenner at jeg smiler mer jeg også Inga. Du har hjulpet meg å komme over bitterheten min. Tusen takk.»

Fortsetter HER…. 

Adventskalender, del 8

 

8

Even begynte å le. «Ja, det er litt av en nisse. Det er bare min bestefar. Han elsker å ri under stjernene, sier han. Han ligner kanskje nissen? Men det har jeg aldri tenkt på?»

Ada var skuffet og sparket i grusen.

«Så dumt. Jeg som trodde at han var en fjøsnisse. Finnes det nisse her på gården, eller hos deg Even?» Hun tittet opp med forventning i blikket.

«Jeg tror jammen vi skal gå på leting i morgen jeg. Vil du komme og besøke meg da? Olivia også selvfølgelig. Jeg tror bestefar blir glad om dere kommer. Det er så stille hos oss, og han tenker ikke på å pynte til jul heller. Kanskje dere kan hjelpe til litt? I år vil jeg ha juletre.»

Jentene ble stille. Tenk så koselig de pyntet hjemme hos dem til jul.Even hadde ikke hatt juletre en gang han.

Før Ada fikk svart, så nikket Olivia.

«Klart det!» Tror du vi kan hente juletre sammen en dag nærmere julaften. Jeg hadde elsket å være med å hugge et tre?»

De ble enige om å gå på juletreleting dagen etter.

«Jeg må jo spørre bestefar om han vil hjelpe oss. Men jeg tror ikke han vil si nei. Ha det!»

Neste ettermiddag kledde de tre seg og la i vei innover skogen. Olivia hadde tatt med noen røde sløyfebånd. De hadde fått lov å merke tre trær av bestefaren til Even. Jul i alle hus skulle det bli i år. Han hadde først blitt overrasket over Evens tanker, men så hadde han smilt og sagt at han gledet seg. De skulle ta hest og slede, og kanskje tenne bål den dagen de skulle hugge. Bare det kom mer snø!

Plutselig oppdaget Ada noen bittesmå sko inne i mosen. Hun ble fra seg av begeistring.

«Nissen, det er nissen. Mamma sier at nisser kan gjøre seg små eller store. Se der da. Det er et vindu der. Han har gjemt seg, fordi vi kom.»

De to andre så på hverandre og smilte. Litt lenger borte hang det en bitteliten nisselue på en grein og Ada ble om mulig enda mer opprømt. Hun løp foran de andre og krabbet rundt i mosen på leting etter flere spor.

Even hvisket til Olivia. «Tenk at det skal så lite til for å glede et lite menneske. Jeg skulle jammen ønske jeg var liten igjen selv. Skynd deg og få de skoene og lua ned i lomma da!»

Plutselig hørte de det knake i trær og kvister bak dem. Ada trykte seg inn til de andre og pekte.

«Det kommer noe svart! Er det en bjørn? Jeg vil til mamma!»

Even klappet henne på hodet. «Bjørn er det ikke, for de er vel i hi nå, men det kan være en elg. Vi får stå helt stille en stund.»

Forsetter  HER….

Adventskalender, del 7

 

7

Olivia reiste seg og strakte ut hånden. «Nei, jeg skal ikke erte deg. Æresord! Dette blir mellom oss. Jeg ante ikke hva du har vært igjennom. Hvordan klarer du det? Hva om jeg hadde mistet mine? Tenk at jeg har klaget på lillesøsteren min hver dag i det siste. Jeg er jo helt rar! Jeg burde jo takke Gud for at jeg har mine rundt meg. Vær trygg Even. Vi er venner nå. Men da kan du vel heller banke på døra hos oss, i stedet for på vinduene?»

Han lyste opp, og de lo godmodig til hverandre. Så fortsatte de med ludoen.

Ada så fra Olivia til Even.

«Du kan få være broren min da, for jeg har ingen bror jeg.»

Olivia lo.

«Du kan godt være broren hennes, men jeg vil ikke være søsteren din Even! Venner kan vi være, alle sammen, eller?»

«Takk det vil jeg gjerne, være venn mener jeg. Så rart jeg begynte å gråte? Jeg tror ikke jeg har grått på flere år jeg. I hvert fall føles det sånn. Jeg har liksom bare ryddet vekk tanken på foreldrene mine og ikke villet snakke om dem. Det er jo ikke lurt. Jeg har jo mange fine minner av dem. Stakkars bestefar. Han må jo ha trodd at jeg ikke sørget over dem i det hele tatt?»

Inga kremtet litt før hun svarte og tørket øynene hun også.

«Ja, det livet og vi mennesker er ikke alltid greit å forstå. Noen ganger må vi bare legge vekk alt vondt, for å kunne gå videre. Men jeg tror at når er tiden moden for å snakke, så må vi det. Ikke sant Even? Da kom liksom alle følelsene dine fossende fram. Vi kan snakke om det når du vil, for jeg er veldig interessert i å vite hvem foreldrene dine var. Du flyttet jo hit etter det som skjedde. Jeg kjenner jo bare deg, og bestefaren din da selvfølgelig. Han har jo bodd her lenger enn deg.»

Han nikket glad til svar.

Det var helt mørkt da de tre sa morna og skulle gå hjem. Ada oppdaget det først. «Det snør!» Hun jublet og danset rundt av glede. Så bråstoppet hun.

«Se der! Der er han igjen. Han rir fort! Jeg har snakket med han. Det må være nissen. Hva skal han nå tro?»

Fortsetter  HER….