Hans hadde tatt fram den gamle kjelken. Jentene fikk
sitte på noen skinnfeller. Han dro i vei med dem innover skogen i sporene etter
hesten.
Ungene skrattet og lo, når snøen drysset ned i ansiktet
på dem fra trærne. Ikke lenge etter så de hesten som sto rolig og spiste høy ute
på hogstfeltet. Ole var akkurat klar med å sage ned et digert tre og han forsvant
nesten bak alle greiene. Bare den røde lua syntes. Inger jublet.
«Der er nissen! Der er han. Nå kan vi ønske oss
Astrid. Jeg vil så gjerne ha en dukke. En helt egen dukke. Vil ikke du også
det?»
Da Ole kom fram fra greinene, ble de skuffet. Men
snart var de i gang med å finne småkvister til bålet. Hans tenkte opp, og hang
på plass kaffekjelen. Han lagde en fin granbarplass der de kunne sitte. Så la
han skinnfellene over det, og helte opp kakao til de små. De satt der og koste
seg, mens mennene ordnet med treet som var felt. Etterpå satt de alle fire tett
sammen ved bålet, og Ole fortalte om nissen han hadde møtt da han var liten.
«Tror du ikke at nissen sto og ventet på meg utenfor
låven en kveld. Jeg kunne vel være fem år! Han hadde langt skjegg og en stor sekk.
Først var jeg redd. Tenk om han puttet meg i sekken? Men det gjør jo ikke
nisser. Han rotet rundt i sekken, og opp kom det jeg hadde ønsket meg mest. Den
kjelken dere satt på hit. Var jeg ikke heldig? Jeg ble så opptatt av å ake på låvebroa
den kvelden, at jeg merket ikke at nissen gikk videre. Jeg burde jo ha bukket
og takket han skikkelig. Men jeg tror nissen forsto at jeg ble glad. Jeg synes
stadig jeg ser han titte fram både her og der ved juletid. Kanskje dere får se
han en dag også? Men nå må vi jobbe litt til. Kan ikke dere lete etter hvert
deres lille juletre der inne på det nyplantede feltet da? Dere merker det med disse!»
Han dro opp to røde, store votter fra lommene og de to
gikk lykkelig av sted.
I kjøkkenet fortsatte de skuringen. Hedvik hadde vært
ganske irritert da Mari smurte niste til ungene. Men samtidig var det godt å
bli kvitt de små, sa hun ergerlig og bestemt.
«De er jo bare i veien sånne små troll. Her skal vi ha
husefred, så vi ikke sløser med tiden. Ta med seg unger på jobb? Du er ikke
sann du Oda. Men hold deg unna mennene på gården. De trenger ikke å få dine
unger på slep.»
Oda vågde ikke å svare. Hun ville ikke bli uvenner med
jenta, for hun måtte ha disse pengene. Svetten silte allerede, mens de vasket
tak og vegger, gulvlister og skap i kjøkkenet.
Mari holdt seg klokelig i bakgrunnen. Hun strøk opp
nyvaskede gardiner og noen duker.
Det var ingen god stemning i huset, og snart skulle de
feire jul. Merkelig å ha det sånn i førjulstiden, tenkte Mari. Merkelig.
Hedvik holdt på med sin prat.
«Tenk at vi vasker tak og vegger her, og så er du ikke
ferdig med å lage noe av julematen enda. Her må jo alt skures på nytt rett inn
i høytiden. Du burde planlagt bedre Mari! Men vi har fått en jobb, og den skal
vi da utføre, om det er en helt ubrukelig rekkefølge her i huset.»
Hedvig dirigerte videre arbeidet, og kommanderte hit
og dit. Mari tenkte at den jenta trodde visst hun bodde her allerede, sånn som
hun bestemte. Hadde Hans virkelig forelsket seg i henne? Det kunne Mari ikke se
ville ende godt. Hun hadde følt omsorg for pikene, men nå var det ikke lett
lenger. Hva var det med Hedvik? Piken støtet jo vekk alle som var hyggelige mot
henne?
Idet det mørknet, kom hesten tilbake med et stort
tømmerlass. Bjellene klang så fint i kvelden, og småjentene hadde fått sitte på
hele veien hjem. De var røde i kinnene og fulle av så mye de ville fortelle.
Mari gledet seg over smilene deres, og klemte dem inntil seg. Så koselig det
var med sånne små i huset. Hun kjente at endelig kom julestemningen fram i
huset.
Fortsetter HER....
2 kommentarer:
Det er så koselig å følge deg, men nå har jeg ikke vært på bloggen på flere uker. Fikk juleheftet ditt og det ligger og venter til stillere dager i romjulen :)
Hallo i desember KK! Så hyggelig hilsen da. Kos deg videre mot jul og romjul. :)
Legg inn en kommentar