Adventshistorie, del 24

 

24

Mari var i perlehumør da alle sette seg til bords for julemiddagen. Hun ville ha ansvaret selv denne kvelden. Neste år fikk andre overta den jobben. Hans reiste seg og leste høytidelig juleevangeliet, før maten kom på bordet. Stearinlys i mengder skinte i rommet. Småjentene hadde fått sløyfer i håret. Kjolene Hedvik hadde sydd var så vakre. Det klirret hyggelig i bestikket. De nypussede messinglysestakene på bordet, skinte så fint. Hun følte seg så takknemlig over å se de andre. Nå hadde hun en stor familie igjen. En familie hun kunne ha masse omsorg for. En ren lykke, tenkte hun og smilte.

Etter maten vasket damene opp ute i kjøkkenet, mens mennene spilte spill med barna. Etter litt gikk Hans av sted og kom tilbake med rød lue og genser. Han forklarte at han hadde fått jobb som hjelpenisse. Fjøsnissen på låven hadde spist så mye av grøten de hadde satt, ut at han hadde sovnet tvert! Ungene ble elleville over å få egne kjelker og av Hedvik fikk de hver sin av hennes dukker. De hadde på seg kåper og hatter. Men da de tok av dem yttertøyet, hadde de fått like kjoler som jentene.  

Oda får et heklet sjal av Mari, og Hedvik fikk et par selbuvotter. Ellers var det votter og luer til de andre. Hans fikk sine frierstrømper og han hadde fått klart et smykkeskrin i tre til sin forlovede. Det var ikke mengder av gaver, men det de fikk av hverandre var til nytte. Hedvik og Oda ble enige om at de skulle lære av hverandre. Hedvik kunne lære Oda og sy, og hun kunne lære Hedvik å lage kranser og dekorasjoner. Men Mari smilte og sa at den beste gaven de kunne gi til hverandre og alle andre, var omsorg. Hun reiste seg og kremtet.

«Dette var da en av de fineste julekveldene jeg har hatt på lenge. Men nå vil jeg si dere noe. Fra nyttår av, må Oda og Hedvik gjerne komme å hjelpe til videre. Jeg flytter!!!!»

Alle så på henne med store øyne, men Hans lo.

«Endelig du. Jeg vet jo hvor du flytter jeg. Ingen bekymring. Hun vil det selv, og gleder seg. Nå skal hun tilbake til hjemmet sitt i kårboligen. Ikke fordi jeg vil det, men fordi hun trives så godt der. Takk for all hjelp mor! Men, jeg håper du likevel kommer inn og lager mat til oss en stund til. Når Hedvik overtar, da skal du bli servert!»

Alle pustet lettet ut. Det var ikke noe vondt mellom noen av dem lenger. Hedvik grep hånden til Oda.

«Du skal ha takk. Jeg gjorde meg aldri kjent med noen, for jeg var så redd de skulle spørre om familien min. Jeg hadde jo ingen igjen. Men Astrid viste meg at det går an å være glad i hverandre, uten at man er i slekt. Du og alle dere andre, er min familie nå kjenner jeg.»

Juletreet lyste og barna danset rundt med dukkene. Etter gaveutdelingen samlet de seg for å gå rundt juletreet. For første gang på lenge var de mange nok til å danne en hel ring rundt treet.

Freden senker seg over gården. Mari kjente at hun kan puste ut og smile. Ryggen var slett ikke så vond lenger.

Da nissen litt senere hadde våknet igjen, tittet han inn av vinduet i hovedhuset. Storfamilien hygget seg i lyset fra stearinlys, parafinlamper og et skinnende juletre. Utelampen med strøm lyste opp gården, og nordlyset flammet over skogen mot nord. Det var julenatt med høytid, og han kunne trygt gå tilbake til låven og slappe av. Desembermåneden hadde gått fint i år. Han hadde passet hus og dyr, men menneskene hadde vist hverandre omsorg i massevis, så han trengte ikke bekymre seg for året som skulle komme. Sammen ville de være sterke til å møte både medgang og motgang. Han svingte med luen, bukket og ropte ut i natten. 

"God jul til alle.

Kirkeklokkene vil snart til midnattsmesse kalle,

til julenatt og ettertanke,

og varme hjerter vil banke.

Vis omsorg for liten og stor.

Må freden senke seg over vår jord…..!"

SLUTT

 

Tusen takk til alle som har fulgt dette årets adventshistorie, som er fra min fantasigård. Må julen bringe dere glade dager og hygge. Vis omsorg for hverandre. Juleklem fra meg.