Vårlig

 

Så er det tilbake til hverdagen i januar. Snøen smeltet vekk denne uken, og det ble reine vårfornemmelsen. Men jeg må minne meg selv på at det er bare januar. Det kan bli mye snø og vinter framover enda.

Jeg kjøpte tulipaner til helga og vårfornemmelsen ble ikke mindre!

Ellers har jeg som vanlig vært kreativ. Jeg bygde meg et nytt hus! Dette minner om mitt barndomshjem før det ble bygd på i flere retninger. Mange gode minner kom fram, om hvordan det var den gangen. Glad jeg har hatt en eventyrlig barndom på gården med mine. 

Votter har det også blitt. VM-votter! Et par røde til meg selv som øvelse, og etterpå ble det et par i sort/hvitt til en utøver. Morsomt å være med når vottene skal deles ut på VM om ikke lenge.

Ja, det føles vårlig når snøen smelter og veiene inne på skogen er bare myk, gyngende gjørme. Husker barndommen da det var sånn. Vi gledet oss til småsko og paradis! Men plutselig kommer vinteren igjen, og det gjør den nok i år også. Enda er det slett ikke vår.

Kos og hygge

Januar har allerede gikk vakre øyeblikk. Bål tenner jeg bare i vinteren, og det er så koselig å finne en plass der det er lunt og godt. 

Vi har hatt soloppganger og nedganger, snø, kulde, vind og mildvær. Vi har fortsatt mye snø, men veiene er nå med islagt dekke. Godt det finnes pigger til skoene og biler. Jeg har kost meg masse allerede i det nye året.

Det har blitt koselig besøk, feiret jula ut, brent ned julelysene og måkt snø i skikkelig vinterdager. 

Multerkrem og småkaker er spist og nå er det tilbake til hverdagen.

I dag ble det løksuppe, og det varmet godt til lunsj. Nå er det bare å se fram i mot lysere dager. Men enda har vinteren sitt harde grep over oss. Jeg håper jeg får en skitur snart. 

Så et lite sukk til HWIT BLOGG. Jeg kommer ikke inn og får kommentert lenger hos deg???? Aner ikke hva som skjer? Men du skal vite at jeg fortsatt leser og nyter dine ord og bilder.

Hellige trekongesdag

Ute er det vinter og vakkert. Det er helg igjen. Men ikke hvilken som helst helg. Det er Hellige trekongershelg. Da feirer vi jula ut her hos oss. Koselig å samle våre til mat og hygge. 

Her er det juletre og jul fortsatt i stua. I kveld skal juleslysene brennes ned, og så pakker jeg vekk julepynten i morgen. Noen ganger har jeg jula til 20.dag Knut, men det blir det ikke her i år. Nå venter januar og en roligere tid. Jeg føler meg heldig som liker alle årstider. Nå håper jeg på litt mer snø, så jeg kan ta en liten, enkel skitur inn over jordene...... 

 

Januar

 

Så kom januar med snø og kulde. Det ble veldig lyst og fint. Jeg ønsker dere alle et godt nytt år. Håper 2025 blir et snilt år for oss alle.

Snart er det nytt år

 

Jeg synes året har gått fort. Mye har skjedd som vanlig. Det har vært "fjell" å bestige, "veier" å finne, utfordringer og tanker. Sånn er det vel for de fleste. Det blir spennende å se hva 2025 vil bringe oss? 

Jeg har mine mål som jeg jobber mot. Det gjelder å ikke "se skogen for bare trær", eller se negativt på utfordringene. Vi kommer oss videre, over bekker og myrområder, gjenneom tåke og vind, ut i regn og snø, om vi bestemmer oss. Godt å ha noe å tenke på når januar begynner. Forsett har jeg ikke, for de blir gjerne av kort karakter. Det er bedre å sette seg mål midt i sommeren, og gjennomføre. 

Solen har gått opp og ned gjennom året og gitt oss mange fine morgener og kvelder.

Kulda har tittet så vidt innom, og gitt oss noen blå dager. Nå venter et nytt år og det er spådd snø på nyttårsaften. Det kan jo bli spennende om det skjer. Nye dager kommer, og jeg skal møte dem med nysgjerrighet og glede. Håper det blir sånn for deg også.

God jul til dere!

Så er det julekveld og freden senker seg over oss alle. Ikke alle ganger er høytiden like spesiell, men sånn er livet. Sorg og glede går hånd i hånd og vemodet følger med det. I år tror jeg at jeg får en vakker jul og det håper jeg du får også. Ønsker deg og dine en velsignet høytid og et godt nytt år. 

Vil du lese hele juleeventyret mitt for i år sammenhengende, så kan du starte HER!

Adventskalender, del 24, slutten

 

24

Det tok tid innen de fikk oppklart alt. Pappa hadde blitt helt rød i ansiktet først. Han måtte si unnskyld for at han ikke hadde sagt det som det var.

«Inga eier dette huset vi bor i, det hører til gården hennes. Men hun vil selge. Selge alt! Jeg ville så gjerne ha en gård, men mamma var ikke sikker. Men nå som vi har vært her en stund, er vi to enige. Vi vil bo på gård. Men vil dere det? Jeg har bare tenkt på meg selv jeg. Unnskyld.»

Olivia satte opp stolen sin igjen.

«Det hadde vært bedre om dere hadde sagt det, men jeg er med! Hva med deg Ada?»

Ada nikke og nikket.

«Kan jeg få katt, så er jeg med! Å, det lille huset mitt hos Inga da!!! Det trenger ikke å flytte. Så fint. Vi skal bo i julegata vi.»

De fire tok hverandres hender rundt bordet og lovet at heretter, skulle de ikke ha sånne store hemmeligheter for hverandre.

Det hadde kommet mye nysnø natt til julaften, og det var som et eventyr der ute. Jon selte på hesten på formiddagen og ba ungene med på en sledetur. De ble pakket ned i sleden med skinnfeller og tepper, før de for av sted nedover veien. Ada mistet nesten lua i farten, og tårene trillet i vinden.

«Jeg gråter ikke, jeg gråter ikke!» sa hun og lo.

«Olivia? Blir rever kjærester som oss mennesker? Gifter de seg? Skal du gifte deg snart? Med Even?»

Men i dag var Olivia i godt humør. Hun bare lo av alle spørsmålene og ga Ada en klem.

«Du spør, og du spør du. Jeg kan ikke svare på noe av det der. Men revekjærester hørtes koselig ut da.»

Jon slapp jentene av hjemme hos dem etterpå, og så vinket de til Even og Jon som raskt dro ned med hesten mot gården igjen.

«Det er julaften!» Ada raste inn i stua og klappet i hendene av glede. Juletreet i år var så stort at stjerna streifet taket. Mamma hadde tent mengder av stearinlys og det duftet jul.

Dagen ble likevel lang for Ada. Enda de spiste nissegrøt til lunsj og gikk ut med grøt til nissen i det det mørknet. Hun snek litt på gavene som sto i gangen. Alt var klart til julekvelden hos Inga.  

Klokka fem ringte klokkene i kirken inn til høytid. De satt tett i tett i kirkebenken og sang julens sanger sammen. 

Kirken lå bare noe hundre meter fra gårdene, så de gikk i samlet tropp hjem igjen. Det hadde blitt mørkt, og det var stjerneklart og kaldt. Husene deres lå der tett i tett og det lyste så fint fra vinduer og utebelysning. Jon stoppet dem og ba alle være stille litt.

«Lytt etter tidligere liv, og drøm om hva som skal komme. Jeg kjenner det helt inn i hjertet. Inga flytter til oss snart, og da blir alt som det skal tenker jeg.»

Han klemte Inga og Even inntil seg. En god stund sto de sånn og liksom lyttet i vinterkulda. Så fortsatte vandringen mot julekveld, mat, gaver og hygge med de andre.

Stjernene lyste over dem og nok en gang så de revene danse på jordet ved skogkanten. Ada strakk hendene over hodet og jublet.

«Dette er den beste julen jeg har hatt, enda det ikke har vært hele julekvelden enda. Det er jul i alle hus, og vi er sammen. Kan vi ikke synge «Lang, lang rekke»!

De tok hverandre i hendene og sang av full hals, mens en og en gikk inn og ut av rekka på den snødekte veien. Revene forsvant av lydene, og Ada var sikker på at hun så nissen fare over himmelen. At det var et stjerneskudd, sa ingen av de andre. Men Even og Olivia tittet på hverandre og smilte. De visste at ved et stjerneskudd kunne de ønske seg noe. Hva de ønsket seg, kan du sikkert tenke deg……

SLUTT

God jul til alle som har lest og kommentert! Tusen takk.

  

 

Adventskalender, del 23

23

Inga smilte til dem.

«Nå ser dere rare ut jenter, men dette går bra! Jeg skal flytte til våren. Det er helt sant det.

Nye eventyr venter. Nå tar vi denne jula først. Hoppla, dette skulle jeg kanskje ikke avslørt, for det er jo en overraskelse? Men nå er det sagt. Det er ikke lett å holde på alle hemmeligheter, når hemmelighetene er så koselige. Even har visst det en stund. Han sier det er greit, og da må det da være det for dere også jenter? Men nå er det kveld snart, og slutt for i dag her hos meg. Kos dere videre i alle hus. Vel hjem.»

Hun nesten skysset de ut og lukket døra. Ingen så tårene til Inga etterpå. Det ville bli rart å flytte fra barndomshjemmet, men hun gledet seg også.

Jentene sa ikke stort på den korte veien hjem. Begge var litt lei seg når de tenkte på at Inga skulle flytte. Hun som var så snill.

Lille julaften opprant med sol over snøen. Alle tretingene hadde tørket, og de satte i gang i snekkerverkstedet. De pakket gaver til alle. Enda ble det noen fugler og hjerter igjen, som de selv skulle få etter jul. Jon mente det kunne være godt å ha noe å gjøre sammen til neste år også.

Olivia klarte ikke la være, så hun spurte om Jon visste at Inga skulle flytte. Han lo godmodig.

«Ja, hun skal det, til våren. Hun har jo ingen barn som kan overta gården sin. Det blir for mye for henne. Men jul i alle hus, skal det bli, i år! Hun flytter ikke så langt vet du. Jeg er sikker på at vi skal kose oss da også. Men i år skal huset hennes skinne, en siste gang. Så får vi se hva annet som skjer til neste år.»

Den kvelden samlet den lille familien seg rundt kjøkkenbordet. Mamma, pappa, Ada og Olivia tente lys og drakk kakao med krem. Pappa kremtet litt.

«Nå jenter, har dere det bra her? Vi har jo ikke bodd her så lenge, men vi må vel si at det har gått fint?»

Alle nikket, og han fortsatte.

«Jeg har fått et spørsmål. Kunne dere tenke dere å feire jul nede hos Inga i år? Hun vil så gjerne ha huset fullt en siste gang, som hun sier. Hun skal flytte skjønner dere.»

Da lo Ada.

«Det var hemmelig det. Men vi vet det, vi vet det! Klart vi kan være hos henne på julaften. Kommer Jon og Even også?»

Pappa ble litt rar i ansiktet.

«Vet dere dette? Hvorfor har dere ikke sagt noe da? Jeg tenkte det skulle bli årets julegave jeg, men nå kan vi jo snakke om det sammen. Så rart at dere vet, og ikke har sagt noe? Merkelige unger.

Inga flytter jo ned til Jon og Even. Vi skal flytte inn i Ingas hus og overta den lille gården. Da blir vi småbønder og dere kan få kaniner, hund, katter, høner og hest om dere vil.»

«Hva?» ropte Olivia. Stolen veltet bak henne.

«Hva sa du nå? Dette har vi da slett ikke hørt noe om?»

Avsluttes HER......

Adventskalender, del 22

 

22

Neste dag var det inn til Inga og hjelpe henne med å pynte pepperkakene de hadde bakt sammen noen dager før. Hun skulle ha de på juletreet sammen med røde sløyfer, gammel pynt og halmstjerner. Juletreet hennes hadde kommer på fot inne i finstua, men hun ville ikke pynte det før lille julaften.  Døra dit inn var lukket, og ikke et lys var tent der inne, enda…..

Etterpå gikk de inn til alle de små husene og så. Snøen Ada og Inga hadde lagt over takene lyste så fint. Musene hadde fått bittesmå juletrær i rommene sine, og Ada var fra seg av begeistring.

«Du har gjort det så fint du Inga. Jeg ønsker meg et sånt hus jeg med bittesmå møbler og mus.»

Inga smilte og klemte henne.

«Men jeg har jo sagt at huset ditt er ditt, og Olivia og Even har valgt sine. Det får bli julegaven fra meg i år tenkte jeg. Det skal bli jul i alle hus, både de for mennesker og disse bittesmå. Nå slukker vi taklampen og tenner julelysene Even.» 

Han skrudde av, så det ble nesten mørkt i rommet. Så satte han i en kontakt. Plutselig lyste det i alle hyllene fra mengder av lyslenker. Det skinte og glitret overalt, og Ada måpte av undring.

«Men jeg kan ikke ta ut huset mitt! Da blir det jo ikke riktig. Kan det få bo her hos deg, tror du. Så kan jeg komme hit å se til det?»

Inga nikket sakte.

«Ja, for en stund går det, men det blir nok forandringer, når jula er over. Men se så fint det lyser. Nå gleder jeg meg til jul. Jeg vil ha det som jeg alltid har hatt det. Lille julaften, da skal julefreden senke seg hos meg. Sånn hadde vi det i min barndom.

Så nysgjerrig jeg var på å få se juletreet. Jeg tittet i nøkkelhullet mer enn en gang, men det var ingenting å se. På julaften åpnet mamma dørene til stua, og da var hele stua pyntet til jul, bordet var dekket til middagen og juletreet sto der så staselig og skinte.

Nå har jeg jo glassdører inn til stua, så dere ser treet. Men jeg vil ikke ta på lyset der inne, før jeg skal pynte juletreet på lille julaften. Som jeg gleder meg.

Det blir siste gang i den stuen det! Rart…..»

Fortsetter HER….

Adventskalender, del 21

 21

Inga kom seg ut i en fart. Fra låven kom Jon. Han ropte og skrek av forskrekkelse.

«Hva skjedde, hva skjedde? Plutselig hoppet den traktoren til og levde sitt eget liv. Jeg skulle bare vise Jens hvordan han skulle gire og gasse. Gutten har jo aldri kjørt traktor før. Hvordan gikk dette?»

Men heldigvis hoppet Jens ut, like hel.

«For en fart og for et eventyr! Aldri hadde jeg vel trodd at Gråtasstraktoren skulle ta meg med på tur uten å spørre først. Men jeg klarte å tråkke ned bremsen. Unnskyld, at jeg krasjet. Men dette blir jo mitt problem å rette opp. Jammen godt jeg er mekaniker.»

De to mennene gikk rundt traktoren og sukket, oppgitt over at den ene lykta var knekt av og forhjulet var punktert. Ada hadde også kommet ut.

«Men pappa, nå er Gråtass blind og halt. Du har ødelagt han du.»

Hun gråt og klappet den lille traktoren. Inga trøstet og sa at den snart ville være god igjen.

«Sånne gamle traktorer klarer seg alltid Ada. Bare vent. Pappa fikser den. Snart er det du som får være med å kjøre tur tenker jeg. Nå kommer Olivia og Even. Dere skal være med i snekkerbua til Jon. Jeg får ikke lov! Hemmeligheter, sa Jon…..»

Pappa hentet verktøykassen sin og begynte å skru. De andre gikk av sted til snekkebua. Der hadde Jon gjort klart til juleverksted. Han hadde skåret ut fugler og hjerter av furuplanker. Snart satt de side om side og først pusset alt jevnt, før de malte fine farger på trestykkene. Det ble både dompaper og kjøttmeis av fuglene, og hjertene fikk fine mønster med dremmelen og sandpapir.  Olivia smilte og pusset igjen på sitt.

«Vi er vel verdens heldigste. Aldri har jeg laget noe så fint. Tenk å fikse julegavene selv da, det trodde jeg ikke jeg kunne. Det å flytte til huset vårt her, er det beste som har hendt.

Even tittet opp, og det glapp ut av han.

«Men dere blir vel ikke der så lenge?»

Jon kremtet og hyttet mildt med neven.

«Nå er det nok Even. Vi tar en dag av gangen. Det har vi snakket om, ikke sant?»

Fortsetter HER…..

Adventskalender, del 20

 

20

Ada løp rundt som en propell etter skolen. Hun hadde nesten ikke tid til å spise, for nå ville hun av sted. Gummihanskene hadde hun stukket under genseren og Olivia hadde lurt på hva hun drev med. «Hemmeligheter!» hadde hun svart fort og heldigvis spurte hun ikke mer.

Turen over til Ingas gård gikk raskt, og snart sto de i vaskerommet i kjelleren. Inga hadde store hauger med farget, myk ull på benken.

«Nå skal vi jobbe Ada. Ullen river vi i biter og legger det opp her over den plasten. Så plasker vi på med varmt grønnsåpevann før vi filter, som det heter. Vi ruller, knar og trykker. Sånn. Skjønner du nå at det var lurt med gummihansker, selv om disse er store? Ellers hadde vi vel ikke hatt skinn på fingrene til jul. Vi må jo jobbe lenge med dette våte greiene.»

De la ull, knadde og vendte, rullet og trykte, dusjet på mer vann og knadde igjen. Ada hadde aldri sett noe så rart. Biten ble plutselig mindre og mindre, og så tykk og fast! Hun fikk lage to øyne og et smil av sort ull. Inga viste henne hvordan hun skulle få det til.

Innen kvelden hadde de tovet sammen flere sitteunderlag og grytekluter i fine farger. Ada var så stolt, at hun hadde lyst til å skrike. Aldri hadde hun tenkt at hun kunne lage så fine ting. Inga var enda flinkere, for hun lagde tøfler til Jon og pappa.

«Om noen år fikser du dette også vet du, men du får lære en ting av gangen. Nå skal det tørke, så vi kan pakke det inne på lille julaften. Du var da veldig flink. Nå skulle de andre ha sett deg.»

Etterpå gikk de inn til de små husene og med hvit ull pyntet de som om det hadde kommet snø på hustakene.

Musen Herman var kommet til rette. Han sto og liksom pyntet juletre med frua. Lille Ella hadde tatt med nissegutten hjem, så nå var de en liten familie igjen.

«Jeg skulle ønske de var levende jeg!» sukket Ada.

«Tenk så morsomt vi kunne hatt det da. Men uff, jeg ønsket meg en katt? Det tenkte jeg ikke på. Den spiser jo mus også av og til! Da er det kanskje godt at disse musene er av garn, kanskje?»

Plutselig buldret det til utenfor huset. Inga spratt opp og tittet ut. «Traktoren min! Hva i alle dager, er det noen som har stjålet den? Nå står den da krasjet rett inn i den gamle bjørka? Bare ikke noen mennesker er skadet!»

Fortsetter HER….

Adventskalender, del 19

 

19

Ada tittet spørrende på Even.

«Hva er det de har for hemmeligheter tror du? Jeg gleder meg til jul jeg. Gjør du?» Han tenkte seg om før han svarte.

«Ja da, jeg gjør det, men det er så mye som er rart i denne tiden at jeg er litt trist også. Men når dere er her sammen med meg, så er alt bedre liksom!»

Olivia la armen rundt de begge og så sang de julekveldsvisa sammen høyt og skrålende.

Juletrærne ble lempet av ved hvert hus, og Jon tente bålpanne mellom de to gårdene. Inga serverte varm saft og rundstykker. Pølser ble grillet og enda flere sanger ble sunget. I måneskinnet så de revene hoppe og sprette på jordet mot skogen.

Jens og Jon gikk av sted for seg selv for en stund. Olivia og Even tok skiene fatt under stjernehimmelen. Mamma June og Inga hvisket seg imellom. Ada ble fryktelig nysgjerrig på hva de snakket om, og snek seg innpå dem. Hun hørte de pratet om senger og kommoder, spisestue og stoler. Det var ikke noe spennende, så hun gjespet høyt.

«Kan det ikke snart bli jul da! Må vi vente så lenge? Dette er så kjedelig.»

De andre lo til henne og sa at nå var det visst slutt for i dag. Inga klemte henne godt og hvisket at i morgen kunne hun komme og lage julegaver etter skolen.

«Husk å lure med deg gummihanskene til mamma. De henger ved kjøkkenvasken vet du. Vi skal ikke ødelegge dem, så du kan fint henge de tilbake etter på uten at mamma merker det!»

Da var snart smilet til Ada på plass igjen, og hun nesten danset hjemover til kveldstell og senga si.

Fortsetter HER….

Adventskalender, del 18

 

18

Da Jon ropte på dem, summet de seg litt. Even dyttet høy inn i den lille åpningen bak i løa, så kattene ikke kunne rømme igjen. Han måtte hente katteburet sitt, og få de med hjem.

De fikk det travelt med å finne trærne. De hadde fått masse snø og rim på seg, så sløyfene var nesten borte. Even fikk lov å hogge ned deres tre og han var så stolt. Snart var alt hugd og de var klare til hjemreise.  Det var da de så revene. To stykker svinset rundt og snuste. Det var så flott å se dem, men Ada ble så redd for kattene.

Det endte med at de gikk inn til løa igjen. Jon la kattungene tett sammen i sekken med høy. Kattemora hoppet raskt etter, og så fikk de kjøre hest og slede de også.

Hele veien sang Ada. «Jeg ønsker meg en katt, jeg ønsker meg en katt!» Til slutt måtte Olivia be henne tie stille. «Vi har hørt det nå, men det er ikke våre katter. Jeg ønsker meg en hest, men det får ikke jeg. Man kan ikke få alt man ønsker seg, nemlig.»

Pappa Jens hørte jentene snakke og ropte til dem.

«Ønske og ønske, men dere kan aldri gjette hva julegaven er i år. Det vet nemlig bare jeg…….»

Så lo han noe voldsomt og blunket til Jon.

«Nei, de gjetter det aldri. Nå er vi enige Jens, så da håper jeg du og kona er det også?»

Fortsetter HER….

Adventskalender, del 17

17

Inga hvisket til Ada at de bare kunne utsette julegavejobben til dagen etter.

«Vi klarer det helt sikkert, for jeg vil også være med å hente juletre.»

Neste ettermiddag var de alle samlet hos Jon og Even. Ungene skulle få sitte i sleden med Jon og Inga, og de andre gikk på ski etter. Det hadde frosset på igjen. Vinterlandskapet var rimfrossent og vakkert i ettermiddagslyset. Dombjellene klang for hesten ville nesten ikke stå stille. Men alle kom på plass. Jon roet hesten ned og tok tak i grima. Så leide han den ut av porten og hoppet på. I vill fart gikk det bortover den islagte veien. Ada kjente at vinden fikk tårene til å trille.

«Jeg er ikke redd og jeg gråter ikke altså. Jeg gråter ikke!» Men litt redd var hun likevel.

Turen var kort, og de svingte inn i skogen der trærne sto på rad og rekke. Hesten var roligere nå og tråkket seg fram i snøen før den stanset helt. Jon bandt den til et stort tre, og ga den en sekk med friskt høy. Så gikk de på leting etter trær med sløyfer på. De skravlet og lo, lette og lette. Jon fant det første.

«Men vet dere hva? Her inne bor det ikke bare rever. Gjett hva jeg så på viltkameraet da? Jeg tror dere aldri gjetter det. Det er ikke bare mus som er redd for livet sitt. Følg den stien der inn til den gamle høyløa så får dere se. Godt ikke reven kommer inn der.»

De tre ungene gikk innover og fant fort den lille grå høyløa. Even åpnet døra forsiktig, og der inne lå det en katt med to store kattunger.

«Åååå, det er katten min! Jeg som trodde den var spist av reven. Nå ble jeg glad nå. Alt dør ikke! Hei pusen, du må da bli med hjem, for der er det mye varmere enn her.»

Han krøp inn i det gamle høyet. Katten malte når han strøk den over pelsen. Ada og Olivia kom seg inn også. Kattungene freste litt, men etter hvert roet de seg fint. Alle hadde helt glemt juletrehentingen.

Fortsetter  HER….