Adventshistorie, del 18

18

Hedvik kremtet litt og fortsatte.

«Uten Astrid hadde jeg vel aldri forstått meg selv. Den ungen er så god til å lytte. Jeg må si unnskyld til Oda også. Henne var jeg sjalu på. Pluss, at jeg har virkelig vært så misunnelig på alle som har familie, og barn. Nå er jeg for gammel til å få en egne barn, men jeg kan da glede meg sammen med andres unger. Tenk hva det vil gi meg å være venn med dere. Det er jo det jeg ønsker, mest av alt.»

Mari ba henne reise seg. Hedvik så ned, og tenkte at nå ble hun kastet på dør og måtte gå hjem igjen. Ingen ville være sammen med henne likevel.

Men Mari klemte henne varmt inntil seg. Astrid og Inger la de små hendene rundt bena hennes og lo. Hun holdt på å falle sammen av glede.

Da kom Oda og tok henne i armen. De så på hverandre en lang stund, uten et ord…..

Oda begynte å le.

«Klart vi kan være venner. Du kan jo så mye, så du må hjelpe meg litt. Jeg trenger veiledning ute i kjøkkenet. Ikke kan jeg sy okserull, eller lage sylte! Se på alt det kjøttet her ute da!»

Hedvik tørket tårene. Alle smilte til henne, og det hadde hun slett ikke forventet.

«Jeg falt og slo meg i bakken da jeg gikk herfra sist, så det ble vondt både her og der. Men mest vondt har jeg visst hatt i sjela! Tankene mine var bare sorte liksom. Hans fant fram litt solskinn han, men jeg har nok ikke vært enkel å være sammen med. Noen dager hadde vi det så fint, men så kom tungsinnet over meg igjen. Da trodde jeg ikke at noen kunne være glad i meg. Men vi har vel alle våre sider av humør kanskje? Det har jeg egentlig ikke tenkt på, før Astrid kom.

Men jeg kan kanskje få veilede litt i kjøkkenet? Jeg har med en forsoningsgave til deg Mari. En julekrybbe i tre som jeg fikk av faren min, da jeg var liten. Han skar den ut selv! Kan den passe i det store vinduet i stua tro?»

Mari slo hendene sammen av overraskelse over en sånn gave. Inger og Astrid ble med, og de fikk sette på plass flere figurer. Astrid trodde ikke det var sant da hun fikk bære på plass Maria og Josef. De var så vakre. Stallen hadde Hedvik satt i vinduet, sammen med engler og vismenn. Inger fikk bære lam og hyrder, et esel og en ku. Men da Astrid løftet opp Jesusbarnet, stoppet Hedvik henne.

«Nei, det er ikke tid for barnet enda! Først på julekvelden er det den dagen. Du kan historien fra bibelen vel?»

Astrid tenkte seg godt om.

«Ja, det er jo Jesusbarnets bursdag, sier mamma.»

Hedvik smilte og forklarte.

«Riktig! Det blir et symbol på det som skjedde, en historie vi forteller om og om igjen, for ikke å glemme. Vi venter på julekvelden, ikke sant. Da er det hans fødselsdag.»

De satte Jesusbarnet forsiktig tilbake i kurven. På julaften skulle han få komme fram, da hadde han bursdag.

Snart var de i gang i kjøkkenet alle sammen. Da Hans og Ole kom inn til middag, hørte de hvordan latteren bølget mot dem. De to mennene så på hverandre av forundring. Nå hadde huset julestemning! Endelig.

Hedvik skinte der hun satt ved bordet. Ansiktet hennes fikk en annen glød når hun var blid. Alle så det, og gledet seg.

Fortsetter HER....