Smitteforviklinger....

SMITTEFORVIKLINGER
av Randi Lind

Dagene var lange i koronaland, tenkte hun. Ute blomstret det så vakkert i våren, men hun enset det ikke.Merkelig navn. Korona! Bare ordet fikk fram rare tanker i hodet hennes. Fordi hun hadde sterk astma, måtte hun holde seg vekk fra alle som kunne smitte henne. Hun var ikke i pålagt isolasjon, men følte seg skikkelig isolert allerede, enda det bare var i oppstarten av dette fryktelige viruset. 

Da telefonen ringte ble hun glad. Endelig et avbrekk. Hun trykte telefonen nærmere øret, men sukket over det hun hørte. 

«Hei bestemor. Jeg ser på tv jeg. Pappa har isolasjon han. Øynene hans er røde, og han ser skummel ut. Vil du komme og lese eventyr for meg i dag? Bestemor? Er du der?»

«Har pappa isolasjon, sier du? Hva skal han gjøre, med alt det han har igjen på det huset han jobber med? Nå må du være tålmodig Oscar. Ja, jeg vet du bare en fire år, men du forstår alvoret? Vask hendene dine, ofte og skikkelig. Mamma da? Hvordan har hun det?»

Bestemor hørte ikke noe mer prat, for nå hadde barnebarnet begynt å synge. Han sang hele visen om Mikkel Rev. Så ble det stille. Hun ropte for å få han til å reagere, men hun hørte bare tv-apparatet mumle i bakgrunnen hos han. Hun ville snakke med sønnen sin, men det gikk visst ikke?

Langt om lenge sa den lille hallo igjen.

«Du er jo her hos meg bestemor, så hvorfor skal du snakke med pappa da? Vi ser på tv nå, du og jeg. Brannmann Sam liker du vel? Se da, bestemor!» 

Brått hadde han visst lagt telefonen ved siden av seg igjen og lo.

Hun holdt fortsatt sin telefonen inntil øret, men gikk ut på kjøkkenet og fikk på kaffen. Det var ikke lett å få det til, så nå var det hun som la den vekk for å gjøre noe annet. Da hun grep den igjen, var det Ivar, sønnen hennes, som ropte. 

«Hva er dette da. Har Oscar ringt deg? Jeg fant telefonen min. I sofaen? Gjett om jeg har lett etter den. Går det bra med deg? Jeg er ganske så bekymret må du tro. Dette ble merkelig og skremmende.» 

Oda pustet lette ut. Endelig fikk hun hørt hvordan han hadde det.

«Det går fint med meg Ivar. Men jeg er nå mest bekymret for deg og dine. Du får holde humøret oppe. De setter sikkert inn noen andre på saken? Huset må jo bli ferdig snart. Uff, så ille.»

Han lo og forsøkte å overbevise henne om at han hadde alt på stell. 
«Det er isolasjonen som er verst. Som det klør i halsen og på kroppen. Jeg glemte meg bort og hadde ikke tatt på maske. Men nå må jeg bare gjennom det. Jeg må løpe. Glad i deg!»

Så satt hun der og kjente hvordan hjertet hamret. Hun måtte snakke med noen. En etter en ringte hun venninnene og fortalte om hvor syk Ivar var, og hvor redd hun var for sine. Hun fikk godord og trøst. Aldri hadde noen av dem opplevd maken. Koronaviruset grep om seg, og de var i faresonen alle sammen, unge og gamle og de som var på hennes alder spesielt. Hun kjente det snørte seg sammen i halsen selv, og lurte på om det var sånn det begynte?

I løpet av kvelden gikk ryktene fra hus til hus og fra telefon til telefon om de som var så uheldige å ha fått smitte i huset. Folk gikk omvei da Ivar gikk innom butikken før jobb dagen etter. Han fikk bemerkninger han slett ikke forsto. 

«Du burde holde deg hjemme. For en oppførsel. At det går an! Hold avstand da mann.» 

Hva i alle dager, tenkte han. Ingen ville ikke høre hans forklaring. Da han kom på arbeidsplassen, fikk han streng beskjed om å fjerne seg fort. Så mange sinte gloser hadde han aldri mottatt før. 

«Hva har jeg gjort? Skal vi ikke bli ferdig med denne restaureringen da?»

Han forsøkte å forklare at han slett ikke bar med seg mer smitte enn de andre, og at det måtte være en misforståelse alt sammen. Men de bare pekte på døra. Han satte seg inn i bilen og lurte på hva han skulle gjøre. Telefonen hans ringte i ett sett, venner og bekjente spurte hvordan det gikk. Da barnehagen til Oscar ringte og ba han hente ungen, var han ikke akkurat i humør lenger. 

Så mange spørsmål. «Korona? Hvordan hadde han fått det? Ingen vi kjenner har det. Moren min? Kona mi? Er de smittet? Noe så ille da. Jeg kommer. Skal alle barnehager stenges? Hva er det som skjer?» 

Han kjørte til barnehagen og hentet Oscar. Det var en følelse av å bli dyttet ut av avdelingen der, bare det at ingen, brukte hendene! Sinte og redde øyne stirret på han fra alle kanter.

Han ringte Eva, kona si. Hun ba han bare måtte komme seg hjem, litt fort.

«Hva som skjer aner jeg ikke, men de sier at du er smittet? Hvorfor har du ikke sagt noe til meg? Jeg måtte gå hjem fra jobb jeg, og det er isolasjon på oss alle i fjorten dager i første omgang. Jeg fikk ikke handle i butikken en gang?»

Ivar ringte moren sin, mens de kjørte hjemover.

«Har du korona mamma? De mener Oscar er smittet på en eller annen måte, og kona mi? Jeg skjønner ingen ting.»

Det ble stille i den andre enden.

«Men, men…. Er ikke du hjemme? Har ikke du blitt satt i isolasjon da? Du er jo syk?»

Ivar sukket tungt og måtte forsikre henne om at alt var fint.

«Hvor har du fått det fra da mamma? Jeg er da frisk som en fisk, enda!»

Han hørte at hun var ergerlig.

«Oscar ringte meg i går og sa du hadde isolasjon. Hvor har han fått det fra, om det ikke er riktig?»

Ivar lo. Ja, jeg har isolasjon, masse isolasjon! På lastebilen! Jeg jobber jo med å restaurere det huset vet du. Jeg hater den gammeldagse isolasjonen som klør både i halsen og på kroppen. Dumt av meg å glemme maske og briller, for det ble litt av en reaksjon. Men dette er ikke korona. Får jeg det, så skal jeg si det til deg.»

Hun lo litt usikkert til han.

«Er det sånn det er? Har du isolasjon, på bilen? Det er jo noe helt annet enn det jeg trodde. Jeg ble så redd da jeg trodde du hadde korona. Det er nok min skyld at alle tror du har trosset pålagt isolasjon. Jeg er så lei meg for at jeg ringte venninnene mine. De har nok fortalt det til alle og enhver som ville høre. Rykter sper seg fort. Men barnehager og skoler er stengt ned av regjeringen, og det er ikke din skyld. Ta vare på dine da. Klem og unnskyld bryet.»

«Bryet? Mamma da, du er da aldri til bry! Jeg skjønner at du ble redd. Men alt er fint. Vi får nok ordnet opp i dette. Jeg titter innom deg senere. Glad i deg.»

Hun la stille ifra seg telefonen og tårer trillet ned over kinnene. Så redd hun hadde vært, så redd. Noen fjær kan bli til fem høner heter det visst i et eventyr. Nå hadde hennes ord gjort alt vanskelig for Ivar. Om hun klarte å stoppe rykteflommen, trodde hun ikke. Den ville vel spre seg som koroanaviruset i lang tid…..

Men hun hadde endelig lært, gamle menneske, at hun ikke skulle dele alt hun tenkte, før hun hadde fått konstatert fakta skikkelig. 

«Isolasjon du liksom», sa hun til seg selv. «Det er munnen min som trenger hjelp, å spre ord er lett, men å ta dem tilbake når de er ute på vandring i rykteflommen, er omtrent umulig.»

Skamfull, ringte hun brått lokalavisen. Hun kjent en av de unge journalistene. Han var først ikke interessert, men da han fikk hele historien, lo han godt.

«Dette var jo ille, men det er jo så fort gjort. I disse tider tror jeg jammen jeg skal få dette på trykk, med fullt navn på både deg og Ivar. Jeg håper ingen av dere blir syke, og at Ivar kan få litt oppreisning for det hele. Så fint du hadde det bildet av dere to. Det kan jeg bruke.

Det er vanskelige tider for oss alle, men vi må stå sammen og hjelpe hverandre. En og en er vi svake, men sammen blir vi sterke. Så rart det språket vårt er. Isolasjon er isolasjon, men å være i isolasjon er jo noe helt annet. Vi fikser dette Oda, for dette kan vi fikse. Men spredningen av korona er verre, det viruset vil nok svirre rundt oss til skrekk og gru en lang stund framover.»

Oda sank tilbake i stolen etterpå og ringte Oscar. Han lo og skravlet som vanlig. Det fikk henne til å smile igjen. Hun lurte på hva de ville si når de åpnet avisen neste dag? Men det ville hun ikke tenke på nå……..