Rumpestien.

Fint navn? Rumpestien er fin  å følge. Det er viktig å oppsøke våre nære områder i disse dager. Jeg bruker bare noen minutter på å komme meg ned til begynnelsen av denne stien.Vil du være med på tur? Nei, votten er ikke min, den fant jeg på veien. Jeg følte meg nesten som Espen Askeladd “Jeg fant, jeg fant”.

For første gang gikk jeg Rumpestien. Nei, det er ikke sant, for jeg har gått der før, men da hadde ikke stien fått navnskilt!!!Jeg fant merkene og fulgte stien oppover og nedover i eventyrskogen. Ser du elefanten, maneten og hjertet? Et digert steinbord er det langs veien og et utspring lenger inn, så man ikke behøver å bli våt om det regnet.

Jeg har funnet ut at jeg går tur på en annen måte enn mange andre voksne. Ser de ikke tro? Jeg ser figurer og spennende ting overalt nesten, som jeg gjorde da jeg var liten. Ser du fuglen som “beiner” avsted og trollungen som forsøker å gjemme seg?

Rumpestien er en del av Kyststien i Østfold. Jeg gikk på skyggesiden av fjellet denne kvelden og fulgte oransje merker. På andre siden skinte sola og der går stien så du ser ned mot Talbergsundet. Hele vinteren holder sangsvanen til der i åpent vann.

Kyststiene er godt merket med blått og veldig fine å følge for den som ikke er kjent. De siste årene har flere og flere stier i Østfold blitt merket. Titt inn på nett, så finner du mange fine turer, korte og lange.

Rumpestien byr på eventyr for den som ser seg om. Huldra med halen var rask i kvelden. Hun ble til røtter, jord og stein på et blunk. Øverst ser du en løvunge og et hestehode eller?

Etter turen hvilte jeg meg litt i en stol som står nede ved vannkanten i Langvika. Epletreet der nede er snart i blomst, fuglene var i farten og det var bare herlig som en tur skal være, en stille kveld i våren.

Velger du å gå andre siden av fjellet også i kvelden, så får du fin utsikt. Det kan også anbefales.

Om du vil gå fort, så er denne runden rundt fjellet raskt unnagjort. Følg først blå skilter og ta Rumpesteien med oransje merker tilbake til der du startet nede ved vannet. Rumpestien er på 600 meter, og resten av steien er nok ikke så mye lenger.
Det kan bli lang om du tar deg tid. Kaffe og solnedgang over Hunnebunnen er herlig for store og små. Litt bratt er det her og der, men da får man passe godt på barna.  Ja, pass deg selv også selvfølgelig, så ikke du glir avsted!!!

Det er viktig å komme seg ut litt i disse tider, og vi er så heldige her i landet at vi får lov. God tur, hvorhen du går!

Du herlige vår.

Fint med gult, selv etter påske! Jeg fikk premien min fra Brød & Korn i Opplysningskontoret i går, så nå kan jeg ha på meg gult forkle hele året. Jeg fikk et fint handlenett og en brødpose også. Det ble feiret med en stor bolle fargerik frukt.

Det føles som sommer allerede med det fine værtet vi har nå her hos oss. Mat må man jo ha i disse koronatider, men det behøver slett ikke være så avansert hver dag. Pølse med lompe og hjemmelaget potetsalat var greit det.

Det våres som bare den overalt om dagen. Oppe hos bonden er det lamunger nå, og de er så søte. Sauene med horn kan virke ganske skremmende, men de er veldig rolige og snille, akkurat som lam!

Fugleliv er det overalt, og epletreet nede ved sjøen hadde begynt å sprette ut i går. Fortsetter finværet, så har vi snart et flor av trær som blomstrer. Jeg gleder meg.

Minikongler.

Herlig å lage pynt fra egen hage igjen. Her er det så fint vær nå, så det gjelder å nyte. Våren og alle blomstene er spesielt.

Vi har raktet og ryddet litt i blomsterbedene, og da oppdaget jeg at tujane eller heter det sypress, hadde noen fantastisk vakre minikongler. Liker du litt småpirk er det gøy å finne på noe med dem. Jeg plukket en haug og renset dem. Et gammelt plastlokk ble fylt halveis opp med lim og så var det bare å trykke på plass kongler med både fingre og pinsett. Det sto på benken til tørk i ett døgn. Da hadde limet stivet litt på toppen så jeg lett kunne vippe det ut av formen. Jeg snudde de med det våte limet opp og la de på litt plast. Så var det vare å vente et døgn til.

Litt hvitmaling gjorde susen, så konglene ble mer tydelige. De ligner bittesmå roser,synes jeg

Nå har jeg to fine runde kongleskiver til å pynte med her og der. Veldig koselig.

Smitteforviklinger....

SMITTEFORVIKLINGER
av Randi Lind

Dagene var lange i koronaland, tenkte hun. Ute blomstret det så vakkert i våren, men hun enset det ikke.Merkelig navn. Korona! Bare ordet fikk fram rare tanker i hodet hennes. Fordi hun hadde sterk astma, måtte hun holde seg vekk fra alle som kunne smitte henne. Hun var ikke i pålagt isolasjon, men følte seg skikkelig isolert allerede, enda det bare var i oppstarten av dette fryktelige viruset. 

Da telefonen ringte ble hun glad. Endelig et avbrekk. Hun trykte telefonen nærmere øret, men sukket over det hun hørte. 

«Hei bestemor. Jeg ser på tv jeg. Pappa har isolasjon han. Øynene hans er røde, og han ser skummel ut. Vil du komme og lese eventyr for meg i dag? Bestemor? Er du der?»

«Har pappa isolasjon, sier du? Hva skal han gjøre, med alt det han har igjen på det huset han jobber med? Nå må du være tålmodig Oscar. Ja, jeg vet du bare en fire år, men du forstår alvoret? Vask hendene dine, ofte og skikkelig. Mamma da? Hvordan har hun det?»

Bestemor hørte ikke noe mer prat, for nå hadde barnebarnet begynt å synge. Han sang hele visen om Mikkel Rev. Så ble det stille. Hun ropte for å få han til å reagere, men hun hørte bare tv-apparatet mumle i bakgrunnen hos han. Hun ville snakke med sønnen sin, men det gikk visst ikke?

Langt om lenge sa den lille hallo igjen.

«Du er jo her hos meg bestemor, så hvorfor skal du snakke med pappa da? Vi ser på tv nå, du og jeg. Brannmann Sam liker du vel? Se da, bestemor!» 

Brått hadde han visst lagt telefonen ved siden av seg igjen og lo.

Hun holdt fortsatt sin telefonen inntil øret, men gikk ut på kjøkkenet og fikk på kaffen. Det var ikke lett å få det til, så nå var det hun som la den vekk for å gjøre noe annet. Da hun grep den igjen, var det Ivar, sønnen hennes, som ropte. 

«Hva er dette da. Har Oscar ringt deg? Jeg fant telefonen min. I sofaen? Gjett om jeg har lett etter den. Går det bra med deg? Jeg er ganske så bekymret må du tro. Dette ble merkelig og skremmende.» 

Oda pustet lette ut. Endelig fikk hun hørt hvordan han hadde det.

«Det går fint med meg Ivar. Men jeg er nå mest bekymret for deg og dine. Du får holde humøret oppe. De setter sikkert inn noen andre på saken? Huset må jo bli ferdig snart. Uff, så ille.»

Han lo og forsøkte å overbevise henne om at han hadde alt på stell. 
«Det er isolasjonen som er verst. Som det klør i halsen og på kroppen. Jeg glemte meg bort og hadde ikke tatt på maske. Men nå må jeg bare gjennom det. Jeg må løpe. Glad i deg!»

Så satt hun der og kjente hvordan hjertet hamret. Hun måtte snakke med noen. En etter en ringte hun venninnene og fortalte om hvor syk Ivar var, og hvor redd hun var for sine. Hun fikk godord og trøst. Aldri hadde noen av dem opplevd maken. Koronaviruset grep om seg, og de var i faresonen alle sammen, unge og gamle og de som var på hennes alder spesielt. Hun kjente det snørte seg sammen i halsen selv, og lurte på om det var sånn det begynte?

I løpet av kvelden gikk ryktene fra hus til hus og fra telefon til telefon om de som var så uheldige å ha fått smitte i huset. Folk gikk omvei da Ivar gikk innom butikken før jobb dagen etter. Han fikk bemerkninger han slett ikke forsto. 

«Du burde holde deg hjemme. For en oppførsel. At det går an! Hold avstand da mann.» 

Hva i alle dager, tenkte han. Ingen ville ikke høre hans forklaring. Da han kom på arbeidsplassen, fikk han streng beskjed om å fjerne seg fort. Så mange sinte gloser hadde han aldri mottatt før. 

«Hva har jeg gjort? Skal vi ikke bli ferdig med denne restaureringen da?»

Han forsøkte å forklare at han slett ikke bar med seg mer smitte enn de andre, og at det måtte være en misforståelse alt sammen. Men de bare pekte på døra. Han satte seg inn i bilen og lurte på hva han skulle gjøre. Telefonen hans ringte i ett sett, venner og bekjente spurte hvordan det gikk. Da barnehagen til Oscar ringte og ba han hente ungen, var han ikke akkurat i humør lenger. 

Så mange spørsmål. «Korona? Hvordan hadde han fått det? Ingen vi kjenner har det. Moren min? Kona mi? Er de smittet? Noe så ille da. Jeg kommer. Skal alle barnehager stenges? Hva er det som skjer?» 

Han kjørte til barnehagen og hentet Oscar. Det var en følelse av å bli dyttet ut av avdelingen der, bare det at ingen, brukte hendene! Sinte og redde øyne stirret på han fra alle kanter.

Han ringte Eva, kona si. Hun ba han bare måtte komme seg hjem, litt fort.

«Hva som skjer aner jeg ikke, men de sier at du er smittet? Hvorfor har du ikke sagt noe til meg? Jeg måtte gå hjem fra jobb jeg, og det er isolasjon på oss alle i fjorten dager i første omgang. Jeg fikk ikke handle i butikken en gang?»

Ivar ringte moren sin, mens de kjørte hjemover.

«Har du korona mamma? De mener Oscar er smittet på en eller annen måte, og kona mi? Jeg skjønner ingen ting.»

Det ble stille i den andre enden.

«Men, men…. Er ikke du hjemme? Har ikke du blitt satt i isolasjon da? Du er jo syk?»

Ivar sukket tungt og måtte forsikre henne om at alt var fint.

«Hvor har du fått det fra da mamma? Jeg er da frisk som en fisk, enda!»

Han hørte at hun var ergerlig.

«Oscar ringte meg i går og sa du hadde isolasjon. Hvor har han fått det fra, om det ikke er riktig?»

Ivar lo. Ja, jeg har isolasjon, masse isolasjon! På lastebilen! Jeg jobber jo med å restaurere det huset vet du. Jeg hater den gammeldagse isolasjonen som klør både i halsen og på kroppen. Dumt av meg å glemme maske og briller, for det ble litt av en reaksjon. Men dette er ikke korona. Får jeg det, så skal jeg si det til deg.»

Hun lo litt usikkert til han.

«Er det sånn det er? Har du isolasjon, på bilen? Det er jo noe helt annet enn det jeg trodde. Jeg ble så redd da jeg trodde du hadde korona. Det er nok min skyld at alle tror du har trosset pålagt isolasjon. Jeg er så lei meg for at jeg ringte venninnene mine. De har nok fortalt det til alle og enhver som ville høre. Rykter sper seg fort. Men barnehager og skoler er stengt ned av regjeringen, og det er ikke din skyld. Ta vare på dine da. Klem og unnskyld bryet.»

«Bryet? Mamma da, du er da aldri til bry! Jeg skjønner at du ble redd. Men alt er fint. Vi får nok ordnet opp i dette. Jeg titter innom deg senere. Glad i deg.»

Hun la stille ifra seg telefonen og tårer trillet ned over kinnene. Så redd hun hadde vært, så redd. Noen fjær kan bli til fem høner heter det visst i et eventyr. Nå hadde hennes ord gjort alt vanskelig for Ivar. Om hun klarte å stoppe rykteflommen, trodde hun ikke. Den ville vel spre seg som koroanaviruset i lang tid…..

Men hun hadde endelig lært, gamle menneske, at hun ikke skulle dele alt hun tenkte, før hun hadde fått konstatert fakta skikkelig. 

«Isolasjon du liksom», sa hun til seg selv. «Det er munnen min som trenger hjelp, å spre ord er lett, men å ta dem tilbake når de er ute på vandring i rykteflommen, er omtrent umulig.»

Skamfull, ringte hun brått lokalavisen. Hun kjent en av de unge journalistene. Han var først ikke interessert, men da han fikk hele historien, lo han godt.

«Dette var jo ille, men det er jo så fort gjort. I disse tider tror jeg jammen jeg skal få dette på trykk, med fullt navn på både deg og Ivar. Jeg håper ingen av dere blir syke, og at Ivar kan få litt oppreisning for det hele. Så fint du hadde det bildet av dere to. Det kan jeg bruke.

Det er vanskelige tider for oss alle, men vi må stå sammen og hjelpe hverandre. En og en er vi svake, men sammen blir vi sterke. Så rart det språket vårt er. Isolasjon er isolasjon, men å være i isolasjon er jo noe helt annet. Vi fikser dette Oda, for dette kan vi fikse. Men spredningen av korona er verre, det viruset vil nok svirre rundt oss til skrekk og gru en lang stund framover.»

Oda sank tilbake i stolen etterpå og ringte Oscar. Han lo og skravlet som vanlig. Det fikk henne til å smile igjen. Hun lurte på hva de ville si når de åpnet avisen neste dag? Men det ville hun ikke tenke på nå……..

Eventyret kaller......

Mange synes tunge skoger er skummelt, men jeg synes den byr på så mye fint. Overalt er det naturens egen kunst å se på, om man bare tar seg tid.

Jeg vet at mange bare raser gjennom skogen for å trimme, gå langt og lenge, bestige en topp eller komme til et eller annet mål. Men det er så mye fint man kan finne om man tar små steg også. Se ned i vann og dammer, lytte til bekken og fuglesangen og kjenne vinden stryke kinnet. Selv om det var is på vannet her og der på myra i påsken, så hadde jammen frosken hatt fest. Det skal bli spennende om disse eggene blir klekt etter de kalde nettene?

Vi besøkte Stiksdalen på en av turene våre. Tankene går til troll og skrømt, men det er også minner som svever over stedet fra gamle tider.Den gangen bodde det folk her som hadde butikk. Man skulle ikke tro det, men dette var veien over skogen i tidligere tider og det var trafikk innover da. I butikken solgte de blandt annet drops, tobakk, sytråd og knapper. Jeg synes jeg ser det for meg, når jeg går der mellom gamle steinmurer og finner til og med jordkjelleren der de hadde maten sin, som poteter og diverse.

Jeg liker å besøke barndommens skoger, og det er for meg mye å se i tunge granskoger.

Fantasien får fart på seg nå, som da jeg var liten. Dyrelivet er rikt i disse områdene, men vi så bare spor denne gangen. Spor etter elg og hjort, rev og grevling, rådyr og fugler. Her inne vandrer flere av våre villdyr til stadighet også, men vi så ingen. Tunge skoger og tunge bilder sier du? For meg er det noe som får fart på eventyret. Det var en gang, og så videre.......

Mitt brød.

Så er påsken over. Litt rart og vemodig denne gangen, for det var ingen vanlig ferie. Vi har kost oss som best vi kunne. Jeg bakte brød i år, og plutselig ble jeg med i en konkurranse på Opplysningskontoret. På Brød & Korn ville de ha et påskebrød. Jeg kom til finalen med dette. Så nå finner du oppskriften på nett og her:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

RANDI PÅSKEBRØD

700-800 g hvetemel

1 dl lettkokt havregryn

2 dl grovt mel, rug, hvete eller en blanding

1 dl grovhakkede mandler

1 ss linfrø

2 ss sesamfrø

1 ss sukker

1 ts salt

1 pk tørrgjær

50 g smeltet margarin

5 dl vann

 

Bland alt det tørre, men gjem igjen litt hvetemel til utbakingen.

Smelt smøret og varm vannet. All væske skal holde ca. 37 grader.

Elt deigen i fem minutter for hånd, eller med maskin. Deigen skal IKKE forheve.

Rull det ut til et avlangt brød. Legg det på et bakepapir på stekeplaten. Pynt gjerne med litt klipping. Klipp inn på skrå for hver femte centimeter på hver side og brett spissene inn under brødet. La det heve lunt under et kjøkkenhåndkle i 35 minutter.

Forvarm ovnen til 180 grader. Stek det i ca. 1 time. Smør brødet med litt margarin når du tar det ut, så får du en fin overflate.

La brødet bli en påsketradisjon sammen med alt det andre vi har med oss i hver familie av minner, tradisjoner og matopplevelser.

Brødet kan symbolisere det å dele med hverandre.

Ved å dele brødet blir vi minnet på familie og venner, barn og voksne, folk og land som alle behøver å dele godene, for at vi skal få et fortsatt fint liv.

Når vi inntar et måltid, formidler vi tradisjonen om å samles i takknemlighet og over å ha mat på bordet.

Påske er for mange bare en ferie, men det en stor høytid med rike tradisjoner. Disse dagene var og er ofte et samlingspunkt for familie og venner. Det deles mat og drikke.

Da jeg var liten, var gleden over en påskefrokost stor. Med familie på besøk, vakkert dekket bord i stua og ikke i kjøkkenet, var det fest. Mye godt pålegg, alltid fint malte, hardkokte egg og nystekte, velduftende brød og rundstykker.

Man trenger ikke alltid invitere til middag. Et måltid med godt brød og pålegg, kan være vel så trivelig for alle.

Vinneren lagde et brød som hun kalte Disippelbrød, og det var en verdig vinner.
Mitt brød er godt med syltetøy og rømme sammen med en kaffekopp i solveggen. Det er godt til en salat og fint til all slags pålegg, suppe eller gryte. Brødet er lett å lage og er laktosrfritt. Det kan skjæres i skiver eller brytes opp. Jeg liker at det smaker godt rett fra ovnen, men at det er godt neste dag også.

Brødet skulle også fortelle noe. Det kan minne om det å dele med hverandre.Ved å dele et måltid formidler vi tradisjoner. Det er godt å samles i takknemlighet over å ha mat på bordet. Elles gikk påskedagene sin gang i år også med skogsturer i nærmiljøet, marsipan og kaker, frukt og gode middager her hjemme. I dag er det tilbake til hverdagen, hva nå den vil bringe. Ikke annet å gjør enn å ta en dag av gangen.