Om å bry seg.....

Alt var grått, håret er grått og humøret er grått. Hun var helt ferdig.....Avblomstret.....Sommeren hadde vært så deilig. Ansiktet fikk farger, hun var i form og humør. Livet lekte og hun synes hun var vakker. Men så kom høsten, plutselig.....Fargene bleknet, tankene ble mørke og hun kjente at hun ble mer og mer trist. Til slutt sto hun til knærne i gjørme og gråt over seg selv. Kronblad etter kronblad forsvant med vinden, og følte seg forlatt og ensom.

Bare blomsterknappen på hodet lyste litt i den regnfulle dagen.Knappen ble mørkere i fargen etter som dagene gikk, og til slutt hang den ned over ørene hennes som et oransje tørkle.Stille sank hun i kne og ga opp.

Men hun hadde noen omkring seg, som brydde seg. Skjærene kom innom. Hvite og svarte som de var, mente de at det ikke gjorde noe om hun ikke lenger hadde så mye farge. Hun fikk et par fjær i gave til å pynte seg med og en vingeklapp, før fuglene fløy videre.
Skjærene skrattet og skrek til alle de møtte om den stakkars prestekragen som lå i søla og ikke ved egen hjelp kunne komme seg opp. En etter en kom mange innom. Hun fikk fjær av både nøtteskriker og finker, korsnebb og  gulspurv. En dompapp forærte henne nok dun til en kjole.

Hun rette seg opp og kunne ikke annet enn å smile. Hun dro litt i blomsterknappen på hodet og dyttet fjær etter fjær innunder kanten. Av noen fikk hun et par varme votter, andre ga henne klem etter klem, noen hadde litt mat og andre en sang. Snart følte hun seg ikke grå lenger. Hun rettet seg opp og danset. Det gikk virkelig an å blomstre i januar, selv uten egne kronblader. Det gikk an å skifte fokus og tenke framover. Alene hadde hun ikke klart det, men sammen med de andre, ville de garantert møte en ny vår med nye kronblader, nye fjær, grønt gress og solskinn.
Det er januar, men det går mot lysere tider....