Huset på høyden....

HUSET PÅ HØYDEN
av Randi Lind

Det gamle huset var slitt av elde. Fortsatt svevde det en minnenes atmosfære over stedet. Hun smilte vemodig og fikset litt på det gråe håret. Møysommelig rettet hun ryggen og studerte hver bit av husets utside. Et vindu var knust og ei gardin viftet forsiktig ut igjennom hullet.

Innenfor kunne hun skimte en skygge. Noen beveget seg der inne i kvelden. Skyggen smøg seg sakte forbi det ene vinduet og lyden av trinn på knirkende gulv fikk det til å sitre i henne av spenning. Hun hadde tenkt seg inn, men nå ble hun stående å lytte. Vinden tiltok og en takstein deiset i bakken rett foran inngangen. Det var vel ikke lenger så trygt å gå nær huset, men hun ville det likevel. 

Himmelen ble sakte farget i oransje og rødt. En svarttrost fløytet i skogkanten. Mørket senket seg, og huset ble nesten som før. Ingen så lenger hvor slitt det var, ingen så det digre hullet i taket, ødelagt panel eller vinduer som sto og slo. Huset på høyden ble som en silhuett mot himmelen og lyset fra kveldhimmelen speilte seg i de vinduene som fortsatt var hele. Det skinte i dem og fikk det til å se ut som om det var lys der inne.

Hun snudde seg og gikk sakte hjemover. I kveld ville hun ikke inn. I dagslys ble det kanskje bedre. Hun hørte et tungt sukk. Sakte snudde hun seg og så inn i et utydelig ansikt som liksom trykte seg mot ruten i rommet mot øst. Et menneske? Hvem var dette? Forsiktig løftet hun hånden til hilsen, men den på innsiden hilste ikke tilbake. Spøkelse? Hun smålo for seg selv. De fantes bare i fantasien. I morgen skulle hun gå tilbake og utforske litt mer. Det var nok de gamle vindusglassene som oppførte seg annerledes enn dagens fabrikkproduserte glass. Det var sikkert kveldslyset som skapte fantasi i hennes hjerne.

Neste dag nærmet hun seg huset litt ærbødig. Ville hun se noe annet når solen skinte inn på de gamle gulvplankene? Hun åpnet døra og steg inn i gangen. Det knirket i gammelt treverk og huset liksom sukket av oppgitthet. Hun kvakk til da hun så seg selv i det utydelig, gamle speilet. Det var som om en skygge hadde lagt seg over henne. Alle rynker ble glattet ut. Bildet i speilet var mykt, ungt og vakkert. Øynene var milde, og fargene var som i et gammelt falmet foto. Hun smilte vemodig og grep tak i gardinen som blafret litt bak henne. Det var ei blondegardin, slitt og skitten, men likevel så vakker. Hun kjente tårene sakte renne ned over kinnene. Minnene bredte seg i kroppen hennes. Hun følte at hun møtte seg selv i en yngre versjon. En gang skulle dette ha blitt hennes hjem, men sånn ble det ikke. En gang hadde hun stått der i gangen, lykkelig og klar for å treffe han hun skulle gifte seg med. Hun hadde prøvepyntet seg som brud og smilt til kjærligheten. Men sånn ble det ikke. Han likte ikke huset etter hennes besteforeldre. Det var for avsides og for gammeldags for han. Hun elsket han og godtok det. Sammen flyttet de inn i en leilighet nede i byen. Huset beholdt hun som en slags hytte. Han ble aldri med dit. Hun var der når han dro på sine jakt- og fisketurer. Stillheten og klokka i stua som tikket så høyt, ga henne ro. Nå hadde klokka stilnet, og huset var snart historie.

Hun var enke på femte året. Drømmen om å gjøre i stand huset på høyden, hadde hun avsluttet for godt. Men en siste gang, måtte hun gå en runde der inne og tenke tilbake. 

Hun ristet irritert på hodet og gikk inn i det lille kjøkkenet til høyre. Bordet med de to hjemmelagde stolene sto der fortsatt, og foran vinduet vippet to greiner med løytnantshjerter fra et syltetøyglass. Dette var ikke en drøm?

Gjennom det åpne vinduet duftet det av syriner. Hvem var i huset? Ikke et spøkelse i hvert fall. Gulvet var feid siden sist hun hadde vært der. Det brant i den gamle vedovnen og kaffekjelen sto og kokte. Hun tok av seg skjerfet i halsen og brukte det som gryteklut. Så løftet hun kjelen av varmen. To kopper sto på benken. Helt selvfølgelig helte hun opp kaffen og så på dampen som steg og sank.

I døra mot kammerset, sto plutselig en ung pike. Håret hennes var lyst og halvlangt. Hun hadde på seg en hvit blondekjole. Hun nikket forsiktig og strakk fram hånden til hilsen. «Eva», sa hun stille. «Olga», svarte den gamle. De holdt hendene til hverandre litt lenger enn nødvendig og så på hverandre. «Kaffe?» spurte Olga, og skyndet seg å gi henne en av koppene. Så satte de seg ovenfor hverandre ved det lille bordet og så ut av vinduet sammen.

Lenge satt de stille og bare lyttet til husets lyder, vinden som lekte med greinene på utsiden og en svarttrost som sang sørgmodig. Eva sukket og blåste litt på den glovarme kaffen. 

«Han vil ikke! Kurt, kjæresten min altså. Jeg fortalte han det, men han bare gikk! Her føler jeg meg hjemme, selv om jeg aldri har bodd her. Jeg sov i den gamle uttrekkssengen der inne i natt. Så vakkert sengetøy! Hva skal jeg gjøre nå? Jeg så deg i går kveld. Du liker deg her du også skjønner jeg?»

Olga bøyde hodet og smilte vemodig. «Her har hjertet mitt sitt hjem. Jeg har alltid lengtet tilbake. Nå er reisen min snart slutt. Livsreisen altså, men huset vil for alltid være en del av meg. Nå har tiden gått for huset og det er vel ikke mulig å redde restene. Men den som vil, kan. Vil han ikke? Hva da? Du bør vel gi han en sjanse.»

Eva sukket. «Min onkel skulle kjøpe dette huset av en gammel dame nede i byen. Jeg sa jeg ville ha det, og han sa det var greit. Nå, blir det mitt. Men jeg kan ikke bo her uten kjæresten min. Uten å rette opp alt, vil det falle ned over meg. Jeg var så dum at jeg gikk bak ryggen hans. Her er jeg da, i mitt luftslott. Jeg vet at jeg ikke kan møte en vinter med hull i tak og vegger? Jeg får si ifra til onkel at det ikke blir noe av.» 

Olga la hånden sin over Evas. «Kanskje jeg kan hjelpe deg? Huset er faktisk mitt. Det er etter mine besteforeldre. Jeg har ingen barn eller barnebarn som kan overta, derfor skulle jeg selge det. Så det var onkelen din som ville kjøpe det av meg? Jeg tenkte det kunne rives for å gjøre plass til nye tider. Et nytt hus på denne plassen, måtte jo bli fint, men du vil beholde mye av det som er du?»

Piken smilte vemodig. «Jeg vil ha den gamle stemningen som sitter i veggene. Man får ikke fram det i et nytt hus. Jeg forsøkte å forklare hva jeg tenkte, men Kurt sa ikke et ord. Da telefonen hans ringte, var han mer opptatt av den, enn meg. Med telefonen mot øret vinket han og nesten løp i fra meg. Han har vel sin stolthet, og vil gjøre ting på sin måte.»

Olga smilte og drakk små sluker av den glovarme kaffe. «Kurt? Er det Kurt Hansen?»

Hun nikket og så ned på hendene sine. Tårene dryppet og trillet over fingrene hennes.

Ikke lenge etter var Olga på vei ut av døra. Hun ba Eva vente og vinket, før hun forsvant nedover veien. Ikke lenge etter var hun tilbake med ståltråd, bindtråd, sytråd, tang og saks. Hun beordret piken ut i blomsterengene og sa hun skulle plukke så mange markblomster hun kunne bære. Uten et ord gjorde hun som den gamle sa. Olga satte seg på trappa foran huset og sorterte blomstene etter farger. Ståltråden ble formet til en krone og så festet hun blomster helt til den var dekket av dem. Eva fikk kronen på hodet og sammen gikk de inn til det gamle speilet i gangen. Nå stemte liksom bildet. Olga titter fram bak den vakre piken og nikket. 

«Nå har en ny tid startet her i huset. Om du stiller deg i utgangsdøra, er jeg sikker på at du snart blir fanget opp av to sterke armer. Ja, Kurt venter på deg. Han har noe å fortelle, vet jeg.»

Eva rødmet da hun så Kurt komme oppover veien. Han bar med seg en på en stor bukett av markblomster. Eva stilte seg i døra, og skritt for skritt gikk han mot henne. Ikke lenge etter lå han på kne.

«Så vakker du er. Du er jo allerede klar, med brudekrone! Jeg elsker deg og er sikker på at du vil si ja. Men jeg spør likevel. Vil du gifte deg med meg?»

Hun nikket og svarte gråtkvalt ja. «Men Kurt. Hvorfor gikk du, når du elsker meg?» 

Han reiste seg og holdt henne tett inntil seg. «Vi har en hemmelighet tante Olga og jeg. Ja, hun er tanten min. Selv om det vil koste oss mye å reparere det, så er jeg er så glad du ville kjøpe dette huset. Da vet jeg at du vil like deg her! Når alt er klart, holder vi bryllup.»

Han løftet hodet og smilte. «Du er invitert tante. Tror du ikke jeg ser deg der du står og lytter! Tenk at du kunne tenke på å selge huset, uten å spørre meg. Jeg ble skikkelig lei meg, men for en lykke, at det var kjæresten min som skulle være den nye eieren. Hun er litt av en luring den dama!»

Han kysset Eva og lo! «Tante ringte meg i går da jeg var hos deg. Hun fortalte at huset skulle selges, og at jeg ville arve alle pengene for det! Men jeg ville heller ha huset, så det blir ikke noe salg til din onkel.»

Året etter sto huset på høyden der, i ny skrud. Ved midtsommer pyntet Olga Eva til brud. Naboer, venner og familie var invitert til sommerfest på slåtteengen. Som en drøm fra gamle dager sto Eva der i bunaden sin, med brudekrone av markblomster og hvite blonder som slør.

Noen dager senere var Olga igjen på vei opp til huset på høyden. Vinduene liksom blunket vennlig til henne nå. Idet kveldssola var på vei ned, ble huset som lysende. Hun kjente at ringen er sluttet. Huset som nesten var i kne, hadde reist seg igjen, og varmet de som bodde og levde der. Nå kjente hun fred i sjelen. Huset vil romme noen som elsker hverandre. Snart ville det nok springe småfolk over de nyoppussede gulvene.

Hun satte seg på trappa og tok av seg skoene. Føttene ble litt kalde mot steinene, men det var godt. Fra kjøkkenet hørte hun Eva skramle med kaffekoppene. 

I stillhet satt de senere sammen og så på solnedgangen og smilte til hverandre. Kurt slo gresset med ljå langs veikantene, og svalene sveipte over dem i kvelden. Alt var som det skulle være. Olga lukket øynene og smilte over gamle minner. Nye minner ville flettes sammen med gamle og ville skape tanker og irrganger for kommende slekter. En liten tåre trillet ned over kinnet hennes. Eva så det, og strøk den vekk med fingeren sin. Mørket senket seg og lyden av ljåen stilnet.

Det var fred over huset på høyden. Det sukket som av tilfredshet i de gamle sammenføyningene. Gammel og ny tid smeltet sammen og en mild vind beveget en blondegardin foran speilet i gangen….