Adventskalender, del 5

5

Guttene gikk stille til badet, pusset tennene og kledde på seg uten at de sa et ord til hverandre. Sakte tuslet de ned i kjøkkenet for å spise. Eva ryddet opp det verste og dro ned rullgardinen så det ikke skulle komme inn mer snø. Ola, mannen hennes, fikk hjelpe henne med dette etterpå. De hadde da flere glassruter stående på låven.

Ingen spurte etter adventskalenderen og Eva hadde helt glemt det mitt oppe i bråket.

Den hvite nissen hadde om mulig blitt enda hvitere der han sto bak døra. Han skalv og jamret seg. Hva skulle han gjøre nå? Han hadde ødelagt et vindu og gjort ugagn. Akkurat det Kong Vinter hadde sagt han ikke skulle gjøre. Han listet seg ned og gikk fort opp mot det ubebodde huset igjen. På veien møtte han en vakker nissepike. Han stanset for å hilse, men hun kneiste med nakken og lo. «Hei Jul, sånn gikk det altså med deg. Var det ikke du som nesten skulle være konge her i menneskenes land da? Nå er du hvit som et laken, og ingen bryr seg. Ingen vil ha en mann uten farger. Nei, ingen vil ha deg!»

Han bøyde hodet og svarte ikke. Det var vel best å ikke bli lei seg, men han kjente hvordan det presset på med tårer. Hele dagen holdt han seg inne for ikke å stelle i stand mer tull. Men da ettermiddagen kom, måtte han gå ned for å se hva slags arbeide de to guttene skulle gjøre. Kanskje han kunne hjelpe til?

Han hørte dem, før han så dem. De stablet ved på den store kjelken og venner var de slett ikke. Den største kastet snø og freste som en sint katt. «Det er lørdag, og så må vi jobbe hele dagen. Det er din skyld. Hvorfor må du være her hele tiden? Jeg vil gå og ake eller gå på ski, men det kan jeg ikke. Du burde gjøre dette alene du.»

Han løftet opp en diger kubbe og sto klar til kaste den.

Per ble redd, men var helt uforberedt på det som kom. Plutselig sto det som en hvit vegg foran Andreas. Han kjente igjen figuren fra dagen før. «Nissen? Det er den nissen!» stotret han fram. Kubben forsvant i en annen retning og Andreas sto der like blek som snøen. «Et spøkelse!» skrek han. «Jeg kjenner kulden fra den går gjennom marg og ben. Løp Per, løp! Før han tar deg også.» Men han løp ikke. Han sto der like rolig. Redd var han ikke lenger. Brått klemte den største seg inn til den minste for å få trygghet og trøst. Andreas gråt? «Jeg mente det ikke. Jeg kastet jo den puta først. Hvordan den traff vinduet vet jeg ikke, men det var ikke deg Per. Det var ikke deg!» Jul snudde seg mot de to. Som et ekko fra skogen hørte de begge at han sa. «Det var meg. Unnskyld!»

Guttene så på hverandre og lyttet. Men det kom ikke noe mer. Brått var den hvite figuren borte i snøen.

Adventskalender, del 4

4

I det morgenen gikk over i dag, drømte Per videre om snøballnissen. Den trillet og vinglet nedover veien. Plutselig gikk den liksom i stykker rett foran øynene på han. Han gikk nærmere. Et hode kom forsiktig fram, så et ben og et til. Som et slitt, hvitt badehåndkle lå den der på bakken og jamret seg. 

Plutselig spratt den opp og Per skvatt så han rygget tilbake. Han sto der med munnen åpen og stirret på denne rare figuren som gikk av sted med stive ben. Det var som en hvit kakemann? Det duftet av krydder og granbar. «Er du virkelig julenissen? Nå ble lua di plutselig rød?» Øynene så snille ut da mannen snudde seg.

Andreas kastet puta si over på Per og lurte på hva han drev med. «Hvem er rød? Nesa til Rudolf eller? God morgen forresten. Skal vi ta en skitur i dag. Det er kommet masse nysnø ser jeg. Opp og hopp!»

Per måtte beskytte seg, for nå kom både tøfler, legoklosser og bamser i full fart over han. Han sukket og la seg ned igjen med dyna over hodet som beskyttelse. Det nyttet ikke å forsvare seg mot Andreas, han var både stor og sterk. Bare han kunne vokse litt, så kunne han vise at han var noe til kar han også.

Nissen tenkte han fikk hjelpe den minste. Han løftet opp puta og kastet. Den gikk rett i vinduet. En vemmelig lyd hørtes da glasset gikk i tusen biter. Guttene så forskrekket på hverandre. Vind og snø virvlet inn i rommet da Andreas ropte. «Mamma!!!! Per har knust ruta!»

Per begynte å gråte. Da tante Eva sto i døra ble han redd. Hun var så sint i ansiktet. Andreas holdt på sitt at det var Per som gjorde det, men han ble brått stille. Tante så fra den ene til den andre. «Hvorfor ligger alle de lekene og puta di i senga til Per da? Kom de dit selv eller? Jeg tror dere var to om dette jeg. Ikke sitt der å vær uskyldig Andreas. Tenk på at du er eldst og bør vite bedre enn å ha putekrig i dette trange rommet. Kom dere opp og kle på dere. Nå blir det frokost og etterpå skal dere få jobbe som betaling for ulykken!»

Adventskalender, del 3

3

Dagen etter var den hvite nissen tidlig på føttene. På bordet i kjøkkenet sto det en lysestake som ikke hadde stått der dagen før. Fire lys var det på den og i vinduet hang det en stjerne? Noen bodde altså her? Eller i hvert fall besøkte stedet? Melkeglasset og tallerkenen fra dagen før, var borte? Dette var da ikke et sted for vanlige mennesker? Strøm og vann var stengt av for en god stund siden. Merkelig.

Jul, ja det var det han het, trasket i vei på snødekte stier ned til gården der han skulle jobbe i adventstiden. Kong Vinter hadde sagt at han skulle ta seg spesielt av den yngste gutten. Han trengte å få oppleve noe hyggelig. Hvorfor han skulle ha ekstra oppmerksomhet, hadde han ikke fått vite.

Han tittet forsiktig inn i barnerommet. Begge guttene sov enda. 

Han listet seg nærmere, for se til den minste. Han ble helt forskrekket, for det var den samme ungen han som hadde sett han dagen før? Brått trakk han seg tilbake, men gutten mumlet noe i søvnen.

«At det ikke bare kunne være et nytt år snart!» Han snudde og vendte seg i sengen.

Per var bare fem år, men han hadde sluttet å tro på julenissen nå. Andreas, fetteren hans, som lå i nabosengen, hadde avslørt at det var voksne som kledde seg ut som julenisse hvert år. Det var ikke gøy å få vite. Andreas var 7 år, så han snakket nok sant. Han gikk jo til og med på skolen!

Per ville helst hoppe over jula denne gangen. I går hadde han sett en rar nisse. Men ingen trodde han. De sa han fantaserte! Men han var som en diger snøball. Plutselig gikk den i stykker og fram kom en hvit nisse? Men han var ikke hyggelig da han snakket.

«Hva glor du på? Jeg er Jula, eller Jul Julenisse var det visst, men du tror ikke på sånt du! Jeg slo meg litt i hodet da vinden tok tak i meg. Snu deg vekk og glem meg. Husj, vekk med deg.»

Alle var dumme og bare tanken på adventskos gjorde at han fikk vondt i magen. Kos ble det ikke uten mamma. Hun jobbet hele tiden. Ikke ville han få pakkekalender heller. Tante hadde sagt at hun skulle finne på noe annet fint, men hva kunne det være? Han kunne like godt legge seg og sove til det ble vår. Han boret hodet ned i puta for å dempe gråten. Jul vred seg der han sto. Hva kunne han gjøre?