Herr Stålgubben Glitre!

"Heisann dere, er ikke jeg GLITRENDE
vakker da? Mitt navn er Stålgubben Glitre,
og jeg ble til av fantasi og lek. Har du
et gammelt bidèbatteri, noen muttere
og litt lim, kan du skape din egen
glitrende figur. Med tusj fikk jeg øyne
og munn, så her er jeg! Ute er det fortsatt
vinter, så vi feide inn et glitrende øyeblikk
med det også!"


Trådene her er spindelvev, og med rim som så ut som
ispigger, ble det vakre glitrende glitterremser.
Skulle gjerne hatt dette som juletre, men ispiggene falt
av bare jeg rørte det.

52/8 Her kommer Ole...

Her kommer Ole Brum en liten bjørn i skogen.
Tralla-la-la-la-bom, jeg heter Ole Brum!


Dette er en liten bjørnevise,
og nå vil jeg snart han litt å spise...........................
Emnet var "Fang en melodi!" denne gang og jeg er med
for første gang! Disse bildene tok jeg i Finland, nær grensen til
Russland i fjor sommer!
Det var et helt utrolig opplevelse,
som jeg kommer til å huske for livet!

Himmelsk nr.24

Noen ganger har man himmelsk flaks! I sommerferien

satt vi en dag inne i bilen og ventet på at tåka skulle lette litt.

Vi skulle over fjellet, og det var spådd klarvær.

Det ble til at jeg slumret litt av, men bråvåknet

til at det beveget seg foran meg.Der på vindusviskerene

spankulerte en linerleunge fram og tilbake.

Litt ustø, men den holdt balansen.

Så satt den der og så seg om i verden da!

Jeg lirket det lille apparatet mitt opp av veska,

slo av blitsen og tok bilder. Tenk om jeg hadde hatt

speilrefleksen ved siden av meg, da kunne jeg zoomet

den inn skikkelig. Men jeg var fornøyd med dette også.

En himmelk opplevelse med en tåkelagt himmel i bakgrunnen. 

Hvordan gikk det med tåka?

Den lettet,så vi fikk en supertur over fjellet.

Mandagstema, annerledes.

Jeg var ute og gikk i skogen i går, og fikk en litt annerledes opplevelse enn vanlig.Jeg hørte lyden av hakkespetten lenge før jeg så den.Det kunne høres flere hundre meter unna at Svartspetten var på jobb. Jeg stilte meg opp inntil en tre, og sto som stiv for å få se den. Jeg hadde rød anorakk på meg og var godt synlig, men ser hakkespetten farger tro? Med kameraet klart, og uten votter i kulda sto jeg der. Men jeg glemte tid og sted, kulde og nesten å puste! Jeg hørte den flakse omkring mellom trærne, og var sikker på at den hadde sett meg. Den var nok redd, men fryktelig nysgjerrig, eller var den sulten? Dessverre hadde jeg bare det lille kameraet. Hadde jeg hatt speilrefleksen kunne jeg fått de bildene, tenkte jeg. Men den hadde vel blitt skremt vekk av klikkelyden hver gang det blir tatt bilde. Mitt lille kamera er nesten lydløst. For en fugl, og for noen bevegelser. Den var så rask at det var nesten umulig å ta bilder. Jeg bare tok bilder idet jeg så den, og håpet på det beste. Det ble da noen bilder til minneboka.


Bakken var dekket av digre flis, så om jeg hadde tenkt å tenne bål, var det bare å forsyne seg. Det ene hullet var som et hjerte på 30 gange 30 centimeter.Et helt annerledes hakkespetthull!

Tørkede roser.....

Noen ganger får jeg roser, som jeg ikke greier å kaste,
for de er så vakre. Jeg synes de eldes så fint,
og det er gode minner ved å se dem.
Det er visst ikke moderne med tørkede
blomster lenger? Men det blåser jeg i.


Jeg lot rosene stå i vasen så lenge det var mulig.
Så plukket jeg buketten ifra hverandre.
Hver rosestilk ble skrapt fri for torner og blader.
Jeg la alle knoppene tett sammen, til de dannet en "ball"!
En hyssing ble stramt bundet innunder knoppene.
Så vred jeg alle stilkene litt ut og der,
og så sto buketten av seg selv på stuebordet.
Nye lysmansjetter var kjøpt inn, men de fant jeg ingen plass til
med det samme, selv om de var nostalgisk vakre i skinn og farge.
Men så tittet jeg litt på de visne rosene en dag.
De var gamle og slitte, men jeg synes de fortsatt
var morsomme å ta vare på, som et minne!
Et nostalgiskt minne.Hva med litt hvitt på rosene?


Fort fant jeg fram en malekost, blandet hvitmaling i vann
og penslet i vei. De nye lysmansjettene med glassblomster
og glassblader, ble klipt opp og puttet innimellom de
gamle blomstene. Så surret jeg litt kobbertråd omkring det hele.


Jeg koste meg, mens jeg så hvor vakkert det ble.
Det så ut som om rimfrosten hadde kommet inn,
da jeg drysset litt glitter i den våte malingen!
Jeg tror jammen jeg skal fortsette å ta vare på roser,
om jeg får nye en dag?Det er godt å være litt nostalgisk
og ikke kaste alt, fordi det ikke er moderne eller vakkert lenger.
Mye av det jeg i hvertfall har rundt meg i huset,
er ting med minner om en tid som var.

Himmelsk opplevelse!

Himmelskt vakkert var det ute idag.
Jeg måtte på tur, bare måtte....

Jeg hadde funnet fram skøytene mine. De er gamle og slitte,
men jeg liker dem likevel!
Det er årtier siden sist jeg har knyttet dem på meg.
Så jeg tenkte slett ikke å ta piruetter akkurat.
Jeg fant en islagt bekk inne på skogen, som egnet seg.
Ikke tale om at noen skulle se meg stolpre meg avsted.
Men det hadde kanskje vært enklere på en stor isflate?
Det var bare det at jeg ville oppleve et barndomsminne!
For da jeg var liten, gikk vi på skøyter på islagte veier,
på bekker, islagte dammer og tjern. Det var ujevnheter
og kuler, men vi hadde det så morsomt! Ble vi slitne,
så hoppet vi bare ut i snøen og hvilte. Jeg kan aldri huske
at noen av mine venner var redd for å ødelegge skarpheten
på skøytene. Det var ikke vanlig å slipe skøytene.
Det hendte at smeden gikk over dem, om vi var innom.


Mine skøyter er fra jeg var ti år. Jeg var så heldig å ha
en "eldre" kusine. Hun var bare ett år eldre, men det var
mye på den tiden.Plutselig hadde hun fått større ben,
og nye skøyter fikk hun med en gang. Hjemme hos oss
var det en annen økonomi, så vi gikk på gamle snabelskøyter,
skruskøyter og skøyter med remmer. Det var helt
himmelskt da min kusine ga meg skøytene sine.
Jeg følte meg som en isprinsesse. Med de skøytene
skulle jeg nok fikse piruettene. Jeg øvde og øvde,
men noen skøytestjerne ble jeg aldri.
Det morsomme er at jeg passer de skøytene enda.
Tror jammen jeg skal sende en sms til min kusine
og fortelle henne at i dag, over førti år siden jeg fikk dem,
så "virker" de enda!

Det ble mange tanker der inne i skogen idag.
Det duftet godt, sola skinte og jeg koste meg.


Om jeg gikk masse på skøyter i dag? Nei, det ble bare
litt på moro, så jeg fikk tatt noen bilder med selvutløseren.
Skøytene var like fine de, så det var ikke på grunn av dem
jeg ga meg. Det var vel heller det at jeg var redd
for å brekke armer og ben? Jeg tror, at om jeg skal ta opp
igjen det å gå på skøyter, så bør jeg ha et par nye.
De gamle skal henge til pynt som et minne over
min barndoms drømmer om å bli skøyteprinsesse.