Abc hos Petunia!

Bokstaven er B.

B for blomster i oktober, og bær! Vi har hatt frost de siste dagene, med is på bilrutene , rim i gresset og på taket. Men fortsatt er det planter som holder stand mot kulda, og markjordbær i hagen.

Her har vi en besluttsom liten sjuårig som vil bli bergbestiger. Det gjelder å øve. Det at en av støvlene falt av, stoppet ikke han. Opp skulle han, til bestemors forskrekkelse. Det var jo mange meter til toppen. Men den luringen, vet du hva han gjorde? Først fikk han meg til å ta bilder av han idet han begynte å klatre.Så hoppet han ned, og løp bort til der muren ikke var mer enn en meter. Så ba han meg ta nye bilder. Han latet som om han klatret. "Nå tror alle at jeg har klatret rett opp dem bratte veggen. Ikke ta bilder så du viser hvor bakkeplanet er, så lurer vi alle,"sa han og lo. Den gutten har fantasi.

Sammen er vi dynamitt, pleier vi å si. Her gikk det unna med slirekniven i full begeistering. Det ble tre riktig fine figurer når vi hjalp hverandre med å skjære.

Det er begynnelsen av oktober og vi plukket blomster med oss hjem. Det var et hav av balderbrå. Nydelig å se mot den klare høsthimmelen.

Solnedgang i september.

Jeg rakk solnedgangen idag. Det var så fint da jeg gikk ned til vannet.

Himlen ble nydelig i fine farger. Jeg sto fortsatt og så på, da det begynte å dryppe. Bak meg hadde det kommet opp noen riktig tunge regnskyer. Det var bare å gå seg hjemover, for jeg hadde da ikke regntøy på.


Jeg tok meg tid til å plukke med meg en halvvissen solsikke fra veikanten, noen kongler og litt gult løv. Solsikken var en fin kontrast mot epletrærne som hadde mistet alt løvet etter all vinden i helga.Så kom regnet. Det var ikke bare litt, men det fosset ned. Det var godt å komme innenfor døra. Så her sitter jeg her da ,og lytter til regnets sang mot ruta, ser stearinlysene på bordet brenne og nyter min kaffe. Ha en fin kveld alle sammen.

Høstsøndag!

Høsten er fargerik nå, selv om mange av blomstene i hagen "synger på siste verset"!
Det blir mange frø etterhvert, som sår seg selv for blomstring neste år.

Fortsatt tusler og tasler det i min hage. Dette dyret har lagt sin elsk på hella foran utgangsdøra. Hver morgen må jeg se meg for. Noen ganger ligger det rester av en fugl og andre ganger har jeg funnet en fleskesvor? Ergelig å tråkke rett i møkka det første man gjør en tidlig morgenstund. Men nå som jeg vet det, trår jeg bare litt varsomt ut i dagen. Hvem dyret er? Jeg vet det, men vet du? Det er piggsvinet.

Abc hos Petunia!

A for avslutning!

Så er vi i gang med et nytt alfabet. Gøy.

Det forrige ble avsluttet sist uke.

Jeg fikk ikke vært med på alle bokstavene,

men sånn er det vel for de fleste.

Men nå er det en ny mulighet!

Jeg har valgt avslutning som ord for A idag.

Jeg synes det passet fint til høsten.

De fleste mener vel at året slutter til nyttår,

men det synes ikke jeg.

Høsten farger alle løv og blader i vakre farger,

å er det slutt. Avsluttet for året.

Alt blir grått, før det igjen blir en stille tid med svart og hvitt.

Jeg nyter nå dette årets avslutning,

før året legger seg til ro, for å sove til våren kommer.

Jeg er heldig!

Pakke i posten, er ikke noe jeg er vant til. Derfor var dette veldig gøy!

Nikoline lovet en overraskelse en dag jeg var innom hennes. Hva overraskelsen var, fikk vi vite dagen derpå. Da sto det å lese:"Eg bestemte meg for å gje ei lita gåve til dei 3 første som la att ein kommentar etter passerte 20.000, og det var ekstra kjekt at det var 3 av dei “trufaste” som har fulgt meg i lang tid som var først ute."

Så derfor ble det gave på meg, jeg hadde jo skrevet en kommentar.

Jeg fikk lys som var "pakket" vakkert inn. Jeg kan da ikke tenne på dem?

Så de måtte bli til dekorasjon, sammen med andre brennende lys.

Her på brettet passet de fint med lysene i sandkakeformer

og eggeglass, perler og litt annen pynt.

Velkommen sto det på skiltet jeg fikk. Vakkert skrevet,

og ekornet i serviettdecopage var nydelig. Nå henger det i gangen min,

og alle som titter innom ser det med en gang.

Så tusen hjertelig takk skal du ha Nikoline.

Jeg setter veldig pris på deg som blogger, og på gaven du ga meg.

Markedsfunn.

På lørdag var jeg på marked. Veldig mye fint å se på, og selvfølgelig ble det litt handel også.Jeg ønsket meg noen nye lysestaker, akkurat som om jeg ikke har nok av det fra før da? Men jeg har ikke hvite!

Først fant jeg en herlig stor Marbell figur. Den var skrekkelig skitten.

Men når den bare koster tretti kroner , tenkte jeg at jeg kunne male den, om den ikke ble fin.

Jeg klinte den inn med Zalo, og lot den ligge ei stund, før jeg skylte av den under lunkent vann. Ren og fin ble den!

Jeg fant to flotte lysestaker i bronsjefarge.

Så var det til med malerkosten med en gang jeg kom hjem.

Jeg ble kjempefornøyd med resultatet.

Jeg fant en utrolig vakker tinnskje også. Den fikk jeg for en tier. Den passe supert til roseborden på lysestakene. Kan tro det blir fint å bruke den skjeen framover. Gøy med marked.

Å for Åkerøeple!

Å for Åkerøeple!
Jeg tror ikke jeg har bilde av et ekte åkerøeple, så dere får nøye dere med de eplebildene jeg har. Men navnet åkerøeple, glemmer jeg aldri.

Når jeg var liten,var åkeøreple nemlig det værste jeg visste. Jeg synes de var ekle å ta på, men jeg sa det aldri.

Føre jul solgte vi ungene alltid lodd i nabolaget. Innerst i bygda bodde det en gammel dame, og hennes voksne sønner. Når vi kom dit med loddene våre, ble vi alltid bedt inn. De var så koselige mot oss ungene bestandig, alle sammen.

Hun sto der foran oss med brillene på nesa og hendene i siden. Over magen hadde hun et slitt forkle, og det gråhvite håret var satt opp i nakken. Sønnene satt ved vinduet og sa ikke stort, men smilte gjorde de.Hun spurte nytt om de hjemme, og vi følte oss viktige og respekterte.

Men så var det de eplene da! Hun var så stolt av epletreet sitt, og eplene ble behandlet som om de var av gull. Forsiktig hentet hun et stort åkerøeple og holdt det opp foran meg. Sånne epler var det bare de som hadde i grenda, og vi skulle få epler å spise, fordi vi kom på besøk. Der satt jeg da og svelget tungt, før jeg hadde fått bitt i det. Året før hadde jeg nemlig spist et åkerøeple, og jeg synes det smakte noe grusomt åker og eng. Det var kanskje ikke helt modent?Men jeg hadde spist det opp, for høflig skulle man være når man fikk noe.

Hun hentet et kjøkkenhåndkle i lin, og gned og gned på det runde eplet.Det ble skinnende blankt. Jeg husker vi hvisket om at hun kunne ha forgiftet eplet som heksa i Snøhvit. Men hun så alt for snill ut til å være heks da.

Så rakte hun meg eplet med andakt og følelse. Jeg reiste meg selvfølgelig og neide. Så tok jeg både henne og sønnene hennes i håndet og takket for meg.De andre ungene gjorde det samme. Men så ble vi varlig nesten dyttet ned i den gamle sofaen igjen. Vi måtte jo spise eplene, så hun fikk høre om de var gode. Jeg husker hvordan tårene presset på, og klumpen vokste i halsen. Men heldigvis var jeg en snartenkt unge.

"Jeg må vise det til mamma, før jeg spiser det! Hun har nok aldri sett et så blankt, fint åkerøeple!" sa jeg fort. Da klappet damen i hendene over hvor fint det ville bli. Hun fulgte oss ut på trappa, og passet på at vi hadde lue, skjerf og votter på oss.Hun vinket og ba oss hilse hjem. Lenge sto hun på trappa og så etter oss. Sønnene hennes vinket også, fra kjøkkenvinduet.

Så sprang vi lykkelige hjem med eplene våre. Vi var reddet fra å spise de åkerøeplene. Hva mamma gjorde? Hun takket oss for at vi hadde oppført oss, og kokte eplegrøt. Den spiste vi med smil om munnen, med melk og masse sukker på.

Når jeg hører om åkerøepler, ler jeg for meg selv. Da kommer tanker, følelser og dufter fram i meg, som fra barndommen.

Så i dag valgte jeg Å for åkerøeple! Les mer om bokstaven Å hos Petunia!

Ny mugge!

I går hadde jeg besøk av slekta. Se hva jeg fikk da!
Ei flott mugge med herlige kuer på, og blomster.
Den mugga skal nok bli brukt her.
Epler er det mye av i år, så det ble eplekake til kaffen.



Den mugga kan brukes til både saft, melk og blomster,
gamle sleiver og mose.
Det blir pyntet alt etter humøret, kan man si.
Koselig med litt nytt inne, når høsten banker på der ute.
Jeg koser meg, og det håper jeg dere gjør også.Grip dagen, den er din!

ABC! Knertens fetter Kvist!

Ordet blir ÆTT! Bokstaven er Æ.
Jeg var på skogstur i helga og mens jeg hentet meg litt friskt vann i et tjern,
hørte jeg noen snakke litt lenger unna meg.

Der rett til høyre for meg, sto det en flott herremann og mumlet for seg selv. "At det ikke kan gå an å få fred her da. Skjønner hun ikke at hun skremmer fisken med dette bråket sitt. Kvist meg her og Kvist meg der. Gutten er da for lengst voksen nå. At han har reist til Utlandet forstår jeg godt. Her i Innlandet skjer det jo ikke stort mer enn at en elg brøler. Ja, ja hun gir seg vel etter hvert!"
Mente han meg tro? Jeg sto der forundret og fikk ikke fram et ord. Han sto like stille, og stirret utover vannet. Da hørte jeg mer prat. Det var flere i skogen.


Der oppe på åskammen så jeg fruen. Hun viftet med armene og ropte til mannen sin der nede ved siden av meg.
"Forstår du ingenting da mann? Kvist har aldri vært ute og reist han. Du må gå og se etter han, sier jeg. Han kan jo finne på å flytte for godt? Tenk om Kvistætten dør ut med han? Vi må da se etter at han blir gift og fører slekten videre!Kom deg avsted nå da, han kan da ikke ha kommet så langt?"
Men gubben ved siden av meg sto stiv han. Men etter ei stund ropte han til henne, at hun fikk gå hjem å lage mat, for han var sulten.


Men fruen ga seg ikke hun. Snart sto hun nede i krattskogen og fortsatte å mase. De to forsvant innover stien, og så ble det stille. Det var da jeg ble oppmerksom på Knerten, eller det måtte da være han som de kalte Kvist?

Han hadde stått helt stille i vannkanten, og jeg kunne se at han lo godt der han sto.

Så trippet han av sted så vannet sprutet omkring han, og trallet for seg selv.

Det gikk ikke bedre enn at han snublet og falt så lang han var ut i landet. Men Kvist bare lo. "Dette var mamma redd for at jeg skulle gjøre. Jeg kan da ikke drukne, jeg er jo av en ÆTT av tre. Jeg er en kvist og heter Kvist også!Jippi, jeg flyter!"

Så forsøkte han å komme opp på åskammen. Han gikk fort og bestemt avsted.Det var brattere og brattere, men ingen kunne tydeligvis stoppe han nå.

Snart så jeg han balansere på åskammen der oppe. Han jublet og pratet. "Dette var de også redd for at jeg skulle gjøre, men jeg kan. Jeg er stor nå, og skal til Utlandet. Farvel mitt kjære Innland, jeg kommer nok tilbake en gang. Fremtid her kommer jeg!"

Jeg måtte gå rundt åskammen, for meg var det at for bratt å gå over. På andre siden så jeg han snart igjen. Han danset i ei blomstereng på utsiden av et hvitt hus, og var fortsatt i godt humør.

Da gikk døra opp i huset på den store gården. Et lite hode tittet ut og gutten ropte. "Å ske du henn?" Knerten bråstanset dansen, og løp bort til tappa. Der bukket han pent for den lille lyshårede gutten. "Goddag! Jeg har visst kommet rett. Du snakker et helt annet språk enn oss i Innlandet hører jeg, men jeg forstår det da! Å henn je e på vej? Tel dej! Skjønte du det? Kan jeg få bo her?"

Gutten nikket smilende. Det var ikke mer å se på nå følte jeg, så jeg gikk videre. Jeg tenkte på Kvist når jeg gikk. Her ville han nok få det bra. Oppe i skogen så jeg de to trefigurene av noen foreldre stå å stirre mot den stengte døra på gården. Nå hadde gutten deres blitt voksen.Han ville nok klare seg for han var av ÆTTEN Kvist skal du vite! Så gikk sola ned over eventyret.
Om dette er sant? Selvfølgelig! Du kan bare spørre en liten lyshåret gutt som bor på en vakker gård ved Otra på Evje.

Høst!

Visst har det blitt september. En måned med R, og da begynner jeg med tran igjen.
Ellers forsøker jeg å møte denne årstiden med optimisme.
Det er ikke lett hele tiden, men jeg har noen knep.
Det gjelder å forandre litt i huset. Gjøre det klart til mørkere tider. I dag ble det hengt opp andre gardiner på kjøkkenet. Blondegardiner, enkelt og greit.

Så kjøpte jeg en rosa lyng,og et par søte fugler.

Jeg lagde litt ståltrådpynt,satte nye lys i lysestakene

og hang litt “moro” i vinduet.
Så var det plutselig blitt så anderledes, at høsten bare kan komme. I morgen skal jeg ut og plukke en haug med rognebær og røsslyng til stua, så har jeg fått inn høsten for i år. Herlig!
Det dufter rå, fuktig jord ute etter regnet som kom idag, løvet er fortsatt grønt og fint, som gresset.

Jeg plukket med meg en diger bukett med blomster fra grøftekanten i ettermiddag. Det er fortsatt så mye fint å ta av.

Det er tussmørkt i kveldingen, og jeg kan tenne mange stearinlys og kose meg ute på terrassen enda. Det går fint hele året forresten, det gjelder bare å kle seg. Så når høststormene virkelig setter inn og løvet farges røde og gule, er jeg klar. Klar for nok en vakker høst.

Jeg kunne ikke la være, når jeg først hadde tatt fram ståltråden. Det ble en engel. Så kan jeg se på den og glede meg over at jeg atter en gang får møte høsten.

Ingen dag er lik den andre!

Selv om det ikke var sol på lørdag, så koste jeg meg. Med regntøy for å holde meg tørr, og paraply for å sikre kameraet ,var jeg ute hele regnværsdagen.


Tåka danset mellom våte trær og gress og strå var fulle av bittesmå vanndråper.


Bær fant vi i mengder, og vi plukket mange slag. Noe spiste vi med sukker og vaniljesaus på, noe er kokt til saft, noe ble syltetøy og noe måtte vente til senere på høsten.


På søndag kom sola, og jeg fikk med meg en vakker regnbue. Ingen dag er lik, og hvert vær gir forskjellige bilder, selv om man er i samme terreng. Ut på tur vil jeg uansett. Nyt august!

Her er jeg igjen!

Ferien er over den, og her er jeg igjen. Det tok sin tid innen jeg kom på blogg. Mye skjer, mens en er på ferie. Her hadde det slått ned, bare noen meter fra huset vårt. Resultatet var ingen internett, og veldig dårlige tv-signaler. Da ble det stille!!! Men jeg klager ikke, det kunne skjedd verre ting.Det hadde bare slått ned i et tre, så ingen kom til skade her i nabolaget. Treet vil vel langsomt dø, tror jeg, etter den medfarten det fikk.

Rart å se, et tre uten bark i flere meter nedover og oppover, men brent hadde det ikke gjort. Men nå har vi fikset “litt” data, litt tv og litt telefonlinje, så ordner nok resten seg i løpet av noen dager.
Hyggelig å være her igjen, og fortsatt god sommer til dere alle. Feriebilder og minner kommer her etterhvert, men først må jeg rydde opp litt i det hele. Det ble nemlig maaaaaaaaaaaange bilder i sommer!

Midtsommernatt.

Hun elsker midtsommernatten. Lyset, lunheten, det litt trolske, magiske og drømmen. Hele dagen har hun plukket blomster.

Nå er mange kranser og buketter klare for festen. Raskt ryddet hun opp etter seg.
Senere vandrer hun i gressengene nede ved vannet i den stille kvelden, og synes at hun hører huldra lokke og rope.Gresset synger sin egen sang når vinden beveger det. Hun setter seg ned på bryggekanten og lukker øynene. Lydene blir så intense da. Der synger en svartrost, og en sivsanger, en bokfink og der var en gjøk!
Sivet et mannshøyt nå, og gnisser mot hverandre i brisen.Så knirker det i plankene på brygga. Det er tid for bål i sommernatten. I hennes midtsommernatt skal det lukte fra litt sur og våt, men brennende ved. Det dufter jordbær og grillmat også.

Hun åpner øynene igjen og ser opp. Der ser hun den blå himmelen og høyt der oppe skriker måkene.Så stemmer trekkspillet i en sommersang, bålet tennes og snart skal de spise. Barna leker i vannkanten, og hun hører latter fra foreldrene deres.

Idet det skymmer, farges himlen, og bølgene klukker inn mot land. Han kommer sakte mot henne og stopper. Hun ser han ikke enda. Håret hennes bølger nedover ryggen, og rundt hodet har hun en blomsterkrans så vakker. Hun sitter så rett, og virker så trygg og sikker. Han våger seg nærmere, og setter seg ved siden av henne.

Hver sankthans skjer det samme. Hun blir som ny for han. Han spør forsiktig om å få holde hånden hennes, og hun smiler lovende. Så ligger de myke fingeren flettet inn i hans. Musikken lyder i sankthasnatten, og de to lytter, og nyter.

Sankthans var da de møttes for første gang. Nå er de gamle, men minnene vil for alltid leve i dem.
Bålet knitrer og brenner, og deres kjærlighet er like varm som de røde glørne. Han kysser henne varlig, som den gangen for så lenge siden. Så ser de på hverandre og smiler.

Ny vår?

"No ser eg atter slike fjell og dalar.... " heter det i sangen.
Vi har vært til fjells i helga, og der var det vår.
Så nå fikk jeg oppleve den en gang til i år!
Bjørka hadde "museører" i solhellinga.
Steinene ble varme i sola, så snøen smeltet som bare den.

Bekken rant og klukket. Jeg gikk tur alene i det vårlige landskapet. Hestehoven var gul og fin, fuglene sang og jeg fikk soleksem på armen. I bekkefaret fikk meg litt friskt vann, kjølte ansiktet

og jeg hoppet på steinene for å komme over til andre siden.

Kvelden ble vakker.Vi spiste ute i solnedgangen.

Gjøken gol og vi koste oss til sola forsvant for kvelden. Da var klokka elve. Nå er det juni og de lyse nettene blir bare lenger og lenger framover. Pass på å nyte dem.