Min fotoglede!

Fotoglede? Jeg må liksom "smake" litt på ordet. Hvorfor har jeg så enormt stor fotoglede? Helt siden jeg var liten har jeg liksom samlet inntrykk på min livsvei. Foto kunne ganske tidlig fremkalle minner og historier i mitt hode. Sånn som denne stien her, som forsvinner innover i skogen. Ved å se på bildet kan jeg fantasere meg videre inn i noe ukjent. Treet som står der med sine røtter, føles som et menneske med stabilt og trygt liv. Føttene på bakken, men likevel strekker treet armene ut og opp, for glede!


Frø som henger der og venter på fortsettelsen, tåke som danser i vinden og skaper litt magi og eventyr, redet i treet som snart skal fylles. Minner, gode fotominner! Det er vår der ute nå, men fuglesang og markblomster. Jeg har sett en sommerfugl og jeg har plukket hestehov. Det er enormt herlig å igjen kunne smyge seg fram på myk skogsbunn, lytte, lukte og se.

 

Jeg tror jeg vet hva min fotoglede kommer av. Min mormor brakk lårhalsen en vinter da hun hadde passert seksti. Det ødela hele resten av hennes liv, følte jeg. For hvert år ble det vanskeliger og vanskeliger for henne å komme seg ut. Hoftekula ble utslitt av metallet de hadde satt inn i benet, og ga henne store smerter. Den gangen gjorde ikke legene en sånn lårhalsoperasjon om igjen. Så der satt hun, i andre etasje uten veranda? Hun åpnet et vindu for å lytte og lukte, men kunne ikke klare å gå ut alene. Klart hun fikk hjelp til å gå ut i blandt, men det var ikke ofte nok for henne. Trappen opp til leiligheten var så bratt og mormor virkelig slet bare for å komme til lege eller på besøk. Men det vinduet som hun tittet ut av med lengsel....... Jeg glemmer det aldri. Det er mange år siden hun døde, hun ble nærmere nitti år gammel. Jeg har rent panikk for at noe sånt skal skje meg eller mine. Derfor fotograferer jeg med en så stor glede. Tenk om man ikke kommer ut lenger, da har jeg i hvertfall bilder til å minnes og nyte.