Å for Åkerøeple!

Å for Åkerøeple!
Jeg tror ikke jeg har bilde av et ekte åkerøeple, så dere får nøye dere med de eplebildene jeg har. Men navnet åkerøeple, glemmer jeg aldri.

Når jeg var liten,var åkeøreple nemlig det værste jeg visste. Jeg synes de var ekle å ta på, men jeg sa det aldri.

Føre jul solgte vi ungene alltid lodd i nabolaget. Innerst i bygda bodde det en gammel dame, og hennes voksne sønner. Når vi kom dit med loddene våre, ble vi alltid bedt inn. De var så koselige mot oss ungene bestandig, alle sammen.

Hun sto der foran oss med brillene på nesa og hendene i siden. Over magen hadde hun et slitt forkle, og det gråhvite håret var satt opp i nakken. Sønnene satt ved vinduet og sa ikke stort, men smilte gjorde de.Hun spurte nytt om de hjemme, og vi følte oss viktige og respekterte.

Men så var det de eplene da! Hun var så stolt av epletreet sitt, og eplene ble behandlet som om de var av gull. Forsiktig hentet hun et stort åkerøeple og holdt det opp foran meg. Sånne epler var det bare de som hadde i grenda, og vi skulle få epler å spise, fordi vi kom på besøk. Der satt jeg da og svelget tungt, før jeg hadde fått bitt i det. Året før hadde jeg nemlig spist et åkerøeple, og jeg synes det smakte noe grusomt åker og eng. Det var kanskje ikke helt modent?Men jeg hadde spist det opp, for høflig skulle man være når man fikk noe.

Hun hentet et kjøkkenhåndkle i lin, og gned og gned på det runde eplet.Det ble skinnende blankt. Jeg husker vi hvisket om at hun kunne ha forgiftet eplet som heksa i Snøhvit. Men hun så alt for snill ut til å være heks da.

Så rakte hun meg eplet med andakt og følelse. Jeg reiste meg selvfølgelig og neide. Så tok jeg både henne og sønnene hennes i håndet og takket for meg.De andre ungene gjorde det samme. Men så ble vi varlig nesten dyttet ned i den gamle sofaen igjen. Vi måtte jo spise eplene, så hun fikk høre om de var gode. Jeg husker hvordan tårene presset på, og klumpen vokste i halsen. Men heldigvis var jeg en snartenkt unge.

"Jeg må vise det til mamma, før jeg spiser det! Hun har nok aldri sett et så blankt, fint åkerøeple!" sa jeg fort. Da klappet damen i hendene over hvor fint det ville bli. Hun fulgte oss ut på trappa, og passet på at vi hadde lue, skjerf og votter på oss.Hun vinket og ba oss hilse hjem. Lenge sto hun på trappa og så etter oss. Sønnene hennes vinket også, fra kjøkkenvinduet.

Så sprang vi lykkelige hjem med eplene våre. Vi var reddet fra å spise de åkerøeplene. Hva mamma gjorde? Hun takket oss for at vi hadde oppført oss, og kokte eplegrøt. Den spiste vi med smil om munnen, med melk og masse sukker på.

Når jeg hører om åkerøepler, ler jeg for meg selv. Da kommer tanker, følelser og dufter fram i meg, som fra barndommen.

Så i dag valgte jeg Å for åkerøeple! Les mer om bokstaven Å hos Petunia!