ABC Dekorativt i vinduskarmen.

Bokstaven er D. D for dag, dekorasjon, duk og drøm!


Ute begynte det å våres, men nå snør det igjen, nesten snøstorm i dag! Så jeg får se etter våren i vindukarmen inne og drømme om blomster i hagen. Joda, orkideene dekorerer vinduet hele året, men de er aldri så vakre som når vårsola titter inn på dem.

Kaktusen jeg fikk av storesøster for noen år siden blomstret i november og helt til jul, men nå er den igang igjen. Nydelig!

Eføyen og myrten har nye blader hver dag, og minner om at snart blir det grønt ute også.

Jeg nyter synet av vakre blomster som har sprunget ut.

Så er det fram med korstingsbroderieren, sa stylistene. Jeg har mye vakkert som familien min har sydd til meg, og noe har jeg faktiskt sydd selv også. Det er bare å velge i min skuff. Søm på hvite duker er dekorativt det!

Eføyen har fått røtter, så nå må det plantes snart.

Men det blir ikke i dag. I dag har jeg annet å gjøre. Men en solskinnsdag skal jeg finne fram plantejord og fikse nye planter til våren. Eføy vokser fort og de vil pynte opp ute på terrassen i sommer.Gleder meg.

Følg med på Petunias flotte ABC!

Har du sånne dyr i stua?

Idag har jeg vært på jakt. Jeg snek meg avsted, sto på lur, lyttet og så. Det ble sjekket både over og under, rundt, og fram og tilbake. Det har gått greit, og fangsten ble stor, på kort tid.
Jeg er egentlig veldig fornøyd med resultatet. Disse dyra jeg jaktet på, formerer seg verre enn noe annet, synes jeg. Myke og lodne finner de en hvileplass på de utroligste steder.

Jeg har stadig forsøkt å jakte på dem med kameraet også. Det er ikke lett. Ser de meg, så siger de sammen i en haug, rett foran øynene på meg!

Her er det beste bildet jeg noen gang har fått. De er søte, ja visst, men jeg liker dem ikke likevel. De er så slitsomme, mange og så intense i sitt levesett.

Det var mer moro å jakte på dem før. Da var de så smarte og listige, og jeg følte vi kjempet likt. Men nå har de blitt så sure, grinete og slue. Samtidig som jeg har blitt bedre på mine fangsmetoder, så har de liksom blitt raskere til å formere seg. De har blitt mer bedagelige. Men det er sant, jeg er ikke like ivrig til å jakte som før. Gidder ikke hver dag! Det har vel gjordt sitt til at de får mindre trim også?

Før måtte de jo være på vakt til en hver tid, nå vet de nesten tiden jeg legger meg på lur.Har det gjort noe med adferden deres tro?
Hva er det som har skjedd med hybelkaninen de siste årene? Jeg jakter som før med kost, med og uten bust, opptrente slanger med lys og andre feller. Du kan tro de var noen luringer før. De gjemte seg unna til stadighet, men jeg lurte dem også. De var livredde for å bli oppdaget.Men det er det slutt på, de bryr seg ikke om meg lenger!

Nå ser de på meg, ja de stirrer på meg, når jeg ser på TV om kvelden, og noen ganger løper de etter meg i gangen.

Jeg blender dem med lommelykt for å slippe unna dem.
Før så jeg dem omtrent aldri. Jeg lurte faktiskt på om de hadde blitt en udøende rase? Jeg kunne se rester av en lodott her og der, men bittemå dotter. Men nå er de digre? Åpner jeg et vindu, så kommer hele dyret farende fram. Har de blitt så redd for kulde, eller har pelsen begynt å bli tynnslitt?

Her hos meg har de også blitt så dorske, store og trege. I og med det ligger så mye pelsrester overalt, så kan de ha fått skabb som revene kanskje? Noen av dem jeg fant i dag, var så digre at jeg trodde det kunne blitt ti liters suppe på dem. Men hva skjer? Når jeg heller vann på dem, så er det ingenting igjen. De har jo bare ull, og ikke et gram hverken fett eller kjøtt på bena. Så nå har jeg tatt fram riva. Heretter skal de samles sammen og kardes, spinnes og lages tepper av.Hybelkaninene ble vettskremte etter at jeg viste dem hva jeg kunne finne på. De krøp under sofa og senger igjen idet jeg åpnet utgangsdøra for å kjøpe rokk.

Så nå har vi liksom våpenhvile ei stund. Skulle ønske jeg greide å temme dem, men det er vel for mye forlangt av et sånt udyr? Men nå er det fred i stua, helt til neste reingjøringsdag.

Krokus!

Jippi, jeg har også krokus i min hage. En stripe på en halv meter er fri for snø, inntil veggen.
Der blomstrer det nå. Vår, endelig! Nyt dagen, det skal jeg gjøre, og kanskje jeg går grundig til verks, og leter etter hestehov og hoggorm også.

Naturglededikt.

Han løper, han hopper og spretter.
Han jubler til våren, han hinker og detter.
Så kryper han rundt mellom blad og steiner.
Håret er lyst og nesa har fregner.
Det er vår, han leker og gleder seg.
Springer i vannet, og hopper på vei.


Klærne blir skitne, men han enser det ikke,
ned mot bekken, han må ha litt drikke.
Han kryper der mellom gress og strå.
Balanserer på steiner og står på tå.
Foten glir og i vannet han havner,
og hele det iskalde vannet han favner.

Han har de nye støvlene på,
men jakka har han glemt igjen hjemme.
Om han er våt, gjør ingenting,
for nå skal han bekken temme.
Han krabber i løv, i søle, i vann.
Er eventyret om sommerfuglen sann?



De store sier den lever sitt liv,
langt ned i gjørma mellom gress og siv.
De sier den skaper seg om til en fugl
når vårens varme kommer,
De store sier den snurrer som et hjul,
når våren går over i sommer.


Bekken klukker og synger lett,
et gledeshyl høres da med ett.
Der i gresset rett ved han ben,
lyser en hestehov gul og pen.
Glemt er demning, sommerfugl og vann,
han plukker den opp, så fort han kan.


Den dufter vår og han ler og smiler,
fort som vinden hjem han piler.
Der blir han mottatt med åpne armer,
mammanusser og ord som varmer.
Om han er våt gjør ikke det spor,
han fant hestehov til mor.

Naturglededikt til deg!

Krakken.

Jeg skrev et dikt til Marie Heidals bilde av en krakk:

Det står en benk i hagen,
den venter på deg.
Det er vår,
og en tidlig morgen i naturen.
Krakken er der for alle.

Om du setter deg ned,
vil du finne fred for en liten stund.
Jeg er sikker på,
at det vokser snøklokker og krokus ved føttene dine,
og stæren fløyter i trærne over deg.

Krakken er slitt og vakker,
etter år i naturen.
Treverket skinner litt
idet solstrålene forsiktig leker seg
gjennom morgenens tåkedis.

Om du snur deg,
opplever du et eventyr.
Bak deg danser tåka over sletta,
og høyt der oppe jubler lerka.
Du kan ikke se den,
men du vet at den er der.

Det dufter av nytt gress og gammelt løv.
Tåka er fuktig og gjør huden sin godt.
Sitt der på krakken ei stund og nyt.
Tankene, lydene, luktene og synet
vil gi deg fred i en ellers stresset verden.

Krakken står der for deg
og om du forteller hvordan du har det,
kan den holde på alle livets hemmeligheter.

Norsk- ABC

B er bokstaven idag!

Hei, jeg er en bamse, og heter Lillebjørn. Vi bamser liker å være ute, akkurat som deg.

Men jeg liker ikke at det er så glatt!

Der skled jeg avsted igjen. Hjelp meg opp da?

Nå orker jeg ikke mer av denne snøen. Jeg skulle egentlig vært i hi enda jeg.

Jeg får legge meg litt til med de andre bjørnene,
så kanskje det blir bedre når jeg våkner igjen?

Jeg var så sulten, at jeg fikk ikke sove.

Kan du gjøre meg en Bjørnetjeneste?

Takk skal du ha. Det er nemlig ikke lett å holde på en kopp med varm kakao,
og samtidig blåse på den. Labbene mine er ikke skapt for porselen.
Jeg er da en bjørn av bamseslekt.
Ha en fin abc, og se mer om bokstaven B hos PETUNIA.

Dikt om Alsheimer!

Det har vært så mye fokus på Alsheimer om dagen fordi

Jan Henry T. Olsen var så modig å fortelle at han hadde diagnosen.

Så her kommer to dikt jeg har skrevet om det:

AFTENLANDETS INNBYGGERE.
De tusler rundt,
to og to, tre og tre og flere.
De aner ikke hvor de bor,
de husker ikke mere.
Sykdommen har overtatt
og gitt den et nytt liv,
ansiktet er spørrende
og tanken full av tvil.
Stille går de nå omkring
og leter uten svar,
stille ser de seg omkring,
og har glemt hvem de var.
Vemodig smiler de
og vandrer fort forbi,
hilser blidt og ler litt,
og sier de har dårlig tid.
En og en, og to og to
vandrer de avsted.
Sykdommen i hjernen
gir dem aldri mye fred.
Men vakre er de alle
der i aftenlandet sitt,
livet har de levd,
og mye har de gitt.
Et øyeblikk av vemod
i øynene vi finner,
om vi gir dem en tanke
fra gode gamle minner.
Da husker de et øyeblikk
fra livet de har hatt,
og det blir for oss alle
en uvurdelig skatt.

LILLE DAME
Hennes øyne er tomme,
uten reaksjoner, uten liv.
Hennes hjerne arbeider.
Det, er ikke tvil.
Hun vil tenke og gjøre,
snakke og berøre.
Men minnebanken er ute av drift,
den er stengt for alltid,
er blank, uten skrift.
Tomme øyne flakker omkring.
Hjernen arbeider, og er i sving.
Alt som var, er borte og glemt.
Alt hun tenkte, er for alltid gjemt.
Som en levende død, blikket søker,
for å hente tanker,
fortvilelsen øker.
Alt er borte, hun er redd og alene.
Hjernen vil henne ikke lenger tjene.
Ta hånden hennes,
Og hold den hard.
Det er godt, det har hun erfart.
Gi henne omsorg, trygghet og glede.
Hun kan ikke selv,
andre må henne lede.

Blikket er tomt,
men hun lever,
enda.
Hjernen er uten hennes livs agenda.

Jeg burde vel?

Du har vel sett den reklamen du også? "Jeg burde vel, det burde jeg kanskje?"

Sånn føler jeg det også idag. Jeg burde gå ut å trimme, men til helga kanskje? Jeg burde måke vekk litt is og snø fra gårdsplassen, men det får vente. Det regner jo ute nå, så da kan det jo smelte helt selv!Så går dagene.

Jeg burde gjøre litt til på denne figuren før den tørker for mye.

Maleriet er klart til fortsettelse.

Jeg har begynt på et lappeteppe, men når har jeg tenkt å fortsette,eller rydde vekk alle restene?

Lime bilder i albumet er gøy vel? Ikke når det ligger firehundre bilder der og venter.

Hva med denne hardangerløperen da? Den har ventet lenge den. Jeg skulle lære svigemor å sy hardanger for over tjuefem år siden. Så satte jeg igang da, og lagde en begynnelse for henne. Vet du hva som skjedde? Rett etter jul i år kom hun med hardangeren, og fortalte at hun aldri hadde sydd et sting på løperen. Så nå er den min. Den burde jeg da sy ferdig nå?

Jeg burde skrelle poteter til middag, og plante om noen kløverplanter som skal fram i lyset igjen etter vinteren i kjøla.

Jeg burde fylle vaskemaskinen med tøy, og henge det pent opp til tørk når det er ferdig. Jeg burde og burde, men....

Jeg kan en sang jeg: "I morgen i morgen, men ikke idag, i dag, nei i dag, gjer eg ikkje det slag....."

Så her sitter jeg da, og beundrer en gammel kaffekopp etter mamma. Blomstene på bordet speiler seg i kaffen, det dufter godt og motivet er pent å se på. Nå burde jeg drikke den før den blir kald, og det gjør jeg......