Krakken.

Jeg skrev et dikt til Marie Heidals bilde av en krakk:

Det står en benk i hagen,
den venter på deg.
Det er vår,
og en tidlig morgen i naturen.
Krakken er der for alle.

Om du setter deg ned,
vil du finne fred for en liten stund.
Jeg er sikker på,
at det vokser snøklokker og krokus ved føttene dine,
og stæren fløyter i trærne over deg.

Krakken er slitt og vakker,
etter år i naturen.
Treverket skinner litt
idet solstrålene forsiktig leker seg
gjennom morgenens tåkedis.

Om du snur deg,
opplever du et eventyr.
Bak deg danser tåka over sletta,
og høyt der oppe jubler lerka.
Du kan ikke se den,
men du vet at den er der.

Det dufter av nytt gress og gammelt løv.
Tåka er fuktig og gjør huden sin godt.
Sitt der på krakken ei stund og nyt.
Tankene, lydene, luktene og synet
vil gi deg fred i en ellers stresset verden.

Krakken står der for deg
og om du forteller hvordan du har det,
kan den holde på alle livets hemmeligheter.