Dikt om Alsheimer!

Det har vært så mye fokus på Alsheimer om dagen fordi

Jan Henry T. Olsen var så modig å fortelle at han hadde diagnosen.

Så her kommer to dikt jeg har skrevet om det:

AFTENLANDETS INNBYGGERE.
De tusler rundt,
to og to, tre og tre og flere.
De aner ikke hvor de bor,
de husker ikke mere.
Sykdommen har overtatt
og gitt den et nytt liv,
ansiktet er spørrende
og tanken full av tvil.
Stille går de nå omkring
og leter uten svar,
stille ser de seg omkring,
og har glemt hvem de var.
Vemodig smiler de
og vandrer fort forbi,
hilser blidt og ler litt,
og sier de har dårlig tid.
En og en, og to og to
vandrer de avsted.
Sykdommen i hjernen
gir dem aldri mye fred.
Men vakre er de alle
der i aftenlandet sitt,
livet har de levd,
og mye har de gitt.
Et øyeblikk av vemod
i øynene vi finner,
om vi gir dem en tanke
fra gode gamle minner.
Da husker de et øyeblikk
fra livet de har hatt,
og det blir for oss alle
en uvurdelig skatt.

LILLE DAME
Hennes øyne er tomme,
uten reaksjoner, uten liv.
Hennes hjerne arbeider.
Det, er ikke tvil.
Hun vil tenke og gjøre,
snakke og berøre.
Men minnebanken er ute av drift,
den er stengt for alltid,
er blank, uten skrift.
Tomme øyne flakker omkring.
Hjernen arbeider, og er i sving.
Alt som var, er borte og glemt.
Alt hun tenkte, er for alltid gjemt.
Som en levende død, blikket søker,
for å hente tanker,
fortvilelsen øker.
Alt er borte, hun er redd og alene.
Hjernen vil henne ikke lenger tjene.
Ta hånden hennes,
Og hold den hard.
Det er godt, det har hun erfart.
Gi henne omsorg, trygghet og glede.
Hun kan ikke selv,
andre må henne lede.

Blikket er tomt,
men hun lever,
enda.
Hjernen er uten hennes livs agenda.