Min halmdukke.

Da jeg var liten lagde farmor halmdukker til meg når kornet ble skåret om høsten. Jeg har fortalt om det før, men viser det igjen. Fine minner fra den gang de brukte ljå, selvbinder, selvbindergarn og kornnekene lå i fine rader på jordet. I dag er det ikke sånn. Kornet blir tresket av store maskiner. Halmen som legger seg etter maskinen, er så kortkuttet at det er ikke mulig å lage annet enn kranser av det. Men jeg fant noen aks de hadde utelatt!

Langs jordekantene og der det var for bløtt, struttet kornet fortsatt så fint. Morsomt å forsøke seg på en farmordukke til pynt.

Farmor samlet aksene sammen og lagde hode, armer og kropp. En krans av korn ble hår og så var det en flettekrans på toppen. Hun brukte slett ikke ståltråd, som jeg hjalp meg med. Nei, alt var halm og rundt hendene på dukken knyttet hun selvbindergarn. De var kreative i de tider også. Jeg kjenner ingen som lager sånne i dag, men svenskene er fortsatt flinke med halmarbeider har jeg sett.

Fine barndomsminner for meg, og nå har jeg delt det med deg.