Høstdamens aftenssang

Har du sett Høstdamen snike seg frem?
Hun ønsker snart kong Vinter velkommen med en klem.
Blant løv og strå
har hun sin vei.
Hun samler fargene inn
i skog og hei.
Vannet flommer, ingen sommer,
dagslyset minker og råttent løv stinker.
Hun roper på kulda, plukker bær og nøtter,
stormen leker med trærnes røtter.
Busker bøyes, trær faller, 
blader danser og på Vinteren hun kaller.
I hennes fotspor har alt blitt grått.
Fargene er fjernet der hun har gått.
Stille, stille skogen sover,
nå er damen snart borte og denne høsten er over.


Men i skogen kan du enda høre henne snakke.
"Hvor er kong Vinter?" spør hun, med hode på skakke.
"Nå vil jeg hvile til neste gang,
da vil jeg vekkes av vissent løvs sang?"

Jeg skrev dette diktet inspiret av kvelden i går.  I dag er det første vinterdag og høsten er visst over for denne gang. Jeg løp til sjøen for å ta bilder av solnedgangen, men sola hadde det visst fryktelig travelt.

Nei da, det var bare det at Høstdamen med sine stormer som hadde felt trær på egenhånd, så jeg kom ikke fram dit det var best å ta bilder. Jeg endte nede i sivet og måtte gå tilbake opp i høyden etterpå for å få med meg det fine lyset. Så kom tåka og det ble brått mørkt.

Men vakkert var det virkelig. Nå venter rimfrost, kulde og is på sølepyttene. Jeg tror jammen jeg får lete fram litt vintertøy. Naturen kan virke intetsigende på denne tiden, men det finnes mange lyspunkter, som lyset for eksempel.