Godt nytt år!

Vi har hatt en herlig jul og koser oss fortsatt. Til og med snø har vi fått de siste dagene og der er så vakkert der ute.

I dag ligger tåka tykk, men pent er det også.

Nå er det bare en dag til nyttårsaften, så jeg vil benytte sjansen til å si Godt Nytt År!
Takk til alle som har vært innom meg i året som har gått. Alt godt ønskes dere og lykke til med det nye årets muligheter.

Gledelig jul!

NISSEN ANSKARs juleønske

1.

En nisse med rød lue gikk inn blant de store, gamle grantrærne oppe i skogen. Han så seg forundet om, som om det var første gang han gikk der. Genseren hadde fått et hull på magen og buksa var skitten. Skjegget hang der med både barnåler og mose. Sakte gikk han ut på myra og satte seg ved det lille tjernet. Han ristet på hodet og sukket, og så krøp han fram på alle fire mot vannkanten. To slurker med drikke var alt han orket.

Han stirret ned i det klare vannet i tjernet. Hva hadde skjedd? På siden av ansiktet rant det litt blod. Han løftet forsiktig opp hårluggen, og der var det en diger kul. Med hånden kjente han etter. Det var vondt. Han ble plutselig så svimmel og sank tilbake i mosen. Der ble han liggende å se på skyene som seilte avsted. Det blåste godt og det siste tørre høstløvet ga lyd fra seg. Etter en stund, sovnet han......

 

Nede på gården satt lille Arvid å stirret ut av vinduet. Tårene trillet på kinnene hans. Han sukket og stirret ut igjen. Tenk om han kunne gått ut og lekt, men det fikk han ikke lov til. Der så han sykkelen stå inntil låveveggen, katten svinse rundt kornneket oppe på låvebrua og det så ut til å bli en vakker solnedgang i dag. Mamma passet på han hele tiden og var ikke hun der, så satt faren eller broren Even sammen med han. Han sukket igjen og sank tilbake i stolen. Foran han på bordet lå det tegnesaker og leker, men han ville bare ut. Nå måtte det snart skje noe. Han visste at gammeltante Ester skulle komme en av dagene. Hun var snill, så da kunne han kanskje spørre henne om råd!

 

Utenfor gikk katten, været ut i lufta og snakket med seg selv. "Hvor er nissen Anskar? Han pleier da å være så presis?" Det hendte han ble litt sen om kvelden, fordi han satt på stubben oppe i skogen og så på stjernehimmelen, men alltid kom han da for å sove i høyløa de første dagene i advent. Katten viftet irritert med halen og gikk enda en tur rundt låven.

Da han kom tilbake på gårdplassen, så han på Lillegutt som satt å så ut av vinduet. Den gutten hadde da ha blitt helt rar? Før var han ute og lekte hele tiden med både biler, baller og bamsen sin. Katten hadde vært sammen med han så mye han kunne. Arve var over fem år. Han var da stor nok til å gå ut å leke alene? Men det så ikke ut til at han fikk lov til det lenger? Hver gang han var ute, var det sammen med foreldrene eller storebroren Even. Men leke gjorde han ikke lenger. Han bare satt der? Merkelig? Helt siden i sommer hadde han holdt på med det brettet med bilder på. Hvor morsomt var det da? IPad eller var det nettbrett det het? Han hadde sluttet på skolen også. Var det lov? Katten førte labben over værhårene og snøftet.

Merkelig var det, både med Lillegutt og nissen? Så gikk katten inn for å få litt ro i kveldingen, før den igjen skulle ut på musejakt.

 

På andre siden av tjernet oppe i skogen sto reven og ristet forundret på hodet. Hva gikk det av nissen Anskar? Han pleide da aldri å være så langt unna gården. På myke poter begynte reven sin vandring på stien rundt vannet. Dette måtte han finne ut av. Det var første desember og slett ikke varmt i lufta. Nissen kunne jo bli syk av å ligge sånn på den rimfrosne bakken. Over han fløy flokk på flokk med gjess mot varmere strøk. De var visst sent ute denne gangen. Han misunte dem nesten, for vinteren var ikke alltid lett for en rev heller. Med snuten i været stoppet han opp litt. Det luktet liksom godt bare synet av dem. Han kunne  tenkt seg ei gåsesteik, for han var sulten. Gjessene snatret ned til han og visste at der oppe var de trygge.

 

Snart var reven framme hos nissen og dyttet til han i siden med snuten. "Hei nissefar, du kan ikke sove her. Hva har skjedd? Du har jo blod i ansiktet ditt. Har du falt og slått deg?"

Reven dyttet enda hardere, men Anskar rørte seg ikke. Hva skulle han gjøre? Raskt dyppet han snuten i det kalde vannet og holdt hodet over hans. De iskalde vanndråpene dryppet ned, en etter en. Nissen åpnet øynene og stirret vettskremt på reven. Han rygget liksom tilbake i mosen.

"Hjelp, hva vil du? Ikke spis meg da!" Han holdt hendene forskremt foran ansiktet. Reven trakk seg fort tilbake. "Men Anskar da. Har du drømt? Det er jo bare meg. Du må komme deg opp, før du blir syk." Nissen ristet på forundret på hodet og så på den som sto  foran han. "Hvem er du? Jeg kjenner da ingen sånne som deg? Hvem er denne Anskar?" Han tok av seg lua  og dro seg i håret.

 

2.

Reven satte seg ned og la halen lunende omkring ryggen hans. Sånn satt de en god stund. Anskar kjente varmen og var ikke redd lenger. "Jeg aner ikke hvem du er, og da mener jeg det. Hodet verker noe fryktelig og jeg vet ikke en gang hvem jeg er?" Men han forsto fort at de ikke kunne sitte der å bli kalde, så han reiste seg møysommelig opp og takket reven for hjelpen.

 

De gikk side om side innover i skogen igjen og nissen fikk støtte seg på revekroppen. Han fant seg en kjepp  og det gikk skritt for skritt fremover. Reven ledet han til hiet sitt innunder fjellet. Der inne var det både mose og halm å ligge i. Mat hadde ikke reven å by på, men han håpet at en varm natt ville hjelpe Anskar til å bli seg selv igjen. Utenfor tutet ugla og lurte på hva som skjedde, men reven var så trett at han orket ikke svare. Snart sov de to tett inntil hverandre, mens snøen dalte ned utenfor.

 

I revehiet våknet nissen stadig av de frykteligste mareritt. Han skrek og gråt om hverandre og reven trøste så godt den kunne. Hadde nissen blitt helt tullete av å gå alene i skogen tro, eller var han syk? Han var trøtt selv, men det nyttet jo ikke å få ro i dette levenet. Han reiste seg og gikk litt på utsiden. Snøen dalte så fint ned over skogen og han så lysene fra gården der Anskar vanligvis pleide å tilbringe nettene på denne tiden av året. Ugla sveipte inn mellom trærne og hadde oversikten som vanlig. Den landet ved siden av reven og ryddet litt i fjærene. "Hvordan går det der inne? Jeg så hvordan han falt tidligere i dag. At han ikke brakk nakken! Hva skulle han oppe på den høye fjelltoppen å gjøre tro?"

De to ble sittende å prate sammen til det lysnet. Ugla mente nissen hadde fått hukommelsestap. "Hukom, hva for noe?" spurte reven. Ugla forklarte at nissen antagelig hadde slått hodet sitt i fallet, så alle minner og tanker var borte for en stund. De ble enige om at reven skulle passe på han til han ble bedre, og ugla skulle forsøke å skaffe litt mat. Hvordan den skulle klare det, ante den ikke, men den måtte jo bare forsøke. "Hva spister egentlig nisser, sånn utenom grøt da?" Hun tutet ut i natten og forsvant lydløs mellom granleggene.

 

3

Neste morgen våknet gården til liv som vanlig. Snøen hadde kommet så det var lyst og fint. Katten strekte seg så det knaket i kroppen før den gikk opp til hovedhuset. Han visste at der var det mat å få. Mus hadde han ikke klart å fange denne natten, og det samme kunne det være. Brødskive med leverpostei var da også godt.

"Men i all verden?" Der på trappa satt det ei diger ugle og forsynte seg. Katten tok fart og løp for å redde restene. Men ugla var raskere. I klørne hang brødskiva og dinglet da fuglen lettet. "Typisk  unger ", sa katten og freste. "At ikke de foreldrene der inne kan følge med bedre. Man smører da ikke hele brødskiver til en sulten stakkar, man deler det pent opp, gjør man! Småbiter hadde ikke den ugla fått med seg i de digre klørne." Han mjauet høyt, men ingen reagerte.  Mer mat ville det nok ikke bli før til kvelden. Når Even smurte mat gikk det ganske greit, for han var stor nå, men lillebror Arve brydde seg ikke om hva de andre sa. Han var om mulig, enda verre enn Even på samme alder. Ikke var han ute, ikke klappet han dyr, for da fikk han visst lus? Katten snøftet, akkurat som om han hadde lus eller lopper. Arve hadde ikke vært ute på flere måneder, ikke kunne han sykle heller, enda han hadde fått en liten fin sykkel i sommer, ikke kunne han gå på ski og slett ikke bære ved eller måke snø. For en unge. Han slikket restene av leverposteien av tallerkenen og gikk derifra.

 

Anskar våknet og fikk mat på senga. Brødskiva var litt fillete, men det smakte godt. "Jeg savner melken til Litago!" Han spratt opp. "Jeg husker, ja, jeg husker det! Jeg skal jo ikke være her, men nede på gården! Hei rev, nå vet jeg hvem du er også. Jeg falt og slo  meg i går jeg." Han kjente på kulen i pannen og jamret seg. "Jammen har jeg vondt enda, men det går nok over, tenker jeg. Takk for hjelpen!" På en, to, tre var Anskar på farten. Han skled på skinnbota i buksebaken og det gikk i en fryktelig fart nedover lia på nysnøen. Ugla svingte over han og tutet skremt. " Nå må du ta det litt med ro da mann, du er ikke unggutt lenger. Brems med hendene, breeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeems!!!!" Anskar fòr opp i lufta og landet på hodet i en snøhaug!  Han reiste seg opp og fikk snøen ut av ansiktet. Til og med ørene var fulle av snø. Leende vinket han til ugla og fortsatte litt roligere nedover. Han følte seg så glad over at han var seg selv igjen. Nå skulle han jobbe. Julemåneden hadde jo allerede begynt! Han svingte med lua, skrattet og lo. Han var trygt tilbake på gården han hadde jobbet i flere år allerede. Der bodde en trivelig familie på fire. Mor, far, Even på tolv og Arve. Ble den minste av dem seks eller sju denne julen tro? Fortsatt var han visst litt forvirret, for han husket ikke alt. Han glemte helt å gjøre seg usynlig også. Inne i vinduet satt Arve med åpen munn av forundring. Det var da en nisse? Tenk om han kunne gått ut og snakket med han. Han hadde jo et juleønske. Tårene trillet igjen nedover kinnene.

 

4

Arve smurte nok en skive brød og spiste sakte bit for bit. Det var ikke mye han klarte selv, men han var stolt over det han fikk til. Til og med katten hadde han matet  de siste dagene, uten at noen visst det. Han hadde bare åpnet vinduet og kastet brødskivene ut. Knisende tørket han tårene som var igjen. Det var en nisse på gården. Storebror Even hadde fortalt om det til jul i fjor, men han hadde trodd han bare tøyset? Ikke husket han helt hva broren hadde fortalt, for det var lenge siden i fjor. Han ville sikkert huske bedre fra denne julen, for nå var han snart sju år. At livet skulle være så vanskelig. Han reiste seg møysommelig og grep krykkene. Ikke nok med at han hadde brukket begge bena, men han hadde visst mistet alle musklene også. Han trente og trente, men det gikk fryktelig sakte, synes han. Heldigvis var det ikke sommer lenger, og da slapp han visst høysnua? Ikke tålte han katter og ikke gress, mente de voksne? Men ingen i huset visste at han hadde katten i senga stadig vekk. Høysnue kunne de selv ha. Han hadde bare vært litt mer forkjølet enn vanlig. Katten tålte han da, som bare den. En dag fikk han vel fortelle dem det, men ikke i enda. Bena var nesten greie igjen. Gipsen var borte, og han hadde ikke vondt lenger. Aldri mer skulle han balansere på garasjetaket, aldri mer. Tenk å være så dum. Men han hadde ikke tenkt å falle ned, da han var det oppe. Han skulle bare se på utsikten. Pappa holdt på å male, så stigen sto jo der klar. Han hadde sett langt. En dag skulle han gå til den toppen langt der borte. Der måtte det være fint. Men det ble visst lenge til. Han tenkte litt for seg selv og stirret lengselsfullt ut av vinduet igjen. Tenk om han kunne gått på skolen? Han hadde lært mye hjemme, men han ville ha venner, masse venner å snakke med. Mamma mente han var for liten? Skoleveien var så lang at hun hadde bestemt seg for å undervise han selv. Det hadde vært fint i førsten, men da han brakk bena ble det så kjedelig. Ikke kunne han være med pappa i skogen, ikke kunne han gå tur og ikke kom bestefar så ofte heller?

 

I morgen skulle gamletante Ester komme og han gledet seg. Hun hadde alltid så god tid og smilte hele tiden. Mamma hadde sagt at de tre skulle bake sammen, henge opp julegardiner, vaske, handle og pakke julegaver. Han strevde seg ut i stua, holdt på å snuble i teppekanten, men klarte å ta seg inn igjen. Hva var det med han? Alt var liksom tåke i rommet. Ja, ja, han var vel syk enda da? Tungt satte han seg i sofaen og skrudde på tv`n. Tegnefilmer hadde vært gøy før. Nå ble han sliten i øyene med en gang. Han hadde hatt hjernerystelse og hodet hadde nok ikke kommet helt på plass enda, sa pappa stadig. Hadde han mistet hodet da han falt ned fra det garsjetaket eller? Even hadde sagt det flere ganger. "Småen du har visst mistet hodet igjen! Når de skulle skru det på, etter at du falt ned, så fikk de det ikke helt på plass skjønner du." Han hadde hatt veldig mye vondt i nakken etterpå?

 

Ikke lenge etter sovnet han foran tv og drømte om at alle kunne bytte hode når de ville. Han våknet av at han skrek. I drømmen hadde han fått hodet til en gaupe! Gaupa hadde skarpe tenner og skrek så det ga gjenklang i hodet hans. Mamma kom løpende. " Hva er det Arve? Har du vondt i hodet igjen. Legg deg ned igjen, så skal jeg finne fram et teppe til deg. Sov du vennen, sov du."

 

5

Anskar tittet inn av vinduet og sukket. Den gutten var heldig. Han fikk lov til å hvile akkurat når han ville. Tenk om han selv kunne lure seg til litt søvn om dagen? Hver natt lå han bare der og vred seg.  Det var så mye å tenke på i advent og han var sent ute. Tenk om han kunne fått på plass det ønsket sitt. Han hadde da virkelig forsøkt å komme seg til toppen av fjellet for å få oversikt. Men at han skulle skli på våt mose og seile nedover lia, hadde han ikke tenkt at kunne skje. Hodet verket litt enda etter fallet. Han klemte på kinnet og det var fortsatt vondt. Kunne han låne de gamle skiene til Even tro? Det hadde jo kommet litt snø. Han måtte prøve å komme seg opp dit igjen en av dagene. Som nisse kunne han gjøre seg selv stor eller liten, usynlig eller synlig, så da skulle han vel klare å gå på ski også? Han hadde aldri forsøkt det. Litt redd var han for å prøve, men han måtte til Lilletoppen, som fjellet het. Der oppe kunne han se stjernehimmelen i hele sin velde i klart vær. Om han bare fikk se et bitte lite stjernskudd, så  kunne han kanskje få det han følte han trengte aller mest. Kong Vinter hadde en gang sagt, at om man så et stjerneskudd, så kunne man ønske seg hva man ville. Han måtte finne de små skiene så han var klar en av de første kveldene.

 

Inne på låven var det helt mørkt. Anskar gned seg i øyene og sukket tungt. At han skulle se så dårlig da? Han strevde seg innover på låven og følte seg fram med hendene. Endelig fikk han fatt i småskiene og stavene. Stolt bar han det med seg mot døra. Men det gikk ikke bedre enn at han snublet i noe som lå på gulvet og det knaket stygt i stavene han holdt krampeaktig i. Det var da til å gråte av! En av stavene var brukket tvers av. "Ulykke på ulykke", sa han høyt. Men han plasserte likevel skiene og den ene staven ute ved låveveggen. Arve kunne se det fra vinduet og det ville kanskje få han ut på egenhånd? Bare det nå kom mer snø i natt! Det måtte bli skikkelig skiføre om han skulle våge seg på dette! Kong Vinter hadde det visst ikke travelt i år? Hele gårdsplassen hadde felter uten snø.

 

En bil svingte inn på tunet. Det var gammeltante Ester som kom. Arve vinket fra vinduet og mamma`n løp ut for å hjelpe henne inn. De omfamnet hverandre så godt.

Nissen ble stående å se pådem ut gjennom en sprekk i låveveggen. Det så koselig ut.  På trappa til huset sto det en stor krukke med furubar. Den var pyntet med røde sløyfer. Stjerna lyste i kjøkkenvinduet og stearinlys blafret i lyktene inne ved veggen. Fra himmelen hadde det begynt å danse snøfnugg og alt var som det skulle være. Nå  kom visst vinteren? Han stusset litt over alt han så. Det på avstand var det ikke noe problem med, men om han så ned på føttene, ble det utydelig? Briller? Måtte han ha briller som ugla tro? Han gned seg over øyene og smilte. Var det det som var feil? Han hadde bare begynt å se litt dårligere. Lykke over lykke, tenkte han og stupte kråke i høyet av fryd over oppdagelsen. Han som hadde vært redd han holdt på å miste synet. Sånn som han hadde snublet i alt, slått seg og snublet igjen. Ugla, hvor var ugla når han trengte henne? I kveld fikk han ta en tur opp i skogen å ta en prat med både reven, ugla og alle de andre som holdt til der inne mellom trærne.

Snøen dalte så fint ned over gården. Som bittesmå stjerner svingte snøfnuggene seg i lufta. I kveld ville nok Kong Vinter bli en stund. Anskar gledet seg til å fortelle kongen om planene sine for denne adventstiden. Nok en gang skulle det bli julelykke for dem alle, om han fikk rett!!!!

 

6

På ettermiddagen gikk Anskar en tur til reven. Han tok på seg skiene og trodde det bare var å legge i vei. Even gikk da så lett avsted, men det ble et fryktelig strev. Like fort som han fikk reist seg opp, deiset han overende i nysnøen. "Hva er det du har funnet på nå da Anskar?" Foran han sto Kong Vinter og lo. Det er da ikke nok snø til å gå på ski enda, og du har da vel aldri lært dette?" Kongen grep han i armen så han fikk balanse igjen. Svett og varm, forsøkte han å overbevise om at dette kunne han klare. Kongen pustet ut litt mer rim og snø. Nordavinden hjalp til med å fordele den. Snart var bakken hvit og fin. Kong Vinter fortsatte innover skogen og fylte opp med snø både her og der. Nissen forsøkte igjen, men nå var snøen helt kram. Skiene forsvant i  det hvite, men han strevde videre.

 

Det kladdet noe fryktelig under skiene. Han stupte overende, rullet rundt og havnet på ryggen. I skogkanten sto reven og lo så han ristet. "At det går an da? Ski er for mennesker. Kom deg opp igjen, du må ikke gi opp så lett!"

 

Langt om lenge var Anskar framme hos reven. Han la seg rett ned i snøen og hjertet dunket noe fryktelig. Ugla kom også. Hun hjalp han av med skiene, og snart satt de på hver sin stubbe og pratet sammen.

"Trenger du briller sier du Anskar?" spurte ugla opp igjen på nissens spørsmål. Han regnet henne som så klok, at hun hadde svar på alt. Men dette kunne hun visst ikke løse sånn med en gang. Hun begynte å snakke om skiene i stedet, og reven lo så det ga ekko i skogen igjen.

 

Nede på gården av tante allerede i gang med den tredje kakedeigen. Om de skulle bli klare til jul, så fikk man da jobbe, mente hun. Stadig ba hun Arve om å hente ting fra spiskammeret, fra skuffet på kjøkkenet, et håndkle eller noe å drikke. Gutten strevde seg fram som best han kunne. Men det gikk bedre og bedre. Snart brukte han ikke krykkene i det hele tatt. Mamma hadde reist til byen for å handle julegaver. Tante hadde bedt henne være borte så lenge hun orket. Even og pappa hadde tatt en skitur på ettermiddagen, så de to var alene i kjøkkenet.

 

Ja, helt alene var de ikke, for katten lå og koste seg inntil vedovnen. Han fnyste av Arve og hvordan han gikk og haltet. Tenk å bære seg så ille over noen små brekte ben. Han fnøs igjen, strakk ryggen godt og mjauet. Nå ville han ut. Stolt rettet han halen opp og gikk mot døra. Tante hadde det travelt, så  Arve stolpret seg fram. Katten var utålmodig. Da endelig døra var åpnet, snudde den hodet for liksom å gi Arve forståelsen av at han var vel treg. Men det så ikke gutten. Han var opptatt av kakedeigene, dro døra inntil og gikk. Katten hylte så det ga gjenklang i låveveggen. Det gjorde jo så vondt. Men i kjøkkenet hadde tante satt på julemusikken for fullt, samtidig som hun sang med. Halen til katten satt fast i døra! Den klorte omkring seg, freste og ropte, men løs kom han ikke.

 

7

Bestfaren til guttene, Jon,  kom gående fra det lille huset sitt. Han gikk i egne tanker og var slett ikke i julehumør. Men det pleide å hjelpe litt å prate med Arve. Da glemte han seg selv, pleide han å si. Det å være pensjonist var slett ikke så fint som alle påsto. De siste årene hadde han jobbet mer enn alle, og det hadde fått han til å ikke tenke så mye. Han var litt redd for alderdommen. Han hadde tatt på seg så mange vakter han kunne på sykehjemmet, men nå var det slutt. Sytti år var grensen, hadde de sagt i høst, så da var det bare å gå hjem. Hadde han enda hatt en kone ved sin side? Han var alene på åttende året nå. Hun døde så alt for tidlig, og han savnet henne enda. Men sånn var det når hjertet ikke var friskt. Kosthold og trening hadde han i hvertfall blitt bedre på, men humøret var elendig denne høsten. Han løftet hodet og lyttet. Hva var det for en lyd? Da oppdaget han katten og begynte å løpt mot huset.

 "Men stakkars deg da pus. Har du klemt fast halen. Han holdt den rundt magen, mens han fikk opp døra. Med sikker hånd studerte han såret i pelsen. Katten hang med hodet og brydde seg ikke før det plutselig gjorde vondt igjen. På et øyeblikk spratt han opp og raste ut på gårdeplassen. Han freste, viste tenner og skalv. Halen var så vondt at han var sikker på at den var ødelagt for alltid. Han kjørte snuten ned i snøen, skjøt rygg og hoppet rundt før den la halen godt ned i snøen. Det kunne kanskje kjøle den ned? Men ingenting hjalp.

 

Da han så nissen komme farende, ropte han om hjelp. Anskar klarte slett ikke å styre skiene, og det gikk ikke bedre enn at de to vennene krasjet. Nissen havnet på hodet i snøen og katten ble liggende oppgitt igjen på gårdsplassen. Men så løftet den hodet og sutret. " Jeg har brukket halen,og det er så vondt. Jeg tror jeg dør nå!" Men nissen bare lo. "Men kjære vene da. Halen din ser da like fin ut. Hadde det vært brukket, så hadde den nok hengt ned. Er det vondt sier du? Ja, da kan du kanskje forstå hvordan Arve har hatt det med to brukne ben på en gang?" Katten så skamfull ned. Det var helt rett, så vondt var det ikke. Han hadde bare ønsket litt trøst. Raskt fikk han klørne i  potene på plass, og ristet av seg snøen. Det var ikke vondt mer, men han rødmet under pelsen ved tanken på hvor lite han hadde brydd seg om Arve. Han fikk visst begynne å tenke litt på andre enn seg selv. Halen var fortsatt litt øm, men det gikk å vifte med den.

 

Arve og bestefar Jon satt å så ut av vinduet og lo. De skjønte jo at det hadde gått bra med katten, men jammen hadde den oppført seg rart. Jon snudde seg til Ester og smilte. " Så trivelig du har kommet på besøk da. Lenge siden sist." Snart pratet de to, og glemte Arve. Bestefar hadde plustelig smilende øyne og pratet i ett sett med lys stemme. Arve synes tante kvitret som en fugl. Voksne var rare sånn før jul. Gledet de seg like mye som han tro?

 

Nissen hadde satt på plass skiene igjen og så på dem gjennom vinduet. Han blunket til Arve. Gutten åpnet munnen av forundring men smilte tilbake. Anskar nikket til de to som pratet i munnen på hverandre og lagde et hjerte med fingrene før han gjorde seg usynlig igjen. Her ble det nok julelykke i år. Nå manglet snart bare hans eget ønske, men det var verre.

 

8

Neste morgen våknet Anskar med en fryktelig hodepine. Han lukket øynene for han orket ikke solstrålene som tittet inn av sprekkene i låveveggen. Katten som hadde ligget tett inntil han hele natten, sutret og klagde over halen sin. Han ryddet litt i pelsen og jamret seg over hvor pjuskete han følte seg. Nissen ble ergelig og ba han tie stille. "Jeg tror hodet mitt snart sprenges her. Ti still med deg katt, jeg orker ikke høre på at pelsen din ikke ligger som den skal." Han dro mer høy over seg, og lukket øynene godt igjen. Katten reiste seg irritert og gikk på myke poter vekk fra den syke nissen. Men så kom han på at han måtte begynne å tenke på andre enn seg selv. "Anskar, hva kan jeg gjøre for deg?" spurte han forsiktig. Nissen løftet hodet av forbauselse. "Spør du meg om jeg trenger hjelp? Tusen takk. Snakk med ugla." Så la han seg ned igjen og stønnet. Katten følte at pelsen sto rett opp som på et piggsvin. Ugla? Han var jo livredd bare ved tanken. Han kunne jo bli spist, om han nærmet seg henne. Men han var glad i nissen, som alltid stilte opp for han, så det var ingen vei utenom. Han trakk pusten godt inn og gikk avsted mot skogen. Ved juletid pleide dyrene å være vennliginnstilte, men han kunne aldri vite?

 

Arve hadde også våknet av at han hadde vondt. Det verket i bena så han ble redd og ropte på mamma. Hun bar han ut i stua. Han ble plassert i den store stolen med et varmt pledd over seg. Mamma sukket og bar seg, mens hun masserte bena hans. Da tante kom inn i kjøkkenet begynte hun å le. "Nei jasså, er du støl Arve? Det beviser at du har trent skikkelig det. Nå skal du se at de bena snart er som før igjen. Det er nok godt med litt masasje. Frokost eller?"

 

Arve tenkte. Trent? Hadde han gjort det da? Ikke det han kunne vite. Men tante forklarte han at all løpingen etter både det ene og det andre dagen før, var supert for musklene. Han smilte og ba mamma slutte, for om han var støl fordi han hadde trent, skulle han da ikke klage. Han feide pleddet til side og gikk raskt til plassen sin ved kjøkkenbordet. Even som satt der allerede, klappet i hendene og lo. " Der ja lillebror. Skal se du kan bli med meg på skitur til Lilletoppen snart. Pappa og jeg fant et fint juletre der, men du og jeg kan da hente det selv om noen dager. Avtale?" Brødrene smilte til hverandre før de langet inn med brødskiver begge to.

 

Katten skalv, men gikk med bestemte skritt mot skogen. Han var fryktelig redd, men mest redd for at det var noe alvorlig med sin aller beste venn, nissen. Bare han nå fikk snakket med ugla før reven forsøkte seg? Ble han frokost for en av dem, så ville jo ingen hjelpe Anskar. Han passet på å ha klørne i potene klare, for han skulle ikke gi seg uten kamp.  

 

9

Ugla var korrekt som alltid da Nissen Anskar ble nevnt, så katten kunne slappe av. Ikke lenge etter var de to på vei ned mot gården, og litt bak dem tasset også reven.

 

Arve satt som vanlig og spiste frokost ved kjøkkenbordet. Han satte store øyne da han så ut av vinduet. Først så han ei ugle sveve over gårdsplassen. Rett etter kom reven forsiktig fram mot trappa. Kattematen sto jo der, og reven behøvde man visst ikke be to ganger. Den fikk spise i fred en stund. Da bestefar kom gående, løp reven avsted så fort den kunne.

 

Borte ved speilet sto tante og tok på seg leppestift og fikset litt på håret. Arve lurte på om hun skulle til byen, men nei da, hun skulle bare stryke gardiner? Hva skulle hun pynte seg for da, tenkte Arve. "Du tante. Tror du at jeg kunne ønske meg noe jeg virkelig vil til jul, i stedet for bare gaver? Jeg har et skikkelig ønske skjønner du." Hun smilte, kom tett inntil ham og hvisket. "Jeg har også et sånt ønske. Skal vi gå på Lilletoppen og se etter stjerneskudd i kveld?" Arve gjentok ordet høyt akkurat i det bestefar kom inn av døra. "Stjerneskudd? Skal dere ut å se etter det i kveld så vil jeg også være med!" Ester snudde seg og lo. Snart var de tre enige om at de skulle prøve på turen sammen. Det var godt å ha med bestefar mente hun, i tilfelle Arve ble for sliten i bena. "Jeg pakker en ryggekk med god mat og kakao, så kan vi være ute en stund. Du har vel noen lommelykter kanskje? Det er jo ikke stort med snø etter mildværet i natt, så vi får gå på bena. Skiene tar vi en annen dag. Arve trenger å øve på det også. Ikke sant? Du skal jo hente juletre med Even nærmere jul. Å, som jeg gleder meg til alt vi kan finne på her. De sier jeg kan få være hele jula Jon. Det blir fint vel, jeg har jo ferie fra regnskapskontoet til utpå nyåret jeg. Jeg liker å ha ferie om vinteren, så kan de andre ha det om sommeren. Trenger du å pynte nede hos deg så kommer Arve og jeg vet du. Han har ikke så mye lekser nå før jul. I hele høst har han jo vært så flink med skolesakene fordi han ikke har vært ute. Så godt du snart er rask til bens igjen gutten min." Tante snakket mer enn hun hadde gjort på lenge, rødmet, smilte og pratet igjen. 

 

Mamma kom også ut til dem. "Har dere hemmeligheter? Ja, det er jo snart jul, så jeg skjønner det må til. Skal jeg bære deg ut i stua Arve, så slipper du å gå. Han er så tapper, så utrolig tapper. Lille gullet til mamma det se!" Arve hatet at hun sa sånn. Han var da stor nå, og gå kunne han selv. Raskt reiste han seg opp, og ved å støtte seg til veggen gikk han inn i stua. Mamma sto igjen med munnen åpen!  Tante lo og slo hendene på lårene og lo igjen. "Ja, den gutten der, er det god to i. Han klarer seg nok i livet, bare han får en sjanse. Du må da skjønne at han ikke skal bæres lenger kjæreste du. Her må det øves nå, hele tiden. Han skal da GÅ til Lilletoppen i kveld!" Mamma ble ergelig i blikket. "Nei, vet du hva. Det skal vi bli to om." Så gikk hun etter Arve.

 

Ugla hadde landet bak låven. Hun titttet inn gjennom den store sprekken i veggen og så hvordan Anskar lå og vred seg. Ikke lenge etter var hun på vingene. Her var det ingen tid å miste. Ingen andre enn hun kunne raskt klare å finne kong Vinter. Nissen trengte virkelig hjelp.

 

10

Ugla behøvde heldigvis ikke å lete lenge. Allerede før hun kom til Lilletoppen, var bakken pent dekket av rimfrost. I skogen lenger inn, holdt kongen og han menn på og fylle opp med snø så det lyste. Hun seilte over dem en stund bare for å nyte synet av vinterskogen, før hun gikk inn for landing. " God dag Kong Vinter og velkommen. Her blir det vakkert til jul. Men jeg er ikke her for å prate. Nissen Anskar er syk og trenger hjelp nå." Kongen bråstoppet i snøjobben. De to pratet sammen en god stund. Så løftet kongen den ene hånden høyt og alle hjelperene stanset opp. "Ikke mer snø her nå. Fortsett ned mot gården. Vi trenger et fint dryss som passer til å dra kjelke. Jobb på, så det blir pent og jevnt." Ugla flakset til, rettet på vingene sine og fikk av snøen som feide over henne i det arbeiderene jobbet seg videre nedover i lia. Ikke lenge etter var hun på vei etter dem. Hun hadde fått beskjed om å hente sønnen til Anskar. Han hadde julejobb på gården inne på skogen. Der inne hadde han gjort så mye allerede, at det gikk helt fint om han ble borte noen dager. Nå  fikk han hjelpe faren sin.

 

Nissejens var stolt over å bli budsendt. Han tok med seg den lille katten sin  Minni og løp avsted. Faren så fortsatt på han som en guttunge, men nå skulle han jammen få vist han at han kunne jobbe som en kar! Som en virvelvind skuffet han møkk i fjøset, flidde hestene så de skinte, plukket egg hos hønene og raket opp gammelt løv og halm fra gårdsplassen.

 

Etterpå satt han på trappa til stabburet, klappet katten sin og smilte over hvor flink han hadde vært. Ugla hadde sagt at det gikk fint med faren, bare han fikk hvile. Hjernerystelse het det visst. Jens kniste da han tenkte på ordet. Ristet hjernen? Det måtte jo gjøre vondt det. Tenk når alle tanker i hodet blir rotet til. Så ble han alvorlig. Bare nå ikke de kloke tankene kom bak de dumme? Uff, sånt kunne bli skummelt. Det var visst best han jobbet på, så ikke faren ble skuffet over han. Dyrene på gården trengte ikke stell bare en gang om dagen. De skulle passes godt på. Men først skulle han se på menneskene der inne. Han visste at faren også pleide å ta seg tid til det. Forsiktig så han inn av kjøkkenviduet og løp fort avsted igjen. Han rødmet og kniste høyt. Han holdt på å kollidere med katten, for han lo så han måtte holde seg på magen.  "De kysser! Har du sett som de kysser der inne. Bestefar og en dame. Skal han gifte seg nå da eller?" Katten så overlegent på han. "Hva får deg til å tro det? Jeg har da kysset mange, uten at jeg har blitt gift!" Han rettet halen opp og gikk med lange skritt avsted. Jens ble irritert. "Du kan da ingenting, du ditt katteskinn. Hos oss må man gifte seg når man har kysset, nemlig."

 

Katten gikk så fort den kunne. Under pelsen var han helt varm og svett. Han var flau over seg selv for han hadde aldri kysset en eneste kattepike. Men det skulle da ikke den lille spirrevippen få vite.  Hva var det som satt på butrappa. En vakker pus viftet med potene og mjauet.

 

11

Katten Minni smilte så værhårene vibrerte. "Hei, hvem er du? Jeg er Minni. Vil du ha en klem?" Før katten hadde fått summet seg, strøk den vakre pusen nesen opp over kinnet hans. Han ble helt forfjamset. "Jeg, he-he-he-t-er Mons jeg!" stammet han fram, og strøk den andre katten forsiktig over ryggen. Snart danset de rundt på gården i vill lek, og da den lille katten kysset Mons på munnen, ble han fra seg av forskrekkelse. Nissen hadde rett. Ett kyss var nok, nå ville han være sammen med Minni for alltid. Han kniste som bare en hannkatt kan, og kysset henne forsiktig tilbake. Nissejens sto borte ved låvebroa og lo så magen hans ristet. Litt av en katt den Mons, men han var trivelig da. De to ville bli et fint par. Han gledet seg til han i fremtiden fant en nissejente han ville kysse. Men sånt hadde han ikke tid til denne jula. Her skulle det jobbes!

 

Inne i kjøkkenet holdt bestefar varlig om gammeltante Ester. " Hvorfor kaller de deg gammeltante da? Du er da så ung!" Ester lo og forklarte han, at hun var da voksen nok til det navnet. " Men du kan få kalle meg Ester! Da Even og Arve kalte søsknene til foreldrene sine tante og onkel, ble det ganske forvirrende for dem, at jeg het tante også. Da ble det gammeltante, for jeg er jo tanten til moren deres som du vet."

 

De pakket sammen til kveldens tur og når de andre ikke så det, snek de til seg et kyss eller en klem. Arve hadde ikke hatt det så morsomt på lenge. Han lo av de to som tøyset, tullet og gledet seg til kvelden. Til og med mamma lot han være i fred i dag? Han burde ha gjort lekser, men hun mente at han godt kunne trenge en aktivitetsdag. Bena fungerte bedre og bedre. I dag skulle han få gå ut alene på formiddagen hadde hun sagt.

 

Ikke lenge etter sto Arve ute på gården. Han gikk sakte ett og ett skritt. Borte ved låveveggen to de små, røde skiene. De liksom lyste imot han. Han smilte og løftet hodet. Snø dalte fra himmelen og landet i ansiktet hans. Noe så fint, nå kom jammen vinteren. Kanskje han kunne få øvd på de skiene fortere enn han hadde trodd?

 

Mamma sto i stuevinduet og smilte vemodig. Hun måtte nok gi seg med å være så beskyttende. Gutten var stor nå, og klarte seg selv. Hun hadde visst helt glemt hvor selvstendig Even hadde vært i den alderen. Her måtte hun forandre tankesettet sitt. Det nyttet ikke å tro at barna var små babyer lenger. Visst trengte de hjelp, men hun kunne ikke gjøre alt for dem lenger. Hun sukket og satte i gang med gulvvasken.

 

Inne på låven hadde Anskar våknet også. Han hadde ikke riktig så vondt i hodet lenger, men han hadde fått streng beskjed fra Kong Vinter, at han skulle holde seg helt i ro. Hvor var katten når han trengte den? Nissen klarte slett ikke å glemme pliktene sine og tittet ut av sprekken i låveveggen. Der var katten i vill lek med en annen katt i stedet for å jobbe? "Hva har den guttungen funnet på? Man strør da ikke korn utover gårsplassen, og nekene på låvebroa er opp ned? Ikke har du feid trappa, og hva er det med kattene? Mons må da stoppes og det fort. Leke? Hvem har tid til det nå midt i julestira?" Han reiste seg irritert og brått opp. Her måtte da noe gjøres. Men det gikk ikke. Alt snurret rundt i hodet, og det var bare  å legge seg ned igjen. Hvordan skulle dette gå?

 

12

Nissejens var riktig så fornøyd med seg selv. Skjærene var de første som kom for å forsyne seg. Han gikk smilende opp til faren sin for å avgi rapport. Men der var det ikke mye ros å få. Selv liggende i høyet med øynene lukket, klarte Anskar virkelig å være sint.

"Hva driver du med gutt? Korn utover hele gårdplassen. Nå  kommer jo rotter og mus hit i flokker. Hva tror du folka på gården vil si til det? Har jeg ikke lært deg å få opp kornnekene ordentlig kanskje? Opp ned? Gulspurv og dompap vil ikke få  mat en gang."

"Dompap kan du selv være!" sa Jens irritert. "Det var jo for å beskytte kornet i neket mot regn og snø. Skjønner du ingenting? Korn på bakken er da fint for fuglene, og jeg synes mus og rotter også skal ha litt å kose seg med i jula!"

"Svarer du gutt?" Anskar spratt opp og var helt rød i ansiktet. Han var uthvilt nå og kreftene hadde vendt tilbake. Mye søvn hadde gjort han frisk. Han hyttet med fingeren foran ansiktet på sønnen. "Katten kommer jo til å leke jeger ute på gårdsplassen i stedet for å holde hus og låve rent. Bare vent til jeg får tak i Kong Vinter, så skal vi se på irrettesettelse. Du kan ikke oppføre deg sånn uten straff!"

 

Utenfor låven sto kongen og han banket hardt i veggen.

"Legg deg ned din uskikkelige nisse. Legg deg, sa jeg. Var ikke du syk? Eller har du bare funnet ut at det er godt å late seg mens de unge jobber? Jens har gjort så godt han kunne, og nå må du jammen begynne å se at han er voksen Anskar. Dra hjem du Jens. Her kan du ikke gjøre mer før den faren din kan oppføre seg."

Gutten bukket til dem begge og løp hjemover. Kongen ble stående igjen en stund.

"Nå da nissemann? Er du fornøyd? Fra i dag av kommer du deg på bena og tar jobben her selv. Ikke et ord mer vil jeg høre av klaging."

 

Kongen feide snø utover gårdplassen så det virvlet omkring husene. Anskar ville få nok å gjøre i dag. Nå hadde han irritert kongen. Ikke lenge etter var kornnekene så fulle av snø at de hang nesten til bakken. Men alle korn var tørre, så fuglene kvitret av takknemlighet til Jens.

 

Arve bråsnudde seg da han så en skygge fare forbi han. Det var da også en nisse, men han lignet ikke den han hadde sett før? Han snek seg etter så fort han kunne, og ikke lenge etter hadde han tatt han igjen. Nissengutten lå langflat i mosen og gråt. Arve strøk han over hodet en lang stund før Jens løftet hodet. "Hjelp, nå har jeg glemt å gjøre meg usynlig. Nå kommer kongen også til å bli sint på meg også. Hva slags jul skal det bli i år da tro? Jeg skulle ønske jeg var liten igjen jeg."

Plutselig var han bitteliten som en mus. Kong Vinter sto bak Arve og smilte. Han blåste snø i ansiktet på  gutten, og han glemte det han hadde sett.  Den lille nissen pilte avsted for å gjemme seg.  Arve feide vekk snøen fra ansiktet. Hadde han drømt? Det snødde tett og han tuslet sakte tilbake til gårsplassen. Overalt var det snø nå, så han la seg ned og lagde en fin engel foran kjøkkenviduet. Han smilte da snøfnuggene dalte ned i ansiktet hans, og han tenkte at det ville bli en fin dag.

 

Da kvelden kom, hadde det sluttet å snø. Stjernene blinket på himmelen og det var så vakkert med hvite trær overalt. Ester og Jon pakket ryggsekkene ferdige og la skinnskinnfellen på den store kjelken. Da kunne Arve sitte på, når han trengte det. Med hodelyktene tent gikk de av sted mot Lilletoppen.

 

Et lite stykke etter dem stavret en usynlig Anskar avsted på de røde skiene. Han måtte prøve å holde følge med dem, for han skulle samme vei. Med en ski i hvert kjelkespor gikk han bredbent avsted. Han måtte komme seg til toppen for å avgi sitt juleønske. Men akkurat nå hadde ønsket hans forandret seg. Men var det ikke tre ønsker man fikk om man så et stjerneskudd?

 

13

Ikke lenge etter var alle framme. Jon tente et bål og skinnfellene ble lagt på bakken, pølser og kakao kom opp av sekkene, og roen senket seg over dem. Even og foreldrene kom litt etter de andre. Snart satt de å så på utsikten til alle lysene i bygd og by. Over dem glitret stjernene og månen lyste over åsen. Flammene i bålet ga glød til ansiktene deres, og Arve krøp inntil bestefar og koste seg.

 

Anskar hadde strevd seg til toppen også, men han hadde en stubbe lenger bort, som han likte å sitte på. Der hadde han fin utsikt mot stjernehimmelen. Snudde han seg, så han lysene fra byen og de forstyrret alt for mye til å se stjerneskudd. Han dro seg i skjegget og tenkte hardt på ønsket sitt. Tiden gikk og tankene hans begynte å vandre sine egne veier. Han tenkte på Arve og håpet at han ville bli rask til bens igjen. Så var det sønnen Jens. Han måtte nok gå dit å be om unnskyldning. Det var bare å godta at voksne unger hadde andre ideer enn foreldrene. Anskar savnet kona. Hun skulle snart komme til gården for å feire jul, og han gledet seg. Hun hadde et voldsomt strikkearbeid om vinteren. Ingen lagde så fine gensere, votter og luer som henne. Derfor fikk hun oppdrag i Vinterland som igjen andre kunne utføre. Hun strikket så raskt. Han var stolt av henne og håpet hun snart var klar.

 

Da så han det digert stjerneskudd! Han rakk ikke å tenke sitt eget ønske en gang. Da var den sjansen over. Han bøyde hodet og noen tårer trillet ned over kinnen hans. Det hadde begynt å blåse, og det var bare å begynne på hjemveien. Han grudde seg noe fryktelig til den bratte bakken. Men hjem måtte han.

 

Vinden økte og de som satt på det andre utsiktspunktet pakket også sammen. Even slukket bålet, mens de andre ryddet opp etter seg. Ikke lenge etter satt Jon, Ester og Arve på kjelken i vill fart nedover lia, og de tre andre fulgte etter så godt de kunne i løssnøen.  Langt bak dem kom Anskar. Han bar skiene under armen og svetten silte. Redd og trist gikk han forsiktig ned det bratte henget. Plutselig sto kongen foran han. "Men Anskar, er du ute i dette været?" Nissen nikket og så ned. "Jeg skulle ønske meg noe til et stjerneskudd, men jeg brukte visst opp ønskene på andre. Nå håper jeg de ønskene går i oppfyllelse i hvert fall. Jeg får streve videre med mitt, uten det jeg skulle ønske meg." Kongen løftet haken hans opp og smilte. Det blinket i snøkrystaller og Nordavinden kløp han i kinnene. "Nei, vet du hva Anskar", sa kongen leende. "Jeg vet hva du ønsket, men det kan du ikke få. Snøskuter da? Her? Nei, du trenger da ikke det. Fra nå av skal du få en liten fløyte. Når du blåser i den, kommer Nordavinden og bærer deg. På et øyeblikk er du hjemme og det blir før de menneskene som strever seg fram i vinden. Julen handler om å glede andre med din kjærlighet. Det har du nå gjort. Fine ønsker. Du er god du Anskar, som tenker mer på andre enn deg selv. Sov godt, for i morgen er det Lucia!" Brått ble nissen løftet opp og i vill fart gikk det med vinden tilbake til gården. Han smilte og lo i det han ble satt ned rett foran låvebroa.

 

Arve og de andre strevde seg fram i vinden. De ble iskalde og var glade da de endelig kunne gå inn og varme seg.

 

Neste morgen våknet Anskar til sang. I år som alle år kom kona og mange andre nisser for å være Lucia for alle i fjøs og stall. Han spratt opp og slo hjul gjennom høyløa. Ikke lenge etter hadde han kona i armene. Hun skinte som sola med sin Luciakrone og lovet at snart var hun klar med strikkingen for i år. "Nå er det ikke lenge før vi kan feire jul Anskar. Jeg kommer snart tilbake!"

 

Flokken i Luciafølget sang så vakkert og fortsatte til de andre gårdene i grenda. Anskar hadde tatt lua av deg i andakt over opplevelsen. Men da han kom ut, var det bare å få på lua igjen. Det var bitende kaldt og rimfrosten glitret i trærne. Han tittet inn av vinduet i hovedhuset og der inne brant det i peisen. Overalt var det stearinlys som blafret, og det kom Luciasang fra den store bildeboksen. At det het TV, visste ikke Anskar. Han kalte det bildeboks, for det var det det var for han. Musikken tonte så vakkert, og han koste seg. Nå var det ikke mange dager til jul. Han hadde fått framført ønskene til de han var glad i. Da kunne det være det samme med han selv. Visst hadde han et skikkelig juleønske selv også, men det fikk vente til julekvelden. Han hadde da  så mye annet og Nordavinden. I kveld skulle han gå til Jens, for de to trengte visst en lang prat.

 

14

Anskar våknet inntil katten og var varm og god. De to vennene pratet litt sammen, før de gikk hver til sitt. Været hadde slått om igjen, så nå var det grønne gresstuster som stakk opp overalt. Merkelig, nå så nissen alt omkring seg?

 

Han satte seg på kanten av låvebroa, så utover og smilte. Det å slå hodet og få hjernerystelse, var visst ikke til å spøke med. Han fant fram sand fra bøtta inne ved veggen og strødde skikkelig på gården. Det dryppet fra takene og veien nedover mot bygda var som en skøytebane. Den lille katten Minni kom trippende så lett i grøftekanten. Hun mjauet mykt og spurte etter Mons. Ikke lenge etter var de to på vei inn under låven for å se om de kunne fange noe til frokosten. Nissen sukket litt oppgitt. Etter at han snakket med kona dagen før, savnet han henne noe fryktelig. Han tenkte på kaffestundene med henne, og de deilige rundstykkene hun pleide å bake.

 

Arve var sliten da han våknet. Knærne verket og det var vondt å stå opp. Men etter noen minutter sammen med tante hadde han fortrengt det. De skulle til bestefar å gjøre rent og pynte til jul i formiddag, og det ville han ikke gå glipp av. Han likte den vesle stua med alle de rare møblene. I stua sto det en rokk, og oppe på loftet sto fortsatt veven etter bestemor. Noen ganger fikk både han og Even lov til å prøve seg der og de hadde vevd snart en meter på det smale gulvteppet som bestemor en gang hadde begynt på. Gammeltante kunne veve, så hun lovet at de skulle se på det samme.Kanskje den snart var lang nok til å bli julegave til mamma og pappa?

 

Tante fant fram brodder til skoene sine og ba Arve sette seg på kjelken da de skulle gå. "Med den glatta der ute, kan vi vel ikke risikere å brekke bena dine igjen eller? Har jeg ikke brodder på bena så vil vi vel skli helt ned i bygda i stedet for å komme oss fram til Jon. Hold deg fast, nå drar vi!" Kjelken gikk både hit og dit, men tante var sterk. Hun gikk med bestemte skritt, så hun ikke skulle skli.

 

Inne hos bestefar var det skikkelig rotete i dag. Han hadde vært på loftet og hentet julepynten. Eske på eske sto utover bord og benker. Han satt oppgitt i godtolen og så på det hele da de to kom inn. Arve måpte av beundring. Han så nisser engler, girlandere og julekuler som skinte, glitter og stas. Forsiktig løftet han opp en sølvfarget fugl. Den svingte seg så fint fra hånden hans.  Men da begynte bestefar å gråte? Arve la fuglen raskt ned og unnskylte seg. " Jeg burde jo ha spurt først. Unnskyld. Men jeg var forsiktig!"

Bestefar hikstet til og forsøkte å smile. "Du vet jo det Arve, at disse tingene har jeg ikke hatt framme siden bestmor døde. Jeg har ikke hatt lyst til å pynte til jul før nå. Visst har jeg hatt røde lys og litt småtteri, men eskene har jeg ikke rørt på mange år. Vil du hjelpe meg å se igjennom det tror du?"

 

15

Arve tittet litt usikkert på bestefar før han la armene omkring halsen hans og ga han en god klem. "Jeg skal hjelpe deg, for jeg kan være veldig forsiktig.Vi må jo ikke knuse noe." Snart hadde han tømt en av eskene og kjøkkenbordet sto fullt av engler og nisser. Ester vasket vinduskarmer og hyller og bestefar smilte igjen. Sammen plasserte de figurene i grupper. De Jon ikke likte, ble lagt ned i den tomme esken igjen. Nå skulle han selv bestemme hva han ville ha framme, og da ble det ikke mange pyntefigurer med glitter, sløyfer og blonder. Han valgte de litt robuste englene og nisser med strikkeklær og fine røde luer. Eske på eske ble endevendt og snart begynte hele huset å minne om jul. Ester hang opp stjerner i vinduene, satte på julemusikk, knyttet røde sløyfer på hankene til muggene  i kjøkkenhylla, puttet nellikspiker i noen appelsiner, hentet inn furubar som hun satte i krukker over hele huset og tente mengder av stearinlys.

 

De fikk i gang krumkakejernet og bakte flere slag med småkaker. Jon og Arve trykte ut deig i sandkakeformene og Ester trillet pølser til berlinerkranser. Dagen gikk å fort, men jammen hadde de fått gjort mye også. Da det mørknet kom Even og foreldrene ned for å smake på julebaksten. Det eneste som manglet nå, mente tante, var et herlig juletre i kroken inne i stua. Bestefar kløp henne i kinnet og lo. " Nei, jeg mangler ikke noe, nå som du er her. Hadde du bare bodd her med meg, så kunne jeg virkelig gledet meg til hver dag!" Tante kniste og rødmet. Arve synes de var veldig rare. "Flytt inn da tante. Du ser da at det er plass til deg. Bestefar trenger noen til å hjelpe seg med huset,  og med maten også. Han hadde aldri fått til dette selv. Se så fint det er da! Du kan jo alt!" Han slo ut med armene. De voksne lo og ristet oppgitt på hodene over iveren hans, men Arve synes det var en lur ide.Bestefar hadde vært alene lenge nok nå.

 

Anskar hadde kommet seg ned til det lille huset han også. Han var glad han var frisk igjen, så han lett kunne gjøre seg usynlig og gå rett inn i hus om han ville. Som nisse hadde han den muligheten. Han smakte på krumkakene som hadde gått litt i stykker, klappet varlig på en fin juleengel og snuste på nellikspikerappelsinene. Huset var jo som forbyttet. Så fint hadde det ikke vært der på mange, mange år. Jon hadde alltid holdt huset rent og pent, men det med å pynte opp, kunne han slett ikke. Selv om han hadde hvisket Jon i øret mer enn en gang, at han måtte rydde opp i sakene sine, skjedde det ikke. Nå hadde Ester fikset det så lett, og i gangen sto det mange esker som skulle leveres til Fretex. Det var kopper og  kar, julepynt, duker, gardiner og klær. Nå ville andre få glede av det, i stedet for at det lå pakket vekk i esker eller bare fylte opp i skapene. Even og Arve hadde tatt den julepynten de ville ha. Evens eske var ikke så stor, men Arve hadde plukket med seg alt han trodde han kunne få bruk for på rommet sitt. I kveld skulle det pyntes! Han gledet seg mer enn han hadde gjort på lenge. Stolt bar han esken ut til kjelken. Det var fortsatt såpeglatt der ute og det gikk ikke bedre enn at han falt overende. Esken revnet og julekuler, pynt og glitter seilte bortover isen. På bakken lå Arve og storgråt da de andre kom for å se hva som hadde skjedd.

 

16

Han gråt ikke over at han hadde slått seg, som de andre trodde. Nei, han gråt fordi han følte han aldri kunne klare noe selv. Even la armen rundt han. "Jeg så hva som skjedde Arve. Ser du dårlig? Du satte jo esken ved siden av kjelken, i stedet for på den? Hele tiden skjer det jo noe med deg. Du snubler og detter, og hvorfor i all verden fant du på å hoppe ned fra garasjetaket i sommer?" De to brødrene satt tett sammen. Arve tørket tårene med vottene og så forundret opp på storebroren.

"Det var ikke langt ned fra det taket, trodde jeg? Men det var visst det? Jeg satte esken på kjelken jeg,  men jeg gjorde kanskje ikke det? Du ser sikkert mye bedre enn meg du. Hva skal jeg gjøre nå da?" Even lo og klappet han på hodet. "Nå småen, skal vi få skikk på deg på et blunk. Ja, ikke helt så fort da, men her skal noe gjøres. Mamma, Arve må ha briller!!!Han ser jo ikke riktig!"

 

All julepynten til Arve lå strødd ut over gårdsplassen. Snart krabbet alle rundt på alle fire og samlet sammen sakene så godt de kunne på glattisen. Men ikke Arve. Han ble sittende på kjelken å se på de andre. Briller? Måtte han ha briller?

 

Anskar pustet lettet ut. Endelig hadde han funnet løsningen på den lille guttens snubling.Ja, ikke han da, men Even! Lillegutt så ikke godt nok. Han tenkte på hvordan han selv hadde vært da han hadde hjernerystelse. Når man ikke ser ting som de virkelig er, kan det jammen gå galt. Familien samarbeidet fint med å samle julesakene, så han gikk av sted til nabogården. I dag måtte han snakke med Jens, selv om det var aldri så glatt. Han blåste i fløyta si, og ikke lenge etter var Nordavinden på plass. Lett ble han båret avsted og vinden lagde bevegelse trærne så tørre barnåler raskt ble fjernet. Med vinden kom rimfrosten. Isen på bakken ble hvit, og den ble mye mer stabil å gå på for Even som dro kjelken hjemover. Arve satt bakpå og smilte. Han hadde vel verdens beste storebror. Briller, tenkte han igjen. Det kunne bli fint? Kanskje han kunne lære flere bokstaver også nå? Han ble alvorlig. Tenk om juleønsket hans kunne gå i oppfyllelse? Han ville gå på skolen nede i bygda med de andre barna. Men mamma skjønte visst ikke det?

 

Jens møtte Anskar oppe i skogkanten. Han var på besøk hos reven, og snart satt de alle og pratet sammen i vinternatten. Rimfrosten hadde brått pyntet alle trær hvite, så det lysnet liksom omkring dem. Anskar ba om unnskyldning og Jens lo. " Jeg vet det far, at du og jeg ikke mener det samme hele tiden, men gjør det noe da? Kanskje vi to sammen kan løse de vanskligste gåter, fordi vi tenker forskjellig? Det viktigte er vel at både mennesker og dyr får det bedre, fordi vi hjelper dem litt. Jeg må nok slutte med rampestreker nå som jeg har blitt voksen. Men det er moro å finne på litt sprell i mellom da!"

 

Neste dag var mamma ikke til å stoppe. Arve måtte opp tidlig, og til øyenlegen bar det. Ikke lenge etter hadde han fått seg fine briller. Han jublet over alt han kunne se, og mamma gråt over at hun ikke hadde oppdaget det selv. "Ikke rart at du har strevd med å lære å lese. Du har da nesten ikke sett bokstavene. Men nå skal vi øve Arve. Bare vent. Du kommer til å lære så fort!" Han så ned og nesten hvisket fram at han ville gå på ordentlig skole. Men mamma ble ikke irritert. Hun smilte og klemte han inntil seg. "Ja, Arve, du skal få begynne på skolen etter jul. Jeg tror ikke jeg egner meg til å være lærer jeg. Hadde du vært på skolen, så hadde de sikkert oppdaget hvor dårlig du så, for lenge siden. Kom nå gutten min, nå skal vi handle mat og så er det hjem til de andre. Even sa dere skulle øve på å gå på ski på rimfrosten i dag. På gresset går det nok fint skal du se.

 

17

Jon satt ved kjøkkenbordet sitt og drakk kaffe. Han så  litt forundret på tingene de hadde tatt fram dagen før. Det ble da fint? Han husket ikke stort av dette? Damer tenker visst annerledes enn menn, fant han ut. Jul var for han å bli servert god mat, masse stearinlys, musikk og godt lesestoff. Alt det andre, likte han når det var der, men han hadde ikke tenkt på det før nå? Sammen med sin Ella hadde han hatt så mange fine julehøytider. Det var over for alltid, men han fikk skape nye minner. Han gikk fra figur til figur for liksom å gjøre seg kjent med dem, og synes han hørte kona nynne. Tårene trillet, men det var tårer av vemod, ikke av sorg. Det var vel på tide å gå videre. Han så ut av vinduet og smilte. Ella var et vakkert minne i hjertet hans, og det skulle hun få være for alltid. Men han trengte noe mer nå. Han likte Ester. Lenge ble han sittende med kaffekoppen. Han fikk plutselig en ide. Smilende reiste han seg opp og tok noen dansetrinn for seg selv. Det var bare å sette i gang.

 

Utenfor hadde det begynt å snø, og borte ved låven holdt guttene på med skitrening. Even gikk foran og Arve forsøkte å gjøre som han, gli avsted og holde balansen. Lett var det ikke, men det ble ikke så stor fart på rimfrossent gress. Arve smilte og forsøkte igjen. Pappa hadde kjøpt nye staver til han, da han så at den ene var brukket. Bare han lærte seg dette skikkelig, skulle han få nye ski også. Men han var glad for å bruke disse korte skiene til å øve med. Etter en stund følte han at han var klar for en liten bakke. Snøen hadde lagt seg på låvebroa, så han strevde seg til toppen. Det så fryktelig skummelt ut, men han ville sette utfor. Even kommanderte og ropte. "Husk å bremse som jeg viste deg, om du synes det går for fort. Bøy i knærne nå, opp med haka, ut med rompa. Saaaaaaaaaaaaaaaakte. Se der ja! Dette klarer du. Flott lillebror!" Arve kjørte nedover og han følte seg som en skikkelig skiløper. Han kjente vinden i kinnene og gleden over å mestre det. Snart skulle de gå etter juletre med pappa. Han kunne gå på ski, akkurat som de andre.

 

Hele formiddagen øvde Arve alene. Anskar så på han fra sprekken i låveveggen og var stolt. Gutten var mye bedre til å stå å ski enn nissen. Han var glad han nå hadde hjelp av Nordavinden, så slapp han å stå på hodet i snøen hele tiden. Ja, for det var jo sånne det ble med hans skigåing hver gang. Men hva var det som skjedde borte ved bua? Mons sloss med en annen stor katt så hårtustene føk omkring dem. Mons som vanligvis var så stille?

 

18

Før Anskar hadde kommet bort il kattene var Kong Vinter der. Han holdt slåsskjempene i fra hverandre, og blåste rimfrost på dem så værhårene sto rett ut. "Om dere ikke gir dere nå, så knekker dere værhårene på hverandre. Er det verdt det? Dere er da voksne katter nå begge to. Slåssing er ikke tillatt her på gården ved juletid. Snakk sammen, så vi kan løse dette på en fredlig måte.Hvem vil begynne?" Kattene freste, men værhårene var de redd for, så de roet seg fort ned. Men da Minni kom trippendes over gården, spratt de opp igen. Kongen slo seg på knærne og skrattet. " Nei, vet dere hva. Slåss dere om Minni? Vet dere ikke at jentene selv velger hvem de liker. Ikke hjelper det om en av dere vinner en slåsskamp. Hun har da bestemt seg for lenge siden hvem hun vil være samme med, og det er ikke en av dere! Frieren hennes holder til lenger ned i bygda og han er mye større enn dere. Bli venner nå, så får dere gå på jentejakt et annet sted."

 

De to hannkattene liksom sank sammen. Minni var jo så søt, men hun var altså opptatt. Da var det vel ikke annet å gjøre enn å gi seg. Ikke lenge etter lekte de sammen alle tre, mens snøen dalte over dem. Venner kunne de da være.

 

Kong Vinter snudde seg mot Anskar og lurte på om han nå ville si juleønsket sitt. Nissen så i bakken og sukket tungt. "Om jeg sier det nå, uten stjerneskuddlys, så vil det vel ikke skje? Jeg har ønsket det så hardt i flere år, men jeg er redd du bare vil le hvis du får vite hva det er. Det er vel best jeg holder på med det jeg er satt til, tenker jeg." Han sukket igjen, men våget ikke se kongen i øynene. Kongen klappet han vennlig på hodet. " Jeg vet hva du ønsker deg jeg Anskar, og i år skal ønsket gå i oppfyllelse. Gavenisse for folka her på gården? Hvorfor ikke? Du har da lært så mye de siste årene, at jeg tror du skal klare det også. Vær klar på julaften med dine gaver, så skal du jammen få prøve deg! Men nå har du dårlig tid. Det er mye du må ha ferdig innen julekvelden. Klarer du det da, samtidig som du fikser gården? Jeg tror du skal få hjelp av sønnen din her. Han er da så effektiv og oppfinnsom. Jeg henter Jens. Men da må du la gutten få jobbe i fred uten at du hele tiden skal kontrollere om han gjør rett. Om jeg stoler på deg som gavenisse, så må du tro at Jens kan være en flink gårdsnisse også. Lykke til!"

 

Anskar dro lua ned over ørene og rødmet. Tenk at kongen visste ønsket da, enda han aldri hadde nevnt det til noe. Men nå fikk han det travelt. Han stupte kråke, sang en julevise og jublet mens snøen danset over han.

 

Jon stirret ut på snøværet. Han måtte opp til hovedhuset fort. Han trengte hjelp til det meste nå. Ville de andre være med på hans ide tro? Dette føltes litt skummelt, men likevel spennende. Han gledet seg til å se ansiktet på de andre når han ba dem til seg på julekvelden. "Juletre, ribbe, granbar til trappa, flere kaker!" Han ramset det opp for seg selv, mens han gikk over til de andre. "Gaver?" Å hjelp, hva skulle han finne på til Ester?

 

19

Anskar ble plutselig nervøs. Hvorfor skulle han ønske seg noe han ikke visst om han kunne gjennomføre skikkelig? Skulle han bli klar, så ble det nok jobbing både natt og dag. Tankene surret rundt i hodet hans. Hva hadde han gjort. Jens skulle ha alt gårdsarbeidet alene? Nei, dette kom aldri til å gå bra. Før han ble helt stresset fikk han ta en prat med reven. Kanskje han kunne hjelpe han å tenke? Mens han stresset fram gjennom skogen gjentok han høyt for seg selv hva han burde gjøre. Under trærne var det ikke stort med snø enda, så det var lett å gå. " Snekre, strikke? Kan jeg klare det da med mine store fingre? Jeg må ha spiker. Om det skal bli noe av de treplankene så må det være rett og pent. Treskjæring, halmfletting, hva med julepynt? Jeg kan spikke en hest kanskje, eller en stjerne? Høvle, spikre, sage, tenke, tenke!"

 

Men reven hadde ikke stort å komme med." Det eneste jeg vet er at om du skal være gavenisse i år, så ønsker jeg meg noe også. Jeg ønsker meg kjøtt og da mener jeg ikke ben og slintrer. Kjøtt er et jeg vil ha, saftig og mørt, så jeg kan legge meg mett i julenatten." Ugla kom lydløst fram mellom trærne  og hun forkynte at slintrer og rester passet henne bra som julemat. Anskar ristet oppgitt på hodet og hastet hjem igjen. Det var bare å finne sekken og ta i bruk alt han hadde der, sammen med redskapene i verkstedet i låven. I timer hamret og banket han, svettet og slet. Noe ble han fornøyd med, noe fikk han startet på og enkelte ting ble for vanskelige. Han satte seg ned på gulvet i låven og hvilte litt. " Hvordan skal jeg rekke alt. De gavenissene har jo jobbet med dette hele året. Jeg har da bare noen dager til rådighet. Dette går aldri."

 

Da Jon nærmet seg huset ble han mer usikker. Var det lurt? Ville de andre like det? Han snudde og begynte på veien tilbake, men så rettet han seg opp. Han måtte jo spørre. Sa de nei, så var det jo klart! Rolig gikk han opp trappa og banket på døra. Arve åpnet og så spørrende på han. "Når begynte du å banke på da? De kan da gå rett inn som vanlig. Vi skal spise vafler nå. Vil du ha?" Han dro bestefar med seg inn i stua og de andre gjørde plass til han i sofaen. Ester hentet kopp og tallerken og snart hadde Jon helt glemt ærendet sitt. Men han kom på det etterhver og ble stille. Så kremtet han litt for å liksom klarne stemmen. " Vil dere feire julaften hos meg i år? Nå er det vel min tur etter alle disse årene? Men jeg trenger litt hjelp. Tror dere at dere kan avse Ester noen timer hver dag fram til julekvelden? Ja, jeg forstår om dere ikke vil da, men jeg har så lyst til å fylle huset med mennesker igjen. Jeg glemmer ikke bestemor selv om  jeg ler igjen Arve. Du skjønner det? Hun satte spor etter seg den damen, men hun er hele tiden i tankene videre. Det er nok stillhet der nede nå." Han bøyde hodet og følte seg fryktelig usikker. Ingen sa et ord med det samme, men så begynte alle å snakke i munnen på hverandre. Til slutt ropte pappa ut. "Hei, ingen hører jo noe. En om gangen. Hvem vil feire hos bestefar i år. Rekk opp hendene de som vil, så avgjør vi dette raskt."

 

Arve rakk forsiktig opp hånden. Han ville jo ikke såre mamma og pappa med at han ville til bestefar, men det lille huset hadde blitt så koselig med all julepynten de hadde tatt fram. Bestefar så ned og tenkte at det var det.

 

20

"Men se da!" ropte Even. "Se her da bestefar. Vi har alle hender i været. Alle sammen vil til deg i år!" Det ble latter og klemmer, og så kunne bestefar begynne å glede seg. Han kremtet litt og så på de smilende ansiktene omkring ham.

"Nå gleder jeg meg til jul. Men jeg trenger visst litt hjelp? Kan du bli med meg å handle Ester? Jeg må jo ha noe mat i huset på julekvelden?"

Mamma lo og forklarte at ribbe behøvde han ikke å kjøpe. Hun hadde allerede kjøpt det. Den skulle hun steke og ta med til det lille huset hans. "Jeg steker den alltid på lille julaften jeg, for den er da så mye enklere å skjære opp kald. Det blir så fine biter da. Så sprør vi den opp hos deg. Men poteter kan du koke og Ester er en mester til riskrem. Du verden, nå fikk jeg plutselig mye fritid! Kanskje vi kan rekke en skitur før julaften Arve? Har du øvd i det siste? Du er vel frisk nå?"

Arve ble sprut rød, for det hadde ikke blitt mye trening. "Frisk er jeg som en fisk. Jeg har ikke høysnue en gang. Du sier jeg ikke tåler katten du mamma, men den ligger i senga sammen med meg hver natt. Jeg har ikke vært forkjølet en eneste gang i høst. Så frisk er jeg til jul! Så løp han ut og satte i gang med skiene på den rimfrosne bakken. At det ikke kunne komme litt ordentlig med snø snart? Han var sikker på at det var mye enklere å gli avsted på snø isteder for rim!

 

Anskar holdt på ute i verkstedet. Han hamret og spikket, pusset og flikket. Det var godt han var en kreativ gårdnisse. Nå var allerede et par av gavene klare. Bare det ikke kom på noe ekstra, så skulle han klare det. Han hadde vært litt nysgjerrig på Jens, men det så ut til at gutten klarte brasene. Anskar smilte og var stolt av sønnen sin. Kona kom til å bli glad, når hun så hvor flinke de begge hadde vært i advent. Han nynnet for seg selv og begynte å telje ut en drikkekopp til Even. Det tok tid, men jammen ble den fin etterhvert. Treskrinet til Ester var snart klart og neverboksen til Arve. Men det sjalet da? Han kunne strikke, men det tok så mye lenger tid enn han hadde trodd. Hvordan klarte kona å lage så mye på så kort tid?  Han reiste seg og gikk bort til sekken der strikketøyet lå. Men hva var dette? Alt var et eneste rot. Pinnene lå for seg selv, og sjalet han hadde begynt på til moren i huset, var rekket opp og fullt av kattehår. "Mons!!!" skrek han ut. "Mons, kom her din uskikkelige katt. Du klagde over vondt i halen, jammen skal jeg gi deg vondt!" Katten krøp bortover bakken, som for å være forberedt på alt. "Jeg har ikke vært her en gang. Ikke skyld på meg Anskar. Det er flere katter på gården om dagen. Jeg er alldeles uskyldig! Hva har skjedd med disse garngreiene da? Minni, det er hennes hvite hår og slett ikke mine. Hun skal jeg snakken med! Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg med disse gavene, men strikke kan jeg ikke."  Anskar satte seg ned og støttet hodet i hendene. Han var visst helt ubrukelig som gavenisse. Helt ubrukelig. Selv ungene på gården var bedre enn han. De hadde vevd i timesvis nede i den lille stua og snart var gulvteppet til moren deres klart. Fint ble det også. Nei, han kunne like godt gi opp hele greia. Men katten overbeviste han om å fortsette. Jeg skal ta meg av den strikkingen på et eller annet vis jeg Anskar. Ikke tenk mer på det du. Om ikke jeg kan strikke, så kan vel andre?"

Da kvelden kom hadde Kong Vinter begynt på sitt store arbeide med å skaffe julesnø. I år hadde han dårlig tid og måtte ha hjelp fra de yngre i familien. Trente i jobben var de ikke, men nå måtte de hjelpe hverandre om det skulle bli fint. Kongen var helt rød i ansiktet, for han jobbet hardt. Katten fikk likevel en prat med kongen før han feide videre med Nordavindens snø og sno. Mørket senket seg over gården og de unge fra Vinterland jobbet iherdig med å fylle opp overalt. De kranglet litt og konkurrerte det beste de kunne. At det ble litt vel mye snø tenkte de ikke på.

 

21

Mons gikk avsted med bestemte skritt. Han hadde sett Minni krype inn under bua. "Der ligger hun vel å skammer seg. Tenk å ødelegger for Anskar da. Han som er så flink! Minni hva har du gjort?" Han krøp inn under bua han også, og dasket til henne med labben. Hun begynte å gråte, og så på han med redsel i blikket. " Hva jeg har gjort? Jeg kysset deg her om dagen, og det var visst nok. Han, kjæresten min Ludde, trodde han eide meg. Nå er det slutt. Jeg lå inne på verkstedet helt stille og kom han bare å holdt meg fast. For å komme løs, bet jeg han i snuten. Det hadde han fortjent, sånn som han skrek og klorte. Han sa han aldri ville se meg igjen. Det skal han jammen få slippe også. Jeg drar aldri ned til gården hans igjen. Se på pelsen min. Jeg er helt ødelagt. Men jeg greide å rømme. Han visst ikke om dette gjemmestedet heldigvis." Mons la labben om henne og trøstet som best han kunne. "Tenk å sloss med deg da, og så oppe i strikketøyet til og med! Hvem hadde fortalt at  vi to har kysset? " Men han ante hvem det var, hans nye kattekamerat.  Han visste ikke en gang hva han het, og hadde det ikke vært jul, så skulle han sendt reven på han. Hvor var den katten nå forresten? Mons hadde ikke sett han på lenge. Det samme kunne det være. De to kattene sovnet der inne under bua til slutt, og snøen dalte ned. Denne gangen kom det ikke bare et lite dryss, men snøen lå dyp etter Vinterlands ungdom. De hadde herjet hele natten. Etter dem kom Vinden og fordelte det hele sammen med rim og kulde. Snøen la seg over trær, hus,gjerder og dekket veier og stier så alt var helt ugjenkjennelig når alle våknet neste morgen.

 

Anskar våknet av at Jens banket i låveveggen. "Far, jeg klarer ikke dette alene. Gårdplassen har snødd ned og jeg kjenner meg nesten ikke igjen her ute! Du må hjelpe meg nå altså! Jeg duger ikke til noe akkurat nå. Jeg har slitt i en time allerede, vannblemmene er vonde og ryggen verker."

 

22

Arve jublet da han våknet. Så masse snø! Det var så pent å se på, og han ville ut og prøve skiene! Han løp inn til Even og ba han bli med, men det var ikke populært. " Er du helt dum eller? Jeg har skolefri altså. Jeg skal sove til jeg ikke gidder mer, samme hvor mye snø det er der ute" Så snudde han hodet mot veggen og trakk dyna over hodet. Men han ble straks snakket til igjen. Da foreldrene så all snøen, ble han raskt bedt om å hoppe i klærne. Her måtte alle jobbe om de skulle få orden på gårdsplassen til jul.

 

Ikke lenge etter var alle i sving med skyfler og spader. Ved det lille huset sto Jon og vinket. Han ropte at han trengte hjelp han også. Da pappa endelig hadde kommet seg fram til låven, fikk traktoren gjøre den verste jobben for dem. Arve tok på seg skiene og øvde opp og ned låvebroa. Han falt i ett sett, men det var så dyp snø at han slo seg ikke. Even måtte smile av den ivrige broren sin og fikk på seg skiene han også. Hele formiddagen lagde de løyper på jordet, og det gikk bedre og bedre med Arves skiferdigheter.

 

Anskar og Jens var så slitne, men de smilte over at husbondsfolkene var så flinke. Kattene var reddet ut fra bua og fuglene hadde fått tilgang på maten sin igjen. De tok hverandre i hendene og lo. "Takk min sønn", sa Anskar. "Du er jammen god til å jobbe. Sammen klarte vi det meste. Nå tar vi en strekk i høyet før vi går hver til vårt. Førstemann!" Så løp de om kapp og hoppet leende rett ned i høyløa. Ikke lenge etter kunne man høre at de snorket om kapp. Lyden hørtes ut som når en katt maler!

 

Etter middag var det tid for å hente juletreet oppe på Lilletoppen. Planen hadde vært å gå på ski og dra kjelken etter seg, men guttene var slitene etter all skitreningen. Bestefar salte på hesten og festet dombjellene rundt halsen på den. Arve fikk sitte på hesteryggen og han følte seg så stolt over å få være med. Bestefar og Even gikk etter og pratet seg i mellom. "Tror du Arve vil like å få et instrument til jul Even? Han er jo så glad i sang og musikk at jeg kjøpte like godt et munnspill til han jeg! Du har jo fått et sånt tidligere, så da kan du jo lære han litt eller?" Even nikket og var enig. "Han har tyvlånt mitt mer enn en gang, så det blir fint. Vi kan jo spille sammen alle tre. Han kan allerede Glade jul!"

 

De fant raskt juletreet og så var det hjem i tussmørket. Månen lyste litt matt gjennom det tynne skydekket og de kunne høre ugla oppe i skogen. Reven tasset avsted over jordet og guttene sang av full hals så de fikk både hest og skogsdyr til å lytte. Jon smilte og sang med han også. Dette kom til å bli fint. Jul med alle omkring seg, og Ester. Hva skulle han finne på som gave til henne? Gave måtte han da ha!

 

23

Anskar sto ute ved låveveggen og så ut over den store gårdsplassen. Visst hadde husbonden feid vekk det tyngste med traktoren, men det var  jammen nissene som hadde "frisert" kantene så vakkert. Jens hadde vært så rask, at det hadde vært vanskelig å holde følge med han. Men nå var det gjort. Han ble plutselig alvorlig, julegavene, han måtte bare jobbe i hele natt. Da feide Vinden innom med Kong Vinter, og denne gangen var det bare ros å få, for både Anskar og Jens. "Vakkert, vakkert nissemann. Du kan være så stolt av sønnen din. Da er det verre med meg. Mine ungdommer har ikke gjort annet en ugang i desember. De er slett ikke utlært. Nå  har jeg sendt dem langt inn på vidda. Der får de stable snø og lage fonner på mange meter, bygge snøhuler og kaste snøball til de blir slitne. Jeg kan jo ikke akkurat straffe dem heller, ungdom er ungdom vet du. De er jo så ivrige i tjenesten. Men etter jul skal de visst tas i skole, igjen! Jeg må da kunne stole på at de legger snøen der den skal ligge, og ikke lager så mye styr for mennesker og nisser. God natt Anskar. Få deg litt hvile nå."

Nissen dro lua av seg og bøyde hodet litt trist. "Sove får jeg gjøre til våren. Jeg har en jobb å gjøre, julegavene er ikke klare og  morgen er det dagen! En god gavenisse blir jeg visst aldri med det tempoet jeg har." Kongen lo og vinket på Vinden og der kom nissekona smilende. " Trenger du hjelp Anskar? Her er jeg med strikkepinnene mine. Kan vi klare det sammen tror du?" De omfamnet hverandre og nissen måtte tørke en liten tåre så glad var han. Nå skulle de nok klare det.

 

Arve strevde med sine gaver. Han tegnet hus og nisser, katter og snømenn og bak på hver tegning forsøkte han å skrive en hilsen. Det gikk bedre og bedre for hvert gave. Han kunne det jo! Han sang av full hals og lo. Even kom ut og lurte på hva han lo av. "Men se da Even, jeg kan skrive selv, og jammen kan jeg lese det også! Jeg er ikke dum, hodet sitter skrudd fast som det skal! Jippi." Even ble flau. "Trodde du på det jeg sa om at de hadde satt på hodet ditt feil da du var på sykehuset? Unnskyld Arve. Det var jo bare tull. Er det noen som er dum, så er det meg."

 

Snart satt de to brødrene og leste sammen i en gammel eventyrbok, og foreldrene så forundret på dem. Det var en trivelig førjulsstemning i hele huset. Ribba sto i ovnen og ga fra seg de herligste dufter, det luktet grønnsåpe av julevaskingen, juletreet sto inne i stua og ventet på å bli pyntet og det spraket i peisen.

 

Guttene ble med Ester ned til Jon etterpå. Tidligere på dagen hadde hun satt en stek i ovnen nede hos han, og den måtte passes på slutten. Tørr skulle den da ikke bli! Hun hjalp samtidig guttene å klippe ned det lille gulvteppet fra veven, og de ble enige om at dette måtte være en gave til begge foreldrene. "Bestemor som begynte på det, var jo mamma til pappaen deres, så dette blir en fin gave", sa Ester. "Men hva skal jeg gi til Jon? Har dere en ide?" Even himlet med øynene." Det vet du vel gammeltante. Det vet du vel. Hjertet ditt selvfølgelig. Tenk å ha deg her på gården hver dag da!" Tante rødmet og klemte han inntil seg. Hun var så glad i denne familien, at hun gjerne hadde bodd sammen med den uansett. Alltid hadde hun savnet at hun ikke fikk barn selv, men sånn var det. Da var det så godt å trykke andres barn inntil seg og glede seg over deres liv og fremgang. Hjertet sitt? Ja, hun skulle da jammen finne på en fin gave!  Hun trallet og lo mens hun ryddet opp i restene etter veven, fikk fillenøstene på plass i kurven og feide gulvet. Guttene hadde hun sendt hjem for hun ville være litt alene. Hun danset rundt i huset som en ungdom, vasket litt her, tørket litt der, rettet litt på gardiner og julepynten. Da Jon kom inn ertet han henne. "Hva er det som gjør deg så glad da? Gleder du deg til julekveld? Kan du ikke bli med å gå en skitur da Ester. Det er jo så fint ute."

 

Ikke lenge etter var de to på vei mot Lilletoppen. Steken hadde Ester helt glemt. Da hun kom på det, ble det kappgang hjemover. Hun løp inn i kjøkkenet og åpnet stekeovnsdøra. Kjøttstykket hadde blitt til en liten klump, og den var ganske så svart utenpå.

 

24

Ester var helt fortvilet. "Der ser du for en dårlig kokk jeg er. Jeg må innrømme at jeg aldri har stekt en stek før, enda så gammel jeg er. Når jeg har hatt gjester, har det vært gryte eller noe sånt. Man lager ikke en diger svinestek til en person vet du. Denne er jo helt ødelagt." Jon lo og forklarte at dette kunne ikke han heller. "Men må vi ha stek da? Vi har da mer enn nok ribbe, pølser og kjøttkaker. Skjær av det brente, så blir det bra. Kom igjen, nå tar vi skituren vår, og legger denne rare steka ut til reven. Jeg skal tro, at han behøver vi ikke be to ganger om å forsyne seg. Ta med noen brødskalker også, for det liker vel alle dyr? "

 

Reven som hadde bare ett ønske til jul, trodde nesten ikke sine egne øyna da han fant steka utpå natta. Tenk at hans juledrøm hadde gått i oppfyllelse. Det eneste han hadde ønsket var å få litt kjøtt. Han delte gladelig med de andre dyra i skogen, og så fikk de en fin stund sammen på julekveldsmorgenen. Ugla var ikke helt fornøyd da, men reven mente hun bare var fin på det, som ville ha ferskt kjøtt. "Spis brød da, for mat må vi ha i vinterkulda. God jul alle sammen!"

 

Julekveldsdagen grydde med en blek sol over åsen og kraftig vind. Men småfuglene kvitret der ute. Jens hadde hengt opp to nye kornnek, den riktige veien denne gangen. De andre var helt tomme for korn, selv om de hadde hengt opp ned! Anskar våknet brått og satte seg opp, men så husket han at kona var der. Hun hadde strikket til langt på natt, så ved siden av henne lå de vakreste vanter, luer, skjerf og sjal. Alle ville få ull i år, for hun hadde jammen hatt med seg selvspunnet garn også. Han klappet henne varlig på kinnet før han listet seg ut til verkstedet. Det var ikke mye han hadde igjen heller. Jon var den neste og han skulle få en jaktkniv. Knivbladet hadde han smidd ferdig, så nå var det skjeftet av horn og slira som manglet. Han sang og plystret, mens han jobbet og følte seg trygg på at alt ville være klart til kvelden.

 

Inne i huset jubet Arve over det vakre juletreet. Under det lå det en haug med pakker. Bare dagen kunne gå fort! Men pappa sa at det fortsatt var mye å gjøre. Mamma skulle koke grøt og fikse riskrem og en kake. Pappa og guttene skulle hogge og bære ved til både dem selv og til bestefar. Ester skulle dekke bord og Jon skulle pynte deres juletre. Ja, de sa deres, for de var visst blitt skikkelige kjærester i adventstiden.

 

Endelig begynte det å mørkne. Guttene gikk ut med julegrøt til nissen, før de fikk på seg finklærne. Arve hadde badet og gredd håret seg så fint han kunne. De blå øynene skinte stolt da han var ferdig. Han fikk på det nye slipset og følte seg som en mann i dressen sin. Bena var nesten seg selv igjen, og han skulle begynne på skolen med de andre etter jul. Han hadde visst allerede fått oppfylt ønsket sitt, og det var helt greit. Nå lurte han bare på om det kom noen nisse med gaver til ham i år? Even hadde sagt at nisser, det var bare voksne som kledde seg ut det, men hvem var den fyren han hadde sett på gården da? Merkelig....

 

Rett før klokka fem gikk de i samlet tropp ned til bestefars hus. Stjernehimmelen var så vakker og kattene lekte nede ved låven. De hadde vel spist grøten som var satt ut til dem også, og nå var de mette, tenkte Arve. De hadde plassert en tallerken grøt ved låven og en diger en ved bua. Nissen skulle ha sin eget med ekstra sukker og digert smørøye. Han skulle ønske han kunne sneket seg fram for å se han spise, men det hadde de ikke tid til nå. Julekvelden ventet!

 

De stanset på trappa og hørte kirkeklokkene ringe nede i bygda. I år dro de ikke til gudstjeneste, for veiene var igjen ufremkommelige. Stadig blåste den sterke vinden snøen i hauger. De ville slett ikke kjøre seg fast på veien hjem på selveste julaften!

 

Inne i huset til bestefar brant det i begge vedovnene og sterarinlys skinte på bord og i vinduer. Det luktet så godt av granbar. Juletreet hadde akkurat den samme pynten som da bestemor levde.  Pappa fikk tårer i øynene, men smilte likevel.Vinden ulte rundt husveggene, men inne var det lunt og koselig. Arve kikket på pakkene under treet, og det var mange til ham.

 

Bordet var dekket med linduk, sølv og vakre, gamle tallerkner, krystallglass og masse lys i blanke staker. Ester hadde lagt grankvister og kongler utover duken, sammen med røde julekuler og stjerner.

Bestefar løftet varlig fiolinen sin ned fra knaggen på veggen og spilte en julesang for dem, før han leste juleevangeliet. Han var litt rusten på fela, men en nydelig stund ble det. Tradisjonen fra da pappa var liten, ble fulgt. De sto alle foran den store julekrybba og figurene skulle plasseres ettersom bestefar leste. Even fikk flytte Maria og Josef på eselet til stallen. Arve la på plass Jesusbarnet. Mamma satte fram engelen og Ester fant fram sauer, lam og gjetere. Pappa hentet de hellige tre konger. Så var alt på plass som det skulle. Til slutt sang de "Deilig er jorden", og så var det tid for å sette over maten.

 

Da gikk strømmen. Alle stanset opp og så på hverandre. Mamma jamret seg for maten og svimset rundt ute i kjøkkenet. Mørkt ble det jo ikke, for alle stearinlysene var jo der, men de voksne akket og oyet seg. Da skrattet bestefar. "Jammen er det godt vi er her, for jeg har da skikkelige vedovner som kan brukes. Det hadde vært verre oppe hos dere. Peis er koselig, men det er ikke helt lett å lage mat der da!"

Ikke lenge etter kokte potetene så fint på svartovnen inne i stua, og ribba ble delt opp og varmet i en stekspanne ute i kjøkkenet. Middagen ble akkurat så god som vanlig, og Arve fikk mandelen i riskremen. Han hadde plass til en liten marsipangris også, men han glemte å spise, da det banket på døra. Even åpnet og inn kom en nisse med maske. Han bukket og nikket og bar med seg en diger gave under armen. "Jeg har bare en gave i kveld, og den er til minsten! Det må være deg det?" Han pekte på Arve med den lange gaven. Mannen var kjent, så han ble skuffet, men han sa ikke noe. Han så at det var naboen som hadde kledd seg ut, men Arve bukket pent og takket likevel. Han fikk åpne gaven med en gang, og det var nye ski og staver. Så fint, nå kunne de gå på skitur alle sammen. Mamma ryddet sammen papiret og så vinket nissen farvel.

 

Men samtidig som en nisse gikk, kom det en ny nisse inn av døra. "God kveld i stua. Jeg skulle levere ut noen gaver jeg, til de som fortjener det mest!"

Alle ble stille og så på den som hadde kommet inn. Han hadde ekte skjegg og noen rare sko, neverkonte med gaver i og et snilt smil om munnen. Anskar blunket til Arve, og Arve blunket tilbake. Det var den nissen han hadde sett! Noe så rart!

Alle fikk hever sin pakke. "Det ble gave til alle i år, for her er det visst fred og fordragelighet. Gledelig jul. Nå må jeg gå, for dette var jobben min for i kveld." Han svingte sekken på ryggen og gikk avsted ut i mørket. Nå var det gjort! Han hadde klart det, men uten kona, hadde det aldri gått bra. Nå ventet grøten.

 

Kattene satt og ventet nede ved låven. " Minni vil ikke spise, for hun liker ikke grøt? Går det an da?" Mons ristet på hodet av forundring, men Minni satte nesen i været. "Du skjønner det nissefar, at hos oss er aldri grøten god. Mons sier at det er annen grøt her? Er det det?  Hos oss får vi alltid det som er igjen i bunnen av kjelen, og det er brent! Jeg grøsjer ved tanken på den smaken." Nissen lo og sa at her var det alltid verdens beste grøt. Hun dyppet forsiktig tunga ned i tallerkenen og så smilte hun bredt."Nydelig, alldeles nydelig. Nå spiser vi Mons."

 

Nissen skjønte at kattene ville ha matro, så kan gikk opp til bua der kona, Jens og alle de andre gårdsnissene i nabolaget ventet. Grøten var enda varm, og smørøyet lyste gult som sola. Vinden økte på, men det var de vant til, så de spiste rolig videre. Kong Vinter hilste dem med nok et snødryss og spurte om Nissen Anskar kunne komme fram. Nissen bukket dypt og ønsket god jul.  "Jeg har vært gavenisse og det gikk greit, men jeg håper jeg kan fortsette som gårdsnisse fremover. Aldri har vel julekvelden vært rarere for meg. Ikke har jeg flidd i fjøset, ikke matet fuglene, ikke ønsket reven god jul og ikke klappet hesten." Kongen lo og sa det var helt greit." Men takk skal du ha for at du forsøkte. Du lærte sikker ett og annet?" Han måtte innrømme at det å strikke, kunne han fortsatt ikke så godt. Da lo alle nissene og stemningen for kvelden var liksom satt. Kongen dro videre og de spiste til grøtbollen var tom.

 

I huset åpnet de gaver og alle så forundret på de vakre tingene de fikk fra den ukjente nissen. De hadde fortjent det, sa han? "Hvem var den nissen?" spurte Ester gang på gang. " Han virket så kjent!" Jon dyttet til henne. "Det var gårdsnissen vår, jeg kjente han igjen på skjegget. Garantert gårdsnissen." Han så på Arve og blunket. "Men i kveld er det flere nisser her. Se på meg da!" Han satte på seg en nisselue og bukket for tante. "Jeg har forsøkt å være oppfinnsom her, og dette skrinet har jeg laget selv." Han åpnet det foran henne og smilte forsiktig.

"Her er det en nøkkel til deg. Det er nøkkelen til huset mitt, men det er også en symbolsk nøkkel til mitt hjerte! Bare du kan åpne hjertet mitt tror jeg?"

Men Ester var også en skøyer.  Jon pakket ut et vakker halmhjerte og sammen med det var det halm til enda et hjerte?

"Om du vil at jeg skal komme igjen, så må du fikse det hjertet, så de to kan slå i takt!" sa tante leende. Så kysset de hverandre. Pappa kremtet. "Nå er det nok med nuss og kos, vi skal gå rundt juletreet. Hånd i hånd lagde de en ring og julesangene fylte stua. Stearinlysene brant så vakkert og det var en stemning de aldri hadde opplevd før. Etterpå var de enige om at de godt kunne ha nok en jul uten strøm, om de feiret den i bestefars hus.

"Neste jul ja," sa Ester. "Neste jul, hva vil den bringe? Først feirer vi nyttår hos meg Jon. Etter jul lover jeg å kommer jeg på besøk igjen, og da forventer jeg at du selv har ryddet vekk jula!"Så lo de alle sammen så nissene hørte det helt ut på låven. De kniste med en stund, før de dro høyet over seg og sovnet. Men Anskar sov ikke enda. Han glippet søvning med øynene. Hele nissegjengen var samlet hos dem i kveld. Han var så glad  i dem alle, og så lykkelig han var for at han bare var en gårdsnisse. Hadde han blitt gavenisse på alvor, ville ikke julenatten vært som nå lenger. Han la armen omkring kona si og tørket en liten tåre i øyekroken bara av glede.

Anskar hadde hatt ett ønske til, men det hadde han ikke sagt til noen enda. Det fikk nok vente. Han ville bli bestefar snart. I kveld hadde han sett Jens med en vakker nissejente. Nå sov de side om side litt lenger bort i høyet sammen med alle de andre ungdommene. Så mulighetene var der kanskje snart? Neste år kanskje, neste år......

Han så ut av sprekken i veggen. Over låven lyste månen og stjernene liksom danset i julenatten. Familien i bestefars hus sang fortsatt julesanger, og klangen fylte nissens hjerte med glede. Han sukket langt og lenge, før han også lukket øynene for natten. "Gledelig jul", sa han forsiktig ut i natten og Mons og Minni svarte han med de samme ordene.

GOD JUL