fredag 16. april 2010

Katla må ikke våkne....


Hun strekker seg i sin tornerosesøvn. Det mørke håret ligger mykt omkring ansiktet hennes. Hun er ung, men likevel gammel. Elde synes ikke i ansiktet på sånne som Katla. Hun gjesper høyt, og glipper litt med øyene. De lyser gulrøde i mørket. Det skinner litt til i øyekroken av en gjenglemt tåre. Hun tørker den fort vekk, mens hun snur seg. Hun ble tvunget til søvn den gangen, av jordens hersker, og er fortsatt trist og lei seg. Hun ville danse over jorden i rødglødende lava, til rytmen av smeltende stein og fjell. Spise nygrillede hummer, havhester og hval, plukke ildkuler og leke. Men hun måtte legge seg å sove. Det var ikke hennes tid enda……
Hudrester etter årtier av stillhet, danser omkring henne som tåke. Det rumler til i grus og stein, når hun krøller tærne og forsøker å reise seg. Men hun greier det ikke. Enda er det ikke hennes tid. Hun legger seg ned, og sovner igjen.


Snorkelydene får naturen omkring henne i bevegelse, og noe av fostervannet hun ligger i, siver ut her og der. Idet det treffer lufta på utsiden, freser det til. Som en kokende masse veller vannet nedover bergsiden. Is og snø som lå der hvitt og vakkert, smelter fort ned og blir til en foss av sint, buldrende vann. Uten nåde, flommer det fram både svovel og smeltet stein. Ingen blir spart på den bølgende massens vei. Frådende og fresende brenner det opp vegetasjonen. Nye bølger kommer, og det lukter svidd.


Snart er himlen mørk av røyk. Mørk som en natt, og full av uren luft som ingen greier å puste inn. Hostende venter alt omkring, både dyr og mennesker. Livredde ser de på. Røykskyen vokser seg stor og kraftig. Den hvelver ut som en stormvind, breier seg ut og svever ganske ukontrollert av sted. Litt hit og litt dit.


Skyen fører med seg Katlas drømmer og fantasier. Mørke er hennes tanker, og tunge hennes drømmer. En sjelving går igjennom henne der hun ligger. En sjelving som får isbreer til å sprekke, snømasser til å smelte, gress til å visne og mennesker til å frykte. Stille faller asken ned som nysnø. Som en seig og grå klebrig masse legger den seg over alt på sin vei. Det blir et teppe. Mykt ligger det der som for å beskytte alt, for det som måtte komme etterpå?


Måtte bare Katla fortsette å sove…….

4 kommentarer:

Kathrine sa...

Vulkaner er spennende krefter, men vi får håpe det bare blir med dette som har vært til nå ja.

:-)

FO - 2 sa...

Jeg håper det også,
sammen med deg.

Albertines verden sa...

Hei du. Det fine med sånne krimplinkjoler, er at de aldri forsvinner. Slike syntetiske materialer er jeg sikker på at man kan grave ned, og om 50 år ligger den like fin når den graves opp. Men man er jo tross alt oppvokst med dette, og det ble jo folk av oss også. Ha en fortreffelig uke!

Viola sa...

Så dypt og flott en innlegg! Ja måtte vi håpe det, at hun sovner og sover. Det rare med de vulkanene er at de tempererer lufta. Ble vist på et BBC-program. Kjempeinteressant. Men også ganske skummelt.. Blir enda verre om den andre vulkanen våkner. Håper den sover tyngre! :)