Som dagene går.....: desember 2008

Adventsskrinet.

Det var ikke et hvilket som helst skrin, men et adventsskrin. Hver dag fra første desember og til og med julaften hadde Halvor åpnet skrinet og funnet noe der. Hver adventsmorgen gjennom mange år, hadde dette vært det som ga spenning, forventning og glede i førjulstiden. Men nå sto det ikke der? I stedet lå det en sjokoladekalender på nattbordet da han våknet. Skuffelsen fikk fram tårer i øynene hans. Sjokoladekalender da liksom. Han likte ikke en gang de bitene som var inne i den. For mange år siden hadde han fått en sånn av en nabo, så han visste godt hva han hadde i vente. Burde han si ifra at han ønsket seg det fine skrinet sitt tilbake? Nei, han hadde da selv sagt høyt og tydelig at han begynte å bli for stor for dette nå. Men han hadde da trodd at mamma hadde forstått at han ønsket seg en sånn gedigen gavekalender som de andre i klassen snakket om. Han sank ned mot puta igjen og tørket øynene med dynesnippen. ”For en dum dag,” sukket han tungt.

Oppe i det gamle huset i skogen var det en annen som heller ikke var helt fornøyd med dagen. Det var ikke lenge til jul, men han greide ikke å finne fram julestemningen sin. Hadde han blitt for gammel tro? Han tvinnet det lange gråhvite skjegget mellom fingrene og så ut av vinduet. Den røde nisselua hans hadde blitt lang med årene, så nå nådde den han til knærne. Den var god å ha i vinterkulda, for den fungerte fint som skjerf rundt halsen samtidig som den varmet ørene.

Det skjedde ikke stort her, synes han. Merkelig at han skulle få en slik plass å passe på før jul på sine gamle dager. Han var da både erfaren og flittig. Men Kong Vinter mente dette var hans oppgave, så da var det bare å gjøre sitt beste.

”Det blir ikke mange ukene du skal være her. Du skal forberede gården til det kommer folk i husene her igjen. Alt skal være rent og ryddig innen julaften.”

Hvem som skulle komme, ante ikke nissen Anskar, men en viktig person var det visst.

Han hadde sett seg litt om de første dagene. Det var flere staselige gårder i nærheten. Han kjente mange av arbeiderne som så til hus og dyr i området, men han ville ikke trenge seg på. Sønnen hans Jens bodde med familien på høyløftet på gården nord for han. Barnebarna var i rampealderen, så der var det alltid liv og røre.

Men Anskar hadde fått beskjed om å holde seg til den sørvendte gården. Der hadde det visst ikke vært plass for nisser på mange år. Men nå var det kanskje bedre tider? De yngre kunne være vennlig innstilt?

Han forsøkte å smile, men det ble bare en grimase. Skulle han gå seg en tur igjen tro? Noe måtte det da være å gjøre for han snart? Han savnet kona, men de skulle treffes til jul, det visste han da.

Nede ved Sørgården snek han seg inn til husveggen og tittet inn av vinduet. Det så trivelig ut der inne, men det var ingen mennesker hjemme. Han gikk mot skogen igjen.

Plutselig hørte han en lyd som fikk han til å stanse opp. Skogen var full av vakre skapninger, både elg og rådyr skulle få korn og epler av han hver dag. Harene hadde vært på trappa og viftet med ørene og ønsket han velkommen da han kom. Kunne det være reven da, eller gaupa? Det skrek da noe voldsomt.

Han hadde på seg de myke skinnskoene og listet seg av sted. Der var lyden igjen, men nærmere denne gang. Men hvem var det som kom på stien? Han smatt fort inn under noen grantrær. Det kom en liten menneskeunge gående.

Sakte gikk Halvor innover skogen og sparket i det gamle høstløvet. Halvor var åtte år den dagen, men slett ikke glad. ”For en dum bursdag,” sa han. Ikke hadde han fått en eneste gave enda, ingen kake eller kort. Foreldrene var så rare. Han sparket til en gammel grein så kvistene hoppet omkring han.

Det var advent men han klarte ikke glede seg over det en gang. Visst hadde han fått en sjokoladekalender, men det var ikke det han hadde ønsket seg. Hvorfor hadde mamma sluttet med overraskelseskurven? Hun hadde ledd og sagt at han sikkert var alt for stor til det nå. For stor til å ha det hyggelig? Nei, dette forsto han ikke. Klassekameratene snakket så glade om hva de hadde pakket ut før de gikk til skolen. Skulle han lyve i morgen tro, og vise dem noe han allerede hadde? Kanskje klarte han å få litt oppmerksomhet da? Han savnet bestekameraten sin som hadde flyttet. Så mye morsomt de hadde hatt. Nå var alt bare kjedelig. Han burde gått til mormor rett fra skolen som han hadde fått beskjed om. Hun ville sikkert spurt han ut om hva som var galt. Akkurat nå ville han bare være sint en stund, så han trampet videre.

”Møkkaskog!” ropte han ut. ”Det kan være det samme med hele jula.” Lenger og lenger fulgte han den smale stien. Med tårer i øynene, sint og irritert knakk han greiner og sparket løv og mose til alle kanter mens han gikk. Brått ble han grepet hardt i armen. En liten gubbe med langt grått skjegg og rød lue stirret han inn i øynene. Han så da ut som julenissen?

Med dyp, hviskende stemme spurte mannen om han trengte hjelp?

Det var skremmende, men også litt spennende å se inn i de isblå øynene hans. De var ikke sinte, men vennlige. Halvor stotret fram at han bare var ute og gikk en tur på fødselsdagen sin. Grepet om armen slapp noe, men mannen holdt fortsatt blikket hans. ”Det kan ikke være videre koselig på denne turen din? Du sparker da så sint i fra deg, at hele skogen grøsser. Jeg trodde minst det var en elefant som kom labbene,” hvisket han, og dro han med seg mot en gammel trestamme som lå inne under en stor granbuske. ”Nå skal vi to sitte stille litt!” hvisket han bestemt. Halvor forsøkte å dra til seg armen for å løpe sin vei. Hva ville denne rare gubben? Grepet om overarmen hans var så bestemt, at han vinglet bakover og måtte sette seg ned, om han ville eller ikke.

Halvor hadde hørt at nisser kunne finne på mye tull, men slemme var de visst aldri. Hvor hørte denne nissen til da tro, og hvor bodde han? Lenge satt de og målte hverandre. Ingen av dem vek med blikket. Vinden beveget trærne omkring dem, og de siste høstløvene seilte ned mot bakken. Halvor følte seg usikker, men han var ikke redd. ”Hva vil du med meg? Jeg vil hjem,” stotret han fram.

Mannen løftet pekefingeren mot munnen, og ga tegn til at han skulle være helt stille. Plutselig skrek det til så Halvor følte at håret reiste seg på hodet. Hva var det for en fryktelig lyd?

Mannen pekte mot en fjellknaus framfor dem. Halvor så noe bevege seg der opp og tok imot kikkerten som ble rakt ham. Noe så rart. De så på hverandre og smilte. Der oppe mellom steinblokkene gikk det to små og en stor katt. Mannen holdt opp pekefingeren igjen for munnen og hvisket, ”Gaupe!” Halvor måpte av undring. Aldri hadde han trodd han skulle få se en levende gaupe noen gang. Lenge satt de der side om side og så. Brått ble dyrene borte i steinura. Mannen rakte fram hånden og Halvor ga han kikkerten og stotret fram en takk. ”Jeg visst ikke at det var gauper her.” Mannen lo godmodig. ”Ikke hadde du kommet til å få se dem heller, sånn som du raste gjennom skogen. Vil du oppleve dyrelivet på nært hold, så må du roe deg ned. Du skremmer jo vekk både små og store dyr, mus, rotter og mennesker du! Her har jeg forsøkt ganske lenge å få et glimt av de gaupeungene, og så holdt du nesten på å ødelegge hele opplevelsen for meg. Unnskyld om jeg skremte deg, det var ikke meningen. Jeg heter Anskar og bor borte i skogholtet der.” Han pekte og vinket han med seg. Side om side gikk de videre inn stien. Halvor var fortsatt litt skeptisk, så tankene snurret fort i hodet hans. Kunne han stole på mannen eller kunne han ikke? Der framme så han det lyste fra et vindu i et hus. Det så koselig ut, men han ble litt urolig. Han kjente da ikke denne mannen og det huset hadde han aldri sett før? Var dette en drøm? Han løp tilbake sammen veien han hadde kommet.

Ingen fulgte ikke etter ham, så hjertebanken roet seg ned etter hvert. Halvor hadde vært mye lengre inn i skogen enn han trodde. Det begynte å mørkne innen han var framme på gården.

Huset hjemme lyste så trygt og koselig. På parkeringsplassen sto bilene til både moren og faren. De sto i døra da han kom løpende inn på tunet. ”Der er du jo gutten min!” Faren klemte han inntil seg og Halvor følte seg som om han var reddet. Gjennom døra så han inn på kjøkkenet. Der sto fødselsdagskaken.

Snart sto brus, kaffekanne og gaver på bordet. Mamma rusket han litt det tykke, brune håret. ”Hei du, bursdagsgutten. Gratulerer med dagen. Trodde du vi hadde glemt deg eller? Du må ikke tro at vi ville gå glipp av dagen din selv om det snart er jul. Hvorfor gikk du ikke til farmor etter skolen som vi ba deg om da? Hun ventet med både gave, varmt drikke og mat,” sa hun smilende. Han mumlet noe om at det var så fint vær, at han ville gå i skogen. Ikke for alt i verden ville han innrømme for dem at han hadde vært sint og lei seg, eller at han hadde snakket med en fremmed mann. Tenk om han hadde han truffet julenissen. Det ville nok ingen av dem tro på likevel.

Snart satt de rundt bordet og hygget seg som alle andre bursdager han hadde hatt. Farmor Hilda, oldemor Oline, oldefar Harald og foreldrene Sigurd og Magnhild. De manglet bare bestefar Walter. Halvor savnet han noe fryktelig. Alltid hadde de to holdt sammen. Bestefar kunne så masse. De hadde gått på ski sammen, hugd ved, fisket i tjernet med selvlaget fiskestang, satt poteter, plukket bær og bare pratet sammen. Mest hadde de tuslet i skogen og snakket. Visst hadde han oldefar og pappa, men ingen av dem var bestefar. Pappa likte også å gå på ski, men han skulle alltid trimme han. Oldefar orket ikke å gå i skogen lenger, for han hadde vondt i benet sitt. Bestefar hadde vært så tålmodig, og han var alltid hjemme også. At han hadde hatt vondt i hjertet, hadde ikke Halvor visst før han var død. Noen ganger synes han at han hadde bestefar med seg når han gikk i skogen, og han snakket til han som om han var det. Halvor sukket tungt og forsynte seg med kake. Da de spurte hvor han hadde vært, så nevnte han bare skogsturen. Ikke et ord sa han om mannen eller gaupene.

Da han senere skulle ut for å sette inn sykkelen sin for kvelden, så han litt usikkert opp imot skogen. Anskar var et rart navn. Merkelige klær hadde han også. Halvor bestemte seg for at han måtte snike litt på denne mannen. Var han en nisse eller ikke?

Selv etter at han hadde sovnet for kvelden fulgte tankene på de isblå øynene og det bestemte grepet om armen han. Han grøsset litt i søvne og bråvåknet. Forsiktig listet han seg mot vinduet og tittet ut. Der i månelyset så han konturene av mannen, i det han gikk mot skogkanten.

Neste morgen hadde han nesten glemt det som hadde skjedd om natten. Han spiste frokost og pakket ranselen. Om han skyndte seg så kunne han sitte på med pappa ned til bussholdeplassen. Han hadde ikke lyst til å sykle alene i tussmørket på morgen. Akkurat i det han åpnet døra og dro strikkelua ned over ørene, holdt han på å sparke til noe som lå på trappa. Han bøyde seg ned og løftet opp en liten striesekk som var knyttet igjen i toppen med en brun tykk hyssing. I enden av den ene hyssingstumpen hang det en lapp. ”Til bursdagsgutten” sto det, og ikke noe mer? Han knyttet forsiktig opp, og der sto han med Anskars kikkert i hånden. Men det lå noe annet der også. Det var en bitteliten utskåret bjørn. Den var malt hvit og øynene hadde samme farge som øynene til nissen. Han hadde aldri sett noe så vakkert. Fort åpnet han ryggsekken og gjemte det blant skolesakene. Da faren kom ut, sa han ingenting, men fulgte rolig med til bilen.

Hele skoledagen tenkte han på kikkerten. Hvorfor hadde mannen gitt fra seg den? Bjørnen hadde han vist fram til klassen. De hadde måpt av undring over en så fin kalendergave. Han følte seg litt flau over å si at han hadde fått den av de hjemme, men det var så godt å bli snakket til av de andre barna. Men inne i seg undret han på hva han skulle finne på å vise fram neste dag? Han måtte begynne å snakke med de andre i klassen ellers ble det fryktelig å gå på skole. Da Frank, bestekameraten hans var der, hadde de liksom ikke behøvd de andre. Han forsto nå at det hadde vært dumt. Frank hadde flyttet, og sånn var det. En klasse var en klasse og de burde holde sammen i tykt og tynt.

Med en gang han kom hjem, greide han ikke å holde seg unna skogen. Med kikkerten rundt halsen nesten stormet han av sted. Det var som om han gjorde noe galt, men han ville treffe denne gubben igjen. Det var akkurat som om skogen trakk han til seg.

Stadig måtte han stoppe og stirre i kikkerten. Men denne dagen så han bare en dompap og en skjære. Da han nærmet seg stedet der de hadde sett gaupene, saknet han farten. Forsiktig listet han seg av sted. Han følte seg som en indianer der han snek seg fram på myke sko. Tenk om gaupene var der? Akkurat i det han svingte inn under granbuskene skvatt han til og skrek. Der foran han lå Anskar med blodet rennende fra hodet. Halvor bøyde seg forskremt ned, og dyttet forsiktig til mannen. Han gryntet og grep han igjen hardt i armen. Det var som en klo som holdt sitt bytte. Halvor forsøkte å komme løs, men denne gangen greide han det ikke. Mannen hvisket der han lå, men han kunne ikke høre hva han sa. Hjertet dundret i brystet hans av redsel og det suste i hodet.

Nissen dro han nærmere og nå hørte han ordene. ”Gå til hytta mi og hent medisinene mine i kurven. Den står på bordet. Skynd deg, ellers går det nok galt med meg.” Han slapp grepet og Halvor la fra seg kikkerten og løp for livet innover skogen. Samme hvor skremmende det var, så måtte han da forsøke å hjelpe. Tilbake under grantreet lå Anskar og han måtte holde seg for munnen for ikke å le høyt.

Idet stien gjorde en bue, så Halvor hytta. Den var brun og gikk liksom i ett med naturen omkring. Han tok seg ikke tid til å se seg om der inne, men gikk rett til bordet. Der var det en liten kurv med medisinbokser, plaster og forbindingssaker. Forsiktig la han lua si over kurven så ingenting skulle falle ut. Han løftet den opp, og løp tilbake til der han hadde funnet mannen. Han lå som han hadde forlatt han, helt stille.

Da han satte kurven foran han, grep han et tablettglass og svelget ned noen piller.

”Jeg er en gammel stakkar og har problemer med kroppen skjønner du. Medisinene hjelper fort, så nå går det bra. Ikke vær redd. Jeg gled på de gamle høstløvene og slo meg litt, men nå føles det bedre. Kan du hjelpe meg hjem tror du?”

Halvor forsøkte å få han opp. Mannen svaiet litt før han liksom igjenvant balansen. Så støttet de hverandre hjem til hytta. Vel innenfor sank han ned i sengen sin inne ved veggen og stønnet. Han glippet litt med øynene for å se hvordan gutten reagerte og måtte ta seg sammen for ikke så smile. Halvor ble stående der rådvill. ”Skal jeg hente mamma til deg, hun har sikkert kommet hjem nå!”

”Å nei du, hun skal nok ikke hit. Jeg klarer meg godt selv, som alltid. Har du fortalt henne at du har truffet meg da?” Halvor ristet sakte på hodet og så ned i gulvet. Anskar sukket høyt. ”Det er kanskje like bra vi ikke sier noe. Hun vil nok ikke at du skulle treffe meg på denne måten uansett. Kom deg hjem nå! Så får verken du eller jeg problemer.”

Halvor grep etter lua som fortsatt lå borte ved kurven. Hånden til mannen grep han igjen, men denne gangen vennlig. ”Gå hjem du vesle, gå hjem. Vil du tie med at jeg bor her nå? Ingen behøver å vite om meg vel?”

Halvor løp hjemover så fort at han fikk blodsmak i munnen. Etter en stund kom han på at han hadde glemt igjen kikkerten på gaupeplassen, men han orket ikke gå tilbake å hente den.

Da han så huset hjemme roet han seg ned. Hva var han så redd for? Mannen var da slett ikke slem. Halvor kunne ikke annet enn smile. Han tenkte at han burde være veldig stolt av seg selv fordi han hadde vært til hjelp.

Nede ved låven sto pappa og strevde med noen kvister. ”At det skal være så vanskelig da. Ergerlig at jeg aldri lærte meg dette.” Halvor lo høyt da han så hvordan faren strevde med og reparer en pjuskete gammel kost av bjørkekvister. ”Det går ikke det pappa, de kvistene er for tørre. Ser du ikke at de knekker med en gang. Jeg kan vise det jeg, for bestefar lærte meg det han.”

Så gikk de sammen til skogkanten og Halvor forklarte hvordan kvistene måtte være. ”Du må være sikker på at de er ferske, sa bestefar alltid. Bøy dem litt hit og dit, og brekker de ikke, da kan de brukes. Så samler du alle sammen og surrer bunten sammen i den ene enden. Begge endene hugger du jevn med øksa og setter i kosteskaftet her. Så har du en ny feiekost til snøen kommer.” Stolt forklarte han og gestikulerte og snart var feiekosten klar. Pappa var rød i hodet etter strevet, men så stolt over å ha laget sin første kost akkurat som faren hans hadde gjort i alle år. Den ble ikke helt jevn og kunne sikkert hatt enda flere kvisten, men den fikk duge! ”Du er jammen flink! Jeg tror du må lære meg alt det som du og bestefar holdt på med. Det vil nok ta tid, men tror du ikke det kan være morsomt da?” Halvor grep hånden til pappa og så gikk de for å sette den nye kosten på plass på trappa.

Oppe i huset i skogen satt Anskar og grublet hardt. Han sukket og sukket igjen. Denne ettermiddagen hadde han blitt skikkelig irettesatt. Kong Vinter hadde blåst seg opp så skogen nå var hvitere enn noen gang. Mens snøfiller og rim danset i luften hadde stemmen hans brakt med seg en isende nordavind som hadde fått nissen til å nesten stivne til is. Han hadde holdt hendene beskyttende over ansiktet og spyttet snø.

”Hva tillater du deg gubbe? Bor i huset som om du er et menneske? Nisser bor da på låven og sover i høyet vet jeg! Vist deg fram for guttungen har du også gjort. Du har ikke lov til det. Ingen av oss har lov til det. Hva skal jeg gjøre med deg? Nå har du jobbet med voksne mennesker i hele ditt liv, så det får vel være din unnskyldning. Unger er ikke som du tror. De trenger trygge rammen og respekt. Du har gjort noe helt utilgivelig. Tenk å skremme en liten uskyldig stakkar. Du burde sendes hjem burde du!”

Hutrende sto Anskar foran Kong Vinter og forsøkte å forsvare seg. ”Jeg er da så gammel nå, at det kanskje er på tide med litt forandring. I alle år har jeg fulgt regler og lover til punkt og prikke. Det føltes faktisk godt å være synlig for denne gutten. Han er da så ensom og trist fordi bestefaren hans er død, at det kan da ikke skade med litt liv og røre. Hvem skal vise han til rette her i skogen om jeg tørr spørre? Oldefaren hans klarer ikke å gå i skogen lenger med den vonde kroppen sin, selv om han har masse kunnskap da.

Visste du at bestekameraten til Halvor har flyttet? Jeg har da virkelig satt meg inn i livet hans, før jeg begynte å nærme meg. Gutten trenger å bli vekket litt opp han, så han kan glede seg over det han fortsatt har. Han har en klasse full av snille venner, men han har ikke sett eller hørt på dem. Jeg vet han savner bestefaren, selv om faren hans er en skikkelig gutt han også. Om de to får litt mer tid, så vil de nok nyte skogens ro sammen. Faren hans har aldri vist noen interesse for naturen, men guttungen elsker det jo.

Hvorfor jeg bor i huset? Tror du jeg hadde fått kontakt med noen om jeg lå i høyet og sov? Bare vent du, det skal nok bli skikk på både det ene og et andre her, bare du gir meg en sjanse?”

Han skammet seg litt over å være nesevis, men det fikk bære eller briste. Gutten trengte noe å se fram til, noe spennende, noe å utforske og noe han kunne glede seg over.

Isvinden avtok og Kong Vinter roet seg ned. Kanskje gamlenissen hadde rett? Mulig noen av de reglene måtte skrives om snart. At han ikke hadde tenkt på det selv? Han hostet og kremtet litt og forsøkte å tenke etter når noen sist hadde sagt han i mot. Ingen, hadde gjort det før. Han følte seg faktisk litt stolt over at Anskar hadde våget. Mannen hadde da meningers mot. Kong Vinter hostet litt til og børstet rimen av skjegget sitt. ”Mener du det du. Etter jul skal vi jammen ta det opp med alle de andre. Kanskje du har rett? Vi må nok forandre oss vi også og følge med tiden. Fra nå av har du lov til å vise deg for denne gutten. Men bare for han, og det er kun fram til julekvelden. Forstått? Så får du tenke etter om det er riktig av deg eller ikke.” Han var mørk i stemmen og rusket nissen litt i armen før han gikk.

Anskar sto igjen og smilte. Nå kunne oppgaven hans begynne følte han. Dumt han ikke var lovet å være der lenge. Han hadde faktisk begynt å trives. Det så ut til at han hadde vunnet guttens tillit med det liksom hjerteattakket. Jo da, det hendte han hadde vondt her og der, men denne gangen var det bare spill. Godt at han hadde hatt litt jordbærsyltetøy igjen, for det så da ut som blod. Han knist for seg selv og gikk mot stallen.

Det hadde gått noen dager da Halvor igjen forsøkte seg inn stien i skogen. Snøen hadde dalt ned i mengder. Det var så vakkert der ute. Skisporene var kjørt opp av en snøskuter noen dager i forveien. Snøen lå dyp utenfor løypene. Tankene kvernet rundt i hodet hans om den adventskalenderen. Han hadde tatt med ting fra hylla si de siste dagene, men ingen var interessert i det. En legofigur, en nøkkelring, en kulepenn eller et spill var visst ikke noe som imponerte dem. Det var jo sånne ting alle fikk. Bare han hadde hatt noe spennende til neste dag! Kanskje han skulle spørre den rare mannen om råd? Å, som han savnet adventsskrinet sitt. Det hadde vært så fryktelig spennende hver dag. Aldri ante han hva som ventet når han løftet på lokket. Mamma fant alltid på noe som passet for dagen. Hvorfor i all verden hadde han sagt at det var barnslig? Barnslig var det nok heller å ikke våge å innrømme at adventsskrinet var trivelig. Tenk om han kunne liksom brukt et viskelær og pusset ut de dumme ordene. Men det gikk ikke, så han fikk bare godta at i år var det sjokoladekalender med sjokolade. Han himlet litt med øynene over seg selv, spente på seg skiene og gikk sakte av sted.

Det gled ikke så lett som han hadde trodd. Her trengtes det visst å øve på både å stake seg fram og holde skiene i sporet. Han snublet og strevde så han ble helt svett i luggen. Fortsatt var han litt sint på seg selv, så han tok i med bestemte stavtak. Det gikk da framover på et vis. ”Hva skjer der framme,” sa han høyt til seg selv.

Det var rester etter en bålplass og spor etter en hest ved siden av skisporet. Flere trær var felt og samlet sammen i en haug.

Han tok av fra skiløypa og fulgte sporene etter hesten i krattskogen.

Øksens slag mot et tre hørtes godt i vinterskogen. Skiene gled godt nå og snart sto han å så utover en vakker dal. Frostrøyken danset over de snøtunge trærne. Der nede var den lille gråkledde mannen. Skjegget lyste hvitt av rim og på hodet hadde han den røde topplua. Hesten var gyllen i fargen og hadde hvit hale og lang man. Det han så der nede, var som fra et kort han hadde. Et kort med bilde av en nisse i juletreskogen. Halvor undret seg, og beveget seg litt lenger fram for å se mer. Han var ikke så veldig god på ski, så det gikk ikke bedre enn at han gled utfor. Med armene rett ut og munnen åpen av forskrekkelse, gikk det i vill fart nedover bakken. Brått traff han en kvist som stakk opp av snøen, og så stanset ferden.

Han våknet av snø som drysset ned i ansiktet. Anskar børstet det vekk med den røde votten sin. Halvor forsøkte å sette seg opp, men han ble forsiktig dyttet ned igjen. Han ble klemt på både her og der og nissen sukket og jamret seg. Tenk om guttungen hadde brukket ben eller armer fordi han var så nysgjerrig.

Halvor ble båret bort til hesten. Han ble lagt rolig og trygt ned på sleden. Under hodet fikk han en myk striesekk med høy. Hesten satte seg i bevegelse, og han så den ene greinen av snøkledd gran etter den andre fare forbi ansiktet. Hesten prustet og gikk rolig av sted. Dombjellene den hadde rundt halsen klang så vakkert. Tømmersleden gled hit og dit i den tunge snøen. Hesten stanset utenfor hytta og nissen bar han inn. Han ble lagt i sengen og skiskoene ble trukket av. Han fikk streng beskjed om å ligge stille til hesten også hadde komme inn i hus. Døra smalt igjen i det Anskar gikk og der lå han alene. Han kjente hvordan hjertet dunket i brystkassen.

Halvor beveget blikket rundt i rommet. Det brant lystig i peisen og over seg hadde han en tykk hvit skinnfell. På oversiden var det et vakkert vevd teppe. På veggene hang det gamle bilder, og møblene i huset var fulle av utskjæringer. En veggklokka tikket og tikket borte ved skapet og på bordet lå en kniv og et trestykke som lignet en bolle. Men det var bare nesten en bolle, den manglet liksom litt mønster her og der. Midt på bordet lå det et strikketøy, votter, sokker og en genser? Hva i all verden, kunne denne mannen strikke også? Halvor lurte på om han kunne lære seg det. Det kunne da ikke være så vanskelig, for mamma kunne litt, men ikke pappa.

Det gikk en kald gufs i gjennom rommet da mannen kom inn igjen. Han hadde fortsatt nisselua på seg og Halvor synes han var fin. Forsiktig ble han hjulpet opp til han satt. Han så gutten inn i øynene og spurte om han hadde vondt noen steder. Men det hadde han ikke. ”Du slo visst bare lufta ut av deg da du tok det skikkelige hoppet i bakken. Jeg tror du er like hel jeg, heldigvis.”

Snart sto det både brød og varm kakao på bordet. De spiste i stillhet og utenfor hadde det begynt å snø. Han følte seg så glad og trygg, men han undret seg over hvordan han skulle komme seg hjem igjen?

Anskar ryddet litt i strikketøyet og rakte Halvor et garnnøste. ”Du kan fingerhekle vel? Kanskje du vil lære å strikke? Det kan bli skikkelig fine julegaver av det. Jeg kan legge opp til et skjerf for deg. Om du bruker en av disse rundpinnene blir det ikke så vanskelig med masker som faller av hele tiden. Du strikker bare rundt og rundt. Orker du, så kan det bli et langt skjerf som vi syr sammen i hver ende og vil du ikke holde på så lenge, kan det bli en lue. Vi snurper den bare i sammen i toppen som denne!” Han holdt fram en lue i grovt garn. Halvor tredde den ned over ørene og smilte. ”Kanskje jeg kan forsøke litt? Men pappa strikker da ikke? Kan gutter gjøre det da?” Da lo Anskar. ”Hvem har sagt til deg at det bare er jenter som strikker. Mange av de beste som strikker i verden er da menn. Synes du jeg er rar da?” Han holdt opp strikketøyet sitt, danset rundt og strikkepinnene klirret i takt med den lille dansen hans. Sånt håndarbeide var da så nyttig. Han var stolt over at han hadde lært å strikke av kona.

Ikke lenge etter satt Halvor med et tykt rødt garn og strikket maske for maske rundt og rundt på pinnen sin. Tunga stakk litt ut av munnen og han strevde veldig for å få maskene på plass. ”Inn av løkka, hente tråden, hold på den, tilbake og slipp!” Håndarbeidet vokste raskt, så han var sikker på at det ville bli en lue av det i hvert fall.

Etter en stund reiste nissen seg. ”Nå går jeg og henter hesten igjen. Den har fått hvilt seg en stund og spist litt havre. Skiene og stavene dine knytter jeg sammen og setter inn i vedskjulet så lenge.”

Snart satt de begge på hesteryggen, men uten sal. Halvor holdt seg fast i jakka til Anskar og smilte. Han hadde aldri ridd på en hest før, og det var skremmende langt ned. Det store dyret satte seg i bevegelse, og han kjente musklene jobbe under seg. Mens snøen dalte, gikk hesten trygt og rolig i skisporene mot gården. Halvor følte det som et eventyr, men var samtidig redd for hva de hjemme ville si. Det var nesten mørkt og de likte ikke at han var ute alene i skogen.

Men han behøvde ikke engste seg. Det sto ikke noen biler på gårdsplassen. Anskar hjalp han ned fra hesteryggen og rakte han kikkerten. ”Jeg tror du har mer bruk for denne enn meg. Du glemte den her om dagen, så jeg tok vare på den for deg.”

Så red han rolig tilbake den veien han kom. I skogkanten snudde han seg og vinket. Det blinket og klang i bjellene og det rent lyste fra de fine treutskjæringene og fargene i bogtre og høvre. Messingspennene i seletøyet var blanke som gull.

Sporene på tunet ble raskt borte i snødrevet. Da foreldrene kom litt senere var det ingenting som viste at det hadde vært en hest på gården.

Den kvelden spurte Halvor moren sin om hun trodde på julenissen. ”Men Halvor da, det har jeg jo sagt deg så mange ganger før. Jeg ble lurt med en nisse da jeg var liten. Alle sa det var nissen som kom med gaver, men det var bare bestefar som hadde kledd seg ut. Jeg kjente igjen skoene hans.” Hun satt og så ut i lufta en stund og sukket tungt.

”Som liten var jeg så sikker på at jeg hadde sett en ordentlig nisse en gang, men alle bare lo av meg. Jeg måtte ha sett syner, sa de. Men jeg så en ordentlig nisse……”

Hun så drømmene foran seg og smilte. ”Nissen jeg husker var ganske liten, krokrygget og litt høyere enn deg nå. Jeg var vel en sju eller åtte år den gangen. Etter å ha falt av kjelken i akebakken, blødde jeg skikkelig neseblod. Da kom det en mann som lignet nissen noe veldig. Han hadde langt skjegg og rød lue. Klærne var grå og han hadde øyne som lyste som en isbre. Jeg glemmer det aldri, men det var nok bare en drøm,” sukket hun. ”Han hadde hest også, en vakker hest med gyllent skinn, manen og halen var hvite. Halen var så lang at den sveipte bakken. Men om den hesten var hans? Rart, det er akkurat som om den hesten bare sto i skogkanten og ventet. Mannen ga meg en utskåret hest i gave, men den forsvant før jeg fikk begynt å leke med den. Eller har jeg drømt alt sammen tro?” Hun smilte litt oppgitt. ”Uff, så rare tanker. Nei, nå er det lekser vennen min. Kom igjen!”

Halvor satt der med åpen munn av undring og ville høre mer, men hun tidde. Var Anskar den samme nissen som mamma hadde sett, så var han ekte. Kunne det være mulig da? Han måtte visst spørre nissen om det. Kanskje han svarte? Ingen vanlige mennesker kunne vel ha så flott nisselue eller seletøy til hesten, eller få det til å snø så mye, at alle spor forsvant på et øyeblikk?

Leksene tok lenger tid enn han tenkte, og etterpå lagde de marsipankuler i kjøkkenet. Noen ble rullet i hakket sjokolade og andre ble farget med konditorfarger. Det ble en stor skål med kuler, men noen av dem havnet i munnen også. Mamma fortalte at de var sent hjemme fordi de hadde snakket med læreren hans. Halvor ble sprut rød og tenkte på sin lille løgnen om gavekalenderen. Men mamma var ikke sint, for hun lo. ”Jeg skjønner at du savner adventsskrinet ditt, men det er vel ikke så lurt å lyve eller? Hadde jeg visst at du savnet det så ille, så skulle jeg da gjort det i stand i år også. Jeg trodde du var for stor nå jeg.” Halvor så ned og ristet på hodet. ”Jeg skulle ønske jeg var liten igjen jeg. Alt var så mye enklere da.”

Det ble sent innen han kom i seng. Mamma leste litt for han, men han fulgte ikke ordentlig med. Han tenkte på Anskar, hesten og strikketøyet. Alt surret rundt i hodet.

Ute i mørket sto det to menn å så nedover mot gården. Den ene var usynlig og tvinnet litt på nisselua si, mens den andre sto der som en skygge og sukket over den tunge vesken sin.

Det var tidlig morgen og nede i kjøkkenet hadde adventsskrinet blitt hentet fram. Mamma Magnhild hadde pyntet det med røde sløyfebånd og en grankvist. Denne morgenen ville Halvor finne en lapp der det sto.

”Du bestemmer maten i dag.” Hun smilte for seg selv og vispet pannekakerøre. Hun visste at det var det beste han visst og til kveldskaffen måtte de ha rosinboller med krem og syltetøy. Bare nå dette kunne gjøre han litt mer fornøyd. Hva skulle hun gjøre for å få han til å føle bedre? Han hadde ikke lett for å få kamerater den gutten.

Luciamorgenen opprant med adventsskrin til frokosten for Halvor. Han kjente julegleden spre seg i kroppen i det han forsiktig løftet på lokket. Dette var advent, skikkelig advent. Lappen som lå der fikk han til å smile enda mer. De hadde hatt pannekaker for noen dager siden, men nå kunne han få det igjen.

”Pannekaker, mamma, herlige pannekaker tar vi i dag. Dette er den beste dagen på lenge!” Han danset rundt og mamma fikk en god klem før han stormet opp for å gjøre seg i stand til skolen.

Det ble sang, lussekatter og masse stearinlys i klasserommet. Han var en av stjerneguttene i hvit kjortel og flott hatt med stjerner. Alle slektninger var invitert sammen med naboene. Lucia hadde lyskrans, og det rent skinte rundt henne der hun sakte gikk i takt med sangen sammen med alle sine terner. Hun blunket til Halvor før hun snudde seg mot forsamlingen. Halvor rødmet der han sto, men han likte å kjenne den følelsen av samhørighet med henne. De andre guttene dultet kameratslig til han og smilte. Finere Lucia enn Josefine hadde ingen av dem sett.

Han hadde vist fram lappen fra kalenderen sin på skolen og alle hadde flokket seg rundt han. Ingen andre hadde en sånn kalender. Han smilte litt og gledet seg til hva mamma hadde tenkt til neste dag. Det var godt å slippe å finne på noe å vise fram selv hver dag. Han hadde fortalt i klassen at han hadde sett gaupe også, men det var visst alle mer tvilende til at var sant. Josefine, hadde sagt at hun skulle være med han en dag og se om de virkelig var der. Bare tanken på å sitte der inne på skogen sammen med henne, fikk han til å knise.

Etter skolen hadde han tenkt seg inn til Anskar for å hente skiene sine. Han skulle spørre om han hadde gitt bort en utskåret hest til en liten pike en gang, og om han kunne få ta med strikketøyet hjem? Han kom jo ikke til å bli ferdig om han ikke holdt på. Men været hadde slått om, så mildværet hadde tatt for seg. Stien innover sto full av vann. Det var ingen annen råd enn å gå inn til farmor. Skiene fikk vente til siden. Han hadde hatt en fin dag, så han smilte fortsatt glad.

Men mannen som hadde kommet kvelden før smilte ikke. Han gråt så tårene trillet. Nissen hadde det heller ikke greit. Kvelden før hadde han tuslet ut i låven og laget seg et leie for natten. Han visste at dette ville komme, så han burde ha forberedt seg bedre. Men nå lå skinnfellen hans inne i huset, så det var bare gammelt støvete høy å trekke over seg. Det hadde ikke blitt stort med søvn. Ute hadde det regnet i snøen. Det ble fryktelig glatt. Han måtte strø i timesvis for at ingen skulle knekke ben eller armer. Det ble ikke helt som han hadde ønsket seg.

Noen ganger gikk Halvor til oldeforeldrene etter skole. Det var alltid så lunt og trivelig der. Denne dagen brant det i peisen og det duftet godt av kaffe og kakebakst. Kjøkkenbordet var fullt av nystekte krumkaker og kakedeiger. Ved ovnen sto oldefar med forkle på seg og ordnet med en stor svart gryte. ”Nå skal det bli smultringer. Bare nå smulten blir varm nok så prøvesteker vi hullene vet du. Du skal få smake.” Halvor så uforstående på han. Hull, kunne vel ikke stekes? Det var nok bare oldefar som spøkte med han. Men da oldemor stakk ut den ene smultringen etter den andre fra deigleiven sin, forsto han hva de mente med hull. Det var jo midtstykket i smultringen. Snart hadde flere gylne ”hull” blitt stekt og lagt på gråpapir til avrenning. Oldefar rullet en av kulene i litt melis og rakte den til Halvor. Bedre kaker hadde han da aldri smakt. De lo da han ba om mer.

Etterpå fikk han forsøke seg med kjevle på en annen deig. Det ble fine kjekser som han pyntet med mandler før de stekte dem. Oldemor ga han et gammelt syltetøyglass og i det puttet han i kaker til det var fullt. Det skulle bli julegave til pappa. Halvor tok seg god tid til å skrive pent på en merkelapp. Et rutete tøystykke ble lagt over lokket og så knyttet de det fast med et sløyfebånd.

Ute hadde det begynt å mørkne, men i skinnet fra utelampen så han nissen gå mot låven oppe på gården. Halvor sa fort takk for seg og dro med seg lue, votter og jakke i en fart.

Han løp etter mannen, men han var allerede borte vekk. Ved døra til stallen sto skiene hans pent opp til veggen. De var knytte sammen med fletter av halmstrå og røde bånd. Han tok det forsiktig av og holdt det undrende i hendene. Flettene rullet seg litt sammen og lignet hjerter der de lå. Halvor smilte for seg selv. Dette kunne bli til noe fint!

Han gikk inn i verkstedet og fant fram litt ståltråd. Etter litt surring og vridning hit og dit var han fornøyd. Han lo høyt over sin egen kreativitet. To flotte hjerter ble det, ett til oldemor og ett til farmor. Men så kom han til å tenke på at Anskar kanskje ville ha tilbake noe så vakkert? Han måtte snakke med han og spørre. Kanskje han kunne lære han å lage sånne fletter også?

Hjertene ble puttet i skolesekken, og så gikk han avsted inn over skogen. Stien var såpeglatt etter alt regnet de siste dagene, så han falt overende flere ganger før han var framme ved hytta. Han så Anskar gå fram og tilbake der innenfor. I vinduet brant det stearinlys, og han hørte hesten vrinske nede i stallen. Inne ved hytta var det visst kaldere enn hjemme, for snøen lå som før og alle greiner på trærne var rimfrosne.

Akkurat i det han skulle banke på døra kom nissen i rask gange fra låven. Halvor knep øynene litt sammen og lurte på hva dette var. Han hadde da sett at han var inne i huset?

Halvor tenkte at han like godt kunne spørre om den trehesten med en gang. Men Anskar lo da han spurte. ”Utskårede hester har jeg aldri forsøkt meg på. Jeg liker å lage treboller med litt pynt på, men dyr og mennesker er ikke noe jeg vanligvis skjærer ut. Det hender jeg skjærer noen bitte små saker da, som den lille isbjørnen du fikk. Men hest, nei det er vel mer lik han som bor……”

Han stoppet opp midt i setningen og ristet på hodet. Samme hvor mye Halvor forsøkte å få han til å fortelle mer, så bare smilte han. ”I dag har jeg litt dårlig tid. I morgen kan jeg komme ned til deg med det strikketøyet ditt. Rekker jeg det så skal jeg legge opp til en lue til på en annen rundpinne så pappaen din kan prøve seg også.”

Han fulgte han over skogen og så han trygt hjem før han snudde og gikk tilbake. Gutten vinket fornøyd fra trappa og fikk han til å smile. Anskar følte seg faktisk både glad og lattermild. Det ble travelt framover nå, men det var greit. Han gledet seg som en unge over hva som skulle komme.

Han gikk ned i stallen og la seg i krybba hos hesten. De to var gode venner. Høyet i løa fristet ikke akkurat, men i stallen var det alltid varmt. ”Ja, ja!” sa han høyt for seg selv og krøllet seg sammen. Det er ingen annen rå enn å lukke øynene og sove.” Han gjespet langt og sukket tungt. Han klappet hesten på mulen og den humret til svar. ”Så godt du er her. Du skal nok få mer enn nok å gjøre framover, tenker jeg.”

Neste dag etter skolen, fant Halvor strikketøyet i en striesekk ute på trappa. Han grublet litt over hva han skulle si til pappa. Det gikk lett, for det var da jul. ”Nissen har vært her med jobb til deg og meg pappa, men mamma må ikke se det. Du skal strikke lue til henne, og jeg skal strikke til Josefine i klassen!” Pappa skrattet høyt og holdt seg for munnen da mamma kom inn døra. Fort hadde de to gjemt unna strikkepinner og garn under bordet, og så skøyeraktig på hverandre. Mamma fikk ikke ut av dem hva de lo av, så hun fortsatte med sitt.

Så satt de der og strevde begge to. Pappa fortalte at han hadde ikke strikket siden han gikk på skolen, men han husket det godt. Maske på maske strikket de i takt kveld etter kveld. Når mamma kom innom der se satt, la de hendene uskyldig foran seg og balanserte strikketøyet på knærne under bordet.

Hver dag lå det noe nytt i adventsskrinet til Halvor. Han gledet seg allerede i det han la seg, til å se hva det var. Klassekameratene var grønne av misunnelse. Halvor hadde aldri snakket så mye med de andre før, men nå møtte de han i skoleporten, lo og smilte. Han følte det nesten som et eventyr da de forventningsfulle spurte hva moren hans hadde funnet. Alle ville ha en sånn kalender nå, og ha han som kamerat.

En dag fikk han et bilde av et par skøyter. Den kvelden hadde foreldrene og han pakket sekken og gått inn til skogstjernet. Pappa hadde tent bål og i skinnet fra månen hadde de gått på skøyter sammen. Etterpå hadde de plassert seg tett inntil hverandre på en skinnfell og grillet brødskiver med ost og salt pølse. Mamma hadde ligget på ryggen og telt stjerner til hun ikke orket mer. Halvor hadde hatt det så fint at han ønsket alle andre kunne få oppleve det samme.

Den dagen det lå penger i skrinet var det ut for å handle julegaver, kornnek til fuglene og spise pizza nede i byen.

Neste dag var det en liten grankvist og bilde av en øks i kurven. Det betydde visst at de skulle hente juletre. Den digre kjelken ble tatt fram og farmor og oldeforeldrene hadde også blitt med på turen. Tidligere på høsten hadde de merket hvert sitt tre med en rød sløyfe, så de var lette å finne i all snøen. Igjen hadde de vært ute helt til det mørknet. Halvor hadde gått på ski med lykt på hodet. Han hadde sett etter lyset fra Anskars hus, men det så ikke ut som om det bodde noen der denne kvelden. ”Merkelig?” tenkte han, men han sa ikke noe. Mamma hadde pekt i retning av huset og sagt at der hadde faren hennes bodd da han var liten. Halvor hadde forsøkt å spørre henne ut, men hun sa ikke mer. Det var bare så vidt han ikke hadde fortalt at han hadde vært der inne.

Anskar lo godt av det han så og hørte, men disse kveldene holdt han seg kloklig usynlig. Likevel fulgte han med dem på turene og gledet seg over så fint de hadde det.

Om dagen ryddet nissen låven for gammelt høy, feide i underlåven og reparerte litt på både dører og vinduer. Tiden gikk fort mot jul, så det gjaldt å få alt på plass. Han var vant til å jobbe, så han gledet seg over det han fikk til.

Mannen inne i huset i skogen feide ut gammelt støv. Selv om Anskar hadde tatt unna det verste, så var det fortsatt mye igjen å rydde i skap og skuffer. Minnene kom over han til stadighet der han fant fram gamle leker, vakre tekstiler og julepynt. Selv om det var noen dager til jul hadde han tatt fram esken med juletrepynt. Der var de gamle skjøre glassfuglene, kuler, flagg og glitter. I toppen skulle han ha en stjerne. Han holdt forsiktig i de gamle talglysene med klemmer og så gråt han litt igjen. Men gråten var god denne gang. Han kledde fort på seg og gikk ned mot gården. Der i kveldsmørket kunne han stå å liksom følge med og føle på menneskene i husene. To av husene sto tett inntil hverandre, mens det lille røde lå litt bakenfor låven. Hva ville de si om han banket på tro?

Denne dagen gikk Halvor inn til farmor som vanlig etter skolen. Han tok av seg støvlene i gangen og fortsatte inn i kjøkkenet. Der ved bordet satt oldemor og farmor. Det brant i ovnen, de hadde tent mange stearinlys på bordet og han kunne høre julesang fra radioen. Begge satt og strikket votter mens de pratet. De merket ikke Halvor med det samme, så han stoppet opp og lyttet intenst da nissen ble nevnt.

”Det er rart hva som fester seg hos en liten unge. Magnhild mener fortsatt at hun så en som var nissekledd som liten. Han var jo akkurat som en nisse da, med det lange lyse skjegget sitt. Hvor ble det egentlig av den hesten hun fikk?” spurte oldemor. ”Ble av og ble av,” svarte farmor litt irritert. ”Vi kunne da ikke la henne leke med den så Walter så det. Han hadde med en gang forstått hvor den kom fra. Jeg gjemte den i boden din i esken med de gamle gardinene. Der ville han aldri finne på å se etter noe som helst. Det er mye som ligger der enda. Men nå er det da et år siden Walter døde, så det kunne det vært moro og finne fram den esken igjen. Jeg lurer på hvordan Jon Anskar har det nå? Han begynner da å dra på årene han også. Jeg skulle……….”

Så bråstoppet hun. Halvor hadde stått musestille, men han ble likevel oppdaget.

”Kjenner dere nissen? Gjør dere?” Halvor sto der og rent hoppet av iver, men ingen ga han noe svar. Oldemor pakket sammen strikketøyet, sa takk for kaffen og bare gikk.

Halvor sto igjen så skuffet. ”Men farmor, kjenner du nissen? Kan du ikke fortelle meg om den hesten til mamma da? Fikk hun den av nissen? Hun har fortalt meg litt om det!”

Farmor ristet på hodet. ”Det der får din mamma finne ut av selv. Det er mer mellom himmel og jord enn vi vet skjønner du. Kom nå så tar vi et slag Ludo.”

Halvor hadde slett ikke lyst til å spille Ludo. Han tenkte så det knaket, mens han kastet terningen og flyttet brikker. Om farmor absolutt ville spille, så fikk de vel det da. Hun lot han vinne som vanlig og premien var et stort krus kakao med krem. Han slurpet det fort i seg og sa han måtte gå. ”Hvor skal du i dette griseværet da?” sukket hun. Halvor var ikke til å stoppe. Han forklarte at han kunne da ha hemmeligheter han også.

Fort småløp han over gården og ned til den vesle stuen der oldeforeldrene bodde. Han banket hardt på døra og gikk raskt rett inn. Oldemor så helt forskrekket ut og la fort et tørkle over det som lå på bordet, men Halvor hadde sett det allerede. ”Hvem eier den trehesten der? Er det den mamma sa hun hadde fått av nissen?”

Hun bredte tørrkledet til siden og sukket tungt. ”Det kan visst være det samme, du har jo allerede sett det. Her er hesten som din mamma fikk ja, og mer til. Ser du denne fine trenissen med lang lue, beksømstøvler og vadmelsklær. Sånn gikk folk kledd i gamledager forstår du. De var ikke nisser, men hardt arbeidende bønder. Jeg har fått dette av en mann farmor kalte kjærestenissen sin, han hadde langt lyst skjegg og brukte ofte en rød lue på hodet. Han heter egentlig Jon Anskar.”

Halvor stanset nesten å puste, så det tok litt tid innen han fikk sagt noe. ”Kjenner du Anskar?” Oldemor så overrasket på han. ”Kjenner du Jon Anskar?” sa hun. De ble sittende å se på undrende på hverandre.

Oldemor sukket og fortalte stille: ”Jon Anskar var farmors ungdomskjærlighet. Men tror du ikke han hadde fått for seg at han skulle dra ut i verden. Jobb og alt hadde han ordnet rett før de ble kjærester på ordentlig, så plutselig bare reiste han. Han hadde ikke råd til å la være, sa han. Det var ikke lett å få en godt betalt jobb her i bygda når man bare var 17 år. Om han giftet seg med farmor kunne de ta over gården etter hennes far, men det var ikke hans drøm akkurat. Han var ung og ville se seg om. Ikke tale om at han ville være gårdsgutt for henne som han sa. Det ble litt av en huskestue. Han slo opp med farmor og var skikkelig ufin mot både oss og sin egen familie. Jeg har aldri forstått hva som skjedde med han den våren? Farmor ble så sint på han at hun ba han aldri skulle komme hjem igjen. Han kom ikke heller, før mange år senere. Det var den vinteren din mamma hadde begynt på skolen.

Farmor hadde giftet meg med storebroren til Jon Anskar. Han het Walter. Han var så snill og grei og ville mer enn gjerne drive gården hennes. Du skjønner nok ikke sånt du Halvor, men det var ikke lett å drive en gård alene for en jente den gangen.

Hilda var fast bestemt på at gården den skulle hun ha, koste hva det koste ville. Oldefar hadde allerede den gangen så mye vondt i kroppen at han ønsket hun overtok da hun giftet seg. Han hadde ikke klart det stort lenger, og det visste hun. Leddgikt er slemme greier. Hilda har nok kanskje angret i mellom, men sånn ble det. Man kunne heller ikke ha småunger uten å være gift den gangen, og unge ville hun da ha. Så da vinteren kom, ble mamma`n din født.

Jon Anskar, eller Jon som vi kalte han, forble sjømann. Han var innom her den ene gangen og så dro han ut igjen. Siden har vi ikke verken sett eller hørt fra han. Det har gått så mange år nå, og så lang tid. Ser du disse trefigurene? De har Jon skåret ut. Moren din fikk tak på en av dem en gang hun lekte gjemsel inne i boden, men hun påsto at hun hadde fått den av nissen. Det rare er at denne hesten hadde jeg helt glemt? Jeg husket ikke at det var en utskåret hest her en gang, men det må jo være en av Jons trefigurer.”

Halvor tenkte seg om, så kom det: ”Kan jeg få låne den litt, den hesten altså? Kanskje jeg kan spørre noen om hvor den kommer fra? Om noen husker altså!” Meget motvillig lot oldemor han ta hesten med seg, mens hun sukket tungt.

Halvor var fort ute av huset. Han spente på seg skiene og la i vei inn over skogen. Var det Anskar som hadde laget denne hesten eller var det den mannen Jon Anskar? For et rot. Det kunne da ikke være mulig at to menn skulle hete det samme rare navnet heller?

Han stavet i og farten økte. Denne vinteren hadde han virkelig fått til det med å gå på ski. Han var stolt og glad over seg selv og sine ferdigheter. Kanskje han skulle melde seg inn i skiklubben? Mange av de i klassen var med der. Han smilte og fòr av sted så snøen sprutet rundt han.

Inne ved huset bråstoppet han. På trappen sto ikke bare en mann, men to. Den ene var like høy som pappa og den andre var betydelig kortere. Begge hadde nisselue på, men bare den ene hadde en som rakk til knærne. Plutselig forsvant den minste og Halvor stoppet opp inntil trappa. Han hadde mest lyst til å komme seg vekk, men han ble så fryktelig nysgjerrig også. Hadde han sett dobbelt bare, eller hva var dette?

”Morn du!” sa mannen og svingte med lua si. ”Hvem er du? Hjelp som du ligner storebroren min da han var liten da. Du bor nede på gården du vel?” Halvor skled litt bakover og våget ikke si noe med det samme. Da så han Anskar nede ved låveveggen. Han vinket litt og samtidig holdt han fingeren opp foran munnen som han hadde gjort da de så på gaupene. Hva mente han? Skulle han tie stille eller var det nissen som ikke ville bli oppdaget? Men han måtte da svare mannen?

”Morn! Hvem er du? Bor du her nå?” Mannen lo og nikket. ”Jeg bodde her som liten, og nå har jeg tenkt å bo her litt igjen. Det er lenge siden noen holdt til her, men det skulle en ikke tro. Kjenner du noen som kanskje har vært her og gjort rent til jeg kom? Vil du komme inn og prate litt kanskje?” Halvor klarte ikke helt å bestemme seg, men Anskar der nede vinket han liksom mot seg. Sakte spente han av seg skiene og fulgte mannen inn. Bak han kom nissen også, men han var usynlig nå.

Det duftet av grønnsåpe og granbar. I den store kobberkjelen ved peisen var det fullt av bjørkekubber og på bordet var det lagt på en vakker brodert duk. Det var ikke et strikketøy å se, ikke et treskjæreemne eller noen kniver og ingen seng midt i stua? Halvor sto der som et spørsmålstegn. Mannen slo ut med armene og ønsket han velkommen.” Her trådde jeg mine barnesko forstår du. Jeg og broren min lå andføttes i en seng der borte i hjørnet og vår mor og far holdt orden i både hus og låve. Du ser ut som du lurer på noe? Vet du ikke hva andføttes er sier du? Jeg lå med hodet den veien og broren min med hodet i motsatt retning. Vi var så små at føttene våre møttes på midten liksom. Det gjorde at vi holdt oss varme. Dere har det nok ikke sånn nå. Du ligner Walter, broren min. Han var vel din bestefar? Uff, nå gjør det vondt her inne!” Han dunket seg på brystet og kremtet. Halvor så ned og tårene dryppet på gulvet. Mannen tok han vennlig under haken og løftet det tårevåte ansiktet opp. ”Du er barnebarnet til Walter du, er du ikke? Jeg så bilde av deg for en stund siden.” Halvor nikket og hulket høyt. ”Han er død han, bestefar. Jeg savner han noe fryktelig.”

Mannen ledet han bort til en stol, så han fikk satt seg. Så satt de rett ovenfor hverandre. ”Unnskyld, jeg glemte visst å presentere meg. Jeg heter Jon, Jon Anskar. Din bestefar var altså storebroren min han, og jeg savner han også noe veldig. Tenk å ha en bror, og så ikke få være sammen med han mer. Jeg har vært så dum så lenge kan jeg fortelle deg. Men for litt over et år siden ringte broren min til meg og sa at han ville treffe meg. Jeg var i Oslo med cruisebåten jeg jobbet på. Som kaptein kunne jeg ta meg litt fri for å treffe han. Walter kom om bord og vi hadde tre hele dager sammen. Han var syk allerede da, og var i byen for nye undersøkelser. Men det snakket vi ikke så mye om. Vi snakket om barndommen, om minner og om hvordan dere hadde det der hjemme. Walter fikk meg til å love å komme hjem igjen snart. Han sa at huset her bare sto og ventet på meg. Han hadde holdt det i orden i alle år, i tilfelle jeg ville komme. Det var så godt å gå inn her og se hvor velholdt og pent det var fortsatt. Jeg så bilder av både mammaen din og deg den gangen. Det var derfor jeg kjente deg igjen. Har de det bra da? Du forstår at jeg lovet Walter å komme hjem å hjelpe dere om han døde. Så nå er jeg her.

Men mammaen din vet ikke noe om dette og ikke slektningene dine heller. Det er nok best vi ikke forteller dem om meg med en gang!”

Borte i kroken satt nissen og tørket øynene sine for tårer. Det var så flott å se de to sammen ved bordet, at han kunne godt fryse og sove nede i det gamle høyet i låven i dagevis, bare for å få oppleve dette øyeblikket.

Halvor likte denne mannen. Han var da i slekt med bestefar også. ”Vil du komme til oss på julaften tror du? Mamma sier alltid at ingen skal sitte alene på en sånn dag, uten at de vil det. Du vil vel ikke være alene her? Vi skal ha masse god mat, gå rundt juletreet, lese juleevangeliet og knekke nøtter og så skal vi ha pakker. Jeg kan lage noe til deg, så du får en gave også.” Halvor så forventningsfullt på mannen. Litt urolig ble han da han så at det rant tårer nedover kinnene på mannen, men han tenkte at han sikkert var så glad for ikke å være alene på julaften, at det var derfor han gråt.

Jon nikket vennlig og tok hånden til Halvor i sin. ”Takk skal du ha. Du er da en god gutt. Nå må du nok skynde deg hjem, før det blir mørkt. Kanskje jeg kan være en overraskelse på julaften? Jeg har da skjegg nok til å våre en erstatning for nissen vet jeg. Du tror vel på julenissen? Men han har så utrolig mange han skal besøke på julaften så jeg kan hjelpe han litt.”

Anskar holdt seg forskrekket over munnen for ikke å rope ut, at han ville være nisse denne jula også. Han tok seg fint inn igjen og tenkte at det skulle da de to mennene virkelig bli to om.

Da Halvor spente på seg skiene og gikk hjemover fulgte Anskar etter. Borte ved plassen de hadde sett gaupene grep han gutten fort i armen så han falt. Halvor ble først litt irritert, men måtte le da nissen lo. ”Hei på deg. Du går jo så fort nå, at snøen nesten smelter etter deg. Jeg måtte snakke litt med deg forstår du. Likte du mannen? Han er da så stolt over deg at han gråter!” Halvor satte store øyne og spurte: ”Han så snill ut! Kanskje han kan bli min nye bestefar.” Anskar holdt seg på magen og skrattet. ”Jo visst, jo visst, men det er det nok bare farmor som kan bestemme. Men et godt emne er han, det er sikkert og visst. Sikkert og visst……”

Neste morgen kom Kong Vinter tilbake så snøføyka igjen sto omkring husene. Gårder, trær og veier ble raskt dekket av store mengder snø. Anskar sto i stalldøra da Kongen kom som et uvær. ”Avlegg rapport!” ropte han ut mens istappene hang helt ned til bakken fra nissens skjegg.

”Ærede konge, her går det fint. Vi nærmer oss en familieforsoning eller hva vi skal kalle det? Merkelig så like vi er, den mannen som kom og jeg?” Kongen lo. ”Hvorfor tror du jeg plasserte deg her? Du var jo helt perfekt. Da du begynte å vise deg for gutten ble det jo enda bedre. Jon og du kan jo de samme tingene, så du kan bare flytte nå!”

Anskar åpnet munnen av forskrekkelse. ”Var det derfor det passet å sende meg hit? Fordi vi var like og het nesten det samme? Jeg vet at han er en hyggelig fyr. Han kan treskjærerkunsten bedre enn meg, han kan strikke, drive gården og jammen kan han ikke brodere også. Det er ikke mye bruk for meg lenger da vel? Guttungen liker han også. Kan det bli bedre da tro? Hva blir det med meg nå? Skal jeg videre, sier du?” Kongen lo så veggene på låven ble hvite av rim. ”Du skal videre ja, og det fort skal jeg si deg. I kveld skal du pakke sammen sakene dine og forberede deg på å flytte. Her kan du ikke være lenger. Når mannen her i huset setter i gang, må det yngre krefter til. Jeg tenkte gutten din Jens skulle få prøve seg litt. ”

Anskar bøyde hodet ned og følte seg trist og lei. Han følte seg gammel og ubrukelig, men det kongen bestemte, var sånn det ble. Det var bare å pakke sammen og bli med på en ny reise, til ukjent sted. Han sukke og bukket til svar. Kong Vinter syntes reint synd på han og trakk pusten godt inn. Så blåste han vekk snøen på hele gårdsplassen og helt ut til hovedveien i ett pust. Så forsvant han med nordavinden.

Lenge sto nissen og så utover den vakre lille gården, mot den snøtunge skogen og opp på himmelen. Det ville bli vondt å forlate dette stedet. Han hadde hatt det så fint. Men etter at mannen kom på plass i huset, var det mindre trivelig. Han børstet den verste snøen av skjegget sitt og gikk inn til hesten.

Nede på gården ryddet de snø så svetten silte. Pappa forsøkte etter beste evne å få det til å se pent ut. Etter mye strev var det blitt vei både til farmor og til oldeforeldrene. Det måtte bli bra innen kvelden, for de ville få gården full av unger og voksne i kveldingen. Halvor visste ikke at de skulle få besøk og lurte på hvorfor alle var så hemmelighetsfulle? Men han fikk ikke svar av noen av dem. I adventsskrinet hadde det bare stått. ”Vær klar klokka seks!” Han hadde sine egne hemmeligheter, så han spurte ikke mer.

Lua til Josefine var klar nå. Ja, det ble en lue, for han orket ikke strikke mer. Pappa hadde hjulpet han å få den ferdig, for det hadde gått alt for sakte for han. Oldemor hadde laget både snorer og pynt til begge luene. Da de kom og ba om hjelp hadde hun vært skikkelig imponert. Hun hadde lovet å ikke si noe til mamma. Så nå var gavene pakket pent inn. En lue til mamma og Josefine fikk sin lue i et flott skrin. Halvor hadde malt det hvitt og pyntet det med diamanter og en engel. Mamma hadde hjulpet han med det den dagen det lå en lapp med ”juleverksted” i adventsskrinet hans. Så nå skulle Josefine få sitt eget adventsskrin. Hun hadde lovet å komme denne formiddagen, for de hadde fri fra skolen. Alle skulle samles på skolen på kvelden til avslutningsfest. Han gledet seg til det. De hadde øvd inn sanger i massevis, og de skulle ha både kaker og brus.

Josefine kom på ski til gården den dagen. Halvor fikk på seg sine skier, og tok henne med til plassen der han hadde sett gaupene. De satt lenge på tømmerstokken under grantreet. Hun fikk låne kikkerten og de ventet i stillhet. Tiden gikk. Det var fint å sitte sånn tett inntil hverandre. De så ingenting til gaupene, men det gjorde ikke noe. Hun hadde tatt hånden til Halvor i sin og sagt at de kunne være kjærester. Det var mye større for dem begge, enn å få se gauper.

Da Josefine hadde gått hjem, gikk Halvor en tur opp til gården i skogen. Mens han gikk, tenkte han på hva hun ville si om gaven han skulle gi henne. Han gledet seg til å høre hva hun syntes.

Mannen var ikke å se, men det var spor i nysnøen som gikk inn i stallen. Han fulgte etter og ropte. ”Hei du, hva driver du med egentlig. Er du både den mannen inne i huset og deg selv eller. Jeg skjønner ikke dette jeg, men jeg ser jo at dere er litt forskjellige. Er dere tvillinger kanskje?” Anskar tittet smilende fram og satt seg ned i det gamle høyet. Gutten dumpet ned ved siden av han.

”Nå skal du høre gutten min. Jeg skulle egentlig aldri vært synlig for deg, men det ble jeg da. Du må ikke fortelle det til noen, men jeg er av nisseslekt og kom hit til gården for å gjøre det klart til eieren av hus og låve kom tilbake. Nå er han her og har overtatt selv. Jeg flytter i kveld jeg. Hvor, det aner jeg ikke. Men skulle du komme ut for noe, så skal jeg alltid forsøke å hjelpe deg. Når du kjenner at kulda biter deg i kinnet, kan du vite at det er meg som nyper deg litt. Om du henger litt fast blant greiner og kvister i skogen, skal du vite at da er jeg der. Finner du litt halm og høy her og der, så er det meg eller en av mine slektninger som har vært her. Han overtar nå, men synlige blir han nok ikke for noe menneske annet enn på julaften kanskje. Pass på å oppføre deg ordentlig og sett ut julegrøt, så vil det gå deg vel.”

Halvor kjente at han gråt, men tørket det sint vekk. ”Du kan ikke bare forsvinne vel! Du skal jo lære meg så masse. Hvordan laget du for eksempel de flettene til å binde sammen skiene mine med og hvem skal lære meg å skjære ut noe så fint som denne?” Han dro trehesten opp av lomma og la den i hånden til nissen.

Anskar studerte hesten grundig og smilte. ”Her har du et skikkelig håndverk. Jon der inne i huset, vil nok mer enn gjerne lære deg dette. Han har laget den til moren din, for mange år siden. Han har blitt en enda bedre treskjærer siden det. Be han om å lære du, så kommer du til å få en mye bedre innføring enn jeg noen gang kan gi deg. Men fletter kan vi fort lage, kom igjen!” Han reiste seg brått og dro med seg en diger høydott. Han dyttet det ned i vanntrauet til hesten og sa de skulle gå seg en tur, mens det ble vått.

Han tok hånden til Halvor og sammen gikk de ut på gården. Jon var ute på trappen og feide den fri for snø, med en kost maken til den Halvor hadde laget med pappa. Han vinket og lo. ”Hallo, er du her igjen! Det er mye snø. Kan du ikke hente den spaden der da, så får jeg laget en vei ned til låven. Har du sett til hesten min? Er den ikke fin! Faren min hadde en sånn da jeg var liten, så det føles nesten som om den vet hvem jeg er. Jeg skal bare ta på meg litt tykkere tøy, så kan du bli med meg å hugge juletre.” Halvor så fra Anskar til Jon. Så ikke mannen nissen? Nei, han gjorde visst ikke det. Anskar lo godt og danset rundt og slo kollbøtte i snøen. Det ble ikke et spor etter han, så det var visst bare Halvor som så det. Da mannen hadde lukket døra, tok nissen han i hånden igjen. ”Kom nå, så fletter vi litt gammelt høy.”

Høyet var kliss vått, men da gikk det lett å bøye uten av det gikk i stykker. Stråene ble lagt pent ved siden av hverandre og delt i tre lange, tynne hauger. Nissen dro et rødt bånd opp fra lomma og knyttet alt sammen i den ene enden, så flettet han. Bit for bit ble lagt over hverandre sammen med det røde båndet. Snart hadde de en lang remse. Anskar la inn litt og litt høy etter hvert. Høyfletten kunne bli så lang han ville, forklarte han. Halvor forsøkte han også, og trodde han skulle klare det alene en annen gang.

Da Jon kom inn i stallen forsvant Anskar plutselig, men fletten hadde Halvor fortsatt i hånden. ”Har nissen vært her igjen? Han har flettet man og hale på hesten så vakkert, at jeg ble helt rørt over velkomsten. Eller er det du som forsøker å lure meg her?” Halvor slapp halmfletten som om han hadde brent seg og lo nervøst. Han synes det var litt skummelt av nissen kom og gikk? Halmfletten dyttet han fort ned i den store lommen i anorakken sin sammen med trehesten.

Snart satt han høyt til hest med mannen. Sakte red de to gjennom den tette skogen. Plutselig kom det en isvind over dem. Halvor kjente det skikkelig bet i kjakene, men samme hvor mye han tenkte, kom han ikke på hva han skulle huske om det som skjedde? Borte var minnene om Anskar og alt de hadde hatt sammen. Kong Vinter sørget for å blåse vekk alt han ikke burde huske. Nissen løftet sekken sin og fulgte Kong Vinter til sitt nye hjem.

Snø fra de store trærne drysset ned over dem i ett sett. De så nesten ingenting i det Kong Vinter igjen sveipte over landskapet. Jon blir helt forskrekket da det plutselig ropte til rett foran han. Hesten steilte litt og Halvor holdt seg krampeaktig fast. Vinden roer seg, og foran dem sto farmor med favnen full av grankvister. ”Hei du farmor. Nå kjørte vi nesten på deg her.”

Hun så helt forskrekket ut og sa ikke et ord. Brått slapp hun alt hun holdt på rett ned, og tok seg til hodet. Jon gled raskt ned fra hesteryggen og tok varlig hånden hennes. ”Gikk det bra? Er det deg?” Han rødmet der han sto. Halvor som fortsatt satt på hesteryggen studerte de to, der de stirret på hverandre som om de var redde! Farmor stotret fram at hun bare var i skogen etter granbar til å ha foran døra si til jul. Mannen bøyde seg ned og samlet det sammen. Han tok hesten i grima og leide den med seg. Farmor fulgte med dem, men hun var helt merkelig. Hun spurte ikke en gang hvorfor Halvor satt oppe på den hesten? Han kjente på seg at det var noe rart, og ble litt redd. Kunne denne Jon trylle? Forhekset han mennesker? Men så snudde mannen seg mot han og smilte blidt. ”Sitter du fint der gutten min? Vi får vel hjelpe damen hjem med dette, er du ikke enig?” Halvor nikket og følte at han kunne slappe av. Han så på farmor og mannen som liksom dultet til hverandre sånn som han og Josefine pleide å gjøre.

Snart var de hjemme på gården og på utsiden av farmors dør la mannen granbaret pent på plass. Så bukket han galant for farmor og kysset henne på hånden. ”Tror du jeg kan få komme tilbake en dag vi liksom får summet oss litt, så kunne vi prate om gamle dager. Jeg fikk førstehåndsinformasjon fra min bror forstår du. Så jeg vet hvordan det ligger an her. Ja, jeg vet om det med jentungen også.”

Nå var det farmor som rødmet og hun stirret ned i snøen. Jon hjalp Halvor ned. Så svingte han seg flott opp på hesteryggen igjen og red der i fra. Farmor vinket til han og rettet litt på granbaret. ”Nå fryser jeg, så jeg går inn. Hils hjem da Halvor:” Døra ble lukket bestemt igjen, så han forsto at hun ville være alene.

Mørket senket seg og Halvor løp av sted. Klokka måtte da være mange, og han skulle da på skolefest. ”Vær klar klokka seks!” hadde det stått i adventsskrinet. Tenk om de hadde en overraskelse?

Akkurat i det han rundet hjørnet av låven, så han det. I den snødekte hagen hang det ballonger og lyslykter i alle farger. Flere av trærne hadde fått juletrebelysning og langs stien brant det i både islykter og fakler. Lenger inn i hagen var det et stort bål.

Pappa kom imot han og smilte. ”Endelig kom du! Vi har en overraskelse til deg. Skolefesten blir her i kveld. Hele klassen din er på plass med sine foreldre og søsken. Vi skal grille pølser først og steke pinnebrød. Du har jo ikke hatt bursdagsselskap med klassen, så det feier vi også nå. ”Velkommen til førjulsfest alle sammen!” ropte han ut. ”Nå griller vi først mat og så går vi inn i storstua etterpå og spiser kake. Vær så god forsyn dere!”

Snart summet hele hagen av glade stemmer. Det skinte så vakkert og glitret i snøen. De spiste og sang julesanger sammen. Etterpå gikk de inn. Det ble fullt av mennesker overalt, men huset og var stort, at det var plass nok. Alle måtte se adventsskrinet hans, og Josefine hvisket at hun hadde det gøy. Halvor smilte fra øre til øre og følte for første gang, at han virkelig hørte til sammen med klassekameratene sine.

Anskar og Kong Vinter kom også innom gården. De tittet inn igjennom vinduet i stua og smilte over alle de glade menneskene der inne. ”Sånn,” sa Kongen. ”Nå har du flyttet!” Nissen så forundret på han. ”Hit? Skal jeg bo her på gården?” Kongen lo så snøen feide over dem. ”Hvor ellers! Du har hele din familie her i nærheten. Gutten har da nissedrømmer, så det vil passe fint for deg i mange år framover. Men husk en ting, nå er det slutt på å være synlig for han, unntatt kanskje på julaften da. Hvordan vi skal ha det siden, får vi diskutere med de andre først. Lykke til!”

Anskar følte seg så utrolig glad. Det kunne da være det samme om han var synlig eller ikke nå. Han likte å kunne følge med på disse menneskenes liv og det skulle han få lov til å fortsette med. Han lo høyt for seg selv og stupte kråke over hele gårdsplassen, men ingen så det. Vel inne på låven, bredte han det nye friske høyet fra i sommer over seg, dro nisselua nedover ørene og sovnet med et smil om munnen.

Julaften opprant med glitrende nysnø og solskinn. Halvor hadde sovet lenge og spratt opp. ”Det er julaften, det er julaften!” jublet han. Inne i stua sto juletreet ferdig pyntet og mamma hadde radioen på fullt med vakker musikk. ”God jul,” sa hun. ”Det er da heldigvis ikke kvelden enda. Jeg har mye igjen å gjøre før det. Farmor var akkurat innom og fortalte at hun hadde bedt med seg en venn til i kveld? Lurer på hvem det er? Jeg ante da ikke at hun hadde en mannlig venn en gang? Hun var så rar, og sa hun måtte komme innom å prate med meg før julen ringes inn. Ja, ja, nok om det. Har du sovet godt? Det var så fint i går kveld. Josefine ble like glad for gaven hun fikk av deg, som du ble for alt det som skjedde. Det var riktig at hun fikk åpne gaven mens du så på. Hvem har lært deg å strikke da? Oldemor eller? Fint var det i hvert fall. Nå må du få på deg klærne. Vi skal spise frokost, og så er det ut og bære inn juleved.”

Halvor og pappa bar ved og måkte snø, så gårdsplassen ble skikkelig vakker. De trampet av seg i gangen og gleder seg til å komme inn for å spise formiddagsgrøt med de andre. Men der i kjøkkenet satt mamma og gråt sårt. Farmor sto ved vinduet og stirret ut i luften, og oldeforeldrene var helt oppgitte. Halvor så fra den ene til den andre og lurte på hva slags julekveld de nå hadde i vente? Var mamma syk?

Hesten!!! Plutselig kom han på hesten. Han løp ut i gangen og hentet den fra anorakken og rakte den til mamma. Hun grep den og stirret storøyd på han. ”Hvem har gitt deg den? Hvem?”

Halvor klappet henne forsiktig på hodet som om hun var en liten unge. ”Oldemor hadde den hele tiden. Du hadde sett nissen du. Det var Jon Anskar som hadde kledd seg ut. Nei, ikke kledd seg ut akkurat da. Han gikk i sånne nisseklær da også han. Faren hans eide den store hesten du så. Var den ikke vakker mamma? Jeg har ridd på den jeg sammen med….. Det husker jeg ikke, men jeg har ridd på den gamle hesten med messingbjeller og utskåret bogtre og høvre??? Det het da det eller? Høvre? Hvor har jeg de ordene fra?” Han satte seg ned på gulvet og støttet hodet i hendene. Merkelig hva han mintes plutselig. Han hadde sett en nisse med veldig lang lue, og det var ikke Jon Anskar. ”Mamma, det må finnes en nisse der ute, det må da det eller?”

Mamma klappet han på hodet og sukket tungt. ”Ja, da det finnes sikkert en nisse der ute. Men nissen denne gangen er nok farmor. Hun er en skikkelig nissekjerring,” sa hun bestemt. Farmor rødmet, men smilte. ”Kan han få komme da?” Halvor så fra den ene til den andre. ”Hvem har du bedt da?” Farmor vred på seg der hun satt og hvisket stille. ”Faren til mamma`n din, Jon Anskar.” Halvor oppfattet bare navnet og skrattet høyt.” Han har jeg også bedt, men det har jeg ikke sagt til mamma. Hun har da alltid ment at ingen skal behøve å sitte alene på julaften, om de ikke har lyst. Han vil nok mye heller komme hit, enn å sitte der oppe i skogen for seg selv.” Nå ble mamma rød. ”Kjenner du han også? Hva er det som har skjedd her bak ryggen på meg?” Hun virket skikkelig irritert, men da var det pappe som ordnet opp. ”Nå spiser vi grøt, og så er vi ferdig med det. Grøten blir da kald og nissen venter nok på å få sin del også. Sett dere til bords, så får julekvelden bli akkurat så spennende som en julekveld kan bli. Vi klarer nok dette også, bare vi får svelget grøten.”

Nissen var usynlig og sto borte ved den sprakende vedovnen. Han var et eneste stort smil og tørket tårene sine, for han hadde blitt redd for at det verken skulle bli en god jul for menneskene hans eller han skulle få julegrøt. Nå så det ut til at alt roet seg ned. Grøt ble det, takket være mannen i huset. Anskar tuslet lykkelig ut på låven igjen, og ingen så han. I kveld skulle han få enda mer grøt. Da kom kona hans og de var bedt til nabogården sammen med alle de andre nissene. Der på den gården, ble det alltid båret ut et enormt grøtfat på låven i det julenatten begynte. Det var som takk for gavene menneskene på gården hadde fått.

Mamma Magnhild kjente seg litt lurt, men skjønte foreldrene sine også. Hun følte både sorg og glede. Stille spiste hun skje for skje av grøten, men våget ikke se opp. Hun trengte litt mer tid, før hun kunne ønske Jon Anskar velkommen.

Da kirkeklokkene ringte julen inn, sto hele den lille familien på kirkegården og tente lys på bestefars grav. Halvor kjente hvordan de voksne tok seg sammen for ikke å gråte høyt. Han så seg litt om i stedet for å vente på de andre. Overalt var det folk som kom og gikk på kirkegården. Plutselig hørte han dombjeller. Der ved porten sto det en vakker hest, pyntet til det ytterste med fargede bånd og bjeller. I sleden satt Jon og holdt tømmene. Halvor løp bort til han og hilste blidt. ”Hei, så fint du kom. Kan jeg få sitte på hjem, for du blir vel med til oss nå?” Mannen smilte blidt, men ristet forsiktig på hodet. ”Jeg kan ikke bli med, om ikke din mamma ønsker meg velkommen Halvor. Det er bare hun som kan bestemme det. Tror du, at du kunne spørre henne om hun vil kjøre en liten tur med meg nå på julekvelden?”

Halvor løp ned til de andre og nappet mamma i armen. Hun ble med han, litt motvillig. Hun satte seg ned i sleden og Jon pakket saueskinnsfellen om henne. Så smattet han på hesten og til klangen av kirkeklokker og dombjeller forsvant de innover skogen.

Hva som ble sagt mellom de to, fikk ikke Halvor vite før mange år etterpå. De kom til gården etter en stund og Jon ble ønsket velkommen inn med de andre.

Det ble en litt annerledes julekveld for dem alle, men for Halvor var den perfekt. Han fikk mange flotte gaver og av Jon fikk han et gammelt skrin.

”Dette skrinet var noe jeg hadde som barn, sa han. ”Det er gammelt og inne i det, er det en spilledåse. Jeg synes du kan overta det etter meg. Du kan jo bruke det til å ha sånne ting som slipsnål og mansjettknapper i det. Det går fort til du er en voksen mann og trenger sånne ting.” Halvor fortalte om sitt adventsskrin og hvor mye glede han hadde hatt av det opp gjennom årene. Så ga han det til Jon. Han måtte da han en julegave han også.

Kvelden gikk fort. Da Halvor gikk opp med gavene han hadde fått, spilte han den lille tynne melodien på det gamle skrinet en gang til. Bestemt lukket han det igjen og smilte. Dette skulle bli hans adventsskrin for resten av livet. Han var så fornøyd og lykkelig. Alt hadde blitt så forandret fordi Jon hadde kommet. Halvor hadde fått seg en liten kjærest til jul, og det hadde visst farmor også.

Han tenkte så det knaket. Hadde han truffet en nisse, eller var det bare noe han hadde drømt om? Han så ut av vinduet og oppdaget at det snødde der ute.

Men hva var det? Borte i veien så han en vakker hest med en mann på. Mannen hadde en rød lue som liksom danset bak ham. Han trykte nesa inntil vinduet og stirret. Mannen vinket blidt til hilsen og så svingte hesten inn på gården. Han hørte bjelleklang. Det skinte i messing og snøen virvlet opp omkring dem. Så var alt borte. Han sank tilbake og stønnet. Hva var dette, var det nissen? Det var akkurat som om han hadde sett dette før en gang, men han kunne ikke huske om det var sant eller ikke? Han ristet smilende på hodet. Det var julaften, og da var vel nissene litt synlige, det hadde alltid bestefar sagt.

Fort løp han ned til de andre i stua igjen. Der lyste juletreet så vakkert, de drakk gløgg og spiste pepperkaker. I døra sto det en nisse. Han bukket galant. Så holdt han fingeren for munnen, for at Halvor ikke skulle si noe. Gutten rygget litt tilbake da nissen grep han i armen, men redd var han ikke. Anskar smilte til han og trakk seg stille tilbake skritt for skritt.

Nå var nissen klar for sin julekveld. Han lo høyt og smilte til kona som hadde kommet også. Hun satt som en prinsesse i salen. Han svingte seg opp på hesten bak henne. Nå var han trygg på at Halvor hadde blitt skikkelig glad og fornøyd. ”Kom igjen, når rir vi til julegilde. Jeg gleder meg til risgrøten!”

Så ropte han ut så det da gjenklang i husene på gården.

”Gledelig jul til dyr og mennesker, voksne og barn, store og små. Nå er det risgrøt å få!”

Halvor løp bort til vinduet, men det eneste han så var snøen som blåste forbi vinduet i det Kong Vinter sveipte innom for å legge til litt ekstra julesnø.

God jul og godt nytt år!