ABC! Knertens fetter Kvist!

Ordet blir ÆTT! Bokstaven er Æ.
Jeg var på skogstur i helga og mens jeg hentet meg litt friskt vann i et tjern,
hørte jeg noen snakke litt lenger unna meg.

Der rett til høyre for meg, sto det en flott herremann og mumlet for seg selv. "At det ikke kan gå an å få fred her da. Skjønner hun ikke at hun skremmer fisken med dette bråket sitt. Kvist meg her og Kvist meg der. Gutten er da for lengst voksen nå. At han har reist til Utlandet forstår jeg godt. Her i Innlandet skjer det jo ikke stort mer enn at en elg brøler. Ja, ja hun gir seg vel etter hvert!"
Mente han meg tro? Jeg sto der forundret og fikk ikke fram et ord. Han sto like stille, og stirret utover vannet. Da hørte jeg mer prat. Det var flere i skogen.


Der oppe på åskammen så jeg fruen. Hun viftet med armene og ropte til mannen sin der nede ved siden av meg.
"Forstår du ingenting da mann? Kvist har aldri vært ute og reist han. Du må gå og se etter han, sier jeg. Han kan jo finne på å flytte for godt? Tenk om Kvistætten dør ut med han? Vi må da se etter at han blir gift og fører slekten videre!Kom deg avsted nå da, han kan da ikke ha kommet så langt?"
Men gubben ved siden av meg sto stiv han. Men etter ei stund ropte han til henne, at hun fikk gå hjem å lage mat, for han var sulten.


Men fruen ga seg ikke hun. Snart sto hun nede i krattskogen og fortsatte å mase. De to forsvant innover stien, og så ble det stille. Det var da jeg ble oppmerksom på Knerten, eller det måtte da være han som de kalte Kvist?

Han hadde stått helt stille i vannkanten, og jeg kunne se at han lo godt der han sto.

Så trippet han av sted så vannet sprutet omkring han, og trallet for seg selv.

Det gikk ikke bedre enn at han snublet og falt så lang han var ut i landet. Men Kvist bare lo. "Dette var mamma redd for at jeg skulle gjøre. Jeg kan da ikke drukne, jeg er jo av en ÆTT av tre. Jeg er en kvist og heter Kvist også!Jippi, jeg flyter!"

Så forsøkte han å komme opp på åskammen. Han gikk fort og bestemt avsted.Det var brattere og brattere, men ingen kunne tydeligvis stoppe han nå.

Snart så jeg han balansere på åskammen der oppe. Han jublet og pratet. "Dette var de også redd for at jeg skulle gjøre, men jeg kan. Jeg er stor nå, og skal til Utlandet. Farvel mitt kjære Innland, jeg kommer nok tilbake en gang. Fremtid her kommer jeg!"

Jeg måtte gå rundt åskammen, for meg var det at for bratt å gå over. På andre siden så jeg han snart igjen. Han danset i ei blomstereng på utsiden av et hvitt hus, og var fortsatt i godt humør.

Da gikk døra opp i huset på den store gården. Et lite hode tittet ut og gutten ropte. "Å ske du henn?" Knerten bråstanset dansen, og løp bort til tappa. Der bukket han pent for den lille lyshårede gutten. "Goddag! Jeg har visst kommet rett. Du snakker et helt annet språk enn oss i Innlandet hører jeg, men jeg forstår det da! Å henn je e på vej? Tel dej! Skjønte du det? Kan jeg få bo her?"

Gutten nikket smilende. Det var ikke mer å se på nå følte jeg, så jeg gikk videre. Jeg tenkte på Kvist når jeg gikk. Her ville han nok få det bra. Oppe i skogen så jeg de to trefigurene av noen foreldre stå å stirre mot den stengte døra på gården. Nå hadde gutten deres blitt voksen.Han ville nok klare seg for han var av ÆTTEN Kvist skal du vite! Så gikk sola ned over eventyret.
Om dette er sant? Selvfølgelig! Du kan bare spørre en liten lyshåret gutt som bor på en vakker gård ved Otra på Evje.