Som dagene går.....: desember 2011

EN GNIST AV JULEGLEDE

En gnist er nok til å tenne et bål, til å brenne veden, til å varme de som fryser. En gnist er nok til å vekke julefryden. En gnist…….

Det var den julen hun fylte fjorten, som alt ble forandret. Mamma hadde blitt syk den høsten, veldig syk! Det endte med at hun måtte innlegges på sykehus over lengre tid, og gjett hvem som måtte pakke sakene sine? Det var Tuva det. Hun kunne jo ikke være igjen i leiligheten i byen alene over julen? Selvfølgelig forsto hun det, men til tante? Måtte hun dra til tante? De kjente ikke hverandre en gang. Tuva var skikkelig opprørt, men sånn ble det.

Det var advent og faklene var tent på utsiden av huset. Det skulle vel få henne til å føle seg velkommen, men hun lukket øynene. Hun eide ikke en gnist av juleforventning. Ikke en bitteliten gnist en gang!

Jul hos tante på en gård langt ut i ingenmannsland, kunne det bli annet enn trist? Hun stirret ned på hendene sine og tårene dryppet ned på dem. Tante skravlet i vei og kornnek, sledekjøring og julekurver, gaver og mat. Tuva hørte ikke etter. Hun liksom lukket ørene uten å holde for dem. Hun ville ikke involveres i dette landlivet. Hun ville hjem. Hjem til byen med alle lysene, til naboene i trappoppgangen, venninnene og butikker! Men her var hun, og sånn var det bare.

Senere den kvelden lå hun i senga på soverommet og tittet ut av vinduet. Der ute var det vakkert, det måtte hun innrømme for seg selv. Hun dro dyna med seg og satte seg i gyngestolen. Stolen vugget henne fram og tilbake. Det ble som en trøst. Hvorfor skulle mamma bli syk akkurat nå? Det var så koselig når de to feiret jul sammen. De skulle ha bakt kakene de likte, gått i Operaen og sett Nøtteknekkeren og ledd av hovmesteren på lillejulaften. Ingenting ble sånn nå. Hun var plassert til ”oppbevaring” hos tante. Jo da, tante var grei hun, men hun var ikke mamma. Tuva måtte smile litt av seg selv. Mammadalt, var hun det tro? Det hadde alltid vært de to på lag liksom. ”Vi mot røkla!” pleide mamma å si. Bare de fant ut hva som var galt med henne, så kunne hun dra hjem igjen. Kanskje før jul? Det hadde vært fint, så slapp hun å være i dette gamle, trekkfulle huset i jula. Det knirket litt i gulvplankene og hun ble søvnig. Ikke lenge etter sov hun og drømmene fòr av sted med henne Hun ble så rar, akkurat som delt i to! En del av henne sov i stolen, men en annen del gikk ut på tur?

Hun glippet med øyene og så seg storøyd omkring. Hvor var hun? Ute? Musikk tonte imot henne fra et hus litt lenger inne i skogen. Det lå der for seg selv, omringet av digre grantrær fulle av snø. Øyne stirret på henne fra skogen, men hun ble ikke redd. Øynene var vennlige liksom. Hun så nedover seg selv. Hvor kom disse klærne fra, de var så rare? På bena hadde hun beksømstøvler, sånne som bestemor hadde på loftet. Sokkene var tydelig hjemmestrikkede, men varme. Flotte vridde strikkefletter tvinnet seg rundt foten hennes. Så vakre de var! Skjørt hadde hun, skjørt! Grovvevd og brunt, med et sort bånd nederst. Hadde det blitt for kort til henne, så de hadde sydd på et stykke tro? Hva hun hadde under, ante hun ikke. Hun kniste ved tanken. Men utenpå hadde hun ei vakker strikkejakke i rødt og hvitt, selbuvotter på hendene og sløyfebånd i flettene. Hun hadde langt hår, var det mulig da? I hånda holdt hun ei lue med likt mønster som jakka, og hun dro den nedover ørene. Det var isende kaldt, så hva gjorde hun ute?

Forsiktig nærmet hun seg huset. Blafrende stearinlys skinte i vinduene. Hun tittet inn av et av vinduene og merket at hun smilte av det hun så. Det brant lystig i peisen og foran den satt en liten gutt og klappet katten sin. Ved kjøkkenbordet sto ei blid dame og gjorde i stand kveldsmaten. Det var ferskt grovt brød i en kurv, og Tuva kjente at hun var sulten. Kunne hun gå inn tro? Hun ville forsøke, men hun visste ikke om hun måtte banke på, eller om hun hørte til i huset? Hun bestemte seg for det siste, trampet snøen godt av seg, la lua på hylla i gangen og gikk inn. Damen smilte da hun kom inn.

«Skynd deg å få av deg beksømmen nå, for maten er ferdig. Så du noe til far og storebror der ute? De burde være her snart nå? Hjelp meg litt da Tuva, så blir vi fort ferdige. «

Tuva så seg forundret omkring, hjernen føltes plutselig helt tom. Hvor var hun egentlig nå?

Da alle satt rundt bordet følte hun seg så hjemme. Faren blunket til henne, og hun ble fylt av en glede hun ikke hadde kjent før. Hun var hjemme, men i en tid som ikke var hennes. Her var sjelen hennes i ro. Kakao ble helt i alle krus og stearinlysene blafret og brant. Rundt bordet satt mor, far og to gutter. Alle smilte til henne og rakte fram brødskiver i en kurv, syltetøy, ost og pølse. Hun smurte på skive for skive og tygde godt, mens hun så seg omkring. Dette måtte være bestemor Tuvas tid? Hun hadde da hatt to brødre? På veggen hang ei kaffekvern, og under ovnen lå katten og tittet på henne. Over ovnen hang votter og sokker til tørk. Det dryppet av det da snøen smeltet. Duften av våt ull bredte seg i rommet, idet dråpene fresende traff vedovnen. Hun hørte til her, kjente hun. Praten gikk lett rundt bordet. Noen ganger følte hun seg som en tilskuer, men innimellom var hun liksom på rett plass. De kjente henne, men hun kjente ikke dem, enda.

Da måltidet var over, hjalp hun til med å rydde av, som om det var hennes oppgave i hjemmet. Den lille gutten satte seg ned på gulvteppet og strøk katten jevnt og trutt over ryggen. Faren i huset leste avisen, og den store gutten dro henne plutselig i fletta. Hun snudde seg brått, og så inn i et smilende ansikt.4e

Skal vi gå ut igjen Tuva? Blir du med på en skitur i måneskinnet?

Plutselig var all tvil borte og hun var deltager i denne rare tiden på lik linje med de andre. Hun bodde på Skogsgården i en annen tid og hadde en bror som het Bror! Hun smilte og full av latter kledde de på seg og la i vei på ski, så snøen sprutet omkring dem. Det var fullmåne og den lyste opp alt omkring dem. Snøen var over en meter dyp og de kunne gå rett over nedsnødde gjerder. Det hadde vært frost i mange dager, og skaren var hard. Det gnistet rent rundt dem, der de for fram. Tuva smilte så det nesten gjorde vondt i ansiktet. Tårene trillet nedover kinnene fordi vinden var kald.

De nærmet seg ødegården innerst i dalen. Da saknet de farten. Det var lenge siden noen hadde bodd der, så det virket litt skummelt å nærme seg. Det røk av pipa og det var mengder av spor fra vedskjulet og fram til inngangsdøra. Månen lyste i vinduene, så det så ut som om det var lys inne. Men det var virkelig lys? Noen hadde flyttet inn der, men hvem? Tuva ble litt usikker og stanset opp, Bror gjorde det samme. Jo da, han het Bror og var broren hennes, det kjente hun. Han hadde tatt av seg lua og det glinset av svette i panna hans.

«Jeg så det tidligere i dag, at det var noen her altså. Derfor ville jeg ut nå, for å se i ly av mørket. Ingen kan vel bo her i den iskalde rønna? Hvem er disse menneskene, for det er tydelig flere. Se der da, sporene er små og store i snøen. Det snødde for tre dager siden, men da var det helt stille her, så de må ha kommet forrige natt. Kom så tar vi av skiene og sniker oss nærmere.»

De snek seg inn mot huset og tittet forsiktig opp i det ene vinduet. De hørte musikken innenfor, og det var en gammel mann som spilte. Han satt i lyset fra peisilden og dro buen over fela så vakkert, at Tuva ble helt satt ut. Over bålet i peisen hang kaffekjelen. Den var svart og vel brukt, og det røk av tuten på den. Det var så stemningsfullt å titte inn av det rimfrosne vinduet. På gulvet rundt mannen satt det to små barn og smilte til han. Det var tent mengder av stearinlys i rommet og flammene blafret litt i det trekkfulle rommet. Bror og Tuva så på hverandre. Så snudde de seg mot vinduet igjen. Melodien var så sørgmodig, men vakker. Etter hvert som de vendte seg til lyset, så de damen som sto og skar brød i den mørkeste kroken. Det var nok tid for kveldsmat der også?

Plutselig hørte de fottrinn bak seg. Det knitret i snøen, som det gjør når kulda er hard. De huket seg fort ned og stirret mot låven. Der kom det en mann gående fra stallen. Han trampet godt av seg, før han gikk inn i den lille stua. Tuva og Bror skyndte seg å titte inn igjen.

Men de så ikke unggutten som kom fra skogen.

Ungene fløy mannen om halsen da han kom inn, og fela fikk lystige toner i seg. Det så koselig ut, og de to der ute frøs så de hakket tenner, og ønsket seg inn.

Da raste det fra taket. Istapper og snø drysset over dem, så de skrek. Tuva holdt seg for hodet og blodet rant fra et stort kutt under øyet. Bror ble redd og ropte alt han kunne. De der inne måtte da høre dem gjennom de gisne veggene?

Det sto en unggutt borte ved låveveggen. Han forsøkte å gjøre seg usynlig, for det var han som var skyld i snøraset. Snøballen hadde truffet akkurat der han ville, men skade dem ønsket han jo ikke?

Døra gikk opp, og alle der inne tittet ut i mørket. Bror ropte igjen, og snart var de inne i stua sammen med de andre. Tuva bare lå der med hodet i fanget på damen i huset. Kluten hun holdt over såret var rød av blod, og Bror var redd. Damen nynnet forsiktig og vugget Tuva i armene sine. Etter ei stund åpnet hun øynene og smilte. De andre i rommet flokket seg rundt henne, for å se hvordan det gikk. Tuva forsøkte å få samlet tankene, men det var ikke lett. Hvem var hun egentlig, hørte hun til her i dette huset eller? Drøm, eller virkelighet? Drøm eller……

Hun rynket pannen og tenkte på skituren hit inn. Den husket hun, men ikke stort mer. Bror smilte til henne og hun tok hånden hans. I denne tiden hadde hun en bror, så koselig.

«Vi to mot røkla!» sa hun. Bror tittet forskrekket på henne, hva mente hun? Det var stygt å si sånn. Akkurat som om de menneskene som nettopp hadde hjulpet dem, var fienden? Han så seg rundt, men de andre hadde visst ikke oppfattet hva hun sa.

Bror fikk henne til slutt med seg ut igjen. Han hjalp henne med skiene og de vinket da de gikk. Damen i huset ba Tuva love at hun tok det litt rolig nå, og at de begge måtte komme snart tilbake.

Ved låven sto gutten å så etter dem. Han håpet også at de ville komme tilbake snart, for han hadde ikke våget å gi seg til kjenne. At det gikk an å være så ubetenksom? Han visste da godt at istappene hang spisse fra taket. Det eneste han hadde tenkt, var å skremme dem litt! Men neste gang måtte han snakke med den vakre jenta.

Turen hjem gikk helt greit, og Tuva tenkte så det knaket over hvem hun var!

Brått våknet hun opp i gyngestolen hos tante. Hun frøs og hadde vondt i hodet. Gikk det virkelig an å drømme så mye tull som hun gjorde? Men hun hadde vondt i hodet? Hun kjente etter, og der var det en diger kul. Hadde hun sovnet og slått hodet i søvne, eller var drømmen sann? Dro hun over i en annen dimensjon da hun sov, og hvorfor var hun våt på sokkene? Fort dro hun dem av føttene, så krabbet hun inn i senga og sovnet igjen.

Ute på gårdsplassen virret «drømmeskyggen» hennes videre for å finne seg selv. Hun fòr hit og dit i snøkvavet og undret på om hun noen gang ville bli gjenforent med Bytuva? Kulen i hodet gjorde så vondt, men det var hjertet som ga mest smerte. Hun følte seg så delt og ensom. Ville hun finne tilbake til sin egen tid, eller måtte hun vandre i ingenmannsland for alltid?

Hun sovnet i stolen og i drømmen spente hun på seg igjen treskiene og ga seg i vei til gården der hun trodde hun hørte hjemme sammen med Bror. Kanskje hun ville få husrom der for natten?

Månen lyste over jordene. Hun fant fort sine egne spor tilbake. Det lyste så koselig fra de rutete vinduene i huset da hun nærmet seg, og i døra sto mamma. Hun tok i med stavene og nesten falt inn i armene på henne. Hun var hjemme nå, det kjente hun. Den gamle skogsgården var hennes hjem. Bytuva var bare en del av henne en gang i fremtiden. Sikkert like rart for Bytuva å kjenne på Skogstuvas følelser, som det var for Skogstuva og kjenne på hennes?

Tuva snudde seg i søvnen og tørket vekk tårene som rant nedover kinnet. Men et smil kom over ansiktet hennes, før hun fant roen igjen.

Da Tuva våknet til en ny dag, så hun seg forundret omkring i rommet. Hun var på plass hos tante! Hvorfor vekslet tankene hennes sånn i tid? Så rart at hun husken alle de rare drømmene? Hun kjente på at hun savnet mamma, og hun ønsket at drømmen var virkelig? Den gutten ville hun mer enn gjerne bli bedre kjent med. Men drøm var drøm, og virkeligheten var her hos tante. Hun gikk fort ut på badet, og sto lenge i dusjen. Så var det bare å trekke pusten dypt, og møte dagen. Men en liten gnist hadde begynt å gløde i henne, en bitteliten gnist av juleforventning.

De andre satt allerede ved frokostbordet. Onkel Fred, tante Gyda, Mats på fjorten og attpåklatten lille June, på fem år. Tuva smilte forsiktig til dem, og ble usikker. Tante så bedrøvet ut? Hva var det nå?

«Tuva, jeg snakket med mamma`n din i morges. Hun blir operert i dag. De fant ut at hun hadde blindtarmsbetennelse. Den måtte ut, og det fort, men det går bra. Hun kan klare seg fint uten den, forstår du. Er hun heldig, så kanskje hun kommer hit til julaften. Går alt som det skal, så kommer hun kanskje enda tidligere. Tror du det blir fint? Nå må vi sette i gang med forberedelsene. Vi må bli klare. I dag tror jeg vi baker litt? Vil du det Tuva?”»

Tante snakket til henne som hun var fem, men Tuva nikket til svar. Det var ingen vits å krangle nå. Hun måtte være her, om hun ville eller ikke. Akkurat nå, etter nattens drømmer var det egentlig greit. Hun hadde fått en slags ro, og hun likte det.

Dagen gikk fort. Før de visst ordet av det var det kveld igjen. Tuva hadde hele dagen gått og tenkt. Alle trodde hun var så stille, fordi hun tenkte på mamma. Selvfølgelig gjorde hun det også, men det var drømmen som kvernet rundt hos henne. Hvorfor var alt så kjent? Hun måtte få til å drømme videre, men hvordan?

Mot kvelden hadde de fått beskjed om at mammas operasjon var vellykket. Tante stekte vafler, og de gledet seg over at alt hadde gått fint.

Den kvelden kjente Tuva mer ro enn på lenge. Mamma hadde det bra og det var de viktigste. Hun dro dyna godt om seg i det kalde soverommet og lukket øyene. Snart var hun tilbake på gården fra drømmen. Der var det morgen og alle var i full gang med sine sysler mot julekveld.

Det var den store kjøttdagen på Skogsgården. Alle visste at det ville bli en dag med mye arbeide for alle. Slakteren hadde vært der noen dager før. Grisen hang klar i låven. Bror og Tuva hjalp til så godt de kunne. Far delte grisen opp i steiker, ribbe, steikeflesk, kotelettkam og annet de skulle ha til jul. Inne på kjøkkenet var de i full gang med å male farse til pølser og kjøttkaker. De hadde vasket tarmer dagen før, så de var klare til å stappes. Mor sydde rull og tilberedte sylte. Det var liv og røre, stekeos og kjøttlukt over hele huset. Ungene elsket duften i kjøkkenet. De voksne var sjeleglade da dagen var omme. Da var mengder av mat forberedt til høytiden, og bare den store nedvasken i kjøkkenet sto igjen.

Det ble seint den kvelden, før ungene fikk ta seg litt fri. Men månen lyste så fint ute, at Bror fikk Tuva med seg ut denne kvelden også. Rolig gled skiene mot den gamle gården. De behøvde ikke si noe til hverandre. Skiene styrte dit inn, som om de hadde avtalt det.

De hørte felemusikken ei god stund før de var framme. Den virket kraftigere denne kvelden. De stanset noen meter fra gården og lyttet. Det gikk i julesanger. Det måtte være to feler? Den ene begynte og den andre svarte.

De børstet snøen av hverandre, før de banket på og gikk inn. Det ble besvart fra innsiden, og i lyset fra peiset satt bestefaren og en ung gutt og spilte på hver sin fele. Buene bråstanset hos dem begge da Tuva og Bror kom fram i døra. Tuva så bare gutten. Han hadde lyst krøllet hår og øynene så bedende på henne. Bak han brant bålet, så han rent satt i stråleglans der på peiskanten. Han smilte forsiktig og rakte Tuva hånden sin. Han sa unnskyld og strøk henne varlig over pannen der hun hadde slått seg. Før hun visste ordet av det danset de ut på golvet i en feiende polka. Hva var dette? Hun kunne da ikke danse, i hvert fall ikke gammeldans. Men jo da, hun kunne det visst! Bestefaren spilte, og alle de andre sto rundt og klappet takten.

Like fort som de danset over gulvet, var det over. Gutten smilte og sa han het Henry. Han bukket til takk for dansen, og grep fela igjen. Tuva smilte usikkert til han, og satte seg ned på gulvet sammen med de små ungene. Det var en gutt og en pike med det samme lyse håret som han med fela. Buene svingte over strengene og huset fyltes av musikk, glede og sang. Tuva følte seg så lykkelig, at hun ikke ville at kvelden skulle ta slutt. En gnist av juleglede ble tent i henne og den glødet og varmet, for å vokse til noe mer. Bror så forundret på henne, og da de gikk hjemover fikk hun høre det.

«Du er forelsket du! Tror du ikke jeg ser det på deg eller? Likte du gutten, eller var det fela du falt for?» Han kastet litt snø på henne, og så gikk han i vei. Tuva brydde seg ikke, men nynnet videre på Glade jul. Dette var den beste kvelden i hennes liv. Hun måtte dit igjen, og det snart.

Vel hjemme på Skogsgården igjen, fortalte de ikke om hvor de hadde vært. Ingen spurte heller. De trodde vel bare de hadde vært ute på en skitur.

I drømmen tegnet Tuva et hjerte i rimen på vinduet. Så pustet hun inn i hjertet så isen smeltet der. Hva var det der ute? Gjennom det ruglete glasset skimtet hun et menneske. Ved låveveggen sto Henry og stirret mot henne. Hun rygget tilbake, men så måtte hun smile. Han kunne da umulig se henne på den avstanden? Hun trykte seg inn til vinduet, og før hun visste ordet av det hadde ansiktet smeltet et stort parti. Da han vinket, vinket hun tilbake. Så la hun seg tilbake i senga og dro et langt sukk. I morgen ville hun treffe han, i morgen…..

Neste morgen var hun våken og tilbake i tantes hus. De bakte småkaker sammen, pyntet litt i vinduene med grankvister og julekuler, spilte julemusikk og pratet. Det var faktisk koselig tenkte hun, å være sammen med alle sammen.

Da det mørknet, ville Mats at hun skulle bli med ut. Denne gangen lot hun seg ikke skremme av mørket, men sa ja. Vanligvis var hun mørkeredd nemlig, men ikke nå lenger. Etter nattens drømmer var hun nysgjerrig på hva som skjulte seg inne i skogene omkring tantes hjem. Kanskje hun kunne føle noe fra drømmen?

Snøen lå mykt rundt husene og det var stjerneklart. Skaren bar godt, og de tok med seg hver sin søplesekk. De hadde tenkt å ake på storjordet i månelyset.

I en voldsom fart, for de nedover mot bekkefaret. Tuva skrek så hun nesten ble redd seg selv. Tårene trillet fordi det var kaldt, men også fordi hun var glad. Så godt at mamma hadde det bedre, og hun ville sikkert komme til jul i hvert fall. Hun lot tårene renne, og skrek ut alt, idet de seilte av sted på skaren. Hun bremset litt med føttene, for det gikk litt vel fort. Mats var rett bak, så hun måtte være forsiktig.

Men den som plutselig akte ved siden av henne var ikke Mats? Hun stirret forskrekket på akepartneren sin, og skriket stivnet.

Han lignet Henry???? Det var jo ikke mulig. Henry var jo bare en drøm? Han gliste stort til henne, viftet med lua over hodet, og akte videre. Tuva måtte le hun også. Selv om det bare var månelys, så hadde hun fått glimtet av en skikkelig gladgutt. Han kunne da umulig være farlig?

Så kom det en til akende. Det var Mats. Han gliste også stort til henne, da han raste forbi. Han hadde nok visst hva han gjorde, den luringen.

Da alle tre stanset nede ved bekken, lo de godt til hverandre. Gladgutten fortalte at han het Ole. Han bodde på nabogården. Mats hadde selvfølgelig avtalt med han på forhånd, så hun var lurt. Tuva var bare glad til, for dette var spennende. Resten av kvelden sprang de om kapp opp, akte bakken ned, dyttet hverandre, kastet snø og lo. Hun hadde ikke ledd så mye noen gang, trodde hun? Det var så deilig å føle at hun levde. Mamma var operert og ville sikkert komme hjem til jul. Selv om de skulle feire høytiden hos tante, ville de sikkert få det fint. Tantes familie var greie nok de, bare hun ble kjent med dem. Fetteren Mats var morsom å være sammen med. Det var ikke fy skam at han hadde en kjekk nabo heller! Ole var like lys som gutten fra det gamle huset i drømmen. Han var et år eldre enn dem, og dermed liksom mer voksen i kropp og sinn. De avtalte å møtes alle tre neste dag, så da de skiltes, var det med et smil om munnen.

Da Tuva litt seinere satt og så ut av vinduet i rommet sitt, så hun han igjen. Akkurat som i drømmen, sto han ved låveveggen og tittet opp mot henne. Ruta var ikke full av rim nå, så hun var nok godt synlig. Hun vinket ned til han, så krøp hun smilende under dyna og slukket lyset. I morges hadde hun bare ønsket å sove videre, men nå ville hun være våken. At det gikk an? Så forandret alt hadde blitt i løpet av dagen. Det smalt en snøball i ruta. Var det han? Sto han der ute fremdeles tro? Hun listet seg bort til vinduet, og tittet forsiktig ut. Han var ikke der lenger, men der han hadde stått, lå lua hans igjen. Hadde han glemt den med vilje? Skulle hun kle på seg igjen og gå ut?

Kanskje det ikke ville bli så kjedelig her likevel?

Tuva listet seg ned trappa. Hun hørte tante og onkel inne fra stua. De lo og tøyset, som de pleide når ungene hadde lagt seg. Skulle hun si fra at hun gikk ut tro? Ville hun få lov? Hun kunne jo skylde på at hun ville gå ut å tenke litt for seg selv, nå da det gikk bedre med mamma. Som sagt så gjort.

Tante løftet på øyebrynene, men nikket.

«Ikke bli lenge da Tuva, og si til meg når du kommer inn igjen er du snill. Jeg liker ikke at du er ute alene i mørket. Jeg har jo lovet å ta godt vare på deg vet du!»

Tuva ble stående ei stund på trappa først. Katten kom og smøg seg rundt beina hennes, og hun bøyde seg ned. Hun klappet den, mens øynene hennes vendte seg til mørket. Hun så en liten bevegelse av noe borte ved det store eiketreet. Rolig gikk hun likevel ned til låveveggen. Der tok hun opp lua hans, og dreide den rundt noen ganger, før hun satte den på seg. Det gikk ikke mange minuttene før lua var av. Han var der med det samme.

«Jaså, du måtte komme da? Tro ikke at du skal få lua mi.»

Han dro den nedover ørene og lo til henne. Hun var like rask, og slik holdt de på ei stund. En gang hadde han lua, så var det hennes tur. Til slutt rullet de rundt i snøen, og hun skrek for det ble iskaldt på ryggen. Gjett hvem som dyttet snø oppunder genseren hennes? Snart var de fulle av snø begge to. Plutselig tok Ole et godt tak rundt ansiktet hennes og kysset henne. Forundrer gjengjeldte hun kysset og lå helt stille. Like fort som kysset hadde kommet, spratt han opp og gikk. Han børstet av seg med lua, mens han småsprang fra henne. Ved enden av låven snudde han seg og vinket.

«Hei da, ser deg i morgen om du tørr!» Så var han borte.

Tuva ble liggende i snøen ei lang stund. Hun slikket seg på leppene, og stirret inn i mørket. Var det mulig å bli så fort forelsket? Hun ønsket natten var over, men den hadde ikke begynt engang. Hun ristet på hodet, reiste seg og gikk inn for kvelden.

Da hun igjen lå under dyna, undret hun seg på hva som nå ventet. Gnisten i henne hadde begynt å gløde. Den varmet henne der inne i hjertet. Hva ønsket hun helst å oppleve? Drøm, eller virkelighet? Drøm, eller…….

Drømmen var det som kom. Hun kastet seg rundt i søvnen og plutselig var hun tilbake i gammel tid igjen. Et stearinlys blafret på nattbordet og teppet lå tungt over henne. Ullteppet under henne stakk litt, selv om hun hadde tykk flanellspysjamas på seg. Hun ble liggende å stirre inn i den lille stearinflammen. Det kom lyder fra kjøkkenet nede. Det var veldig lytt. De skramlet med kaffekjelen og døra gikk opp og igjen. Det var morgen og dagens sysler hadde startet for foreldrene. Tuva stakk føttene ut i rommet og grøsset. Det var iskaldt. Fort fikk hun på seg de tykke raggsokkene som lå på stolen ved senga. Hver morgen tente mor i huset lys hos dem ved daggry, så de skulle se å gå ned trappa. Hun grep lysestaken og holdt hånda foran flammen, så den ikke skulle slukne så lett. Akkurat idet hun satte foten på det øverste trinnet, skjedde det. Sokkene var glatte, og hun suste ned trappa på ryggen. Hun kjente stearinen fra lyset brant inn i hånda, før hun besvimte.

Da hun våknet til igjen, lå hun i gangen hos tante???? Hadde hun gått i søvne? Kroppen verket som om hun hadde fått juling og hånda sved. Det piplet blod fra et stort sår på håndbaken. Det lå glassbiter overalt rundt henne. Den store urna som hadde stått ved enden av trappa var knust. Hun forsøkte å reise seg opp, i det tante forskrekket kom løpende fra stua.

«Men kjære vene, hva er det som har skjedd? Er du like hel? Blås i den vasen, den er ikke viktig nå.» Forsiktig ble hun ledet inn i stua. Tante stelte såret hennes, og holdt om henne. Tuva synes det var så godt at hun begynte å gråte. Hun hadde vært så urolig for å være her, for mamma og for alt ukjent. Akkurat nå følte hun nærheten til tante som noe godt. Gråte kunne hun gjøre uten at noen reagerte. De trodde hun gråt fordi hun hadde slått seg.

Tante og onkel hadde allerede vært oppe ei stund. Det var tid for frokost for dem, men først fant tante fram et pledd til Tuva og kokte en kopp kakao til henne.

«Jeg tror ikke du skal sove mer nå vennen. Du kan ha fått deg en hjernerystelse av den turen ned trappa. Hvil deg her i godstolen ved ovnen så lenge du. Her er det varmt. Jeg skal lage frokost til oss alle jeg!»

Hun åpnet ovnsdøra, så Tuva kunne se inn i flammene. Det var så lunt og trygt. Kakaoen varmet, og hun så seg skikkelig om, som om det var for første gang. Gamle bondemøbler var egentlig koselig. I det dunkle lyset skinte det i nypusset messing og julegledene i vinduet struttet av liv. Det var koselig her, det måtte hun innrømme for seg selv. Hun følte seg hjemme, tatt vare på og trygg. Tante var ikke så verst likevel, tenkte hun. Mamma og hun var nok ganske like, selv om de liksom bodde i to forskjellige verdener. Mamma hadde vokst opp her i huset, det kom hun til å tenke på nå. Så rart! Det ble plutselig viktig for henne og finne ut hvordan de hadde hatt det som barn.

«Tante, har du et album fra da mamma og du var små? Det hadde vært koselig å se hvordan dere hadde det?» Tante kom smilende inn til henne.

«Så hyggelig at du spør da Tuva. Jeg har ikke mange bildene fra den gangen, men hvert bilde har sin historie. Jeg skal finne albumet til deg med en gang.»

Bildene var i svarthvitt og farger, men de var gamle og slitte. Tuva bladde forsiktig og beundret klærne de hadde, hjemmet, møblene og naturen på utsiden. Så rart å se hvor lik hun selv var tante.

Der var det bilde av den gamle gården inne i skogen. På trappa satt det en liten gutt og en liten pike. Hun lignet henne selv! Tuva strøk forsiktig med fingeren over bildet. Tante kom inn akkurat i det samme.

«Ser du så lik du er bestemor, eller din oldemor blir jo det da. Jo, det er henne, oldemor Tuva. Du er jo oppkalt etter henne. Der sitter hun på trappa til sitt barndomshjem sammen med oldefar. De kjente hverandre fra de var en ti, tolv år, de to. Da kom oldefar med familien sin for å overta denne store eiendommen etter sin onkel, som hadde reist til Amerika, som så mange andre. Så vokste han jo opp på den gården, som du sikkert vet. Da de giftet seg som voksne, overtok de begge gårdene sammen, men de bosatte seg her. Gammelgården i skogen, som vi kaller den, var forfalt allerede da. Denne gården var pusset opp fra topp til tå, og hadde blitt et praktbruk under tippoldefars tid her. Brødrene til oldemor ville ikke drive jordbruk, og emigrere også til Amerika. Merkelig å tenke på, at de bare kunne reise fra sine. De kom aldri tilbake. Vi har bare noen gulnede brev, som forteller litt om hvordan de hadde det. Om de skrev sant da? Det kunne jo ingen kontrollere i de dager. Lurer mange ganger på hva hun tenkte, da hun satt igjen der alene. Visst var hun gift og hadde det godt, men hun måtte da savne søsknene sine? Det ville jeg gjort. Jeg er så glad i moren din, at når hun er syk, så føler jeg meg syk også. Jeg skulle ønske du hadde fått søsken jeg Tuva, men du har jo barna mine da, de er jo dine nærmeste. Dere har felles gener og hører sammen. Hvordan føler du deg i hodet vennen? Jeg tror det gikk bra jeg. Frokost?»

Idet hun lukket bildealbumet kjente hun at Skogstuva ble ett med Bytuva. Hun ble liksom hel og smilte til tante. Tante var ikke så fremmed likevel. De var så like hverandre, der de kunne drømme seg vekk og fantasere om hvordan de før dem hadde levd. Tuva lente seg tilbake i stolen og stirret inn i flammene som slikket oppover trestykkene. En gnist var nok til å tenne hele bålet. En liten gnist av glede ville gi henne en stor juleglede. Det kjente hun nå.

Utover morgenen følte Tuva seg helt fin igjen, og tante trakk et lettelsens sukk over alt det hadde gått bra. Da Mats kom ned, satt hun påkledd og klar for en ny dag. Hun vinket og smilte.

«Syvsover er du! Her har jeg sittet i timevis og ventet. Skulle ikke vi være med onkel i dag da? Juletre! Du husker at vi skulle hente det vel?»

Mats klødde seg i hodet så håret sto til alle kanter. Han forsto ikke hvorfor Tuva var oppe allerede. Hun pleide da å være den som var verst å få opp om morgenene? Hun lo og fortalte hva som hadde skjedd.

Litt seinere hadde onkel satt fjordingen Birk foran sleden, og hele familien trykte seg sammen under skinnfellen. Dombjellene klang og snøen sprutet da de dro av sted innover skogen. Tuva koste seg. Onkel smattet på hesten og vinterlandskapet var så vakkert. Hun hadde mest lyst til å gråte. Tårene trillet, men det gjorde ikke noe. Vinden blåste dem i ansiktene, så det glinset i tårer på alle kinn. Tante holdt rundt henne og alle skrattet og lo av glede. Det var lille julaften og stemningen var på topp.

Onkel hadde merket et tre tidligere på høsten, så de fant det lett. Ei stor rød silkesløyfe lyste fra toppen av ei flott gran. Tuva fikk forsøke å hugge det ned, men Mats overtok etter hvert. Snøen fra treet drysset ned over han, men han brydde seg ikke.

De tente bål og grillet både pølser og brødskiver med ost. Kakaoen var varm, og Tuva hadde aldri opplevd maken. Det rare var at hun visste at etter dette, ville aldri jul i byen bli det samme. Hun hadde opplevd noe godt, og julegleden formelig bruste i henne. Bare mamma kom nå, så ville det bli fint.

Da kvelden kom, sto juletreet på foten sin i stua. Det duftet granbar over hele huset. Ute plystret Ole og juleferien hadde bare så vidt begynt. Det var mye og glede seg til, mye…..

Mats og Tuva kom seg ut i en fart og resten av kvelden gikk de på ski i månelyset. Ole fikk lurt seg til et kyss av Tuva og Mats ergret seg over at de to somlet sånn i oppoverbakkene. Han sa ifra, og de to småkjærestene lo så det ga gjenklang i natten.

Det ble sent innen Tuva krøp under teppet på soverommet. Hun smilte ut i mørket. I morgen var det julekveld og hun gledet seg. Ole hadde sagt at han hadde en julepresang til henne. Det eneste skåret i gleden var at mamma nok ikke orket å komme. Hun var visst alt for sliten etter inngrepet og trengte hvile hadde tante sagt.

Søvnen kom fort denne kvelden, og Tuva gled inn i eventyret igjen.

Hos Skogstuva var det også lille julaften. Hun og Bror var på besøk i huset i skogen og der var det liv og røre. Alle jobbet iherdig med julepynten. Tuva og Henry tredde popkorn på hver sin lange tråd. Innimellom puttet de popkorn i munnen på hverandre og lo. Faren klipte kurver i glanspapir og småjentene forsøkte å lage girlandere. Mel og vann ble til lim, og lenkene vokste seg fargerike og lange. Bestefaren satt ved peisen og spilte julesanger og innimellom stemte hele gjengen i med noen vers. Inne i kroken i den lille stua sto julegrana så stolt og fin. Hjemmestøpte talglys var satt på plass, men de skulle ikke tennes før på julekvelden.

Over ovnen hang votter og strømper til tørk og en munter rytme av dråper fra snø som smeltet og traff ovnen hørtes godt. Katten lå og koste seg på et pledd og moren strikket de siste omgangene på en julegavegenser.

Tuva snudde seg i søvne og smilte til drømmen sin. I morgen var det julekvelden, i morgen……

I gryningen på julekvelden kom tante opp trappa og satte et tent lys på nattbordet til Tuva. Et glass melk og noen hjembakte sjokoladekjeks ble også satt foran henne.

«God jul vennen! Håper du har sovet godt? Jeg har snakket med mamma. Hun har det fint, men trenger visst litt tid til å komme seg. Men vi klarer det, ikke sant? Kos deg litt til nå, så det blir varmt i stua. Jeg begynner straks med frokosten. Nå gleder jeg meg veldig. Tror du nissen kommer til oss?» Tuva fniste og så på tante.

«Har du vært snill i år da tante?» Så lo de til hverandre og tante gikk til de andre rommene for å glede flere i huset.

Tuva lå og så inn i flammen på lyset. Kjeksen smeltet på tunga og hun kunne høre julemusikk fra radioen ned i kjøkkenet. Det var julaften og hun gledet seg faktisk. Gnisten i henne hadde fått en liten flamme. Den beveget seg litt og lyste opp sinnet hennes. Det var så trist at mamma måtte være på sykehuset, men hun ville bli helt frisk igjen. De kunne sikkert feire mengder av julaftener sammen siden i livet. Hun strekte seg og følte at hjertet brant av juleglede. Hun var visst forelsket!

Litt seinere satt alle rundt frokostbordet. Oppgavene for dagen ble delt ut. June skulle feie trappa, og hjelpe onkel med å sette opp fuglenek på kanten av låvebrua. Tante skulle koke grøt og dekke kveldsbordet og fikse julemiddagen. Mats og Tuva skulle bære ved, etter det skulle de stelle hesten og finne fram faklene. For idet det mørknet for kvelden, skulle de kjøre slede til kirken. Alle gledet seg og satte i gang.

Dagen gikk fort, og før kirketid tente de juletreet. Tuva synes aldri hun hadde sett vakrere tre. Det glitret og blinket og hele huset åndet av fred og julestemning. Det ville nok bli en fin kveld uten mamma også. June hadde en jobb igjen å gjøre før de dro. Stolt bar hun det store grøtfatet ut til nissen. Hun satte ei stor treskje i grøten og Mats satte ei fjøslykt med stearinlys i ved siden av tallerkenen i snøen. June var fra seg av forventning.

«Tror du han kommer Mats? Han liker kanel på vel? Tenk om han glemmer oss?» Mats klemte henne inntil seg og forsikret henne om at nissen nok ville komme.

Da hesten dro dem av sted ved kirketid, tente de faklene. Både de som var stukket i snøen på utsiden av huset, og faklene de skulle ha i hendene under ferden.

Månen lyste opp veien og lyden av sledemeiene og hestens føtter var fin. Onkel kjørte til kirketrappa og alle gikk av i stillhet. Han satte hesten i prestegården, mens de var til gudstjeneste.

Presten fortalt så levende om juleevangeliet. «Det er derfor vi ferier jul, for det er fødselsdagen til det lille Jesusbarnet. Tenk så rart at det som skjedde i Betlehem for over to tusen år siden, fortsatt er en så levende fortelling. Det hadde vært fint om vi kunne sett den store engleskaren og hørt sangen. Men vi kan tenke oss det, kan vi ikke? Hyrdene på marken, vismennene, stjerna på himmelen og freden i stallen med foreldrene og det nyfødte barnet. Det står så fint å lese «Eder er i dag en frelser født» og det var jo det som skjedde. Nå synger vi «Et barn er født i Betlehem» og ønsker hverandre god jul!»

Juletreet der framme i korken skinte og alle smilte så koselig til hverandre. Tuva så Ole lenger fram i kirken sammen med sin familie. Han snudde seg av og til og blunket til henne. Hun smilte og kjente hvordan julegleden flammet i hjertet.

På hjemveien sa ingen så mye. Alle hadde sitt å tenke på. Noen tenkte på prestens tale, noen tenkte på julepresangene, onkel tenkte på den deilige julemiddagen og Tuva tenkte på mamma. Tenk om de hadde kunnet opplevd dette sammen. Mamma, hadde som barn kjørt slede til kirken på julaften. Det måtte ha vært morsomt for henne å oppleve det igjen?

Tuva var overrasket over sine egne tanker. Hun ville faktisk hit og ferie jul igjen til neste år. Rart hvordan man forandret mening. Rart hvordan det hadde blitt. Hesten travet fint i vei, bjellene klang og faklene sprutet gnister i julekveldsmørket.

Da de svingte inn på tunet, så de det at fortsatt lyste borte ved uthuset. Tuva, Mats og June løp for å se hva det var. Der brant fjøslykta fortsatt, men bollen med grøt var tom.

June klappet i hendene av glede. Plutselig så de nissen komme gående fra fjøset. Han var ikke så tykk og stor,og han bar på et fuglenek. June skrek av fryd. Nissen bukket dypt og overrakte henne en liten pose med karameller. Så klappet han henne på hodet og sa:

«Gaven får du siden i kveld. Jeg fikk ikke til innpakningen forstår du. Stor gave du får i år. God jul alle sammen! Nå må jeg få på plass maten til fuglene.» Så gikk han av sted i en veldig fart.

June brydde seg ikke mer om nissen, for hun spiste karameller så kjakene var store. Mats og Tuva smilte til hverandre, de visste at denne nissen var onkel.

Da sto det plutselig en ny nisse foran dem. Alle tre ble like overrasket. Denne nissen hadde sekk med seg og June glemte å tygge.

«Nissen, enda en nisse! Er det mange av dere?» Nissen satte seg på huk foran henne. Den forrige nissen hadde hatt røde klær, men denne var kledd i en flott strikkegenser, nikkers og strømper. Skjegget var grått og lua var ikke kjøpt i butikken, men var hjemmestrikket. Tuva synes det var noe kjent ved denne nissen og smilte. June måpte og klappet skjegget hans.

«Hvem er du? Du ser da ut som en nisse jeg har på et julekort. Så pen du er.»

Hun ga nissen en klem og så rygget hun litt tilbake og så på han igjen. Nissen åpent sekken og dro fram en hvit bamse.

«Denne ropte så fælt i hylla mi, at jeg måtte ta den med til deg. God jul lille June!»

Så tok han opp et brev og rakte det til Tuva. Hun snudde forundret på det. «Må ikke åpnes før klokka ti!» sto det på utsiden. Så bukket nissen og gikk av sted nedover veien.

Mats gliste stort og dyttet til Tuva.

«Tror du på nissen du da? Sånn kan det gå når byfolka kommer på landet, vet du. Jeg tror nok jeg vet hvem den nissen var ja. Jeg har sett han før, forstår du.» Han rusket henne i håret og sprang flirende av sted. June klemte bamsen inntil seg og sprang etter han for å fortelle foreldrene hva hun hadde fått.

Tuva sto igjen alene og trykte konvolutten inntil brystet. Hun hadde så lyst til å åpne den. Hva sto det tro? Hun smilte drømmende for seg selv, og gikk sakte inn til de andre.

Der var bordet dekket og stearinlysene tent. Tante sto i kjøkkenet og onkel fant fram julehefter, frukt og litt og drikke. Enda var det en stund til middagen.

Da banket det på døra og inn kom nok en julenisse. June ble fra seg av begeistring.

«Enda en, enda en. Så mange julenisser jeg får. Hei, hvem er du? En damenisse?”

Nissen hadde skjørt og lange fletter. Den gikk litt kroket og alle kunne høre at nissedamen lo. June ble litt usikker på denne nissen og gjemte seg bak Mats.

Nissen trampet av seg på føttene og det ble helt vått på gulvet. «Unnskyld», kniste nissedamen helt i fistel! Hun strevde noe veldig med å få av seg jakka og pusten gikk tungt.

«Nei, jeg orker visst ikke dette. Hjelp, så slitsomt og varmt det er å være nisse! Så vrengte hun av seg maska og June hoppet til side.

«Du er ikke nisse du, så dum du er.»

Tuva raste inn i nissedamens armer, for det var mamma. Aldri hadde hun kjent en sånn glede i hele sitt liv. Mamma hadde kommet. De hadde lurt henne alle sammen. Tante lo så tårene trillet over det overraskede fjeset hennes.

«Jeg kunne ikke si noe, for moren din ville overraske deg skjønner du. Så nydelig dere to er. Fram med tallerkenen som står på benken Mats, for du vet at hun skal spise med oss. Hvordan går det, orker du dette da Inger?» Mamma Inger satte seg rolig ned på en kjøkkenstol og smilte.

«Orker og orker. Jeg vil orke dette, så da går det. Hvile kan jeg da gjøre siden.»

Da alle var samlet rundt bordet følte Tuva at jula var fullkommen. Rundt bordet gikk praten lett og juletreets kuler skinte og det glitret i lyset fra alle stearinlysene i huset. Men samme hvor koselig det var, så ventet hun på at klokka skulle bli ti. Da skulle hun åpne brevet.

Etter middagen maste June om gaver, men det tok enda ei stund innen de voksne hørte på henne. De bar inn eske på eske med fargeglade pakker. Noen var store, og andre var små. June klappet i hendene og hoppet opp og ned. Tuva måtte le hun også. Så koselig det var å være mange på julekvelden. Mamma var ikke i så god form som hun latet som da hun kom, så hun lå på sofaen med et pledd over seg. Tuva smilte til henne og hun sendte slengkyss tilbake.

Tante hadde pyntet gavene med pepperkakeformer, silkeroser og nydelige bånd. Tuva synes nesten det var ille å ødelegge innpakningen.

Gaven fra tante inneholdt et album. Tuva bladde og bladde. Det var bilder fra de to gårdene hun hadde blitt kjent med, og de som bodde der for lenge siden. Flere av bildene var inne fra husene og Tuva drømte seg helt bort. Så glad hun var for en sånn gave. Tante fikk en god klem og Tuva hadde tårer i øynene av takknemlighet. Tiden her hadde blitt så helt annerledes enn hun hadde trodd. Hun hadde virkelig ikke kjent slektningene sine, men nå var de sammensveiset.

Overalt i stua ble det revet i papirer, smilende mennesker jublet og lo. Stemningen grep Tuva og hun håpet dette ikke ble siste gang de feiret jul sammen. Plutselig kom hun til å tenke på brevet sitt. Klokka var snart ti nå. Hun unnskyldte seg med at hun måtte en tur på toalettet. Innenfor døra satte hun seg på kanten av badekaret og åpnet brevet. Det var fem minutter igjen, men det fikk da være måte på å være nøyaktig.

«Kjære Tuva!» sto det på et gammeldags gulnet ark. Brevet var ikke langt, men hun sukket av glede over å se den vakre, litt snirklete håndskriften på arket.

Tuva hadde sett at tante tok på seg juleforkleet og gjorde klart til kaffebordet. Men hun kunne ikke hjelpe til nå. Brevet liksom brant mellom fingrene.

«I dag har vi kommet til Julekvelden. Jeg har sett efter dig i hele dag, men du har vel hatt nok aa staa i med tenker jeg? Jeg haaper du liker gaven jeg vil gi dig. Den er ikke som andre gaver. Jeg har tenkt og tenkt på hva du skulle faa, og til slutt fant jeg ute at det beste jeg kunne gi deg var dette. Haaper du tar det vel imot med glede, og vil huske det for alltid. Jeg er din for evig.

Ps.

Når klokkene ringer inn til messe, møter jeg deg på utsiden av kirken.»

Tuva lot arket synke. Kirken. Var det noe mening i å møte han der? For det måtte da være Ole? Hvilken messe mente han. Hun var ikke så vant med å gå i kirken, at hun skjønte det. I kveld hadde det vært julegudstjeneste og i morgen var det kanskje noe, fordi det var første dag jul? Hun følte seg litt lurt? Hva slags gave var det han ville gi henne på utsiden av kirken? Og når? Hun sukket tungt og skulle til å legge brevet ned i konvolutten igjen. Da så hun det andre brevarket som lå der.

Dette arket var hvitt, og skriften var helt annerledes.

«Søte Tuva!

Joda, jeg synes du er søt nemlig! Dette første brevet er en kopi av et gammelt brev etter dine oldeforeldre. Jeg fikk litt hjelp av tanta di, fordi jeg ville gi deg et minne. Midtnattsmesse er det ikke lenger her i kirken hos oss, men kan du ikke komme til kirkegården klokka fem på tolv i kveld. Der vil du få gaven din.

Hilsen Ole.»

Tuva la brevene ned igjen og gikk inn til de andre. Tante så opp og blunket til henne. Hun rødmet og så ned. Selv om dette var annerledes og spennende, så var det også så rart? Ingen av guttene i byen ville funnet på noe sånt!

De andre i stua fortsatte med sitt, så Tuva kunne sitte der og drømme. Så fint alt hadde blitt denne adventstiden. Mamma var nesten frisk igjen. Hun tok opp en ny gave og pakket den forsiktig opp. Det var fra mamma og det var en nydelig glasskule med årstallet på. En minnekule!

Tante ropte henne til seg kvart på tolv, og sa det lå en ny fakkel i skapet i gangen. De andre i stuen så forundret på Tuva der hun sto i yttertøyet.

«Det er julaften vet jeg, og da skjer det ting som ikke alle skal vite,» lo tante. «Skynd deg nå, du må ikke komme for seint.»

Kirken var flombeslyst. Hun ble møtt av en rad fakler som brant i natten. De store eiketrærne på kirkegården sto der og liksom strekte greiene mot snøen som dalte ned. Langt inne mellom trærne så hun Ole. Smilende kom han mot henne. Han grep hendene hennes og så henne inn i øynene smilte.

«Jeg kan ikke være for lidenskapelig her på kirkegården, for det passer seg vel ikke for en anstendig dame som deg? Sånn sa de det vel i gamle dager. Takk for at du kom. Jeg ville gi deg et minne i gave, forstår du. Sånn sto din oldemor her en gang har det blitt meg fortalt. Kom skal jeg vise deg noe.»

Hun fulgte villig med. Merkelig å gå der på kirkegården i mørket. Han førte henne til hennes oldeforeldrenes grav. Da visste hun hva gaven var. Hun hadde hørt den historien om da oldefar kysset oldemor for første gang. Nå var det hun selv som sto de der og ventet. Det føltes spennende og fint.

Akkurat idet kirkeklokkene begynte å ringe klokka tolv, dro han henne inntil seg. Snøen dalte fredfullt ned over dem, og faklene blafret litt i den svake vinden

«Et kyss under himmelen, og et løfte om å møtes igjen når svalene kretset rundt kirketårnet, er det jeg vil gi deg. Det var ordene din oldefar sa den gangen, og nå sier jeg de til deg Tuva!»

Hun klemte seg inntil ham og lo. For en herlig gutt. Dette var den beste gaven hun kunne få. For tilbake ville hun, til gården, slektningene sine og til Ole. Hva fremtiden ville bringe dem, ante de ikke, men hun ville for alltid huske sin første, virkelige forelskelse med glede, til klangen av kirkeklokkene i ørene.

Ole holdt henne inntil seg samtidig som han fisket noe opp av lommen i jakken. «Onkelen min hjalp meg med dette. Jeg har virkelig forsøkt å få det til, og jeg håper du liker det?»

Foran Tuva dinglet en skinnende svale fra et kjede. Ole smilte og festet det rundt halsen hennes.

«Min onkel, gullsmeden, lot meg få skjære ut en bitteliten sølvfugl til deg, og pusse den blank. Når du ser denne svalen blir du minnet om at jeg vil møte deg til sommeren!»

Lenge sto de der tett inntil hverandre, før de vandret stille hjemover med snøen dalene ned fra himmelen.

Den natten drømte Tuva om kanefart til midnattsmesse på julaften, kyss under trærne og klokker som ringte.

Plutselig var hun tilbake i det gamle huset og der var det også julekveld. Hun følte en lykke i hjertet og smilte i søvnen.

En gnist tente det hele.

En gnist for juleglede, forelskelse, samhold og hygge, slektskap, fortid, framtid og forundring.

En gnist er nok til å tenne et bål, til å brenne veden, til å varme de som fryser.

En gnist er nok til å vekke julefryden.

En gnist…….

Hun trakk teppet godt over seg og sov videre.

Julenatten var fin med stjerner og en skinnende måne. Bytuva og Skogstuva hadde funnet ro. Gammelt og nytt ble flettet sammen i drømmen. Tuva sov hardt, men tørket en tåre av vemod som trillet ned over kinnet.

Utenfor sang skogen sin sang i den forsiktige vinden. Fra tidligere tider smøg lyden av felespill seg fram fra glemte hus og hjem. I julenatten kan alt skje, for den er magisk.

Om du hører kirkeklokker ringe ved midnatt en julekveld, kan du tenke på denne lille gnisten som ble til noe stort.

Det er ikke mye som skal til for å spre lys i mørket.

Tenn et lys og tenk på hva du vil dele med dine ved juletid.

Dyre gaver er slett ikke alt.

Et minne, en drøm, et eventyr eller en klem kan være mer verdt enn alt annet.

GOD JUL