fredag 15. desember 2017

Min adventshistorie, del 16



16
Vesla løp inn til foreldrene og maste. «Jeg må på skolen, ellers blir kakedeigene mine ødelagt. Skjønner dere ikke det da?» Mamma slo oppgitt ut med armene. «Skolen er stengt i dag den. Jeg har ringt. De sa du bare kunne være hjemme. Snøplogen rekker ikke å få opp veien på lenge. Det kom jo over en halv meter i natt. Kan ikke vi bake da? Jeg har jo satt en haug med deiger jeg også!»
Pappa lo og foreslo at de skulle ut å måke litt. Men Vesla hadde andre planer. Hun ville til på ski til Erle. Klær ble funnet fram og skoleryggsekken ble tømt for pennal og bøker. «Jeg er sikker på at Erle også har snødd inne. Da kan jeg være den som redder henne fra å sulte i hjel!» Mamma hjelp henne med å få kakedeigene ned i to plastbokser og så var hun klar. Skiene var litt korte til henne, men det var kanskje like bra, for hun hadde ikke gått på ski siden forrige vinter. Møysommelig slet hun seg oppover bakken. Det snødde fortsatt og snøen var tung og våt.
Jona så med store øyne på jenta som strevde seg fram. Så rart med mennesker, de kunne ikke gå på ski som alle nisseunger. Å, som han savnet å leke litt. Kanskje han kunne låne de skiene siden? Kattene kunne da også bli med en tur. Han smilte ved tanken. Det ble nesten som å være hjemme det!
Vesla fikk av seg skiene og løp opp trappa. Erle hadde feid den, så det gikk lett. «Lever du?» ropte hun inn av døra. Da kom Julle fram! Han freste og gjorde seg stor og tøff. Vesla begynte å gråte, men heldigvis kom Erle. Hun fikk katten unna og henne en god klem. «Kjenner du ikke igjen katten min? Det er jo Julle! Han levde over brannen likevel. Jeg trodde det var du som hadde kledd på den jeg. Den hadde en fin genser, men jeg finner en ikke igjen? Nei, nei, da var det vel nissen sa? Du er jo iskald og våt! Her må noe gjøres!»

Hun fant fram en tørr ullstillongs som hadde krøpet godt i vask og et par sokker. Så fikk Vesla på seg trøye og en stor genser. Erle snurret rundt en strikk i ryggen og dermed passet det hele. «Det ser nesten ut som om du har vinger bak på ryggen nå, men det var da bare fint til deg! Du er jo søt som en engel. De våte klærne henger vi til tørk over vedovnen.»
Vesla gikk forsiktig bort til Julle. «Jeg kjente deg ikke igjen jeg. Tenk at du har mistet halen. Jeg kan lage en ny til deg jeg bare jeg har lært meg å hekle!» Jona som også hadde kommet inn spisset ørene. Hekle? Da trengte hun heklenåla. Det skulle bli spennende, for da kunne kanskje han lære den kunsten også!
Snart var de i gang med baksten. At Hedvig hadde ringt og fortalt hva som skulle skje, sa Erle ingenting om. Det ble flere plater med peppernøtter og smørkjeks. Jona slikket seg om munnen og håpet på en smak etter hvert. Men han tenkte bare på skiene. Plutselig gikk strømmen og det ble nesten mørkt i huset, selv om det var dagen. De tente mange stearinlys og radioen gikk på batteri, så julemusikken kunne fortsette. Det eneste problemet de hadde var veden. Erle sukket da hun tok de siste vedkubbene og la inn i ovnen. «Nå er det tomt! Ute er det så mye snø at jeg kommer meg da ikke til vedskjulet med det første!» 
Fortsetter....

torsdag 14. desember 2017

Min adventshistorie, del 15



15
Julle skrek til av forskrekkelse. Han hadde lista seg opp trappa for å snuse litt. Nysgjerrigheten var stor etter at mer og mer av hukommelsen vendte tilbake. Kjente han denne damen? Han hadde ingen minner fra huset, men den damen? Han ville komme nærmere og krafset litt på døra. Da veltet feiekosten, som igjen veltet krukka med et lite juletre. Nedover trappa rullet det med et veldig leven. Han spratt til side for ikke å få noe over seg. Jona hysjet på han og overbeviste han om at alt var greit.



Ikke lenge etter så de ansiktet til Erle i vinduet. Hun så ganske forskrekket ut, men så smilte hun. Julle kjente det i hele seg, at nå var han hjemme. Han mjauet langt og hun åpnet døra for han. Bestemt strammet han seg opp og gikk innover i gangen. Alt luktet hjemme, både teppet på gulvet og alle skoene som sto der. Han begynte å male da Erle klappet han forsiktig. Ikke lenge etter hadde hun befridd han fra sekken og han sukket lettet. Visst hadde det varmet ute, men inne kunne han da ikke ha klær på. Erle sjekket pelsen hans skikkelig og hun kunne se at det bare var overhårene som var brent av. Ny pels hadde allerede vokst seg lang. 

Hun satte fram skålen hans og fylte den opp med ren fløte. Katten slikket det i seg før den sovnet på teppet sitt ved ovnen. Erle satt lenge å så på den før hun kom seg i seng igjen. Nå kunne hun sove, for nå var hun så lykkelig.

Utenfor sto Jona litt rådvill. Han hadde da trodd at Hektor skulle få bo i dette huset? Nå gikk ikke det lenger. Den lille katten ville inn den også, men Jona løftet den opp og bega seg inn over skogen. Harald ønsket seg en katt. En ung katt med alle tennene i behold ville han nok sette pris på.
Akkurat i det han skulle banke hardt på døra på huset i skogen kom bestefar Anskar. «Stopp det der! Ikke hverken Harald eller andre skal vekkes av at nisser banker på døra midt i natta! Du skremmer folk da og det skal ikke en nisse gjøre. Visst kan vi finne på noen morsomheter, men å skremme folk, er ikke lov!»
Han var bestemt i stemmen og viste vei til låven. Forsiktig åpnet han døra til stallen og så gikk de inn alle tre. Hesten humret til hilsen og lot dem ligge i kløverhøyet. Der var det varmt og godt og katten sovnet med det samme. Jona ble liggende å tenke. Han var egentlig heldig. Uten bestefar i nærheten kunne han fort funnet på mye tull. Så sovnet han også godt inn til katten og bestefar.
Ute blåste Nordavinden og lette etter steder der den enda ikke hadde vært. Sammen med den, kom det mengder av snø. Da var de godt at både mennesker, nisser og katter var trygt inne. Det knaket i trærne og hvisket i natten. Ikke en krok var trygg når vinden for fram. Snart var alle spor i snøen dekket og tilbake lå det et skikkelig vinterlandskap.
Vesla våknet tidlig denne dagen og ble helt forskrekket over all snøen. Hvordan skulle hun komme seg til skolen nå? Veien var jo helt borte? Tårene trillet. I dag skulle de bake og kanskje hun ikke fikk være med på det da?
Fortsetter…

onsdag 13. desember 2017

Min adventshistorie, del 14



14
Jona visste godt nå at den skadede katten var Erle sin. Julle husket visst mer og mer for hver dag, men fortsatt var den skremt og redd av seg. Ikke stort annet å gjør enn å la den få sin tid. De to andre gikk sakte tilbake til huset og Jona kunne høre de le i natten. Et juleønske hadde hun nå fått oppfylt hadde hun sagt. Men hva ønsket hun mer?
Neste dag bestemte Kai seg for å ta en tur opp til Harald. Han følte at det var mye usagt mellom dem. Noen ganger pratet de litt om gården og livet, men som regel hilste de bare. Nå var det snart jul igjen, og det hadde vært koselig å ha julekvelden sammen. Uten å prate med hverandre ville det aldri bli bedre. Han fulgte skogsveien innover og banket på døra før han gikk rett inn. Denne gangen ville han ikke bli stående på trappa og ikke bli sluppet inn.
Det brant koselig i peisen og Harald spikket på et trestykke. Han løftet hodet og hilste blidt. «Så trivelig da! Det var lenge siden. Hva er det du har for ærend i dag?»
Kai fortalte om brannen, om Erle, kisten han skulle lage og om brevene. De satte seg sammen ved kjøkkenbordet og bladde i brevbunken. Harald sukket vemodig. «Ja, det var den gangen man var ung og modig det. Tenk at hun tok vare på brevene da. Hun var da bare 13 år den gangen, og jeg var 18. Litt for stor aldersforskjell mente alle. Jeg skrev og jeg skrev, for på den måten å nærme meg henne. Det kom aldri noe svar. Merkelig å møte henne igjen. Hun er jo den samme. Men hun kjenner ikke igjen meg. Tenk at hun har tatt vare på brevene!» 

Kai lo. «Kjenne igjen deg? Kan du vente det da? Du er jo gjemt bak et digert skjegg og masse hår som har blitt grått. Kun øynene dine synes. Det er greit at du har funnet roen her i skogen, men jeg tror du trenger litt forandring. Julaften vil jeg at du skal komme til oss. Vi synes det er ille at du skal sitte her alene. Vesla synes du ligner en nisse, så du kan vel titte innom med sekken om du ikke vil spise middag med oss. Jeg vet at du har hatt det vanskelig Harald, men jeg tror det går bedre nå eller?»
De snakket sammen i timer. Kaffen ble kald, ny ble kokt og det mørknet ute innen Kai gikk hjemover igjen. Harald hadde fortalt fra årene han hadde vært kaptein i det militære. Tiden ute på FN-tjeneste i flere land hadde gjort noe med han. Han orket ikke uro og bråk lenger, ikke krangel heller. Derfor holdt han seg for seg selv. I førsten hadde han vært skremt av tordenvær og vind, men nå hadde en ro senket seg over han. Han trivdes med sitt der inne på skogen, med litt vedhugging, med hesten og naturen. Det var kanskje på tide å ta opp kontakten med andre?
Det ble til at han lovet å komme på julekvelden, både til middag og å være nisse for Vesla. Forsiktig hadde han spurt om ikke Erle kunne få komme også, og Kai hadde svart at hun allerede var bedt. 

Harald fant fram et nytt trestykke og begynte å skjære det til. Nå skulle han lage en julegave til en han følte ville sette pris på det. Timene gikk og han sang for seg selv, puttet inn nye vedkubber i peiser og drømte.
I Erles hus var det stille i natten. Hun fikk ikke sove og så ut av vinduet sitt mot skogen. Hun sukket oppgitt igjen. Bare nå julen kunne bli fin i år? Hånden verket litt enda, men ikke verre enn at hun klarte det meste nå. Julaften nede på gården? Det ville bli rart. Hun hadde ikke feiret jul med andre siden foreldrene levde. 

Hun skvatt til da hun hørte en rar lyd utenfor døra. Hun kjente hvordan hjertet hoppet til. Det skrapte og bråkte så det ga gjenklang i huset. Noen ville inn!
Fortsetter...