Adventskalender, del 22

22

Skrinet var akkurat likt det hun selv hadde fått av sin bestefar da hun var liten. Var det mulig. Han hadde sagt at han hadde laget skrinet selv? Hadde han laget flere skrin? Hennes hadde jo forsvunnet i flommen. Lenge satt hun der og strøk over det vakre lokket med utskjæringer og alle de fine figurene. Det var som å få en klem fra barndommen rett i hjertet. Da Per våknet, hørte de på den lille melodien sammen. Nina fortalte om da hun fikk skrinet sitt. 

Etter frokost åpnet de eske etter eske. I noen av dem var det klær, andre kakebokser og esker, en hadde mengder av gammel julepynt, en hadde pene glassboller og en hadde mange gamle julehefter og ukeblader. De glemte helt å rydde, men ble sittende å lese julehefter, le og snakket.

Brått tutet en bil på utsiden. Der, sto Kåre. I en fart fikk de kledd seg og snart var de på plass på Fretex. Per fant noen fine leker. De ville han så gjerne ha, enda han mente at han sikkert ville få noe til jul. 

Kåre tøyset og tullet litt med dem begge. Han satte på seg en nissemaske og lurte på om han var velkommen på julekvelden. I en eske fant han en vakker utskåret julekrybbe og den kjøpte han til Nina. Hun likte den med en gang og gledet seg til å sette den på plass i stua i det lille huset.

Da de kom på utsiden av butikken etterpå oppdaget de Frelsesarmeens julegryte. Per spurte hva det var. «Er det her de samler grøt til julenissene eller? Så rart med en gryte sånn helt for seg selv!»

Han fikk forklaringen av Kåre og han tenkte seg nøye om før han sa noe mer. «Det blir jo akkurat som adventskurven til Andreas. Noen putter hemmeligheter i den, og andre tar det ut og gleder seg. Fint. Kan jeg legge i resten av pengene jeg har i lommen mamma?» Alle tre la i penger i gryta, og Per følte at det var godt. Under flommen hadde mamma og han fått hjelp, og nå kunne de hjelpe andre som trengte det. 

Etterpå drakk de alle tre kaffe og spiste kaker hos Olga. Nina fortalte om alt de hadde funnet både i huset og på bruktbutikken. Olga lo og ba henne ta det hun ville ha og gi bort resten.

Per studerte noen fine julekort som lå framme på bordet og plutselig kom han på noe. «Vi skal ha pannekaker i dag. Liker du det du bestemor Olga? Bli med da! Neste gang kan vi spise hos deg. Ikke sant? Hun kan lage gode vafler mamma.» De voksne så på hverandre og smilte. Kåre ville også ha pannekaker, så Nina gikk hjem litt før de andre. Hun måtte skynde seg å lage mer røre, så det var nok til alle. Per ville kjøre med Kåre og Olga opp, for han likte så godt biler. 

Pannekakeduften spredte seg i rommet etter hvert som hun stekte. Men de andre kom ikke med en gang. Hun la et kjøkkenhåndkle over haugen med pannekaker og fortsatte i eskene. Det var så spennende å se hva det var.

Det var mer julepynt og broderte duker, vesker og drakter, perlekjeder og tallerkener. 

I en av eskene lå det en vakker hvit kjole. Hun kunne ikke motstå å prøve den. Den passet perfekt. Jul sto på utsiden og var helt forundret. Ble mennesker også hvite av og til? Merkelig. Nå var jo jenta helt hvit som snø?

Hun satte på seg den røde vesten sin og gikk ut i gangen og så på seg selv i speilet. Dette var da fint til julekvelden, selv om hun lignet en brud uten vesten. Lattermild løftet hun opp noen kunstige Amaryllis. Akkurat da åpnet døra seg. Der sto Kåre. Han rødmet. «Du er visst klar allerede du. Jeg har da ikke fridd enda. Men ok, jeg vil gjerne gifte meg med deg.» Nå var det Nina som rødmet.

Kåre og Nina sa ikke noe mer, for inn kom både Per og Olga med armene fulle av esker og poser. De hadde funnet nye nyttig i bruktbutikken. Olga så opp og smilte. «Nei, se der da. Har du funnet sommerkjolen min. Den har jeg sydd selv, for hånd. Skikkelig fin var du i den.»

Det ble liv rundt middagsbordet. Pannekakene gikk ned på høykant og latteren runget i rommet. 

Etterpå gikk de i samlet tropp inn i stua og begynte å pynte juletreet. Olga kunne fortelle om hver ting de fant fram fra hennes esker, så det ble som en eventyrstund for alle. «Den fuglen der, fikk jeg da jeg var fem. Den er av glass, så den tåler ikke stort. Å, der er kurvene jeg flettet med bestemor, og se den konglen.» Grankonglen var malt hvit og var overstrødd med glitter. «Så mye fint det var i esken. Jeg hadde helt glemt dette, men jeg håper du liker det Nina?»

Da Per åpnet lokket på spilledåsen snurret Olga rundt i en fart. «Fant du den. Å, så fint den ikke var borte!» Nina så undrende på henne og lurte på hva historien var med skrinet. Olga klappet på lokket som hun selv hadde gjort tidligere. 

Men det fortsatte å rope. Hva var det for en lyd? Nå skrek det til som om det var liv om å gjøre. Han slapp det han hadde i hendene og løp. Ute på dammen så han en skikkelse i tussmørket. Noen hadde gått gjennom isen!

Vil du gi til Frelsesarmeens julegryte

kan du sende en SMS med GAVE til 2309. Da gir du kr 80,-

Du kan også velge å vippse et valgfritt beløp til 2309.

Adventskalender, del 21

21

Morgenen etter hang det to fine kornnek på plass på låvebroa nede på gården og Ola smilte. «Nissen jobber visst hardt for grøten i år. Vi får nok koke en stor kjele til jul!» Han ristet på hodet og undret seg. Hvem hadde hengt opp kornnek? Ja, ja, det var vel en nisse på gården da? Nå slapp han den jobben. Jul smilte fra øre til øre. En stor kjele til Jul hadde Ola sagt. Det var til han det. Tenk å få en hel kjele alene da!

Oppe ved det gamle huset tittet Nina overrasket ut av vinduet. I stedet for kornnek hang det plutselig to små, vakre kornkranser i trærne. «Jul med din magi» sa hun høyt og smilte. Nissen hørte det og smilte stort. Hun visst jammen navnet hans hun også. Så godt med mennesker som tror på nissen, tenkte han stolt.

De hadde sovet i huset for første gang. Det hadde tatt tid innen de sovnet. Begge var like oppspilte og glade. Per la seg i dobbeltsengen sammen med henne og de lå lenge og så rundt i rommet. Hun hadde valgt loftsrommet innerst, selv om det fortsatt sto en del esker der inne. Det lille juletreet til Per hadde de pyntet, og det skinte i lysene inne på rommet ved siden av.

I morgen skulle de handle inn litt til mer og hun skulle forsøke seg på litt bakst. Nina holdt godt om Per. For første gang følte begge seg trygge i det de sovnet inn for natten.

Jul tittet inn til dem ved midnatt og gledet seg. Han kjente at juleoppdraget snart var i boks dette året. At den lille kattungen hadde kommet uten at han hadde oppdaget det, var dumt. De på gården hadde tatt så fint imot den, at han regnet med det ville gå bra.

Så ruslet han ned til uthuset, krøp inn i løa og der lå både nissejenta, haren og katten til Olga og sov. Han var så takknemlig for alle de nye vennene sine.

Ute begynte det å snø igjen og det stundet mot jul for dyr, nisser og mennesker.

Neste dag opprant med bitende kulde, men inne i det lille huset var det varmt og godt. Nina hadde vært oppe tidlig og kokt seg kaffe før hun satte i gang. En stor eske hadde hun båret ned fra loftsrommet dagen før. Hun var fryktelig nysgjerrig på hva den inneholdt. Lokket satt godt. I esken var det et fint treskrin. Forsiktig åpnet hun lokket. En vakker melodi fra en spilledåse fylte rommet. Hun ble sittende og måpe av undring. Tårene trillet nedover kinnene mens hun nynnet til den lille sangen.

Adventskalender, del 20

20

Dagen gikk fort, men guttene fant ikke ut av gåten før de hørte dombjellene utenfor huset på ettermiddagen. Der sto det en hest med slede. Bak tømmene satt Kåre og under en stor skinnfell satt Olga.

Andreas spratt opp. «Nå vet jeg det. Hugge juletre!» Alle nikket og det ble full fart med varme klær, luer, votter og støvler. 

Snart satt de, både voksne og barn, på plass under tykke pledd. Av sted bar det inn over skogen. Bjellene klang og snøen virvlet. Eva og Nina tok skiene fatt, for det var ikke plass til alle i sleden. Ingen så nissene som satt fint på plass bakerst på sleden i snøkavet som ble virvlet opp. Hånd i hånd satt de der og kniste. 

Inne på hogstfeltet som tilhørte gården var det mengder av vakre juletrær. Guttene løp i løssnøen og lette etter de beste trærne. Ola tente bål og kokte kaffe. Etter en stund hadde de voksne hugd trær og guttene hadde dratt dem til sleden. Etterpå grillet de pølser i bålet og så på stjernehimmelen.

Nissene hadde funnet seg et tørt sted under en av de gamle grantrærne. Der satt de og småkysset og var kjærester.

Det mørknet fort, men ingen hadde lyst til å dra hjem med det samme. Olga gråt av glede over å få delta. «Tenk at jeg skulle få oppleve dette da. Det er som om jeg er liten igjen. Måtte det vare. Ja, måtte det vare…..» Hun lyste opp, for akkurat da visste hun hva hun skulle gi den lille gutten i julegave.

Per så alvorlig på henne. «Hvor gammel er du egentlig? Du gråter jo som en unge?» Olga lo. «Jeg ble 76 i høst, så jeg er veldig gammel nå!» Da skrattet Kåre til. «Gammel du? Det blir hva du gjør det til. Min bestemor er 92, og hun er da i farten som vanlig. Kom igjen Olga. Nå skal du lage engler i snøen med meg!» Ikke lenge etter lå de to side om side og lo. Engler ble det, og fine ble de også. Olga kravlet opp igjen og tok Kåre i hånden på at hun skulle begynne å trene mer. «Jeg blir visst nødt til det, om jeg skal holde følge med deg og Per innover skogen til våren!»

Vel hjemme igjen stablet de av trær dit de skulle. Nina skulle ha et som gikk helt til taket i det lille huset. Olga hadde et som var bare en halvmeter høyt. Per hadde lovet at han skulle hjelpe henne å pynte det. Eva fikk et til stuen og begge guttene fikk hvert sitt lite tre til å ha på rommene sine.

Så var det to tynne trær som skulle festes på låvebroa på gården. Der skulle det henge kornnek. Jul vred seg da Ola nevnte det. Var det flere nek igjen i uthuset? Han hadde da tatt de som var og hengt dem overalt i skogen til fuglenes glede. 

I ly av mørket strevde nissen seg fram for å ta noen av kornnekene ned igjen. Men det første hadde reven tatt som madrass, det andre var helt spist opp av fuglene og det neste var revet i stykker av et par elger. Han hadde ikke lyst, men det var ikke annet å gjøre enn å gå til det gamle huset på høyden og hente de to som var der.

Kåre hadde satt fra seg hesten i stallen nede på gården igjen og hjalp Nina og Per opp med trærne. Per dro sitt lille tre på en gammel kjelke de hadde funnet i uthuset. Kåre bar det store treet og vel innenfor fikk de satt det ned i en gammel sinkbøtte. Det sto ganske ustødig, men ved å dytte ned noen gamle håndklær i bøtta, ble det bedre. Det duftet gran i stua og i skinner fra stearinlysene på bordet følte Nina forventningen til fremtiden komme. Per, som hadde gledet seg hele dagen til å sove i huset, fikk på seg pysjen og gikk opp å la seg i Ninas seg. Han forsøkte å lese en julehistorie, men det ble til at han så på bildene. Roen senket seg over dem alle. Nina kokte litt kakao og så satt Kåre og hun ved kjøkkenbordet og småpratet. 

Da han skulle gå hjem holdt han henne inntil seg en liten stund. Hun fikk en klem som varmet helt inn i hjertet. Etter at han gikk, ble hun stående på utsiden å se opp mot stjernehimmelen. Nå kunne hun tenke framover med et smil om munnen. Det som hadde vært, hadde vært. Nye tider var på gang, selv om hun ikke hadde så mange eiendeler lenger.

I morgen skulle Kåre hente dem etter at hun kom fra jobb. Så fikk de lete opp litt julepynt i bruktbutikken.

Jul smilte borte ved uthuset. Han hadde løst oppdraget med kornnek til fuglene. Bare hun kom seg inn, så skulle han fikse det.