torsdag 3. desember 2020

Juleglede del 3, adventshistorie


Sola var på vei opp, men noen julestemning var det ikke å hente der ute. Trærne var uten løv og bakken uten det grønne gresset, men det var mildt som en vårdag. Mari hadde hengt ut mat til fuglene, men de fant visst mat selv. Den gamle skogkatten lå innunder fuglebrettet og slikket potene sine. Han var en raring den katten. Hun hadde nesten fått lov til å klappe den, men tam var den ikke? Det var koselig med en katt på tunet.

Mari drev sitt lille advokatfirma hjemmefra, og elsket å hjelpe alle privatpersoner og foreninger med saker og ting. Det å kunne ta en kaffe når hun ville, var også som gull. Noen ganger tok hun telefonsamtalene ute. På tur gjennom åker og eng, skog og mark, snakket hun seg gjennom tekster og brev, rådet og veiledet så lett som ingenting. Så var det hjem til notatene. Det var det beste hun hadde gjort, å flytte hit i høst.

Hun smurte raskt på noen skiver med leverpostei, for kattemat hadde hun ikke i huset. Ikke lenge etter spiste katten fornøyd maten, før den lusket sakte opp mot skogen. Han kjedet seg om dagen, men det ble nok mer liv mot jul. Nissen ville vel snart sette i gang, i år som alle år. Det gledet han seg til. De to var gode venner etter mange år i samme tjeneste. Nissen ryddet og holdt orden, og katten passet på at det ikke ble for mange mus og rotter i fjøs og låve. Spise dem gjorde han ikke, for han fikk nok mat av menneskene sine. Men jage utøy var han god på!

En myk vott traff katten over ryggen. Der rett bak ham, sto nissen. Katten ble så glad at den struttet med halen rett opp. De ga hverandre en god klem. Etterpå satte de seg på den vanlige stubben og så ned mot gården. Katten fortalte litt om tilstanden der nede, og smilte da han fortalte om Mari.

Bak dem snek en annen seg fram og lyttet. Han flekket tenner og kjente at han var sulten. Hadde nissen mat i veska tro? Reven snuste og listet seg nærmere. Brått ble han grepet i nakken og holdt nede….

Nissen ristet reven litt forsiktig og han så bedende opp og hilste.

«Jeg er bare så sulten, og da jeg kjente duften av hveteboller med rosiner, klarte jeg ikke å vente!»

Anskar lo og delte ut maten. Snart satt de tre vennene og spiste sammen og fortalte nytt fra fjern og nær.

Neste dag regnet det noe veldig. Det ble som tussmørkt. Mari trykte nesen mot vinduet da hun skimtet noe på veien fra bussholdeplassen. Mørkt og flagrende beveget det seg der nede. Hva i all verden var det? Nærmere og nærmere kom det. Det minnet om en diger struts med vinger av sort plast? Da så Mari det. Det var et menneske med en sort regnkappe, som kom opp imot huset hennes? 

Fortsetter.... HER

2 kommentarer:

Barwitzki sa...

Vel, jeg kom til rett tid for å glede meg. Mange takk.
Historien din blir min andre julekalender. Takk skal du ha.
P.S. vi har hatt snø siden 1. desember, det såååå ser vakkert ut :-))
Mange hilsener til deg.

naturglede/Randi Lind sa...

Hei Bareitzki. Så koselig du følger med i år også. Her snør det i kveld, så det blir spennende om det ligger der i morgen, eller om det regner vekk igjen. Velkommen med videre!