tirsdag 3. desember 2019

Adventshistorie 3, En gnist av juleglede....


3
Da alle satt rundt bordet følte hun seg så hjemme. Faren blunket til henne, og hun ble fylt av en glede hun ikke hadde kjent før. Hun var hjemme, men i en tid som ikke var hennes. Her var sjelen hennes i ro. Kakao ble helt i alle krus og stearinlysene blafret og brant. Rundt bordet satt mor, far og to gutter. Alle smilte til henne og rakte fram brødskiver i en kurv, syltetøy, ost og pølse. Hun smurte på skive for skive og tygde godt, mens hun så seg omkring. Dette måtte være bestemor Tuvas tid? Hun hadde da hatt to brødre? På veggen hang ei kaffekvern, og under ovnen lå katten og tittet på henne. Over ovnen hang votter og sokker til tørk. Det dryppet av det da snøen smeltet. Duften av våt ull bredte seg i rommet, idet dråpene fresende traff vedovnen. Hun hørte til her, kjente hun. Praten gikk lett rundt bordet. Noen ganger følte hun seg som en tilskuer, men innimellom var hun liksom på rett plass. De kjente henne, men hun kjente ikke dem, enda.
Da måltidet var over, hjalp hun til med å rydde av, som om det var hennes oppgave i hjemmet. Den lille gutten satte seg ned på gulvteppet og strøk katten jevnt og trutt over ryggen. Faren i huset leste avisen, og den store gutten dro henne plutselig i fletta. Hun snudde seg brått, og så inn i et smilende ansikt.
Skal vi gå ut igjen Tuva? Blir du med på en skitur i måneskinnet?
Plutselig var all tvil borte og hun var deltager i denne rare tiden på lik linje med de andre. Hun bodde på Skogsgården i en annen tid og hadde en bror som het Bror! Hun smilte og full av latter kledde de på seg og la i vei på ski, så snøen sprutet omkring dem. Det var fullmåne og den lyste opp alt omkring dem. Snøen var over en meter dyp og de kunne gå rett over nedsnødde gjerder. Det hadde vært frost i mange dager, og skaren var hard. Det gnistet rent rundt dem, der de for fram. Tuva smilte så det nesten gjorde vondt i ansiktet. Tårene trillet nedover kinnene fordi vinden var kald.
De nærmet seg ødegården innerst i dalen. Da saknet de farten. Det var lenge siden noen hadde bodd der, så det virket litt skummelt å nærme seg. Det røk av pipa og det var mengder av spor fra vedskjulet og fram til inngangsdøra. Månen lyste i vinduene, så det så ut som om det var lys inne. Men det var virkelig lys? Noen hadde flyttet inn der, men hvem? Tuva ble litt usikker og stanset opp, Bror gjorde det samme. Jo da, han het Bror og var broren hennes, det kjente hun. Han hadde tatt av seg lua og det glinset av svette i panna hans.
«Jeg så det tidligere i dag, at det var noen her altså. Derfor ville jeg ut nå, for å se i ly av mørket. Ingen kan vel bo her i den iskalde rønna? Hvem er disse menneskene, for det er tydelig flere. Se der da, sporene er små og store i snøen. Det snødde for tre dager siden, men da var det helt stille her, så de må ha kommet forrige natt. Kom så tar vi av skiene og sniker oss nærmere.»

Ingen kommentarer: