torsdag 5. desember 2019

Adventshistorie 5, En gnist av juleglede...


5
Døra gikk opp, og alle der inne tittet ut i mørket. Bror ropte igjen, og snart var de inne i stua sammen med de andre. Tuva bare lå der med hodet i fanget på damen i huset. Kluten hun holdt over såret var rød av blod, og Bror var redd. Damen nynnet forsiktig og vugget Tuva i armene sine. Etter ei stund åpnet hun øynene og smilte. De andre i rommet flokket seg rundt henne, for å se hvordan det gikk. Tuva forsøkte å få samlet tankene, men det var ikke lett. Hvem var hun egentlig, hørte hun til her i dette huset eller? Drøm, eller virkelighet? Drøm eller……

Hun rynket pannen og tenkte på skituren hit inn. Den husket hun, men ikke stort mer. Bror smilte til henne og hun tok hånden hans. I denne tiden hadde hun en bror, så koselig. «Vi to mot røkla!» sa hun. Bror tittet forskrekket på henne, hva mente hun? Det var stygt å si sånn. Akkurat som om de menneskene som nettopp hadde hjulpet dem, var fienden? Han så seg rundt, men de andre hadde visst ikke oppfattet hva hun sa.

Bror fikk henne til slutt med seg ut igjen. Han hjalp henne med skiene og de vinket da de gikk. Damen i huset ba Tuva love at hun tok det litt rolig nå, og at de begge måtte komme snart tilbake.
Ved låven sto gutten å så etter dem. Han håpet også at de ville komme tilbake snart, for han hadde ikke våget å gi seg til kjenne. At det gikk an å være så ubetenksom? Han visste da godt at istappene hang spisse fra taket. Det eneste han hadde tenkt, var å skremme dem litt! Men neste gang måtte han snakke med den vakre jenta.

Turen hjem gikk helt greit, og Tuva tenkte så det knaket over hvem hun var!
Brått våknet hun opp i gyngestolen hos tante. Hun frøs og hadde vondt i hodet. Gikk det virkelig an å drømme så mye tull som hun gjorde? Men hun hadde vondt i hodet? Hun kjente etter, og der var det en diger kul. Hadde hun sovnet og slått hodet i søvne, eller var drømmen sann? Dro hun over i en annen dimensjon da hun sov, og hvorfor var hun våt på sokkene? Fort dro hun dem av føttene, så krabbet hun inn i senga og sovnet igjen.

Ute på gårdsplassen virret «drømmeskyggen» hennes videre for å finne seg selv. Hun fòr hit og dit i snøkvavet og undret på om hun noen gang ville bli gjenforent med Bytuva? Kulen i hodet gjorde så vondt, men det var hjertet som ga mest smerte. Hun følte seg så delt og ensom. Ville hun finne tilbake til sin egen tid, eller måtte hun vandre i ingenmannsland for alltid? 

Fortsetter....

Ingen kommentarer: