søndag 8. desember 2019

Adventshistorie 8, En gnist av juleglede.....



8
Vel hjemme på Skogsgården igjen, fortalte de ikke om hvor de hadde vært. Ingen spurte heller. De trodde vel bare de hadde vært ute på en skitur.

I drømmen tegnet Tuva et hjerte i rimen på vinduet. Så pustet hun inn i hjertet så isen smeltet der. Hva var det der ute? Gjennom det ruglete glasset skimtet hun et menneske. Ved låveveggen sto Henry og stirret mot henne. Hun rygget tilbake, men så måtte hun smile. Han kunne da umulig se henne på den avstanden? Hun trykte seg inn til vinduet, og før hun visste ordet av det hadde ansiktet smeltet et stort parti. Da han vinket, vinket hun tilbake. Så la hun seg tilbake i senga og dro et langt sukk. I morgen ville hun treffe han, i morgen….. 

Neste morgen var hun våken og tilbake i tantes hus. De bakte småkaker sammen, pyntet litt i vinduene med grankvister og julekuler, spilte julemusikk og pratet. Det var faktisk koselig tenkte hun, å være sammen med alle sammen.

Da det mørknet, ville Mats at hun skulle bli med ut. Denne gangen lot hun seg ikke skremme av mørket, men sa ja. Vanligvis var hun mørkeredd nemlig, men ikke nå lenger. Etter nattens drømmer var hun nysgjerrig på hva som skjulte seg inne i skogene omkring tantes hjem. Kanskje hun kunne føle noe fra drømmen?

Snøen lå mykt rundt husene og det var stjerneklart. Skaren bar godt, og de tok med seg hver sin søplesekk. De hadde tenkt å ake på storjordet i månelyset.
I en voldsom fart, for de nedover mot bekkefaret. Tuva skrek så hun nesten ble redd seg selv. Tårene trillet fordi det var kaldt, men også fordi hun var glad. Så godt at mamma hadde det bedre, og hun ville sikkert komme til jul i hvert fall. Hun lot tårene renne, og skrek ut alt, idet de seilte av sted på skaren. Hun bremset litt med føttene, for det gikk litt vel fort. Mats var rett bak, så hun måtte være forsiktig. 

Men den som plutselig akte ved siden av henne var ikke Mats? Hun stirret forskrekket på akepartneren sin, og skriket stivnet.
Han lignet Henry???? Det var jo ikke mulig. Henry var jo bare en drøm? Han gliste stort til henne, viftet med lua over hodet, og akte videre. Tuva måtte le hun også. Selv om det bare var månelys, så hadde hun fått glimtet av en skikkelig gladgutt. Han kunne da umulig være farlig?
Så kom det en til akende. Det var Mats. Han gliste også stort til henne, da han raste forbi. Han hadde nok visst hva han gjorde, den luringen.

Fortsetter....

Ingen kommentarer: