lørdag 16. desember 2017

Min adventshistorie,del 17



17
Vesla var konsentrert med å male smørkjeksen med melis og konditorfarge. Hun hørte ikke et ord om mangel på ved, men Jona fikk det med seg. Han lo litt og holdt sekken opp foran seg. Hullene der katten hadde hatt ben og hale, fikk han sy igjen selv. Raskt var han på bena og kom seg ut.
Nå hadde det sluttet å snø. Han tok på seg skiene til Vesla og la i vei. Det var godt han var god på ski. Ikke lenge etter hadde han stablet den gamle kjelken, som sto der, full av ved. Han dro det han orket tilbake til huset. Uten skiene hadde han aldri klart det. For å få de der inn til å se ut, kastet han en snøball på vinduet. Erle måpte til da hun så den store kjelken med ved. Nå ble hun glad. Vesla kunne sikkert hjelpe henne å bære det inn.

Jona stavet i vei nedover bakken så snøspruten sto av han. Han var så lykkelig over å få leke litt og så glad han hadde klart å være til hjelp. Etterpå satta han forsiktig skiene på plass inne ved døra igjen. Samtidig merket han at skjegget hans hadde begynt å vokse! Han ble jublende glad, skrek av fryd og slo hjul ned hele bakken. Hans juledrøm var oppfylt! Endelig fikk han nisseskjegg!!! Kattene på gården trodde det var noe galt med han sånn som han ropte. De kom løpende for å hjelpe han opp. Så lo de alle sammen da Jona sa hva det var og boltret seg videre i snøen en lang stund.
Jona savnet Hektor, men han var ikke å se. Kattungen kom vel hverken ut eller inn i sånt vær? Han løp opp bakken igjen og lånte skiene enda en gang. Med tunge tak var han snart inne ved huset i skogen. 

Der lyste det koselig fra vinduene. I en av gluggene på låven så han at Hektor lå og sov. Så godt han var trygg. Jona banket på ruta og katten kom ut til han. De kjørte opp og ned låvebroa noen ganger, lagde en diger snømann og et par snølykter før Jona måtte levere tilbake skiene. Men før det bar han kattungen bestemt bort til husdøra og så til at Harald slapp den inn. Den store mannen bøyde seg ned og tok den lille katten i armene. Så lukket døra seg etter dem og Jona var trygg på at dette ville gå bra.
Erle koste seg noe veldig. Hun hadde ringt til jobben og sagt at hun ikke kom seg ut med det første, og de hadde ledd godt. «Luring, du vil ha juleferie allerede du. Her snør det da ikke stort,» hadde sjefen sagt. Men han hadde hørt om snøfallet på radioen. Da Erle fortalte om hånden sin, ble de enige om at det var best hun kom seg en tur til legen og ikke anstrengte seg på en stund uansett. 

Jona kjørte opp og ned bakken fra Erles hus også og kattene på gården fikk hver sin tur før han satte tilbake skiene igjen.
Da Vesla skulle gå hjemover var det en fin skiløype hun kunne kjøre. I sekken hadde hun noen av kakene, men det meste hadde Erle fått. Hun hadde sagt at det var som en juledrøm å få smake på kakene til Vesla i lyset fra stearinlys. Hun så etter henne i vinduet. Fortsatt hadde ikke strømmen kommet tilbake. I skogkanten kom det en hest farende så snøen virvlet. Ville den komme nærmere tro. Hun tok på seg en strikkejakke og gikk ut på trappa. Lyden av dombjeller fikk fram julefølelsen i henne.
Fortsetter…

4 kommentarer:

amo sin blogg sa...

Du er så flink å skrive.
Eg har ikkje vore så flink til besøk i bloggar siste vekene
så eg er ikkje heilt oppdatert.
Skal ta meg tid til å lese heile historia om litt.

Ynskjer deg fine førjulsdagar.
Klem frå Anne-Mari

naturglede/Randi Lind sa...

Så koselig med en hilsen fra deg da. Les når du har tid. Takk for hyggelige ord og kos deg videre i advent! :)Klem fra meg.

Jorunn Helene sa...

så godt at hektor er trygg og at noen ser etter den. :)
Leser og koser meg, her varer jula lenge med så godt lesestoff.
Skal lese mere nå som julefreden senker seg over heimen. :)
Skynder meg videre jeg.. :)

naturglede/Randi Lind sa...

Gledelig jul Jorunn Helene! Ja, nå er det julefred i huset. Koser meg skikkelig. Takk for at du leser og følger med.