torsdag 7. desember 2017

Min adventshistorie, del 8





8
De to pratet litt om det ene og det andre som hadde skjedd de siste dagene og ble enige om at de snart fikk treffes igjen. Jona dro opp posen sin og viste katten innholdet. «Tror du at du kunne hjelpe meg her? Jeg aner ikke hvem som skal ha det, eller hva det er. Min bestefar sa at en av tingene var en sånn heklenål. Den har jeg allerede levert til hun som bor i det røde huset. Men se her da? Hva er dette? Han dro fram remmen med den svarte klumpen, men da besvimte katten. Jona skyndet seg på gni ansiktet hans med snø. Han jamret litt før han falt overende igjen. Hva var det med dette dyret?
Katten løftet hodet og var helt gråtkvalt når den snakket. «Det er mitt det der. Gni litt på siden der og se om det ikke står et navn på den platen. Bare ved å se den kjenner jeg smerter i hele kroppen. Hva står det da?»

Jona spyttet på remmen og gned det med genserermet en stund. En og en bokstav kom fram. «Julle står det, klart og tydelig. Julle!» Katten rettet seg opp. «Ja, det var det ja. Jeg heter Julle! Det halsbåndet er mitt og den klumpen der er egentlig en bjelle. Så svart alt er da? Å, nå husker jeg noe. Det brant i huset og jeg satte meg fast da jeg skulle komme meg ut. Halen min er borte, pelsen svidd og forbrent og halsbåndet det falt visst av. Hvor fant du det da? Noe så rart. Jeg kjenner røyklukta rive i nesa bare ved tanken på den dagen. Uff a meg, så ille det var. Halen min, den er borte!» Han gned forsiktig på stumpen som var tilbake av halen. Tårene trillet på kinnene. «Jeg satte meg fast den dagen og det eneste som kunne redde meg var å ofre halen min. Gjett om det gjorde vondt da! Jeg dro til halen røk tvers av!»

Jona trøstet han så godt det gikk og lovet å gjøre rent halsbåndet til jul. Da ville det nok riktig skinte. Nå som han visste hva den svarte klumpen var, skulle han da jammen klare å gå til litt bjelleklang også. Han puttet remmen ned i posen igjen og var fornøyd med seg selv. Nå var det var en ting igjen. Kanskje den også ble fin med litt vask? Han takket for seg og gikk hjemover.
Rett før han var ute av skogen kom det en storm over han. Snøværet var så tett at han så ingenting. Han pustet og peste for å få luft. Rett foran han sto Vinterkongen. «God aften unge mann! Hva gjør du her da om jeg tør spørre? Har ikke du arbeide å gjøre?» Jona forklarte at han allerede hadde løst to oppgaver fra sekken, men da lo Kongen. «Ja, nå vet du hva det er, men løst oppgaven har du nok ikke. Det skal mer til det gutt! Du får tenke en gang til og jobbe videre med saken. Innen julekveld skal jeg ha et svar på det hele. Lykke til!»

Så ble det stille. Jona børstet av seg snøen og snøftet irritert. Hva skulle han nå gjøre med disse tingene? Han trodde at bare han fant ut hva det var, så var det nok? Han sukket tungt og gikk betenkt ned mot gården for å sove litt på saken.

Erle hadde hatt Vesla på besøk. De to hadde bakt pepperkaker sammen. Hedvik hadde heldigvis fikset kakedeigen. Det duftet godt over hele huset. De hadde laget hjerter og kakemenn, stjerner og juletrær, og selvfølgelig smakt på flere. Etterpå hang de opp mange av dem opp i vinduene til pynt. Med kakao i koppene og en diger kremtopp satt de lenge ved kjøkkenbordet og så ut mot skogen. Vesla var sikker på at hun så gaupa igjen, men Erle mente det var en nisse. Så drakk de kakao til de fikk fine barter og lo.
Hedvik hentet Vesla da det mørknet og Erle bestemte seg for å følge dem hjem. Det var så koselig under stjernehimmelen. Vinden rusket litt i trærne så snøen danset i luften. På hjemveien gikk hun sakte og kjente på kulda i ansiktet. Lenge sto hun og så ut over de hvite, snødekte områdene. Månen tittet av og til fram fra et lett skydekke og kastet lange stråler over grantrærne. En katt mjauet fra gården og over jordet så hun to rådyr streve seg av sted. 

Plutselig kjente hun liksom at noen så på henne? Hun bråsnudde seg mot skogkanten. Det var en skygge som beveget seg mellom trærne. Ikke det at hun trodde på nissen, men denne figuren hadde langt hvitt skjegg og hår. Hele mannen minnet om en fjøsnisse fra et julekort. Like fort som han var synlig, like fort var han borte igjen. Hun ristet på hodet og tenkte at hun hadde blitt helt tullete. Her var det ingen gatelys som kunne hjelpe henne med å se som nede i bygda. Det var vel bare en drøm tenkte hun og gikk raskt hjem. Hun feide av skolettene på trappa og kom seg inn.
I skogkanten sto den gråkledde Harald musestille, med åpen munn. Spøkte det? Han kunne da ikke forelske seg i en ukjent dame bare ved å se henne på avstand. Hun hadde stoppet og sett på månen og stjernene som han pleide å gjøre. Det fikk det til å røre seg i hjertet hans. 

Han ventet litt før han begynte å gå hjemover. Da han snudde seg en siste gang, så han henne igjen. Hun var ute på trappa og fylte katteskålen med mat. I det hun skulle å gå inn, seilte hun nedover trappa og et skrik fylte natten.
Fortsetter…

1 kommentar:

Jorunn Helene sa...

Hei, her er jeg igjen. Greit å ha en julekalender å lese på når man ikke får sove.
Uffda, håper ikke Erle slo seg i trappa når hun falt, kanskje får hun hjelp-.
Skynder meg å lese litt til.
Klem. :)