tirsdag 5. desember 2017

Min adventshistorie, del 6



6
Månen tittet fram og ga en fin julestemning over de snøtunge trærne. I en lysning lå det en liten gård. På låvebroa var det allerede hengt opp fuglenek med røde sløyfebånd. Ikke lenge etter lå katten, ja for en katt var han egentlig, godt og varmt på en skinnfell ved den åpne peisen. Han kjente at dette kunne han nok vende seg til og lukket øynene i velvære. Mannen tuslet litt rundt og satte seg i stolen ved varmen. Kniven hans jobbet raskt med et trestykke og en vakker engel liksom kom fram etter som han jobbet. Katten myste og fulgte med, men så sovnet den like godt.

Neste morgen våknet Erle tidlig. Hun ble forskrekket da hun så ut av vinduet. Det hadde kommet mengder av snø og snømannen hadde mistet hatten sin i vinden der ute. Lenger ned i veien så hun en rød topplue titte opp. Hun smilte og tenkte at det var nok Veslas lue. Kaffekjelen var snart på plass på vedovnen. Hun kokte seg en stor porsjon havregrøt med det samme. Hun drysset på et godt lag fra sukkerbøssa og litt kanel. Tenk å ha fri på denne tiden av året. Hun følte seg heldig tross alt og dyttet inn en stor skje med grøt i munnen. Ikke lenge etter sto hun over vasken og brekket seg. Hva i all verden smakte dette? Grøten var fryktelig. Hun studerte kjelen og kunne ikke finne noe feil ved noe. Ikke var den brent heller? Tilslutt drysset hun litt kanel i hånda og skrek til av latter. Hva i alle dager hadde hun gjort? Det smakte karri? Sukkeret, det var jammen salt! Var det mulig å rote sånn? Hun skrapte av det verste og fant fram en ny pose med sukker. Så spiste grøten hun uten kanel. Nå måtte hun smake og lukte på alle glassen hun sirlig hadde fylt dagen før. Rotebøtte, det var visst det hun var.
Etterpå feide hun trappa og forsøkte å måke en sti ned til postkassa. Hun tok tak i den røde lua som lå i snøen og en liten gutt tittet opp på henne. Drømte hun? Ingen kunne vel ligge under snøen å sove? Merkelig, her var det visst julnissetid, sa hun til seg selv. Gutten skalv av kulde, så han hadde nok ligget der en stund. Han var søt som en dukke. 

Hun løftet han opp og bar han med seg inn. Jona dinglet med hodet, ja for det var Jona. Lua hadde vokst seg stor som en sovepose over han og han hadde sovet godt som i en snøhule hele natten. Men nå var lua normal igjen og da ble det jammen kaldt. Han lot Erle bære han uten å protestere. Da de kom inn husket han hva han hadde gjort og ble litt redd da han så sukkerbøssa og kanelglasset på bordet. Ville hun straffe han nå tro? Han ville jo bare at hun skulle ha det morsomt.
Erle satte den lille gutten på taburetten ved veggen og der satt han som en fin liten nisse med den røde lua. Lenge så de på hverandre. Jona strakte fram hånden og sa unnskyld litt forsiktig. «Jeg skulle ikke gjort det. Merkelig å bli voksen? Før kunne jeg gjøre nissestreker uten noe tull. Nå vokser lua fra meg om jeg tøyser litt? Ganske slitsomt, men det får jeg jo til å være snill da!»
Hun skakket på hodet og studerte han nøye. «Er du virkelig, eller har jeg blitt helt tussete? Du ligner da en nisse?»
Jona husket plutselig hva han skulle gjøre. Han knipset med fingrene. Brått var han en nissedukke som satt stiv på stolen og Erle hadde glemt hva som nettopp skjedde. Hun skvatt til, men hun mintes noe av det likevel og ristet på hodet. «Nå husker jeg plutselig hva jeg drømte i natt? For en rar drøm. Da var du en levende julenisse lille venn.»
Forsiktig løftet hun nissen opp og holdt den inn til seg. «Dette blir et fint og morsomt eventyr å fortelle Vesla. Tenk salt og karri på grøten da!»
Hun vasket opp og da hun snudde seg var nissen borte! Hun slo det oppgitt vekk med at hun sikkert hadde begynt å dagdrømme også.
Etterpå spilte hun julemusikk og strikket videre på lua til julehunden. Skulle hun bråhekle et skjerf til den også tro, men hvor var heklenåla! Hun lette i skuffer og skap, men ikke en av heklenålene fant hun. De var vel ikke så flinke med håndarbeid de som hadde bodd her før, så hun fikk kjøpe seg det selv en dag. Hun fortsatte med strikkingen og ergret seg litt igjen over alt hun hadde mistet. 
Fortsetter....

3 kommentarer:

Jorunn Helene sa...

Herlig lesing, :)
He he he Salt å karri på grøten, ja da kan det nok være noen nissestreker ute å går.
Nå skal jeg lese en til, åsså venter husarbeidet, mye å gjøre fram mot jul.
Klem. :)

naturglede/Randi Lind sa...

Nei, det kan ikke smake noe videre! :)Koselig du leser med Jorunn Helen!

Vilt og vakkert sa...

hei, som du skjønner har jeg starta på lesinga nå, og jeg vil underveis bare si at dette var en skjønn akvarell!
Jeg fortsetter...