mandag 4. desember 2017

Min adventshistorie, del 5





JULEDRØM
5
Utpå natten ble katten urolig og Erle slapp den ut igjen. Hektor ville sikkert gå på jakt med de andre kattene i natten, mente hun.
Kattungen svinset litt hit og dit og plutselig var den som oppslukt av mørket. Vinden rusket i rester av gammelt, vissent bøkeløv. Hektor ble litt redd av alle de ukjente lydene, men Jona var raskt der og sa det var greit. Sammen gikk de ned mot gården.






Plutselig ble katten løftet opp i luften. Han ble vettskremt der han hang etter nakkeskinnet. Det luktet vondt av dyret som holdt han hardt. Han var sikker på at nå ville han bli spist. Like brått slapp grepet og han falt i bakken. Jona sto der så sint at han var rød i ansiktet. «Hva tar du deg til ditt udyr. Har du ikke nok mat inne på skogen uten at du må forsyne deg av husdyrene også. Kom deg av sted!» Men dyret sto der like stille og stirret nissen trist inn i øynene. «Husdyr? Hva er det da? Det er vel dyr som er inne i hus og ikke løper rundt i mørket. Jeg er sulten. Dere to ødelegger for meg hver eneste kveld jeg forsøker meg på maten nede ved gården. Magen rumler jo så jeg hører det selv. Denne lille her var kanskje en passende stek?» Han glefset etter kattungen igjen, men den spratt unna. Jona hyttet med neven. «Jeg ser jo at du er en gaupe, men jeg har da aldri hørt at de spiser brød eller kattemat?» Det store gulrøde kattedyret ryddet litt nervøst i den stumpe halen sin og sukket tungt. «Når du sier det, så er jeg vel en gaupe da? Kan du holde de kattene unna i kveld, så jeg kan få meg en brødskive, da skal jeg spare denne lille her! Han får komme seg i sikkerhet i det huset der oppe, for dit skal jeg ikke bevege meg igjen med det første. Det lukter veldig rart der oppe? Det er en ganske skummel følelse skal jeg si deg.» Han la de duskete ørene bakover og freste. Så tok han seg sammen og var vennlig i stemmen. «Jeg har dårlige tenner skjønner du, og jeg er sulten bestandig.» 

Sammen gikk de tre sakte ned mot gården og de andre kattene i nærheten løp vettskremte av sted. Jona dro kattematen litt vekk fra trappa og det store dyret forsynte seg grovt, bit etter bit. Etterpå satte den seg ned og slikket potene. Da så den slett ikke så skummel ut lenger. Han rettet på de slitte værhårene. Så blunket den litt og en tåre trillet ned over kinnene. «Jeg er så mett at jeg er helt matt. Tusen takk. Jeg klarer egentlig ikke å spise kjøtt lenger, så kattepusen din er nok ganske trygg. Kan du love meg å holde deg ved det andre huset lille pus? Om de andre kattene angriper meg fordi jeg tar maten deres, så lover jeg ingenting.» Så strammet den seg opp og gikk mot skogen igjen. Jona synes synd på den og sa at han skulle hjelpe han så godt det gikk. Det var mat nok til alle på gården.
Vesla trodde ikke sine egne øyne da hun litt senere var ute for å se om etter kattene. Alt mat var borte? Et digert kattelignende dyr freste og løp av sted. Hun hadde aldri sett et noe sånt før og skyndte seg å smelle igjen døra. «Mamma, det er noe skummelt her. Det ligner en katt, men den har ikke hale og den er så sint i ansiktet. Mamma, kom da!» Sammen lukket de forsiktig opp døra og så ut i natten. Ute på jordet skimtet de dyret som sakte og møysommelig humpet og hoppet av sted mot skogen.
Jona tok en tur opp til Erle. Han hadde lyst til å finne på noe lurt! En liten narrestrek måtte da være greit. Han fniste for seg selv og fikset litt både her og der i det lille kjøkkenet. Nå ville hun nok bli overrasket! Lua hans gled ned i da han kom seg ut igjen. Han følte at lua slukte han til slutt. Så falt han om i snøen av forskrekkelse. Han hadde ledd av katten som ble rullet inn i det teppet, men nå var han fanget selv. 
Skrikende og fektende med armene hørte han at Nordavinden ble kraftigere og kraftigere.
Dyret slet seg fram i vinden og frøs. Tennene klapret i munnen på han. Plutselig ble han varlig løftet opp av to store, varme arbeidsnever. Den grå mannen holdt den inntil deg og klappet den forsiktig. «Jammen var du stor. Du ligner da mer en gaupe enn en katt med den stumpe halen din. Jeg trenger en som kan fange mus, så du kan bli med meg, tenker jeg.»
Det hjalp ikke å protestere. Han ble bestemt båret innover skogen.
Fortsetter….

5 kommentarer:

Jorunn Henriksen sa...

Historien er like spennende i år som tidligere. Tusen takk :-)

naturglede/Randi Lind sa...

Tusen takk Jorunn! Koselig du tar deg tid og følger med! :) Mer i morgen vet du!

Jorunn Henriksen sa...

Jeg gleder meg til ny del hver dag :-)

Jorunn Helene sa...

Dette er spennende, lurer på hvordan dette ender jeg.? :)
Skal tusle innom her i kveld også.
Ha en riktig fin dag.
Klem. :)

naturglede/Randi Lind sa...

Ja, du har jo lykken med deg som kan lese videre Jorunn Helene! Ha en fin dag i advent. fra Naturglede