søndag 3. desember 2017

Min adventshistorie, del 3




JULEDRØM
3
Snart sto alle juletingene på kjøkkenbordet i det lille huset. Erle satte over kaffekjelen og varmet litt på det som var igjen fra morgenen. Vesla hadde hun sluppet av hjemme, for hun hadde stor iver etter vise fram den nye julehunden sin. Erle fant fram strikkepinnene og litt rødt garn. Det måtte jo raskt bli en lue til den hunden. Hun dreide på nøkkelen i en spilledåse hun hadde fått med og lente seg tilbake. Tankene kom om barndommen og alle juletingene de hadde hatt. Nå var alt borte, bare minnene hadde hun igjen. Tårene trillet nedover kinnene, men hun tørket dem ikke vekk. Det var vemodige tårer og de trøstet henne litt. Hun smilte oppgitt over seg selv og tok en svelg til av kaffen. Denne adventstiden hadde hun lovet seg selv være mer modig. Det nyttet ikke å sørge over det som var, hun fikk tenke fremover. Men det var nært enda. For to uker siden satt hun i leiligheten sin og drømte. Nå hadde en av drømmene hennes gått i oppfyllelse. Hun hadde ønsket seg ut på landet med snø, hester og gamle store vinduer. Kanskje hun kunne fortsette bo her? Selv om de bygde opp igjen nye leiligheter, visste hun ikke om hun ville dit igjen. Her hadde hun en så fin utsikt og følelsen av frihet. Hun tørket tårene og satte i gang med det hun måtte gjøre. Julepynten skulle på plass.
Jona tørket en tåre der han sto og så på damen. Tenk å miste så mye, men likevel smile. Han hadde allerede blitt glad i denne Erle. Nå måtte han sette i gang, så hun fikk en fin advent. Det fortjente hun.
De første dagene i desember gikk fort. Erle vasket og skurte i skap og skuffer. Hun hadde tatt ekstra ferie fra jobben i forsikringsselskapet for å komme i orden. Egentlig var hun ikke så lei som hun hadde trodd hun skulle bli over at hun hadde mistet alle tingene sine i brannen. Hun hadde bodd i en bitteliten leilighet. Mann og barn hadde hun aldri hatt, så det var ikke ofte hun fikk besøk. Nær familie hadde hun heller ikke lenger. Hun kjente noen av de i oppgangen, men de gikk ikke til hverandre på besøk. Dagene hadde vært like og hun hadde ikke noe annet å glede seg til enn når hun fikk besøk av barndomsvenninnen Hedvik. De hadde tatt opp kontakten de siste årene. Da Hedvik spurte om hun ville flytte til dette huset i stedet for å ta inn på hotell etter brannen, hadde hun svart ja med en gang. Det var et lite bryggerhus som tilhørte gården Hedvik og mannen Kai hadde overtatt etter familien hans. Huset var velholdt og fint, selv om det var lite. De hadde bodd i det mens de bygde det nye hovedhuset. Noen møbler sto der fra tidligere og noe hadde Erle kjøpt til. Nå var hun fornøyd med innredningen. Hun pusset vinduene og lurte på om hun egentlig trengte å henge opp igjen gardinene i kjøkkenvinduet? Både utsikten og karmene var så vakre. Utenfor dalte snøen stille ned og trærne på utsiden ble brått vinterpyntet. Smilende tente hun lys i vinduskarmen og bestemte seg for at gardinløst fikk det være.
Jona snakket vennlig til den lille katten. «Du er en katt som kan svinse litt rundt omkring. Du får sikkert gå ut å leke med meg og de andre kattene så ofte du vil. Jeg tror både barna på gården og Erle vil gi deg mer mat, kos og klapp enn du har fått hittil. Jeg rekker jo ikke alt heller. Kom nå, så går vi opp til det lille huset. Du får rope noe veldig, så håper vi hun åpner døra for deg.»


Erle hørte den såre mjauingen med en gang. Raskt var hun i vinduet og tittet ut. En bitteliten kattunge satt der og slikket snø av labbene sine. Men med en gang hun kom ut, løp den av sted mot skogen. Hun la ut noen brødbiter med leverpostei og ikke lenge etter var den tilbake. En kattunge ville ikke klare seg lenge alene ute, mente hun. Erle listet seg fram bak katten og slengte et tykt pledd over den. Teppet ble som levende, for katten sloss som for livet for å komme ut. «Du er da en skikkelig villkatt, men inn skal du. Erle rullet teppet fort sammen, med katten inne i det, og bar det med seg inn.
Hun var slett ikke forberedt på det levenet det ble. Katten freste og klorte henne på armene, så hun måtte slippe. Raskt var den oppe i vinduskarmen og den ene blomsten dundret i gulvet så jorden spredte seg over bord og stoler. 
Fortsetter....

2 kommentarer:

Tove Steinbo sa...

Da har jeg lest så langt. Det blir litt travelt om dagen, så jeg får ikke lest alt med en gang, men alt skal leses etterhvert. Dette blir en fin historie!
Men nå reiser vi i bryllup i morgen, så litt forsinket blir jeg.
Fine dager ønskes av Tove/fargeneforteller

Jorunn Helene sa...

Da har jeg lest meg hit, og smiler til deg. :) Nei det er ikke bare bare å ta villkatter inn i hus.
Skikkelig kos å lese hos deg igjen. Skynder meg videre jeg. :)