fredag 22. desember 2017

Min adventshistorie, del 22



22
«Grøt! Masse grøt er det jeg ønsker meg til jul.» Jona slikket seg rundt munnen bare ved tanken. Katten sukket. «Jeg tror jeg bare ønsker meg en ting jeg. Det er å dra hjem igjen til Vinterland og bli der til jeg blir større. Jeg synes det er skummelt her når du ikke er sammen med meg.» Nissen dro han inntil seg. «Jeg skal spørre. Kanskje du får ønsket ditt oppfylt. Kanskje!»
Vesla strevde med det lille treet sitt. Det var ganske skakt og hun hadde ingen fot til det. Til slutt kom mamma og hjalp henne. «Et stort Norgesglass gjør susen.» Hun fylte det opp med vann og det ble stødig og ganske tungt. Treet ble perfekt når det ble satt på plass. Hun hang på de få kulene hun hadde og maste om hun måtte ha en stjerne også. «Kan vi ikke pynte det store treet da, så kanskje det er noe igjen der som jeg kan få.» Men mamma var steil. Juletreet skulle ikke pyntes før lille julaften, som vanlig.






Til slutt kledde Vesla på seg og gikk ut. Hun lekte litt med kattene først, men det var for kjedelig. Snøen lå der fin og hvit og hun fant fram en pappeske og knyttet den på kjelken. Raskt puttet hun Hektor i esken og lukket igjen. Så dro hun opp og akte ned i full fart. Katten mjauet og jamret seg, men hun synes det var som en motor på kjelken. Brått sto Jona foran henne. «Nå er det nok! Hverken mennesker eller dyr skal stenges inne å behandles sånn.» Han løftet ut katten og den hang i armene hans. «Jeg er så syk! Det vugget like ille som havet når det er storm. Jeg vil hjem. Ta meg med hjem!» Vesla trodde ikke sine egne ører. Katten snakket! Den nissen kunne trylle, for plutselig var de borte både nisse og katt. Vesla dro kjelken opp til Erle, banket på døra og ropte inn i gangen. «Kan dyr snakke når det er jul?»
Hun tok av seg yttertøyet. Erle fant fram peppernøtter og litt saft. «Klart de kan snakke med hverandre, men til jul kan kanskje vi forstå hva de sier også. Det er nok nissemagi det. Er du klar med presangene da!» Vesla vred på seg. «Nei, jeg har glemt det. Jeg har ingen penger heller.» Hun bøyde seg framover bordet og gråt. Erle begynte å le. «Men man trenger da ikke penger for å gi fine gaver.» Hun hvisket i øret hennes og den lille piken spratt opp. «De er Erle Perle du, som vet alt. Nå må jeg løpe!» Som en vind var hun ute igjen og på vei nedover bakken mot gården.

Resten av kvelden strevde hun med julegavene. Lillebroren kom inn og lurte på hva hun drev med og han hjalp henne med resten. Alle skulle få gaver av henne og noen ble fra dem begge. Arvid, som broren het, ble så glad over å ha hemmeligheter med henne. Det var nesten som en gave det også tenkte han. Han var bare fire år og husket slett ikke så mye fra forrige jul. Men gaver det husket han. Før de skulle legge seg leste mamma et juleeventyr for dem og de sovnet med historien i sin fantasi og drømte videre i søvnen.

Utenfor sto nissen og tenkte. Månen lyste over snøtunge trær, lua passet bedre og bedre, skjegget vokste og katten fulgte han som en skygge. «I morgen er det lille julaften Hektor. Nå må jeg tenke hardt for å vite hva jeg skal svare kongen. Kom så går vi inn til gården i skogen og ser om det er plass for oss i høyet i natt. Jeg tror jammen jeg må sove litt på den gåten min.
Fortsetter…

2 kommentarer:

Jorunn Helene sa...

Stakkars Hektor da, bli syk rett inni jula, men han blir nok fort frisk tenker jeg.
Koselig å lese her i nyttår også, det er som en føler julen blir litt lengre her inne. :)
Mange rydder ut julen alt for tidlig synes jeg. Men nå skal jeg lese videre.
klem. :)

naturglede/Randi Lind sa...

Hei Jorunn Helene. Jula vare en stund til hos meg. Jammen skal jeg nyte pynten når jeg først har satt den fram. Kos deg videre du også! Klemsiklem :)