onsdag 13. desember 2017

Min adventshistorie, del 14



14
Jona visste godt nå at den skadede katten var Erle sin. Julle husket visst mer og mer for hver dag, men fortsatt var den skremt og redd av seg. Ikke stort annet å gjør enn å la den få sin tid. De to andre gikk sakte tilbake til huset og Jona kunne høre de le i natten. Et juleønske hadde hun nå fått oppfylt hadde hun sagt. Men hva ønsket hun mer?
Neste dag bestemte Kai seg for å ta en tur opp til Harald. Han følte at det var mye usagt mellom dem. Noen ganger pratet de litt om gården og livet, men som regel hilste de bare. Nå var det snart jul igjen, og det hadde vært koselig å ha julekvelden sammen. Uten å prate med hverandre ville det aldri bli bedre. Han fulgte skogsveien innover og banket på døra før han gikk rett inn. Denne gangen ville han ikke bli stående på trappa og ikke bli sluppet inn.
Det brant koselig i peisen og Harald spikket på et trestykke. Han løftet hodet og hilste blidt. «Så trivelig da! Det var lenge siden. Hva er det du har for ærend i dag?»
Kai fortalte om brannen, om Erle, kisten han skulle lage og om brevene. De satte seg sammen ved kjøkkenbordet og bladde i brevbunken. Harald sukket vemodig. «Ja, det var den gangen man var ung og modig det. Tenk at hun tok vare på brevene da. Hun var da bare 13 år den gangen, og jeg var 18. Litt for stor aldersforskjell mente alle. Jeg skrev og jeg skrev, for på den måten å nærme meg henne. Det kom aldri noe svar. Merkelig å møte henne igjen. Hun er jo den samme. Men hun kjenner ikke igjen meg. Tenk at hun har tatt vare på brevene!» 

Kai lo. «Kjenne igjen deg? Kan du vente det da? Du er jo gjemt bak et digert skjegg og masse hår som har blitt grått. Kun øynene dine synes. Det er greit at du har funnet roen her i skogen, men jeg tror du trenger litt forandring. Julaften vil jeg at du skal komme til oss. Vi synes det er ille at du skal sitte her alene. Vesla synes du ligner en nisse, så du kan vel titte innom med sekken om du ikke vil spise middag med oss. Jeg vet at du har hatt det vanskelig Harald, men jeg tror det går bedre nå eller?»
De snakket sammen i timer. Kaffen ble kald, ny ble kokt og det mørknet ute innen Kai gikk hjemover igjen. Harald hadde fortalt fra årene han hadde vært kaptein i det militære. Tiden ute på FN-tjeneste i flere land hadde gjort noe med han. Han orket ikke uro og bråk lenger, ikke krangel heller. Derfor holdt han seg for seg selv. I førsten hadde han vært skremt av tordenvær og vind, men nå hadde en ro senket seg over han. Han trivdes med sitt der inne på skogen, med litt vedhugging, med hesten og naturen. Det var kanskje på tide å ta opp kontakten med andre?
Det ble til at han lovet å komme på julekvelden, både til middag og å være nisse for Vesla. Forsiktig hadde han spurt om ikke Erle kunne få komme også, og Kai hadde svart at hun allerede var bedt. 

Harald fant fram et nytt trestykke og begynte å skjære det til. Nå skulle han lage en julegave til en han følte ville sette pris på det. Timene gikk og han sang for seg selv, puttet inn nye vedkubber i peiser og drømte.
I Erles hus var det stille i natten. Hun fikk ikke sove og så ut av vinduet sitt mot skogen. Hun sukket oppgitt igjen. Bare nå julen kunne bli fin i år? Hånden verket litt enda, men ikke verre enn at hun klarte det meste nå. Julaften nede på gården? Det ville bli rart. Hun hadde ikke feiret jul med andre siden foreldrene levde. 

Hun skvatt til da hun hørte en rar lyd utenfor døra. Hun kjente hvordan hjertet hoppet til. Det skrapte og bråkte så det ga gjenklang i huset. Noen ville inn!
Fortsetter...

1 kommentar:

Jorunn Helene sa...

Oi, nå ble det så spennende at jeg må lese neste side også. :))
Skynder meg å bla om. :)