tirsdag 12. desember 2017

Min adventshistorie, del 13



13
Det hadde begynt å mørkne før de kom seg av sted inn over skogen. Harald holdt henne varlig i den friske armen og ledet henne innover blant trærne. Veien var glatt, men med små skritt gikk det fint. Av og til stanset de å så på stjernene og lyttet til vinden som danset med litt fjorårsløv.







Harald ba henne vente litt, og så forsvant han inn mellom trærne. Ikke lenge etter oppdaget hun en hvit skikkelse komme mot seg. At det var Luciadagen hadde Erle helt glemt. Med en lang stjernehatt på hodet og lys i hånden sang han Luciasangen for henne. På armen hadde han en stor kurv. Da sangen stilnet la han et reinskinn på bakken og dekket opp med krus, gløgg og lussekatter. De satte seg tett inntil hverandre og så hvordan månen sakte kom opp over åskammen.

Erle synes hun var med i et eventyr og følte seg tatt vare på. Hun kjente at det ble vått i øyenkorken og måtte fortelle han hva hun tenkte. «Jeg tror ikke jeg har blitt så overrasket siden jeg var ung jeg. Uten slektninger blir det ganske stille. Foreldrene mine var jo godt voksne da de fikk meg og besteforeldrene mine ble jeg aldri kjent med. Ikke har jeg søskenbarn eller annet heller, for både mamma og pappa var enebarn, som meg. Ganske ensomt egentlig, men det er ikke synd på meg. Jeg har alt jeg trenger. Det er så koselig med Hedvik, for hun er som en søster. Tusen takk Harald, for en fin opplevelse. Du oppfylte en av juledrømmene mine du! Det var å sitte under stjernene i natten og lytte til vinden. Jeg har ikke vært modig nok til å gjøre det alene.»
Han hadde lyst til å trekke henne nærmere, men det våget han ikke, enda. «Jeg har savnet en sånn som deg!» sa han stille. «Jeg er heldig å ha mange gode slektninger, men det å ha en hjertevenn, er noe eget. Nå fryser du. La meg følge deg hjem igjen.»
Raskt hadde han vrengt av deg den hvite drakten og stjernehatten satte han fra seg inntil et tre sammen med kurven. Så gikk de sakte mot Erles hus i ly av mørket. Katten fulgte med dem på avstand og knurret litt. Sekkegenseren holdt han varm og det var godt. Hva var det med den damen, hun fikk fram så mye rare følelser i han. Raskt tok han en annen vei og gikk rett over skogen mot gården. Han var slett ikke forberedt på å møte de to igjen. Brått sto de foran han og han skrek til så værhårene sto rett ut. Så besvimte han. Erle satte seg på huk ved siden katten og begynte å gråte. «Se der da. Det er min Julle. Som du ser ut lille venn. Brannen har jo ødelagt deg helt. Noen har visst tatt vare på deg, for det gensergreiene her har du ikke fått av meg. Lille Julle. Våkne opp da!»

Harald satte seg på huk han også. «Men det er jo katten jeg har hatt hos meg noen dager. Er den din? Jeg har ikke kledd på den. Det må jo være Vesla det, tenker jeg. Halsbånd har den også nå. Julle står det, klart og tydelig. Men er det din katt? Hvorfor har du kaldt han Julle da?»
Erle rødmet og klappet katter forsiktig. Hun hadde ikke lyst til å svare på det siste spørsmålet og løftet katten opp til seg. «Lille Julle!» hvisket hun. Katten våknet opp og vred på seg. På et blunk var den ute av armene hennes og på vei ned mot gården. Erle ropte etter den, men den bare fortsatte.
Fortsetter…

3 kommentarer:

Kathrine sa...

Hei:)
Så koselig med adventshistorie i år også:-)Du er flink, syns jeg. Flott illustrert!
Kos deg i førjulstiden.

:-)

naturglede/Randi Lind sa...

Tusen takk Kathrine. Gøy du følger med. Nyt dagene mor mot julekveld. Fra Naturgled/Randi

Jorunn Helene sa...

Så koselig at Harald lagde Lucia overaskelse for Erle.
Og at hun fant igjen Katten Julle da.
Må lese en side til føre jeg sovner. :)
Klem i natten.