mandag 11. desember 2017

Min adventshistorie, del 11



11
Dagen etter skinte sola fra skyfri himmel og det dryppet av takene. Snømannen hadde falt overende og fuglene kvitret som om det var vår. Erle åpnet døra etter at Vesla hadde strevd seg opp bakken. Hun hadde en diger kurv i armene og var skikkelig hemmelighetsfull der hun sto. Det ble et strev med å få av støvlettene, men hun ville ikke ha hjelp. Erle ga henne en klem og gikk foran inn i kjøkkenet. «Så kom kakelinna da Vesla! Er det ikke typisk. Ja, ja, jeg baker ikke stort, så min skyld er det ikke!» Vesla sto der og undret seg. Hun ante ikke hva en kakelinne var, og hun krevde en forklaring. Erle sa at når alle i nabolaget bakte kaker, så ble det så varmt at snøen smeltet omkring dem. Vesla måpte og var raskt på med støvlettene igjen. «Jeg må stoppe mamma. Hun skulle bake masse i dag og da forsvinner jo all snøen her også. Men hun ble stanset av Erle som forklarte at gjort er gjort og været kunne man likevel ikke gjøre noe med. «Det er bare noe vi sier da vennen. La mamma bake du, så kanskje vi får smake. Så fint du kom jeg trenger hjelp her. Bli med meg, så skal jeg vise deg noe.»
De to gikk inn i stua og på bordet lå det en diger haug med julegaver. Vesla klappet i hendene og sang av glede. «Er de til meg? Så mange pakker har jeg aldri sett. Men det er jo ikke merkelapper på jo? Hvem skal ha dette da? Det må jo være merkelapper på!»


«Nettopp, men med den hånden min går det jo ikke. Kanskje du kan hjelpe meg å skrive litt. Jeg har forsøkt og det var så slitsomt. Men gavene er ikke til deg. Jeg har ingen slektninger vet du, så jeg kjøper gaver til de som har det som meg nesten. Da får de i hvert fall en gave hver på julekvelden.» Noe skal leveres til Barnas Hus, noe til Frelsesarmeen og noe skal legges under juletreet nede på hotellet. De deler ut gaver til både barn og voksne. Jeg elsker å gjøre dette, men i år ble det jammen vanskelig med den skrivingen.»
Vesla stavet og strevde seg gjennom kort etter kort. Først synes hun at Erle var helt rar. Noen pakker skulle det stå bare alderen på og god jul, noen skulle det stå voksen mann på og andre til en leseglad unge. Hun skrev og hun skrev og følte at det gikk lettere. Erle skrev noen hun også. Pakkene var sortert i hauger og det tok tid før de var ferdige. «Nå har jeg et problem til Vesla!» sa Erle. «Jeg greier ikke å kjøre den gamle bilen min. Det er så hardt å gire at jeg begynte faktisk å gråte da jeg forsøkte. Kan su spørre mamma eller pappa om de kan kjøre dette av sted for meg en dag før jul?» Vesla nikket og smilte. «Tenk at vi er julenisser da. Dette blir gøy!» 

Utenfor vinduet sto Jona og tårene trillet. Nå var det visst slutt. Menneskene delte ut gavene selv. Han kunne like godt reise hjem til Vinterland igjen. Han måtte finne katten som hadde sekken hans som genser, for nå ville han levere tilbake oppdraget og dra hjem. Men først fikk han snike seg inn på kjøkkenet og hente den heklenålen.
Fortsetter…

1 kommentar:

Jorunn Helene sa...

Så godt at Erle får hjelp med pakkene å skrivinga på lappene,
det er neimen ikke lett med en vond arm.
Leser og koser meg i natten, er så stille da. :)
Skynder meg videre i Kalenderen. :)
Klem.