søndag 10. desember 2017

Min adventshistorie, del 10




10
Hogge ved var det de skulle gjøre. Bestefar fortalte at Erle hadde skadet armen, så nå trengte hun hjelp. Svetten silte snart av Jona etter som han svingte øksa i flere timer. Den store lua gled stadig ned i øynene på han. Til slutt ble han så irritert at han slenge hele lua i veggen. Bestefar stoppet opp med huggingen sin og lo. «Sånn går det når man ikke er voksen nok til storlue. Du klarer nok å fylle den ettersom du vokser til. Lua tilpasser seg deg den vet du. I går kveld var du jo liten igjen sammen med Vesla. Tror du ikke jeg så dere? Nå har du krøpet litt. Men bare vent til du får unna litt voksenarbeid, så kommer lua til å passe deg perfekt igjen. Hugg på!»
Erle hadde virkelig vondt i armen. Hele kroppen verket etter fallet ned trappa. Da det banket på døra jamret hun seg over å reise seg for å åpne. Der sto den grå mannen igjen.

Harald kremtet lett. «Kan jeg få komme inn en liten tur? Du blir kald av å stå ute her i gangen uten jakke. Jeg ville bare så gjerne se hvordan armen din var i dag. Jeg er fetteren til Kai og jeg vet du heter Erle. Kanskje du trenger hjelp med noe? Det er jo ikke lett hverken å smøre brødskiver eller koke mat med en ødelagt høyrearm.»
Ikke lenge etter hadde Harald saumfart kjøleskapet hennes, laget en omelett av alle restene, kokt kaffe og dekket på bordet. Han var jo kjent i skapene fra før sa han. Om han fikk lov, hjalp han henne gjerne. Lysene i vinduet ble tent før han skjenket kaffe til henne først, og så til seg selv. Erle måtte snu seg vekk imellom for hun følte at hun stirret han inn i øynene hele tiden. Fiolblå var de, vakkert fiolblå.
Han tok forsiktig den friske hånden hennes i sin og snakket godmodig til henne. «Om du lar meg få lov, så kan jeg hjelpe deg med julematen vet du. Du skal vel ha gjester som alle andre?» Så trakk han fort hånden til seg og sa unnskyld. «Hva tenker jeg på? Du har kanskje en kjæreste? Jeg synes bare du var så interessant at jeg helt glemte å oppføre meg.»
Erle lo og ristet på hodet. «Nei, det har vært få kjærester de siste årene. I tenårene hadde jeg en jeg var veldig glad i, men han mistet jeg kontakten med for mange år siden. Koselig om du vil hjelpe meg. Tusen takk!» De spiste videre i ro, men stillheten som fulgte var god. Stadig tittet Erle opp og Harald smilte varmt til henne hver gang.
Jona studerte de to der ved kjøkkenbordet. Var det sånn man skulle gjøre det. Lage mat til damene? Han fikk nok ta seg tid her i huset, for han kunne ikke koke poteter en gang. Så fint det skulle bli å lære noe nytt!

Den haleløse katten gikk irritert ned mot gården. Den damen der oppe i det andre huset var skummel. Noe rart var det med henne, men han husket ikke hva det var. Han hutret litt i kulda og snek seg inn på låven. Brått ble han feid overende av en hannkatt. De rullet rundt på låvegulvet og like fort som det startet var slåsskampen over.
Jona holdt katten som hadde angrepet i et hardt grep i nakken. «Er det sånn du oppfører deg når jeg ikke ser deg? Er ikke du gårdskatten her da? Vi tar vare på våre og ser du ikke at denne katten er skadet nok fra før. Si unnskyld!» Katten vred seg som en mark og freste. «Slipp meg, din fjøsnisse. Her bestemmer jeg!!!!!» Han ble raskt båret ut av låven og Jona lukket døra forsvarlig fra innsiden. Så undersøkte han den andre katten som lå besvimt igjen. «Du er ikke mye frisk. Fy for en floket pels du har. Men underhuden ser fin ut, så det gror nok ut igjen. Du må da fryse noe veldig nå som det er så kaldt?» Han tok opp sekken sin. Halsbåndet til katten var rent og fint nå. Han hadde pusset på det i mange timer. Klokka klang og spennen til å feste med var ren. Forsiktig satte han det rundt halsen på katten som begynte å våkne til liv. Den andre svarte tingesten la han ned i lomma si. Han fant fram slirekniven sin og kuttet hull i sekken til fire ben og en halestump.

Brått hadde det blitt et brukbart klesplagg til katten. Sekken var foret med fint strikket ull, så den ville varme katten godt. De gikk ut sammen ut og mot hovedhuset. De andre kattene lo i natten og mjauet oppgitt over den påkledde katten. Jona hyttet med neven og forklarte dem hvorfor. Da ble det stille og kattene bøyde hodet og skammet seg. Hektor kom fram og viftet med værhårene. «Vi burde kanskje spurt hvorfor i stedet for å le av han. Kan vi være venner alle sammen tro?» Et hylekor satte i gang for alle var enige. Vesla tittet ut av vinduet og forklarte de der inne at nå måtte hun smøre mer mat til de som var sultne. Hun fylte katteskålen til randen med rester av kjøttkaker, poteter og saus og ved siden av la hun noen brødbiter. Kattene spiste som om det var fest og etterpå gikk de i samlet tropp til låven for å sove litt.

Jona sto igjen ved vinduet og så på de som holdt på inne i kjøkkenet. Kongler ble malt hvite og strødd glitter på, de flettet kurver av farget papir, lagde lenker og knyttet røde sløyfer. Så pakket de alt ned i en kurv og Jona lurte på hva de skulle?

Fortsetter…


4 kommentarer:

Vilt og vakkert sa...

Hei, jeg henger litt etter med besøk på blogger. Advent er en hektisk tid... får sette meg ned og lese fortellingen fra starten av. Ha ei flott uke ;:OD)

Anonym sa...

Så koselig du vil lese historien. Kos deg i advent! fra Naturglede/Randi

Jorunn Helene sa...

Så hyggelig og snilt av Harald å hjelpe Erle, så koselig å lese her.
Nå må jeg kanskje prøve å sove litt, leser mer i morgen. :)
Klem.

naturglede/Randi Lind sa...

Ja, sove må man også Jorunn Helene! Ha en vakker adventssøndag! Klem fra meg :)