lørdag 30. desember 2017

Godt nytt år!

Her kom vinteren til Fredrikstad denne uken.

Disse bildene er det en stund siden jeg tok,  men jammen er det ikke like fint nå.


Utrolig fint å ta bilder av både det ene og det andre.

Tusen takk til alle som følger bloggen min. Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år!

søndag 24. desember 2017

Min adventshistorie, del 24



24
Vesla jublet. «Det er julekveld. Hurra!» Lillebroren hennes tittet storøyd på henne. «Julekveld? Det er ikke kvelden nå?» Det var bare morgenen enda, kvelden kom jo senere ble de enige om. De gikk inn i stua og satte seg ved juletreet og ventet på at mamma og pappa skulle våkne. Det tok tid innen de kom. Mamma gjespet langt. «Tenk å våkne så tidlig da. Klokka er bare seks, men det er vel bare å få fram frokosten og starte dagen. Jeg har mye jeg skal gjøre.»
I Erles hus startet også dagen ved morgengry. Hun tente en mengde med stearinlys og satt der i tussmørket og koste seg med julekake med brunost og dagens første kopp kaffe lenge før det lysnet. «Så godt jeg har det. Jeg er spent på hvordan dagen blir, men det blir sikker trivelig.»
Inne på skogen gikk Jona av sted til dagens arbeid. Siste dag var det. Julekveld. Han gledet seg til å reise tilbake til Vinterland med alle de andre. Men først skulle han se til at fuglene hadde fått mat, at det var ryddet overalt, med pene snøkanter og at kattene oppførte seg. Han trodde han hadde klart alt han skulle. Det manglet bare å se etter at alle fikk sitt i kveld.

Da klokkene ringte jula inn satt alle høytidsstemt i kirken. Erle var på senteret og hjalp til med julematen der noen timer. De skulle hente henne på hjemveien. Vesla så opp i taket og studerte malerier og treverk. Orgelet bruste og alle i salen sang med på «Glade jul». Det var så fint og akkurat som om hun ble fylt opp i hele kroppen av glede. Presten leste juleevangeliet og hun tenkte på julekrybben til Erle som hadde blitt så fin etter at hun hadde malt alle figurene. Onkel Harald hadde tatt på seg dress og var nesten fremmed der han satt, men han smilte vennlig til henne og hvisket. «Nå er det jul og da kan alle drømmer gå i oppfyllelse. Hva er din drøm?» Vesla tenkte seg om og så hvisket hun tilbake. Hun kunne se Harald rødmet før han nikket blidt.
Det var mørkt ute da alle kom hjem til gården. Bordet var dekket og pappa leste juleevangeliet en gang til, men fra barnebibelen denne gangen, så barna også fikk alt med seg.
Middagen ble servert og til slutt var det riskrem med rød saus. Vesla lurte på om nissen ville ha det også? Men de ble enige om at grøt nok var det beste. 

Arvid og Vesla gikk hånd i hånd ut i mørket. Hun bar grøtbollen forsiktig med seg. De hadde drysset på kanel og sukker og mamma hadde helt over litt smeltet smør til slutt. Borte ved inngangen til fjøset ble de enige om at var det beste. Arvid hadde båret treskjeen og han tredde den ned i grøten før de sa «vær så god» og gikk inn igjen. Jona var så sulten, men han måtte be de andre spare litt til han for han visste hva som kom nå!
Onkel Harald hadde vært hjemom en tur for å gi hesten vann. Etter en stund kom han inn igjen. Han hadde på seg et digert hvitt skjegg og en rød nisselue. Han bukket og forklarte at han måtte være hjelpenisse, for fjøsnissen og alle hans venner måtte ha matro. Fra en stor sekk delte han ut gaver til høyre og venstre. Vesla var så spent på hva de ville synes om gavene, at hun helt glemte sine egne. Mamma ble så veldig glad. «Tenk å få en så fin gave av dere da. De har lovet å plukke blomster til meg når det blir vår. Ikke nok med det, jeg skal få hjelp med oppvasken også om jeg spør! Tusen takk!» Pappa ble like glad for han skulle få kaffe på senga på førstedag jul. Erle fikk beskjed om at de skulle gå en tur i skogen en dag og Onkel Harald fikk vite at de kunne komme å strigle hesten en dag på nyåret. Fra Arvid fikk Vesla en fin tegning og han fikk en lang heklet snor til bamsen sin av henne. Vesla synes dette var det beste hun hadde vært med på og takket Erle for ideen. Julehunden fikk en fin rød genser og så var det gaven pappa hadde laget til Erle. Hun pakket forsiktig opp og tittet på skrinet. «Noe så vakkert har jeg aldri hatt!» De andre maste om at hun måtte se inni det. For hver ting hun tok fram strømmet tårene. «Hvordan har du klart dette Kai? Her er skjeen jeg hadde som liten, et skår av koppen min og mammas smykke, en skje som vi alltid hadde i sukkerskålen da jeg var liten og den der da!» Hun ropte ut og holdt fram pakken som Jona hadde lagt ned i skrinet. «Det er pappas klokke! Lommeuret etter bestefar som han alltid hadde i lommen på vesten når han hadde dressen på.» Hun trakk den opp, den ble som levende og tikket som den aldri skulle gjort annet. Lenge satt hun og så på den og mintes. Jona kniste for seg selv, klokke het det visst. Klokke var det!

Så kremtet Harald. «Det lå noe mer på branntomta. En hel bunke med brev. Noen var svarte her og der, men det som lå i midten var like helt. Kjenner du det igjen Erle?» Hun rynket brynene og så smilte hun. «Ja, det er vel kjærlighetsbrevene som pappa skrev til mamma en gang. Jeg hadde ikke orket å lese det enda, men så fint du fant dem.» Harald lo. «Nei, der har du feil. Det er mine brev dette. Men det kan jo tenkes at foreldrene dine synes du var for ung til å bli oppvartet på denne måten. De gjemte dem nok for deg? Men de er dine, fra meg. Skal vi lese litt her. «Kjære søte Erle. Du aner ikke hvor trist det er at jeg ikke får lov til å møte deg. Faren din sa klart ifra at jeg ikke var velkommen før du var voksen. Jeg klarer ikke å holde meg unna…. Her er noe brent vekk, men jeg kan fortsette her. En julenatt står foran oss og jeg vil se deg. Kan du ikke komme ut å se på stjernene med meg? Jeg venter ved veiskillet der vi så hverandre sist. Om du kommer, skal du få din julegave. Det er ingen dyr gave, men det er fra mitt hjerte til ditt. Kommer du? Jeg kan jo spørre det samme spørsmålet i dag. Vil du gå ut å se på stjernene med meg i julenatten etterpå? Du skjønner, at jeg har aldri glemt deg. Kjenner du meg igjen? Når jeg fikk høre at katten din het Julle, ble jeg glad. Du har kanskje ikke glemt meg helt?» Han dro av seg nisseskjegget og lua. Der sto han nybarbert og smilte. Erle begynte å le, hun lo så hun skrek og tårene trillet. «Julle»! ropte hun ut. Vesla synes ikke dette var noe fint. «Erle Perle, katten din er ikke her, og vi ler ikke av onkel Harald selv om han ble veldig rar uten skjegg.» Erle reiste seg og stemmen hennes var varm da hun snakket. «Jeg ler ikke av onkel Harald, jeg ler til han! Julle!» Harald la armene om henne og lo han også. «Ja, de kalte meg det alle sammen da jeg var ung. Jeg heter jo Harald Jul og det var jo et så stivt navn. Vesla hadde en juledrøm i kirken. Hun ville vi skulle bli kjærester. Er det håp for det tro?» Lenge sto de der og hvisket til hverandre, og Jona sukket fornøyd på utsiden. Nå kunne han spise ferdig den deilige grøten og møte kong Vinter.

Vinden blåste opp, og før han visste ordet av det var han innhyllet i snø. Kongen hilste blidt og bukket. «Svaret Jona, har du det nå?» Han bukket tilbake og begynte på forklaringen. «Tiden, er svaret. Tiden som går. Å hekle betyr å bruke tiden til noe nyttig. Klokka betyr at tiden går, og bjella rundt kattens hals minner om å ha tilhørighet i tiden. Tiden går, så ta vare på stunden og minnene. Svaret er tiden, tiden til arbeid, tiden til samhold, tiden til minner. Det er en tid til alt!» Kongen klappet han på hodet og roste han for kloke ord. «Nå er det tid for å dra hjem. Jeg vet at du ønsket deg grøt, men det har du visst ikke hatt tid til. Du kan få en juledrøm oppfylt enda. Hva ønsker du?» Jona tenkte på den deilige grøten, men han kunne ikke velge det. «Jeg ønsker at Hektor blir med hjem igjen for et år til. Han er alt for liten til å klare seg her uten meg skjønner du!» Kongen lo og nikket. «Klokt valg av en voksen nisse. Jeg skal sørge for at du får så mye grøt du vil når du kommer hjem. Hent Hektor da, så blir vi med Nordavinden hjem med en gang.»

Erles største juledrøm var oppfylt. De gikk rundt juletreet og hun følte seg hjemme sammen med de andre. Drømmen var å tilhøre en familie igjen, og det gjorde hun nå. Da Vesla litt senere skulle ta inn kattene fant hun ikke Hektor. «Han er borte. Det var nok en julekatt. Jeg har en julehund, så det går bra. Hektor kommer tilbake når han er sulten, om ikke annet til neste jul, sammen med nissen.»
God Jul!

Så vil jeg takk alle som har lest og kommentert gjennom hele desember. Om dere likte eventyret, kan det hende det fortsetter en annen advent. Gledelig jul!

fredag 22. desember 2017

Min adventshistorie, del 23




23
Da Vesla våknet neste morgen var det lys på det lille juletreet hennes. Det var festet en liten lysslynge der. I toppen var den gamle stjernen fra bestemors hus. Ved siden av lå det både halmfigurer og noen flettede kurver. Mamma hadde fikset det, eller var det nissen? Hun strevde litt med å få det på plass, men så var hun klar. Under det treet lå alle gavene hun og Arvid hadde ordnet dagen før. Hun var så spent på hva de voksne ville synes, at hun hadde vondt i magen.
Jona var på vei ned mot gården igjen. Han gikk med taktfaste skritt, og da kom han på svaret på gåten. Jublende hoppet og spratt han resten av veien. Endelig hadde han løst oppgaven. Nå kunne det ikke bli jul fort nok for han. Det hadde snødd litt så han feide alle trapper og strødde litt der det trengtes, før han gikk opp til vedskjulet til Erle. Han hugde ved med en sånn glede at bestefar Anskar kom for å se hva som skjedde. «Jeg har løst det. Gåten! Nå vet jeg hva jeg skal svare kongen.  Dette blir julelykke det. Jeg tror jeg får grøt også. Tror du ikke?» Anskar smilte og nikket. Alt var som det skulle, denne lille julaften. 

Inne på skogen var Halvor i stallen og børstet hesten. Han tenkte også på julegavene. Til Vesla og de andre var han klar, men Erle? Hva skulle hun få? Ville hun like en juleengel i tre? Han hadde holdt på med den i hele adventstiden. Om han jobbet på, kunne den bli klar. Så smilte han stort. Klart hun kunne få engelen, men han håpet at han kunne overraske henne med mer!

Erle kokte en diger gryte med risgrøt. Hun hadde lovet å lage riskremen, for det var en av de tingene hun kunne. Det luktet godt over hele huset og inne i stua hadde juletreet kommet på fot. Kai hadde hjulpet henne med det kvelden før. Hun tenkte på all julepynten hun hadde hatt. Gamle ting fra besteforeldrene og foreldrene, fra hennes barndom og ting hun hadde laget selv. I år ble det ikke så mye på treet, men hun gledet seg over det Vesla hadde laget sammen med Hedvik. Det banket på døra og det var veslefrøkna som tittet inn. «Her lukter det godt! Kan jeg få smake tror du? Grøt er det beste jeg vet, etter kakao da.» 

Det var grøt nok, så de spiste hver sin lille tallerken med kanel, sukker og smørøye. Etterpå pyntet de juletreet sammen. Vesla forklarte hvor mye arbeide det hadde vært å flette kurver og male kongler. De tok fram resten av pynten de hadde kjøpt sammen på bruktmarkedet og snart glitret og blinket det i juletreet. 

Stjerne hadde hun ikke, men en vakker engel fikk stå på toppen av grana. Vesla synes aldri hun hadde sett noe så vakkert. Lenge satt hun og Julle ved treet og koste seg i glansen.
Jona så på de to og var glad. Det luktet grøt, men ville de dele med han på julaften.

Siste del kommer i morgen!

Min adventshistorie, del 22



22
«Grøt! Masse grøt er det jeg ønsker meg til jul.» Jona slikket seg rundt munnen bare ved tanken. Katten sukket. «Jeg tror jeg bare ønsker meg en ting jeg. Det er å dra hjem igjen til Vinterland og bli der til jeg blir større. Jeg synes det er skummelt her når du ikke er sammen med meg.» Nissen dro han inntil seg. «Jeg skal spørre. Kanskje du får ønsket ditt oppfylt. Kanskje!»
Vesla strevde med det lille treet sitt. Det var ganske skakt og hun hadde ingen fot til det. Til slutt kom mamma og hjalp henne. «Et stort Norgesglass gjør susen.» Hun fylte det opp med vann og det ble stødig og ganske tungt. Treet ble perfekt når det ble satt på plass. Hun hang på de få kulene hun hadde og maste om hun måtte ha en stjerne også. «Kan vi ikke pynte det store treet da, så kanskje det er noe igjen der som jeg kan få.» Men mamma var steil. Juletreet skulle ikke pyntes før lille julaften, som vanlig.






Til slutt kledde Vesla på seg og gikk ut. Hun lekte litt med kattene først, men det var for kjedelig. Snøen lå der fin og hvit og hun fant fram en pappeske og knyttet den på kjelken. Raskt puttet hun Hektor i esken og lukket igjen. Så dro hun opp og akte ned i full fart. Katten mjauet og jamret seg, men hun synes det var som en motor på kjelken. Brått sto Jona foran henne. «Nå er det nok! Hverken mennesker eller dyr skal stenges inne å behandles sånn.» Han løftet ut katten og den hang i armene hans. «Jeg er så syk! Det vugget like ille som havet når det er storm. Jeg vil hjem. Ta meg med hjem!» Vesla trodde ikke sine egne ører. Katten snakket! Den nissen kunne trylle, for plutselig var de borte både nisse og katt. Vesla dro kjelken opp til Erle, banket på døra og ropte inn i gangen. «Kan dyr snakke når det er jul?»
Hun tok av seg yttertøyet. Erle fant fram peppernøtter og litt saft. «Klart de kan snakke med hverandre, men til jul kan kanskje vi forstå hva de sier også. Det er nok nissemagi det. Er du klar med presangene da!» Vesla vred på seg. «Nei, jeg har glemt det. Jeg har ingen penger heller.» Hun bøyde seg framover bordet og gråt. Erle begynte å le. «Men man trenger da ikke penger for å gi fine gaver.» Hun hvisket i øret hennes og den lille piken spratt opp. «De er Erle Perle du, som vet alt. Nå må jeg løpe!» Som en vind var hun ute igjen og på vei nedover bakken mot gården.

Resten av kvelden strevde hun med julegavene. Lillebroren kom inn og lurte på hva hun drev med og han hjalp henne med resten. Alle skulle få gaver av henne og noen ble fra dem begge. Arvid, som broren het, ble så glad over å ha hemmeligheter med henne. Det var nesten som en gave det også tenkte han. Han var bare fire år og husket slett ikke så mye fra forrige jul. Men gaver det husket han. Før de skulle legge seg leste mamma et juleeventyr for dem og de sovnet med historien i sin fantasi og drømte videre i søvnen.

Utenfor sto nissen og tenkte. Månen lyste over snøtunge trær, lua passet bedre og bedre, skjegget vokste og katten fulgte han som en skygge. «I morgen er det lille julaften Hektor. Nå må jeg tenke hardt for å vite hva jeg skal svare kongen. Kom så går vi inn til gården i skogen og ser om det er plass for oss i høyet i natt. Jeg tror jammen jeg må sove litt på den gåten min.
Fortsetter…