tirsdag 27. desember 2016

Tusen takk!

Tusen takk til alle som har fulgt mitt juleeventyr og kommentert. Det satte jeg veldig pris på. Håper historien om Jona vil følge dere i tanken en stund framover. Jeg har hatt glede av å tegne meg gjennom adventstiden og skrive min fortellig. Nå er adventstiden over og julefreden har senket seg. Godt å nyte romjula.

Jeg var så heldig å få nye farger av mamma til jul, så nå kan jeg tegne meg inn i det nye året også. Her har jeg forsøkt meg på Mons fra juleeventyret. Dette er pastell. Jeg har noen kritt fra før, men det er første gangen jeg har så mange forskjellige farger. Kjempegøy å forsøke meg. Nå vil jeg ønske dere fine romjulsdager med kos og hygge. Vi tastes snart igjen.

lørdag 24. desember 2016

Adventskalender, del 24




24
Johanna gledet seg til julegavene, men det var bare å vente. Katten kom inn igjen etter å ha sagt god jul til nissene. Sammen krøp de opp i sofaen med Vera og bamsen. «Kan du ikke fortelle et eventyr da!» ba Johanna. «Da går tiden litt fortere.» De andre lyttet også da hun begynte med lun stemme. Stemningen bredte seg i stua. Det brant koselig i peisen og alle stearinlysene i stua lyste.
«Vi skal lese juleevangeliet før middagen, men vi kan jo prate litt om det, mens vi tar en kopp gløgg. Potetene må koke en stund til vet du.
Jeg synes det juleevangeliet kan være litt vanskelig å forstå for barn. Skal jeg fortelle hva jeg tenker om det?
Dette skjedde for lenge siden. Ute på Betlehemsmarkene var det mange gjetere som passet på dyrene sine i natten. Det en liten gjetergutt der som var så redd for mørket. Selv om pappa tente bålet i kvelden, så ville han ikke leke med de andre. 
Han dro skinnfellen over hodet og gråt seg i søvn hver natt. Det ukjente i mørket var så skremmende. Han så jo ingenting. Alle lyder som han visste hva var om dagen, ble skumle i natten. Der han skulle gå, så han ikke nok til å vite hvor han trygt kunne sette føttene. De andre smågjeterne lo litt av han. «Hvorfor er du så redd? Vi kan passe på deg. Kom da! Vi skal leke gjemsel, skremme hverandre litt og se på stjernene.» Sammen følte de seg trygge og sterke. Om en av dem falt eller ble litt urolig, var det alltid noen der som hjelp dem til rette igjen. Han skulle så gjerne gått sammen med dem i stedet for å ligge igjen alene, men han våget rett og slett ikke. Han så inn i flammene på bålet og forsøkte å finne mot til en gang å leke med de andre. Det hørtes ut som om de hadde det veldig morsomt.
Så kom den store stjerna på himmelen den første julenatten. Forundret fikk han skinnfellen vekk fra ansiktet og stirret opp mot himmelen. Han glemte redselen for mørket og reiste seg opp. Himmelen skinte og lyste som et vakkert eventyr. Alle barna og de voksne hadde gått for å samle sammen sauer og lam til kvelden, så han var helt alene. Over han svevde en hærskare av engler. De danset i luften og det lyste omkring dem mer enn fra sola. Han måtte nesten holde seg for øynene innimellom. Fortsatt var han så redd at tårene trillet, men han hadde blitt så nysgjerrig at han måtte se. De sang så vakkert til Herrens pris. En engel bøyde seg ned og dro han forsiktig i ermet på jakken.
«Ikke gråt, jeg skal fortelle deg en stor glede. En liten baby er født og du kan få se han om du skynder deg. Han venter! Ser du stjernen? Den vil lyse for deg hele veien til Betlehem. Skynd deg å rop på vennene dine. Se hvor fint den lyser i natten. Alt er en gave til deg og dine. Ja, til alle mennesker!»
Gråten og redselen forsvant, og i stedet smilte han sitt vakreste smil. Han løp ut på hyrdemarken og ropte til de andre at de måtte bli med han å følge den store stjerna. Alle mistet nesten pusten av overraskelse og glede. Endelig var han med i leken tenkte de alle. I lang rekke løp de etter hverandre i natten. Snart var de framme ved stallen. Stjerna stanset der og lyste om mulig enda sterkere. 
Maria og Josef som var foreldrene til det lille barnet, ønsket dem velkommen. Alle, både små og store hyrder satte seg stille ned rundt krybben. Den lille gutten het Jesus og viftet med armene. Både stjerne og måne vinket og blinket til ham i natten. Den lille gjetergutten var ikke redd lenger. Ikke var han alene heller. Så lenge den store stjerne lyste i natten, ville han glede seg med de andre. Sauer og lam flokket seg om dem og alle gledet seg over det som hadde skjedd. 

Mammaen til det lille barnet sa hun ville gjemme øyeblikket i sitt hjerte for alltid. Pappaen rettet seg stolt opp og sa at han ville vokte den lille familien sin med sitt liv om det var nødvendig. Julenatten senket seg over dem alle. Rundt det lille Jesusbarnet sov snart alle de små gjeterbarna. De holdt seg varme av alle sauene som sov sammen med dem.
De voksne gjeterne gikk av sted ut på markene igjen og fortalte alle de så hva som hadde skjedd. «Vår lille gjetergutt er ikke redd for mørket lenger. Han så en ny stor stjerne og fulgte den til det nyfødte barnet. Vi fikk alle dele gleden med han og den lykkelige familien i julenatten. Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden,» sa de til hverandre. «Så var det jul på jord og alle engler sang videre sine vakre sanger.

Jeg er sikker på at om du går ut i natt, så vil du også se stjerna og høre lyden av englesang. Ingen trenger å være redd for mørket når den stjerna lyser.»
Johanna satt storøyd å hørte. Så tok hun Vera i hånden og samme gikk de ut på trappa. Katten ble også med.Ute på krakken lå skinnfellen så fint og mamma hadde også lagt ut noen røde pledd i anledning kvelden. De pakket seg inn og så opp mot stjernehimmelen. Johanna var ikke så mørkeredd lenger hun heller. Sammen med din julebestemor var hun like trygg som gjetergutten sammen med sine venner. Vera pekte ut Betlehemsstjerna, Karlsvogna og Lillebjørn. Månen lyste så fint og borte på jordet kunne de se at Mons var ute en tur han også. Nå var det virkelig julenatt over gården. Snart ville nok nissen komme, tenkte Johanna. Hun var helt sikker på at hun ville få det hun ønsket seg mest av alt. En diger lommelykt, så hun kunne se godt i natten.

Jona satte seg godt til rette på utsiden av vedskjulet. Han holdt hardt på grøtspannet sitt. Grøten som Johanna hadde satt ut var så søt og god, at han var stolt. Det var en ære å få et sånt måltid på julekvelden. Det beviste at de satte pris på jobben han hadde gjort. Han hadde spist litt sammen med katten, før han fylte opp spannet sitt. 

Ikke lenge etter ble han løftet opp av Vinden og de hentet også bestefar Anskar. 

Før de fortsatte reisen tittet de inn av vinduet hos Vera. Katten kom og tok en liten prat til. Der hygget de seg i stua og nissene gledet seg over at alt var bra med alle denne kvelden. Det gikk over skog og hei, og så var de igjen sammen med alle sine i Vinterland. De skulle også feire jul. Den digre grøtbollen mitt i festsalen ble fylt til randen av all grøt nissene hadde fått på gårdene før de dro. De samlet seg alle sammen, både barn og voksne, alle vinder og de kongelige. Så var det klart for deres julekveld.
Inne i huset var det glede og jubel. Johanna fikk sin lommelykt og mange av dem fikk både blant annet fine votter og luer. Juletreet strålte i kvelden og etter middagen var det både godteri og kaker på bordet. Veras gamle bamse var helt vemodig der den satt og katten koste seg ved peisen. Johanna tittet ut av vinduet til stadighet, for Vera hadde sagt at på julekvelden kunne alle se nissen. Hun var sikker på at hun så sleden som for over himmelen i ly av mørket og hun vinket og lo. «God jul alle sammen, god jul!» hvisket hun for seg selv.
Noen lette skyer danset over himmelen og minnet om et helt englekor. Lett snø dalte stille ned over skogen. Vinden hvisket eventyr til alle som ville høre i vinternatten.
Om du går en liten tur ut i julenatten kan du kanskje hører lyden av bittesmå bjeller i det fjerne. Det er smånissene som danser rundt juletreet i Vinterland. De har på seg sine babyluer med bjeller i toppen. Alle synger og drømmer om at de snart er store nok til å få skikkelige nisseluer, akkurat som Jona. Kanskje komme en av dem til deg ved neste adventstid, da er det bare å glede seg til hva som kan skje.
SLUTT

Tusen takk for at akkurat DU leste med i mitt lille juleeventyr. Jeg har satt pris på hver og en av dere, om dere har kommentert eller ikke. Kanskje kommer det en fortsettelse til neste år.
Nå vil jeg ønske deg og dine en vakker julehøytid! Gledelig jul fra meg!

torsdag 22. desember 2016

Adventskalender, del 23



23
Mannen oppdaget Johanna og bøyde seg ned til henne. «Hadde jeg visst at det var en så søt liten pike her, skulle jeg hatt med blomster til deg også!» Johanna vred litt usikkert på seg, men smilte. Mannen så snill ut! «Kommer du til meg på nyttårsaften også kanskje? Jeg har bedt Vera skjønner du. Hun er tanten min. Verdens beste tante forresten! Mannen hennes, var broren til min mamma. Jeg heter Kai. Vi har flytt inn i huset der hun bodde før. Ungene våre er nok så store som deg omtrent.»
Han reiste seg opp og klemte Vera inntil seg en gang til. «Kommer du da eller? Ta med deg de nye vennene dine, for som du vet, er det god plass på gården. Vi har kommet fint i ordning og trives. Til og med en katt har vi fått oss. Den er bare en kattunge enda da. Men nissen, hvor ble det av den da du dro? Fulgte den deg hit? Typisk det da.» Han blunket til Johanna. Hun sto der med åpen munn. Mannen likte nisser! Ikke mange voksne sa det høyt!
Jona tittet på dem og smilte. Kanskje han kunne spørre Kong Vinter om han kunne få bli den nye gårdsnissen til denne Kai? Så sukket han og bøyde hodet trist. Nei, først fikk han nok klare det oppdraget han hadde, før han kunne drømme om voksenlue og eget sted å passe.

Vera fant fram småkaker og kaffe. Hun fortalte om Henry og de på gården, om bamsen og om nissen. Johanna fikk også en kaffekopp, men hun fikk kakao i sin. Hun lyttet til hva de voksne snakket om og klappet bamsen på hodet. Den var heldigvis like fin igjen.

Jona gikk og ventet på julegrøten. Men det så ikke ut som om de der inne hadde en eneste tanke om å koke grøt? Ikke lenge etter kom Nordavinden innom igjen. Han løftet Jona opp og de for av sted et lite stykke fra gården. «Nå er det jul og det er tid for litt informasjon om nye oppdrag.»
Der sto Kong Vinter og den unge prinsen. Jona bukket dypt. Kongen klappet han på hodet. «Ny lue blir det på deg unge mann, og uten den dumme bjellen denne gangen. Jeg har en overraskelse til deg. Du skal få en egen katt. Den venter på deg nede på denne gården der nede. Du skal dit neste jul. Da er kattungen stor nok til å følge deg, tenker jeg. Der får du nok å gjøre, for det er to unger i huset som venter på nissen ved juletid. Ja, jeg tror jammen at faren deres Kai, venter han også. Det er han som er på besøk hos Vera nå. Dette blir fint, eller hva tror du?» Jona bukket og bukket så han ble helt svimmel. Han gledet seg allerede til neste jul!

Kongen smilte så det glitret i all rimfrosten som omga dem. «Nå skal vi se. Du skal straks tilbake til din bestefar og de andre. Så? Kom igjen nå da min prins. Det er ikke noe å være redd for. Du er stor nok til å klare dette nå!» 
Vinterprinsen blunket nervøst og rakte Jona den nye lua. Nissen bukke nok en gang. De vinket til hverandre og ønsket god jul i det vinden bar Jona med seg tilbake.
Jona ventet og ventet oppe ved vedskjulet da bestefar Anskar kom innom. «Det nytter ikke å sitte her. Det er ikke julekveld enda. Ingen kommer med grøt før det er mørkt. Men jeg ser du er forberedt med julespannet ditt. Det er bra. Så fint du har klart dette oppdraget og gratulerer med ny lue. Nå skjønner du sikkert at det egentlig ikke er farlig å være redd et og annet. Noen er redd edderkopper og andre mus, noen liker ikke katter og andre er redd hester. Sånn er det bare. Det nytter ikke å le av sånt, for plutselig en dag oppdager man kanskje at man er redd noe ingen andre tenker på som skremmende. Det er viktig at vi hjelper hverandre til et bedre liv. Den lille Jona var visst redd alt, men nå har det forandret seg. Jeg er fortsatt litt redd torden og du var redd for hester. Noen ganger går ikke livet som vi tenkte, men det går kanskje enda bedre! Du trengte stort mot for å utfordre det du var redd for. Mot har du vist at du har. Jeg er veldig stolt av deg!» sa bestefar Anskar smilende. Neste år skal du til Kais gård hørte jeg, da er jeg like i nærheten av deg det året også. Bli med ned i låven og sov litt nå. Vi har en lang julekveld foran oss, så det kan være fint å være uthvilt når Vinden henter oss.
Vera vinket og vinket da Johanna og Kai gikk hjem, hver til sitt. Så fikk hun det travelt. 

Hun fikk på seg bunaden og smilte til ditt eget speilbilde. Nå var det ikke lenge før hun skulle av sted til kirken med de andre. Henry skulle hente henne først, så nå måtte hun bli klar i en fei.
Johanna smilte fra øre til øre da hun kom inn døra. Hun fortalte om Kai og viste fram den fine bamsen. Så var det på med finstasen og julen kunne endelig begynne.
Hun danset litt rundt juletreet og katten hoppet med. Mamma måtte roe dem ned så ikke treet gikk overende. «Slipp ut Mons nå og gjør deg klar. Bestefar kommer straks med bilen. Det er plass til oss alle der.»
Før de gikk inn i kirken, gikk de en tur på kirkegården. De tittet innom kjente graver. Der lå Johannas bestemor og oldeforeldrene, venner av dem alle og Veras kjære Jakob. Sammen gikk de sakte rundt og mintes. 

Snøen dalte så stille ned over dem, og en og annen tåre fant veien nedover kalde kinn.
Ikke lenge etter satt de sammen inne i kirken. Klokkene ringte og Johanna tittet på alt omkring seg. Juletreet glitret og orgelet fylte liksom hele rommet med klang. Hun kunne se at Vera og Henry holdt hverandre i hendene, akkurat som mamma og pappa. Det så koselig ut, så hun stakk hånden sin inn i den andre hånden til Vera. De smilte til hverandre og så sang de med så godt de kunne.
Da de kom hjem fylte de en stor bolle med grøt, drysset på sukker og plasserte en smørklatt i midten. Bestefar og Johanna gikk ut og satte bollen rett ved vedskjulet. Så hvisket de god jul ut i luften og gikk rolig litt unna. Johanna stirret inn i mørket. Hun synes hun så nissen liste seg fram på tå, men det var visst bare Mons som kom tassende.  
Johanna klappet katten litt. «Dette er den beste julen jeg har hatt bestefar, og enda har den nesten ikke begynt. Tenk at jeg kunne være julenisse selv før jul. De blir sikkert glade når de får sine gaver! Jeg synes jeg ser noen av dem for meg. En liten jente som pakker opp den dukken med blondekjole og fine fletter. Nisselua satt litt på snei på henne. Den kan hun bare ta av når julen er over, så er det en helt vanlig dukke og ikke en nissedukke. Jeg tror jammen jeg må be julebestemor om å bestille så mye rart neste jul også jeg!» Bestefar lo og klemte henne inntil deg. «Neste jul forbereder vi oss litt mer. Dere kan sikkert lage noe sammen. Kanskje jeg kan hjelpe til også? Men nå går vi inn til de andre. Maten er snart klar. Det lukter jeg helt hit!»

Fortsetter....

onsdag 21. desember 2016

Adventskalender, del 22



22
Julaften opprant med masse nysnø, rimfrost og isende kulde. Katten løp fort over gården og inn i fjøset. Potene var helt stive etter den lille turen. Jona ryddet opp etter natten hos kuene, og Anskar bar inn mer høy. Alle dyr skulle ha det fint mot julekveld. «Menneskene på denne gården er flinke, men de kan ikke klare alt», sa bestefar Anskar og skyndet på Jona. «Hesten skal også ha sitt stell før dagen gryr.»
Etter en stund var det fint overalt og katten lå i kløverhøyet på bresken. Han tenkte på bamsen. Jona mente menneskene ville redde den, men han var ikke sikker. Tenk om han hadde ødelagt det tøydyret for godt? Da ville vel Johanna aldri klappe han mer.  

Johanna hadde akkurat våknet og åpnet sjokoladekalenderen sin for siste gang. Hun sugde sakte på den lille biten og så ut av vinduet. Det var jul og hun ville helst kle seg i penklærne med det samme. Men mamma sa at de først skulle bære inn litt ved for helga, ordne i fjøset og koke grøt. «I dag er det julaften lille Jona, men vi pynter oss ikke før i ettermiddag!» Johanna sukket og stirret ut i vinterlandskapet igjen. Denne dagen kom til å bli lang.

Hun gikk inn i stua for å se på juletreet og der møtte det henne et grusomt syn. Bamsen lå i sitt eget sagflis og hun begynte å gråte. «Stakkars deg. Hva har skjedd? Mamma!!!!» Anne kom løpende. «Stakkars deg da bamsen. Den har sprukket helt opp i varmen! Du skulle ikke tatt den med ut. Den er gammel vet du. Sagflis sveller når det blir vått, og da sprengte det brått det gamle stoffet bamsen er laget av. Det er nok ikke annet å gjøre enn å kaste den vennen.» Johanna så på henne med sinte øyne. Hun grep bamsen og pakket den inn i pleddet som fortsatt lå på gulvet. «Jeg går til Vera. Hun sier ikke sånn som deg. Bamsen skal jo feire jul med oss! Hva tror du Vera vil si om vi kastet den?» Mamma sukket høyt. «Vera har ikke tid til sånt tull i dag vet du. Hun har da mer enn nok med å forberede alt til i kveld!»

Johanna fikk på seg klærne i en fart, og med en brødskive i hånda strevde hun seg opp bakken til Veras hus. Snøen var dyp, men for å redde bamsen gjorde hun hva som helst. Hun banket hardt på døra og nesten falt inn i gangen da Vera kom. «Bamsen, den er nesten dø. Du må hjelpe meg. Mamma vil kaste den. Det får hun ikke lov til! Gjør hun vel. Den er jo litt din også. Mamma sa du ikke måtte forstyrres fordi det var julekvelden?»
Vera lo og slo hendene samme. «Nei, vet du hva. Hadde jeg ikke forberedt meg, kunne det blitt slitsomt. Her er grøten kokt og ribba klar, surkålen putrer på ovnen og potetene er skrelt. Bordet her jeg dekket og jeg venter bare på julekvelden jeg. Kom igjen. Vi kan da ikke la denne stakkars bamsen ha det sånn.»

Sammen gikk de over skadene ved kjøkkenbordet og Vera sukket akkurat som mamma hadde gjort. «Kjære vene så slitt du er bamsefar. Ikke vær redd! Nå må vi ta en liten operasjon. Kan du være sykesøster Johanna?»
Bamsen fikk bind for øynene, så den ikke skulle se hva som skjedde. Johanna holdt den forsiktig i hånden, mens Vera bredte ut et gammelt laken og tømte hver del av bamsen for sagflis. Det luktet muggent og vondt, og tøydyret ble bare en heklefille der den lå. Katten tittet inn av vinduet og fulgte med. Han hadde så dårlig samvittighet for det han hadde gjort. Men han hadde vært sjalu og ikke tenkt at de små bittene hans kunne skade den gamle bamsen. Bare den nå ble frisk igjen? Han hadde jo bare ønsket å se om den virkelig var levende! Det var den jo, helt til nå?»

Det tok en stund å reparere alt. Vera sydde nytt innertrekk til bamsen. Så fylte hun det opp med vatt fra en diger, gammel pute. Sammen trakk de heklebitene over det hele. Vera stoppet godt der det trengtes og Johanna sydde på knappene som holdt ben og armer på plass. Da de tok vekk bindet fra øynene hans igjen, var det akkurat som om den smilte matt. Johanna klemte den inntil seg og gråt av glede. «Nå vet jeg hva jeg skal gjøre. Bamsen passer jo alle klærne til den store dukken min, og støvlene. Neste gang han skal være med ut og leke, skal jeg kle godt på han.» Katten pustet lettet ut. Faren var over!

Da Johanna åpnet døra og slapp Mons inn, fikk han både hilse på bamsepasienten og klapp og klem som vanlig. Han hvisket unnskyld til tøydyret, og bamsen nikket til svar.

Det banket på døra og Vera gikk for å åpne. Johanna så en mann hun ikke kjente? Han klemte Vera hardt inntil deg og i hånden hadde han en diger bukett med roser. Hadde julebestemor en hemmelig kjæreste?
Fortsetter…