mandag 12. desember 2016

Lucia, Adventskalender, del 13



13
Det var Luciamorgen. Johanna fikk pynte seg i den hvite sommerkjolen med tykke klær av ull under. Mamma satte en flott batteridrevet lyskrone på hodet hennes. De hadde bakt lussekatter tidlig, tidlig på morgenen og pakket det ned i kurven sammen med kaffe, pepperkaker og frukt. De sang Luciasangen mens de gikk oppover bakken til Vera. Jona så dem og gledet seg over sangen.
Plutselig kom han til å tenke på katten? Nå ante han hvor den var? Han løp så fort han kunne. Akkurat som om det hjalp. Katten kunne jo være død om den fortsatt var der nede i kjelleren. Den dagen han hadde tettet hullet i muren hadde katten vært med en stund? Siden hadde ingen sett den.
Til lyden av Luciasangen åpnet han forsiktig kjellerlemmen og hvisket inn i mørket. «Er du der Mons? Er du der?» Men det var grevlingen som svarte søvnig. «Han er her ja, men han er stiv i pelsen som et piggsvin der han står. Å snakke klarer han visst ikke lenger. Kom ned og hjelp den stakkaren da.» Jona gikk sakte nedover trappa. 

Der sto Mons inntil kjellervinduet, helt stiv som grevlingen hadde sagt. «Men det var da leit at du skulle bli stengt inn her da. Grevlingen kunne da vist deg veien ut om du hadde spurt.» Katten skalv så den ristet, men svarte med sammenbitte tenner. «Jeg er livredd grevlinger og jeg forstår da ikke et ord av det språket hans. Er det en vei ut, foruten kjellerlemmen da? Jeg har klart meg ganske godt med den snøen som lå på gulvet. Hjelp meg forbi det beistet da, før den spiser opp oss begge.» Jona klappet grevlingen varlig. «Jeg vet hva alle dyr sier jeg, gjør ikke du Mons? Da skjønner jeg jo hvorfor dere ikke har forstått hverandre? Grevlingen kan vel kanskje bite en katt eller to om sommeren fordi den blir irritert, men når den sover vintersøvnen, vil den bare ha ro.»
Katten slappet mer og mer av og pelsen la seg på plass igjen. Grevlingen lo godmodig. «Du skjønner det Jona. Jeg ville bare hjelpe den katta, for den frøs så ille. Jeg tenkte den ville ha litt varme. Vi kunne jo ligge ved siden av hverandre i kulda. Men da spratt den opp i vinduet, og siden har den altså stått der. Jammen godt du kom, så jeg kan få sove i fred. Jeg liker ikke å bli vekket i ett sett av fresing og katteklør jeg. Natta!» Så sovnet den igjen og snorket videre mens de to kom seg ut i dagslyset. Jona oversatte og katten måtte le. Den var så lykkelig for å komme ut i lyset at den danset i snøen. Jona hoppet og spratt sammen med den og følte at han virkelig hadde gjort en god gjerning. Men det mente ikke Kong Vinter da han kom innom litt senere. «Hva er det du driver med? Stenge inn katten og etterpå liksom redder du den ut? Det er din skyld at den nesten hadde frosset fast i vinduskarmen, var vettskremt og savnet. Unnskyld, heter det da. Du kan da ikke danse en sånn gledesdans når det hele er din skyld. Skjerp deg, ellers blir det ingen voksen nisselue på deg dette året heller!»
Så var kongen borte. Jona lå igjen på bakken hvit i ansiktet av snø og rim. Katten kom forsiktig bort til han og snuste litt på nesen hans. «Ikke vær lei deg. Du kunne ikke noe for det. Jeg gikk etter deg uten å gi meg til kjenne den dagen, så det er helt min feil. Du ser da at jeg lever, og nå tror jeg ikke jeg er redd grevlinger lenger heller. De er jo akkurat som oss, bare det at de snakker et annet språk! Det er din fortjeneste at den redselen er vekk. Jeg forsto jo ikke hva han sa. Det var derfor det ble misforståelser. Tenk at den bare ville varme meg da du. Tenk det! Nå går jeg ned på gården og får meg en skål med varm melk, og du reiser deg opp og smiler. Jeg er ikke sur på deg.» Jona satte seg opp. «Unnskyld likevel. Jeg mente det ikke. Heretter må jeg se meg for i alt jeg gjør, ellers blir jeg vel aldri regnet som voksen.»  
Johanna sang av full hals inne hos Vera, men bråstoppet da hun plutselig så katten utenfor vinduet. «Den har vært her oppe hele tiden. Hvorfor har du ikke sagt noe!» ropte hun sint. Så løp hun ut etter katten nedover bakken. Mamma måtte unnskylde og gå etter dem.

Det fine Luciafølget som hadde trippet oppover veien, hadde blitt til noen skrikende figurer. Først hoppet katten, så kom Johanna og til slutt mamma Anne. Jona lurte på hva de drev med. Vera sto igjen på trappa, ristet oppgitt på hodet. Katten var visst viktigere enn henne akkurat nå. Hun hadde da fått en litt sang, kaffe og kake, og var fornøyd.
Den kvelden måtte Mons gjennomgå. Han ble badet og gredd. Det var det aller verste den visste, men det luktet visst både mugg og det som verre var av den. Etterpå fikk den ligge på fanget til Johanne i timer og hun klappet og klappet på han. Hun forsto ikke hva han hadde funnet på, men hun brydde seg ikke om det heller. Det viktigste var at den var hjemme igjen. Men hadde Vera stengt den inne for å ha den selv, eller hva hadde skjedd?

Fortsetter....

1 kommentar:

Jorunn Helene sa...

godt de fant katten før den frøs ihjel, ja det er mye å gjøre fra lucia og fram mot jul. leser og leser og koser meg i natten, selv om jeg burde sove. :)