torsdag 1. desember 2016

Adventskalender, del 2



2
I fjøset svinset katten omkring og tigde etter litt drikke. Skåla ble fylt opp av ny, varm melk. Den stakk snuta ned og fikk melkebarter. Lykkelig viftet den med halen og lo litt for seg selv. Ingen hadde det så godt som han. Mat og drikke, varmt husvære og snille mennesker. Han likte best veslejenta Jona! Hun var bare seks år, men likevel passet hun på at alle hadde det godt. Katten fikk så mange klemmer og klapp den bare ville ha, når hun var i nærheten. Men i kveld var hun ikke å se? Foreldrene hennes var der, så dette måtte han undersøke senere. Først var det melk å drikke.
Ikke lenge etter var katten ute igjen. Den løp opp til huset og hoppet opp trappene til terrassen. Han brukte poten litt på det store vinduet og mjauet, men ingen kom for å åpne. Der inne så han Johanna. Ja, det var det hun egentlig het, men alle på gården kalte henne bare Jona. Hun lå på sofaen med pledd over seg. Var hun syk tro? Hun var så søt, at han ble stående med snuten hardt inntil det kalde vindusglasset. Nei, syk var hun visst ikke. Hun lekte bare med bamsen sin som vanlig, så på tegnefilm og smilte. At det var desember og tid for adventskalender på tv, ante ikke katten.
Brått var det noen som dro den i halen. I vill fart gikk han baklengs nedover trappa igjen. Johanna hørte hvordan det liksom raste snø fra taket og løp til vinduet for å se hva det var. Hun så katten seile avsted og havne i snøen på nedsiden. Så glatt var det da ikke ute? Det var akkurat som om noen trakk den med seg? Hun trykte seg mot ruta og synes hun så en liten nisse der ute i mørket. Kunne nisser være så små, og kom de før jula ble ringt inn? Mamma hadde sagt at om hun bare brukte fantasien sin, ville hun får det morsomt. Hun så at katten spratt opp og hun hørte at den freste før den snudde seg i forsvarstilling. Så stanset den brått opp da den så den lille figuren som sto der med en rar, rød lue på hodet. Johanna stirret så hun fikk vondt i øynene, men det var alt for mørkt til at hun kunne se hva som skjedde. Hun våget ikke gå ut heller, for hun var skikkelig mørkeredd. Det var bare å gå tilbake til tv`n.
Der foran katten sto det en liten nisse. Han var så bedrøvet, at Mons måtte le. Han rettet på værhårene og ristet pelsen på plass. «Men i all verden. Hvem er du? Hvorfor dro du meg i halen?» Den lille stirret nøye på han. «Er du ikke en tiger da? Du har da de samme gule stripene i pelsen og tennene dine er ganske store. Jeg vil ikke bli spist heller!» Katten lo og rullet seg i snøen. Hva var dette for en raring? Visste han ikke hva en katt var?

6 kommentarer:

Jorunn Henriksen sa...

:-)

jorunn`s Fristed sa...

Som jeg koser meg.. Detter er skikkelig førjulstid. Tusen takk for at du deler med oss ♥ Go klæmma

Ann-Merethe sa...

Dette er utrolig koselig lesning Randi, det blir ikke jul uten dine historier:)
Tusen takk:) Har lest nr.1 også og kommer igjen i morgen :)

naturglede/Randi Lind sa...

Hei Jorunn, Jorunn og Ann-Merethe, så koselig med hilsner fra dere. Jeg gleder meg til å dele advent med dere og alle andre lesere. Klem fra meg i kvelden!

amo sin blogg sa...

Flott skrive.
Det er så ein kan kjenne spenninga vesle Jona føler..

Jorunn Helene sa...

så koselig adventseventyr, fine bilder og hyggelig lesing.
jeg skal straks lese videre,
:)